Egentlig var hun aldri her

29 år gamle Romy Leslie Hall er i ferd med å shippes av gårde til to livstidsdommer (pluss seks år) for å ha slått i hjel en innpåsliten plageånd.

Utenfor murene har hun sønnen Jackson og sin labile mor. Innenfor venter fornedrelser, overhengende voldsfare og meningsløse rutiner, men også samhold og etter hvert – tross temmelig spikrede fremtidsutsikter – noe som ligner håp. Eller noe som ligner noe som ligner håp.

Dette er utgangspunktet for Rachel Kushners tredje roman, The Mars Room. Der hennes foregående bøker har utspilt seg på det kubanske femtitallet (Telex from Cuba, 2008) og i New Yorks kunstverden på syttitallet (The Flamethrowers, 2013), er The Mars Room dønn forankret i én konkret bygning, om enn fiktiv: Stanville Women’s Correctional Facility, et fengsel gjemt bort dypt inne i Californias Central Valley.

Stanville, slik det skrives frem i boken, kan røft beskrives med de samme fire ordene som dekker alle amerikanske høyrisikofengsler: Hit vil du ikke.

*

Fengselet som (a)sosial arena er knapt underrepresentert i kulturen anno 2018. Særlig på TV-seriefronten produseres det på løpende bånd fortellinger der hele eller deler av handlingen utspiller seg bak murene, enten de baserer seg på virkelige hendelser (true crime-fenomenet Making a Murderer), er parfymert actionsåpe (Prison Break) eller tar for seg langtidsvirkningene av å sitte innelåst i årevis (briljante Rectify).

I forlengelsen av dette er det vanskelig å komme utenom seriesuksessen Orange Is the New Black, som rent overfladisk hviler på noenlunde samme premiss som The Mars Room: Ung, hvit kvinne får oppleve på kroppen hvor dehumaniserende og farlig livet i fengsel faktisk er.

Og likheter finnes. Særlig i persongalleriet, der fengselets typer – den kløktige latinaen, de frakoblede fangevokterne, den tålmodige pedagogen, den tomsete nazisten, transpersonen som tilsynelatende flyter gjennom alt – på ulike vis etablerer den nye virkeligheten for Romy.

Samtidig er det distinkte forskjeller mellom universene som skildres i OITNB og TMR. Den vesentligste handler om klassetilhørighet. Der seriens ressurssterke hovedperson Piper Chapman ryker inn i buret nærmest ved en inkurie, og med et støtteapparat ventende utenfor etter endt soning, er Romy Hall på de fleste tenkelige vis overlatt til sin egen selvoppholdelsesdrift. I løpet av fortellingen rakner det lille som finnes av nettverk ytterligere.

*

Romanens åpning – fangetransporten innover i et kalifornisk ingenting, forbi blinkende trafikklys om natten for å skjerme verden fra det brysomme synet av fastlenkede kvinner, mens en pratesyk barnemorder tuter ørene til Romy fulle av informasjon som neppe noensinne ville vært relevant, og aller minst der og da – er knallsterk.

I denne seksjonen skildres Romys oppvekst i bydelen Sunset i San Francisco – en by hvis skjønnhet hun er avskåret fra, som ressurssvake og forsømte unger gjerne er – med en slags trist, frakoblet sensualitet:

«The city to us was clammy fingers of fog working their way into our clothes, always those clammy fingers, and big bluffs of wet mist hurling themselves down Judah Street while I waited by sandy streetcar tracks for the N, which ran once an hour late-night, waited and waited with mud caked on the hems of my jeans, mud from the puddles in the parking lot of Ocean Beach. Or mud from climbing Acid Mountain on acid, which was what Acid Mountain was for.»

For unge Romy og vennene hennes har ekkoet av San Francisco som et kjærlig fristed på vestkysten dødd hen lenge før de ble påtenkt. I deres liv er byen en klam, fuktig og uspektakulær boltreplass for rusopplevelser og andre vingeklippede fluktforsøk.

*

Rachel Kushner har vært en stigende stjerne i amerikansk litteratur siden debuten for ti år siden. The Mars Room ivaretar i stor grad momentumet hun virvlet opp med gjennombruddet The Flamethrowers. Omslaget kommer utstyrt med blurbs fra to sentrale amerikanske forfattere, Jonathan Franzen («her best book yet») og George Saunders («a young master»).

Å sammenligne boken – eller noen annen bok, for den saks skyld – med sistnevntes Lincoln in the Bardo (2017), er på sett og vis urettferdig. Saunders skildrer omstendighetene rundt en singulær hendelse – Abraham Lincolns sønn Willies dødsfall i 1862 – på en singulær måte, gjennom et kor av stemmer fra et limbo, eller bardo, som tibetanske buddhister kaller tilstanden mellom død og reinkarnasjon, kryssklippet med faktisk og fiktivt historisk kildemateriale. Resultatet er noe helt for seg selv, og romanen – om dét er riktig sjangerbetegnelse – mottok fortjent Man Booker-prisen i fjor.

Men ettersom The Mars Room befinner seg på langlisten til årets Man Booker-pris og Saunders som nevnt har vendt tommelen opp, er det vel ikke helt urimelig å lese den med minst to–tre av spøkelsesstemmene fra Lincoln in the Bardo surrende i bakhodet? Der Saunders gir nær sagt hver av sine karakterer nytt liv ved å tillegge skjebnene deres en vekt og en verdighet de ble snytt for på jorden, viser Kushner mindre omsorg – både for bredden i persongalleriet sitt og dybden det skildres med.
The Mars Room skifter gir flere ganger underveis. Enkelte innskutte kapitler ramser opp Stanvilles omfattende reglementer, andre vies karakterer i og utenfor fengselet. Disse strekkene akselererer i liten grad handlingen, og de medinnsatte – som tøffe, men typete Sammy Fernandez – skildres mer med lett gjenkjennelig fengselskoloritt enn som kvinner av kjøtt og blod. Som skrivekunst på dette aller høyeste nivået når den ikke helt opp.

Det er likevel flere grunner til å anbefale romanen. Til å være tettpakket med deprimerende detaljer om fengselets indre liv og koder – Kushner har åpenbart tatt researchen på alvor – flyter historien gjennomgående godt, med et hektende tempo og et trøkk som stilistisk plasserer den tett opptil det rådende true crime-paradigmet. At det er fiksjon, gjør den ikke nødvendigvis mindre sannferdig – tvert imot, frister det å si.

Romy skildres dessuten med et mesterlig fravær av sentimentalitet. Som primær fortellerstemme trer hun frem som et helt menneske, full av tvil og anger og resignert raseri, men også forbitret humor – og et skarpt blikk for hvilke mekanismer som har sluset henne og medfangene medstrøms inn i Stanville:

«You would not have gone. I understand that. You would not have gone up to his room. You would not have asked him for help. You would not have been wandering lost at midnight at age eleven. You would have been safe and dry and asleep, at home with your mother and your father who cared about you and had rules, curfews, expectations. Everything for you would have been different.»

*

Den lett fallerte fengselslæreren Gordon Hauser stikker seg ut som en sår tommel blant bokens mange innsatte. Han er den eneste av karakterene fra Stanville som skildres med et liv utenfor murene, til alt overmål som et åndsmenneske med uforholdsmessig stor tro på litteraturen som eskapisme for sine elever. Hauser er en person det er lett å heie på, i det minste som en motvekt mot det øvrige personalets aggressive likegyldighet. Men naiviteten hans er nyttigere for ham selv enn for kvinnene.

Et interessant, om enn kryptisk sidespor er utdragene fra dagboken til terroristen og økoanarkisten Ted Kaczynski, også kjent som Unabomberen. Det er Hauser som leser boken, i den vesle trehytta på fjellet over Stanville der han har trukket seg tilbake for å gjennomføre sitt «Thoreau-år». At det er nettopp Henry David Thoreau naturromantikeren Hausers havarerte avhandling skulle handlet om, er et plottpoeng Kushner verken over- eller underspiller. Men Kaczynskis ellevilt hevngjerrige epistler – per dags dato ikke publisert, men i romanuniverset utgitt i bokform og gitt som gave til Gordon av hans mer vellykkede og lett hoverende akademikerkompis Alex – viser vrengebildet av økologisk svermeri. Kanskje peker de også på enkelte typiske forskjeller mellom mannlig og kvinnelig kriminalitet.

Med et mulig unntak av Gordon Hauser kommer nemlig mennene i The Mars Room heller dårlig ut av det. I beste fall er de fraværende eller døde. Den gjennomkorrupte politimannen Doc og den ynkelige stalkeren Kurt Kennedy skildres begge som vandrende pøler av giftig maskulinitet; selvopptatte, stakkarslige svin som på mange måter fortjener de brutale skjebnene som venter dem.

Tidvis maler Kushner disse mennene med vel grove strøk. Førsteinntrykket av Kurt Kennedy som drita drittsekk på flyet hjem fra Cancún, med intens misogyni og pedo-impulser eksponert i løpet av få sider, er minneverdig elendig. Men selv Kurt trer frem som et slags offer i løpet av sin tilmålte tid i romanen; en fyr hvis uflaks, inkompetanse og sjelelige mangler stødig dytter mot ham mot den uunngåelige avgrunnen.

*

Skyldspørsmålet er ikke noe sentralt anliggende i The Mars Room. Bokens karakterer – Romy inkludert – er etter alt å dømme skyldige i forbrytelsene de har blitt dømt for. Spørsmålet blir snarere om det noensinne var noen vei utenom; om ikke det var nettopp denne eksistensen som var øremerket dem fra fødselen. Barnemorderen Laura Lipp – Stanvilles egen Medea, etter egen hentydning – oppsummerer kanskje bokens budskap best i løpet av en av sine uvelkomne monologer:

«In prison at least you know what’s going to happen. I mean, you don’t actually know. It’s unpredictable. But in a boring way. It’s not like something tragic and awful can happen. I mean, sure it can. Of course it can. But you can’t lose everything in prison, since that’s already taken place.»

*

De konsise, avsluttende fjerde og femte aktene oppleves mer som påklistrede ettertanker enn noen tilfredsstillende avslutning av historien. To narrativer krenger mot hverandre, trolig tenkt som en vaklende pardans mot forløsning. Men de truer snarere med å torpedere og nøytralisere hverandre. Særlig de siste sidene av romanen skusler bort et betydelig dramatisk momentum. Det er som om forfatteren ikke helt har klart å velge mellom to strategier og til slutt bestemte seg for å gå for begge.

Heldigvis er store deler av The Mars Room for engasjerende på et rent menneskelig plan til at prosjektet havarerer. Dette er vel anvendt kriminologi, og at Kushner har engasjert seg som fengselsaktivist på bakkeplan, tyder kanskje på at hun anser saken som viktigere enn kunsten – et standpunkt det i så fall er vanskelig å krangle så veldig på.