En resignert klagesang

Diktene til Jorie Graham beveger seg gjennom tid og rom, mellom et individ og noe kollektivt, mellom det konkrete og det abstrakte. Boken er et tankearbeid som til dels går ut på å bane frem et jeg, et selv, og en stemme. Til tider er tonen nesten barnlig, men samtidig er boken full av alvorlige temaer som død, klimakrise, droner og verdens ende. Diktene er fylt av en rekke mystiske utsagn, som ofte er upresise, eller unøyaktige, men likevel får jeg aldri følelsen av at diktene mister kontrollen – alt virker intendert. Resultatet er en diktsamling som stiller spørsmål, men sjelden tilbyr svar. Snarere antydes konturene av en uløselig situasjon, en eksistensiell uro som trekker meg som leser inn i en verden og et språk der fortid og fremtid flyter over i hverandre.

Jorie Graham (f. 1951) er en sentral stemme i moderne amerikansk poesi. Oppvokst i Italia, og med en akademisk bakgrunn i filosofi og film fra Paris og New York, har hun gjennom flere tiår utviklet et lyrisk språk som krysser grensene mellom det filosofiske, det politiske og det personlige. Til 2040 er hennes første bok oversatt til norsk, og den er strukturert i fire deler som sammen tegner et bilde av en verden og en menneskelig bevissthet og kropp i oppløsning.

I åpningen av samlingen introduseres vi for en dikterstemme som både er fragmentert og undrende. I et dikt som setter noe av tonen for resten av boken, møter vi et av de første spørsmålene boken stiller: Er vi utryddet ennå? Dette spørsmålet åpner opp et tematisk spor som preger samlingen som helhet: en usikkerhet rundt hva det vil si å være til, både som individ og som samfunn og som en felles menneskehet. Herfra reiser boken spørsmålet: Hvordan skal vi forstå vår egen tilstedeværelse i en verden hvor klimaet er i ferd med å endre seg fundamentalt?

Jeget i diktsamlingen taler fra en tilstand av sykdom, aldring og nær forestående død. Men hvem er det egentlig som snakker i diktene? Noen ganger er det et tydelig enkeltmenneske, andre ganger minner det mer om en kollektiv stemme, noen ganger noe i naturen – som for eksempel et gresstrå eller en fugl, andre ganger er det nesten selve menneskeheten på randen av sin egen eksistens som snakker.

Språket i diktene er ofte gåtefullt, og diktjeget uttrykker at det er umulig å formidle overhodet, at det finnes noe som ikke kan sies helt klart. I den første delen av samlingen lyder en bemerkning: Jeg skriver dette i kode fordi jeg ikke kan uttale eller si det. Graham skisserer ikke en optimistisk fremtid, men et landskap i forfall hvor tidens gang beveger seg som regn (eller mangel på regn) i både kropper og naturen.

Ordene strekker ikke til for å uttrykke det uunngåelige. Språket blir en kode, en mangelfull kanal mellom selvet og omverdenen:

I VIRKELIGHETEN

fortsatte elva å vide seg ut mens den bar meg, tykk dis steg opp
fra den hele dagen,
den ble stadig bredere, ja, en stund til, med
himmelen i buken.

... da jeg trodde jeg var
Fri

(s. 56)

I den andre delen av boken beveger diktene seg inn i tematikker som (u)helse, alderdom og sykdom. Her møter vi et diktjeg i en tilstand av fysisk og mentalt forfall som søker svar på hva det betyr å være menneske i møte med sykdom og sin egen uunngåelige død. Kroppens nedbrytning snakker sammen med en verden i forfall.

Språkets utilstrekkelighet forsterkes i denne delen gjennom brudd og fragmentering i uttrykket, som om kroppen og minnet selv er i ferd med å oppløses. Et dikt fra denne delen lyder:

Kan du
høre fluen. Kan du

høre treet. Nei
jeg mener ikke vind,
jeg mener pusten til
treet gjennom

bark. Kan du, sier gresstråene,
vær så snill å høre
oss.

(s. 60)

Her ber noe i diktene leseren om ikke bare å lytte, men om å forsøke å forstå verden på et dypere nivå, å bevege sansningen over fra «vind» til «pust». Er hvorvidt vi evner å lytte til de små, ofte oversette tingene – fluen, fuglen og gresstråene – kanskje et spørsmål om empati? I så fall observerer jeg i spørsmålet, eller snarere i behovet for å stille spørsmålet, en oppgitthet over menneskets manglende evne til å forstå naturen og sin egen plass i den, i en tid hvor den «trygge» naturen slik vi kjenner den, er i ferd med raskt å endre seg og i verste fall bryte sammen.

Den tredje delen av Til 2040 introduserer seg forsiktig som noe mer direkte politisk. Som her hvor diktjeget besøker en spåkone:

... Det
Amerikanske prosjektet hadde hun sagt, sendt ordene
ut i kjøkkenlufta med en viss
vennlighet. Det var ikke det eneste, sa hun, men det var
det siste(s. 72)

Klimakrise, økologisk kollaps og uunngåelig katastrofe danner et mørkt bakteppe, her er apokalypsen ikke lenger en fjern trussel, men heller en pågående tilstand. Jeg blir fristet til å lese diktene i lys av essaysamlingen Learning to Die in the Anthropocene (2015) av Roy Scranton, en bok som løfter tanken om at mennesket er nødt til å akseptere det uunngåelige ved sin egen dødelighet for å kunne møte den krisen mennesket har skapt, og at for å lykkes med det trenger vi nye fortellinger og kanskje nye måter å fortelle på. I den grad Grahams bok kan leses som et ekko av denne tankegangen, fremstår den ikke særlig håpefull, men snarere som en resignert klagesang: Døden nærmer seg her allerede for jeget, og diktjeget synes til en viss grad å ha forsonet seg med den.

Det er noe vakkert, noe poetisk-romantisk, i å overgi seg til skjebnen. Som helten i den episke tragedien, som må knele, må akseptere:

Ut av fremtiden spør jg
og prøver å reise meg. Nei,
ut til fremtiden, mumler den

mens håpet smiler
sitt skjeve smil –
la oss høres sier
d, la oss høres

baby. Jeg er her
for dg. Jeg vil
alltidvære
herfor deg.

(s. 48)

Denne resignerte ømheten i et språk som er både korthugd og ødelagt, men likevel prøver å nå frem, er slående. Det er ikke et klart håp som tilbys, men snarere en kjærlighetserklæring til noen eller noe som kanskje allerede er tapt.

Tittelen Til 2040 peker eksplisitt mot fremtiden, men uten å fremme visjoner om det som skal komme. 2040 er både nært og fjernt: I teknologisk og historisk forstand er det kun et kort øyeblikk unna, men i et menneskeliv, og politisk, er det lang nok tid til både transformasjon og undergang. 2040 er året hvor det ble forventet at verden skulle ha blitt 1,5 grader varmere. Nå antas det at verden kanskje allerede i 2030 har «nådd» å bli 1,5 grader varmere enn i førindustriell tid.

Diktene veksler mellom ulike mulige tidsperspektiver: Kanskje skrives det fra en fjern fremtid som ser tilbake på 2040 som et vendepunkt, og kanskje fra en nåtid som med oppgitthet og apati betrakter sin egen skjebne og vei inn i fremtiden. Skyene samler seg, men regnet faller ikke lenger. Naturen har sluttet å svare til menneskets forventninger, og diktjeget befinner seg på en dørterskel, ikke lenger i stand til å skille mellom individets undergang og klodens kollaps. Er dette resignasjon, eller er det en erkjennelse av at alt må falle/endres før noe nytt kan vokse frem?

Til 2040 er den første boken av Jorie Graham som er oversatt til norsk, og oversettelsen er utført av to oversettere, Casper André Lugg og Monica Aasprong. I gjendiktningen kan enkelte løsninger virke klønete. Grahams rytmiske brudd og syntaktiske forskyvninger kan være vanskelige å overføre til norsk, og enkelte forkortelser og ord som delvis forsvinner, kan virke som en anelse klossete i teksten. Engelsk «ur» blir til «dg», «u» blir til «d», det beveger seg fra engelsk vokal til norsk konsonant. Og når det for eksempel står VR i norsk oversettelse, blir jeg usikker på om det skal være VÅR eller VAR, den usikkerheten er irriterende og kunne enkelt ha vært unngått.

Boken mangler dessuten et for- eller etterord. Uten videre kjennskap til forfatteren eller noe om hennes virke stiller jeg meg som leser en del spørsmål som kanskje hadde vært unødvendige: Hva handler det om at store deler av boken er skrevet med høyrestilt marg, hvorfor mangler bokstaver i ord, hvordan står denne boken i relasjon til poetens øvrige bøker og virke? Et for- eller etterord hadde her vært oppklarende og noe jeg tok meg i å savne under lesningen.

Et spørsmål som blir hengende i meg etter endt lesning, er ikke bare om menneskeheten kan overleve, men hva det vil si å overleve. Hva bør det bety? Er det nok å bestå biologisk, eller må også historien, hukommelsen, språket og etikken reddes fra å bli glemt? Hvis denne diktsamlingen er et brev til fremtiden, er det ikke fullt av håpefulle råd, formaninger eller advarsler. Diktene er snarere et brev fra en tid som allerede er i ferd med å gå under, en erkjennelse av katastrofen som både noe uunngåelig og allerede inntruffet.

Kanskje er det denne uforløste, uavklarte posisjonen som gjør boken. I en tid der det er lett å lengte etter løsninger og narrativ som gir mening, gir Graham oss i stedet et ekko – en stemme fra en mulig fremtid, like uklar som nåtiden noen ganger kan virke. I Til 2040 er døden til stede, men ikke nødvendigvis som en avslutning. Kanskje er dødens tilstedeværelse også en nødvendighet, en åpning mot noe vi ennå ikke vet hva er.