En oversett mester

James Salter (f. 1925) er en lyrisk prosaist som har blitt kalt «den mest undervurderte av alle undervurderte amerikanske forfattere». Han er også en desidert «forfatternes forfatter». Richard Ford kaller ham bare «mesteren», og blant mye annen ros har Susan Sontag uttalt at «Salter belønner spesielt dem som opplever lesing som en intens glede».

Undervurderingen av Salter kan ha å gjøre med at han er mer europeisk, eller fransk, i sitt temperament enn typisk amerikansk. Bøkene hans – noen få romaner, et par novellesamlinger, en unnvikende og stilren selvbiografi – er ubekymret hedonistiske, estetiserende, eksperimentelle, perfeksjonistiske, og har ingen sentrale «helter» i sentrum, ingen opposisjonelle skikkelser på jakt etter autentisitet eller overskridelse eller sannhet. Eller rettere sagt: De har kanskje hatt en slik jakt i seg, men har for lengst måttet innse at idealene har forvitret.

Til gjengjeld har Salter utvist mer enn den normale dose romantisk mot i det virkelige livet: Han er oppvokst på Manhattan (født James Horowitz), utdannet ved West Point og var i mange år jagerflyger, mest spektakulært under Koreakrigen, der han i mer enn ett år var i potensiell og faktisk kamp med russiske MIG-15:

Det var som om det strømmet blod fra flyet som ble truffet – i virkeligheten var det svart røyk, men den fortalte alt. Biter av metall spratt ut, hele det omhyggelig konstruerte maskineriet i oppløsning mange kilometer over bakken, med vingene av, slynget ut av kontroll.

Dette er fra selvbiografien Burning the Days (1988). I Korea kommer Salter «svært nær å oppnå et jeg man bygger opp ved å risikere alt, ved å dra dit ingen andre ville dra, ved å gi det andre ikke ville gi», men triumfene skjuler også en egen tomhet:

Det var seier vi lengtet etter og drømte om. Vi kunne ikke stjele den eller bli gitt den. Ingen i verden var rik nok til å kjøpe den, og den var ikke verdt noe. Til syvende og sist var den ikke verdt noe som helst.

Disse små bitene sier allerede en god del om Salters grunntone. Store følelser og romantiske aspirasjoner analyseres kjølig og beskrives knapt. Han er opptatt av nyansene i det indre, tette liv mennesker imellom, men alt er sett fra en nesten ubehagelig avstand, og ofte handler det om muligheter som har gått tapt eller triumfer som har mistet sin kraft.

Salters første par bøker – fra 1950-tallet – er flygerromaner av relativt konvensjonelt merke. Først i 1967 begynner han å finne sin egen lyriske tone med romanen A Sport and a Pastime, om et ungt par som lever ut sin erotiske besettelse i Paris under et slags oppsyn av en mystisk fortellers deltagende fantasier. Som erotisk prosalyrikk er boken fremdeles stilfull nok, men den føles likevel som en uferdig debutroman, iallfall ved siden av hovedverket Light Years (1975), en roman som har blitt sammenlignet med Virginia Woolfs To the Lighthouse, og som like gjerne kunne ha vært kalt «Time Passes», altså tittelen på det lille mellomkapittelet i Woolfs verk. Boken fremstiller i usammenhengende bilder – som på én gang virker skremmende fjerne og ekstraordinært nære – et ektepars bevegelser over en trettiårsperiode. En kjølig-poetisk vellykkethet hviler over åpningen, der den kvinnelige hovedpersonen beskrives i Salters foretrukne modus – utstudert sideordnede hovedsetninger:

Om sommeren og vinteren stod Nedra sent opp, når hun kunne. Hennes virkelige jeg lå i sengen til ni, rørte på seg, strakk seg ut, pustet inn den nye luften. De som sover lenge om morgenen, er ofte nonkonformister; de er tankefulle og lett innesluttet. Håret hennes var fyldig og lå tett til hodet. Hun bandt det opp på ulike måter. Hun badet det, hun gikk med det vått. Man tenker på de ti, tyve glitrende årene hun stod frem i all sin makt. Hun er en kvinne som med én kjølig bemerkning kan sette stemningen for en hel middag; mannen ved hennes side smiler. Hun vet hva hun gjør, det er dét som er kjernen. Skjønt hvordan kunne hun vite? Hennes handlinger kan ikke gjentas. Hun opptrer ikke. Hennes ansikt er et ansikt som gjør andre elektriske – det plutselig eksploderende smilet – og likevel gir hun på en eller annen måte ingenting.

Salters bok trenger inn mot både den estetiserte overflaten og det underliggende ingenting i ekteparets liv blant flyktig skisserte barn, venner, elskere, elskerinner:

Deres liv er mystisk, det er som en skog; langt bortefra ser den ut som en enhet, den kan forstås, beskrives, men nærmere begynner den å gli fra hverandre, å brytes i lys og skygge, tettheten gjør en blind. Innenfra er det ingen form, bare enormt med detaljer som peker i alle retninger: eksotiske lyder, sollysets spill, bladverk, nedfalne trær, små dyr som flykter unna ved lyden av en kvist som knekkes, insekter, stillhet, blomster.
Og alt dette, som er så gjensidig avhengig av hverandre, og så tett sammenknyttet, alt sammen er tilslørende. Det er i virkeligheten to former for liv. Det er, som Viri sier, det livet folk tror du lever, og det er det andre. Det er dette andre som skaper problemer, dette andre vi lengter etter å se.

Salters kunststykke i Light Years er at han får oss til å interessere oss for Nedra og Viri og de andre til tross for at de fremstilles i svært avgrensede aspekter og med en ofte direkte krympende distanse. Vi vet at han når som helst kan ta livet av dem i en bisetning, eller gi dem en alvorlig sykdom eller føre dem i alle mulige retninger. Vi forstår at han er troløs mot sine personer. Den som kan synes som en hovedperson, blir med ett uviktig; et annet navn og en annen skikkelse dukker frem fra tåken og lyser opp et avsnitt, for så selv å forsvinne. Den røde tråden i boken er av og til vanskelig å få øye på, men stemningen er konsistent, årene går i all ubønnhørlighet, og forandringene Nedra og Viri gjennomgår, er skjellsettende. Ingen påtagelige verdier styrer dette universet, forfatteren betrakter og beskriver og gir inntrykk av for lengst å ha sett alt og latt alle større håp fare. Mot slutten møter vi den eldede Viri slik:

Han lå alene i lakenene på den fortsatt varme sengen [...] alene i denne byen, alene på dette havet. Dagene lå strødd rundt ham, han var en dagenes drukkenbolt. Han hadde ikke oppnådd noe. Han hadde sitt liv – det var ikke verdt mye – ikke som et liv som, selv når det var slutt, faktisk hadde vært noe. Hvis jeg hadde hatt mot, tenkte han, hvis jeg hadde hatt tro. Vi tar vare på oss selv som om det var viktig, og alltid på bekostning av andre. Vi samler på oss selv. Vi lykkes hvis andre mislykkes, vi er kloke hvis de er enfoldige, og vi fortsetter, klamrer oss, inntil det ikke er noen der – vi står igjen uten noen andre å leve med enn Gud. Som vi ikke tror på. Som vi vet ikke eksisterer.

Dette er ikke helt siste ord. Det er ingen overdreven pessimisme i Salters tekster, ingen romantisering av forfallet eller fraværet, men like gjerne en tilkjempet stoisisme, en oppsamlet visdom som har visst å ta vare på de energiene som har vært der i lykkeligere stunder. I de beste novellene – samlet i den ujevne Dusk and Other Stories (1988) og den mesterlig gjennomførte Last Night (2005) – kan personene oppleve presise øyeblikk av konsentrert innsikt så vel som frie fall inn i oppløsningen.

Den første historien i Last Night, «Comet», rommer begge deler. Åpningen er karakteristisk for Salter – lakonisk, fortettet, distansert:

Philip giftet seg med Adele en dag i juni. Det var overskyet, og det blåste. Senere kom solen frem. Det var gått en stund siden Adele giftet seg.

Man tror at det er Adele som skal være hovedpersonen her, særlig når hun snart får følgende øyeblikk i rampelyset:

Hun var fortsatt ung nok til å besitte skjønnhet – de siste strålene – men hun var for gammel til få barn, iallfall hvis hun selv kunne avgjøre det. Sommeren var nær. Ut fra ettermiddagsdisen dukket hun frem, i sin sorte badedrakt, med brune lemmer og den skarpe solen bak seg. Hun var den sterke skikkelsen som gikk over den myke sanden opp fra havet, bena hennes, det våte svømmerhåret, elegansen – bekymringsløs og uten hastverk.

Philip spiller annenfiolin:

Han var dannet og elegant og holdt hodet litt tilbake når han snakket til en, som om man var en meny. [...] Den første gangen hun gikk ut med ham, bemerket han at det merkelige var at noen mennesker likte ham og noen ikke.
– De som gjør det, mister jeg som regel interessen for.
Hun var ikke sikker på hva han mente med det, men hun likte hvordan han så ut, litt slitt, særlig rundt øynene. Det fikk henne til å føle at han var en virkelig mann, om enn kanskje ikke den mannen han en gang hadde vært.

Omslaget i retning av Philips perspektiv kommer brått, og fra og med følgende avsnitt blir Adele sett mer og mer utenfra – på en mer og mer drepende måte:

Han tjente ikke mye penger, viste det seg. Han skrev for en næringslivsavis som utkom én gang i uken. Hun tjente nesten like mye på å selge boliger. Hun hadde begynt å legge seg litt ut. Dette var et par år etter at de hadde giftet seg.

Perspektivskiftene i denne historien er intet mindre enn briljante og monumentale, og de passer godt til Salters tema: lidenskapens nyanser og tidens spill med alle menneskelige forhold, dens uberegnelige lek med alle følelser. Midtveis i den like formidable «Give» reflekterer den mannlige fortelleren over hvor vanskelig det er å forandre det vesentlige ved dem man bor sammen med. Det mindre vesentlige er det derimot kanskje annerledes med:

De små tingene, som man kunne overse i begynnelsen, men som etter hvert ble irriterende, hadde vi funnet en metode for å gjøre noe med, for å få stenen ut av skoen, så å si. Vi kalte det «en gi», og vi var enige om at det skulle vare. Det språklige uttrykket som var blitt overforbrukt, en spisevane, til og med et favorittplagg  – «en gi» var et ønske om at den andre skulle oppgi det. Vi kunne ikke be om at noe nytt skulle finne sted, bare at noe skulle opphøre. Vasken på badet var alltid tørr som følge av «en gi». Annas lillefinger stakk ikke lenger ut når hun drakk fra en kopp. Det kunne være mer enn én ting man gjerne skulle ha bedt om, og av og til var det vanskelig å velge, men det lå en tilfredsstillelse i det at én gang i året fikk man, uten å skape misnøye, lov til å be sin ektemann eller kone om å slutte med denne ene tingen.

Fra denne begrensede idyllen går det dessverre likevel nedover for dette ekteparet, da den lille tingen akkurat dette året viser seg å være noe virkelig stort.

Det er de ganske korte og intense tekstene som er de beste i Dusk, historier som «Dirt», «Dusk» og den djevelske «Akhnilo», om mannen som en natt våkner av en nesten umerkelig lyd han mener må være rettet spesielt mot ham:

Rytmen var ikke stabil. Den skyndte seg, nølte, fortsatte. Det var mindre og mindre et instinktivt skrik og mer et slags signal, en kode, ikke noe han hadde hørt før, ikke en samling av lange og korte impulser, men noe mer intrikat, nesten som et språk.

Den samme kortformen er mer rendyrket i Last Night, som ved siden av Light Years og Burning the Days må være Salters beste bok. De fleste av de ti historiene kunne ha vært nevnt spesielt, for eksempel «Platinum», der et tilfelle av overilt utroskap elegant blir overtrumfet av en mektig svigerfar, eller den grusomme tittelnovellen som kobler eutanasi og troløshet på en måte få andre enn den fryktløse Salter kunne ha fått til. I «My Lord You» blir en ung kvinne besnæret av en karismatisk og fordrukken forfatternabo, og det er hennes bifigur av en advokatektemann som i halvsøvne plutselig oppsummerer det som kan kalles en saltersk grunnfølelse:

Hennes ektemanns yrke bestod stort sett i å gi råd. Han hadde et liv som tjente andres liv, han hjalp dem med å bli enige, med å avslutte ekteskap, med å forsvare seg mot tidligere venner. [...] I hans arkiver lå brev, opptegnelser, karrierehemmeligheter. Én ting hadde han sett: hvor nær menneskene var katastrofen, uansett hvor trygt de lot til å ha det. Han hadde sett hendelser ta en ny vending, den ene ødeleggende ting følge etter den andre. Det kunne skje uten varsel.