Døden i hagen

Da Min vrengte kimono endte med verselinja «du er aldri alene», var det lett å lese det som trøstens ord. Jeget hadde funnet seg selv i engleskikkelsen, og i himmelskipet fantes en søster, en far og en datter i tillegg til Jesus og Maria Magdalena. Om alle disse skikkelsene kanskje uansett var aspekter av jeget, satt man likevel igjen med følelsen av at et nytt fellesskap var innstiftet. Alle som kunne komme sammen, hadde kommet sammen.

I årets bok, Nettenes hage, moduleres den samme frasen, langt mindre forsonlig betont:

jeg er ikke alene
hagen har fulgt meg til skriften
skriften har ført meg til hagen
døden ligger åpenlys
i hagen   det er dens natur   døden venter
døden puster   døden holder meg i hånden
når det eneste jeg vil   er å være alene

Døden hjemsøker Nettenes hage på en måte den ikke gjør i de to foregående bøkene. Der har døden vært til stede i form av sorg over dem som ikke lenger er hos jeget: en bror, en tidligere kjæreste, foreldrene. Poesien – eller «brevskrivingen» – har vært en måte å komme i kontakt med det tapte på. Her har en høyst nærværende død i stedet tatt deres plass. Den skremmer jeget: «døden holder meg i hånden / når det eneste jeg vil er å være alene». Den nye dødsbevisstheten gjør Nettenes hage til en langt mørkere og sårere, mer personlig bok enn det Søsterkranser og Min vrengte kimono var. De foregående bøkene var begge drevet av en forstilling om et mulig fellesskap, en slags forsoning eller reintegrering. Det nærmeste en kommer en slik balanse i Nettenes hage, ligger i forestillingen om det går an å være alene samtidig som man er en del av noe større, som i dette nydelige diktet om treet som bare har båret frem «ett eneste eple»:

hagen ser eplet   så enslig og samtidig forbundet
som et eple   i en hage kan være

Men som regel er jeget alene, konfrontert med sin egen dødelighet. Det finnes andre skikkelser enn jeget i Nettenes hage. Vi møter så vidt en søster, en far og en kjæreste, men i motsetning til de tett befolkede forgjengerbøkene, dreier nesten alt i denne boka seg om én relasjon, den mellom jeget og hagen, som fremstilles som en slags guddom: den «ser» eplet, og jeget kan bare håpe å kunne se eplet slik hagen ser det. Alt i denne relasjonen er skjørt og asymmetrisk.

Som sted betraktet er hagen i Nettenes hage både fysisk-topografisk og symbolsk. På den ene siden er den gjenkjennelig som stedet der Søsterkranser foregår, knyttet til bruket der jeget holder til, og der hun prøver å finne seg til rette ved å opprette kontakt med Bashō, Kazuo Ohno, søstre, bjørner og harer. Det er, kunne en si, et sted hun i Søsterkranser forsøker å gjøre til sitt eget ved å invitere inn alt hun ønsker å identifisere seg med.

Leser man disse tre bøkene i flukt, som en prosessuell selvmytologisering, forteller Min vrengte kimono historien om hvorfor jeget måtte bryte opp fra dette stedet i utgangspunktet, via himmelskipet, som i diktene assosieres med en distinkt blåfarge, som igjen knyttes til en bevissthetstilstand. I denne tredje boka er vi altså tilbake på bruket, nærmere bestemt i hagen, der jeget i Søsterkranser betraktet Kazuo Ohno idet han gikk i ett med naturen, og der hun altså nå, i diktet jeg åpnet med i del én, endelig er i stand til å glemme seg selv et lite øyeblikk, slik at hun også går opp i en høyere enhet med omgivelsene.

Hvordan kommer hun dit? Det finnes flere svar, men to peker seg ut. For det første vender jeget i Nettenes hage seg mot en tidligere periode i livet enn den som skildres i Min vrengte kimono, nemlig overgangen fra barn til ungdom, som for de fleste er tiden da magien forsvinner og selvbevisstheten tar over, men som her fremstår som en innvielse. Oppdagelsen av «en søster i hagen» dateres i et dikt til da «jeg er åtte år», altså på et tidspunkt da usynlige venner ikke er uvanlig. Dødsangsten dateres til samme tidspunkt i et annet dikt. Men erfaringen av at grensene mellom subjektet og omverdenen oppløses, skildres i et dikt som foregår da jeget var tretten år gammel, altså før hun kan ha lest særlig mye av verken Bashō eller Kazuo Ohno. Alt handler om jeget, som beskrives i et språk som minner om det Bronken Senderud bruker om engelen i Min vrengte kimono:

rose rose rose
de tynne kronbladene
smadret av haglet

den varme julidagen

kledd i en hvit sommerkjole
markert sminket rundt øynene
med håret vilt nedover skuldrene

jeg er tretten år   det er min mormors hage

jeg går i ett
med stammene
                          slik kjente jeg det

jeg kan ikke skille kroppen min fra trærne
blomstene   rosene
                                 fingrene mine er kronblader

huden   et teppe av dugg    i gresset

Det er kjærlighet i beskrivelsen av trettenåringen «kledd i hvit sommerkjole / markert sminket rundt øynene / med håret vilt nedover skuldrene», og kanskje er vi vitne til en forsoning mellom jeget og jenta hun en gang var. Men på diktets nåtidsplan skildres en ekstatisk-religiøs erfaring som opphever grensene mellom kroppen og omverdenen. Her er det mest snakk om en radikal bevissthetsutvidelse, en total tilstedeværelse, men i senere dikt aner en at åpenheten er i ferd med å tippe over i selvutslettelse: «jeg gjenkjenner / engler blant mennesker / jeg møter på gata / jeg ser dem i parken i butikken på hjørnet / jeg hører dem synge inni seg / når de sitter ved siden av meg på bussen». Det åpne står i fare for å bli for åpent.

Fortellingen om trettenåringen i hagen erstatter oppbruddsmyten i Min vrengte kimono. Begge historiene forteller om hvordan jeget ble den hun ble, men jenta i hagen er en tidligere, mer opprinnelig variant. I Min vrengte kimono flykter jeget med himmelskipet for å unnslippe morsskikkelsen. I Nettenes hage finnes det en annen og bedre mor: «hva har jeg lært av hagen / at jeg er hagens barn». Hagen blir en morsskikkelse jeget kan forsone seg med og vende tilbake til. Den er «en stor seng» hun kan hvile og vokse i, og «gir» og «lærer» henne det hun trenger. Et sted heter det at «hagen har hentet meg hjem». Det eneste det ikke er plass til i dette hjemmet, er den uforsonte morsskikkelsen fra Min vrengte kimono. Hun er fortrengt og forlatt. Hagen er en langt tryggere morsskikkelse fordi den enklere å idealisere og derfor også å underkaste seg.

I tråd med dette følger Nettenes hage minst tre parallelle spor: 1) dikt som til sammen bygger en ny myte om jegets tilblivelse, knyttet til ungdomsårene før oppbruddet, 2) dikt som bygger ut hagen som symbolsk sentrum i jegets poetiske univers, og som gjerne reviderer og videreutvikler bilder fra Søsterkranser og Min vrengte kimono, og 3) hymniske dikt som priser hagen.

De beste diktene har litt av alle de tre sporene i seg, og de aller beste lener seg tungt i retning av punkt én: myten om hvordan jeget oppdager at hun er poet. De svakeste forsøker mest å hylle hagen. Vi får «en myriade / av jordstjerners rike», men jeg ser dem ikke. Vi møter fugler som «leser treet», men hva de leser der, forblir uklart. Samtidig er det her dramaet oppstår: Erkjennelsen av at en allmektig og evig hage åpner for et avmektig og avgrenset jeg og bringer den intense dødsbevisstheten inn i diktene.

I Nettenes hage finner man derfor den mest vellykkede festskildringen i de tre bøkene, i et dikt der jeget ikke lenger er vertinne:

det er fest i hagen

noen har hengt lykter
i trærne det lyser
ut i sommernatten
det er alle mine døde

som synger danser og som
vanlig drikker begjærlig av vinen

jeg står litt i hagens utkant og betrakter
det hele
            jeg vet at det ikke er en drøm

jeg ber allikevel om ikke å våkne

Jeget deltar ikke, men står i utkanten og «betrakter / det hele». Hun vet ikke engang hvem som har hengt opp lyktene i trærne. Likevel er festen hennes. Festdeltakerne er «alle mine døde». Det er ikke en drøm, men hun ber om «ikke å våkne». I et øyeblikk smelter de sammen: hagen, festen, poesien der de døde vekkes til live for å synge og danse en siste gang, og den ubestemmelige tilstanden mellom drøm og ikke-drøm, innenfor og utenfor, jeg og ikke-jeg, fascinasjon og melankoli. Det er et dikt i perfekt ubalanse.

Problemet i Nettenes hage er det samme som i Søsterkranser: Hvordan inntre i en meningsfull relasjon med det som overskrider egoet? Svaret er også i slekt med det Bronken Senderud kom frem til i boka fra 2021: gjennom tilgangen til et område av tilværelsen der skillet mellom subjekt og objekt oppløses. Dette området er dels skildret som natt og drøm, dels som skrift. Men i Nettenes hage er alt større, mer ambisiøst og tydeligere tenkt og sett. Da blir også problemene tilsvarende større. Dette er dikt med en voksende og eksplosiv jeg-følelse – som samtidig setter jeget i parentes.

Nettenes hage åpner med en liten skapelsesberetning der hagen skriver:

i begynnelsen var det stille

før ordet kom en stavelse
den la seg i øret
deretter i munnen
                                     den lyste

lyset falt på   blomster   insekter
på trær og strå   lyset falt på vannet og fuglene

på hunden og hesten
                                     lyset falt på et ords
åpne slette

slik begynte hagen å skrive

De bibelske ekkoene er umiskjennelige. Det er jegets verden, poetens verden, som blir til, og tilsynelatende skjer det plutselig: Først er det stille, så kommer en stavelse og beveger seg fra øre til munn, før den lyser på verden. Formuleringen «lyset falt på et ords / åpne slette» er spesielt flott, og at det er stavelsen som bedriver denne gradvise opplysningen av ordslettene, peker i retning av det prosessuelle ved skapelsen. Lysmetaforen understreker at det ikke er verden i seg selv, men betydningen som blir til og utvikler seg på denne måten, bit for bit, stadig i bevegelse.

Nettenes hage tar et skritt tilbake for å komme tettere på. Her skildres en form for tilhørighet som stikker langt dypere enn forsøket på å finne seg til rette på bruket i Søsterkranser. I Min vrengte kimono er bruket forfedrenes, men nå er det som om forfedrene bare har kommet i veien for en mer opprinnelig tilhørighet mellom stedet og jeget. Skrivingen kommer ikke lenger inn i jegets utvikling gjennom himmelskipet og flukten. Den har vært der hele tiden, i hagen hun flyktet fra, men det er først nå hun er i stand til å se det. Hvorfor skriver jeget? Jeget skriver fordi hagen skriver. Dette er Nettenes hages trosbekjennelse, hennes cogito ergo sum.

I den grad jeg har noen større innvending mot Nettenes hage, ligger den likevel i det gjennomgripende bildet av den skrivende hagen. Problemet kan enkelt deles i to: hagen, og det at den skriver.

I Nettenes hage er hagen stedet der jeget kan føle seg forbundet med verden, og der det kommer i kontakt med skriften, forstått som en forutsetning for overskridelsen av selvet: «det er i et hus en er alene», heter det i et tidlig dikt, «ikke i hagen». Og mens «rommene er fylt / av menneskersamtaler / betroelser // av levende og døde», søker jeget «ut i hagen for å gi ordene luft / setningene himmel».

Hagen er verken skog eller hus, men en kultivert randsone mellom naturen og det som holder naturen på avstand. Den er, på mange måter, en møteplass, stedet der ulike verdener åpner seg for og mot hverandre, noe som jo passer utmerket i et diktunivers der idealet er mottakelighet, konkretisert gjennom metaforen å ta imot besøk. Det er ikke lenger slik at «jorda snakker i munnen på meg / men jeg forstår ikke hva den sier». Poeten har lært seg å lytte i stedet for å flykte. Og det hun hører, er dels kontinuerlig skapelse («hagen skriver frem iris og akeleie / den skriver frem kløver og geitrams / osp ask og bjørk røtter og kroner»), og dels hvordan alt er forbundet med alt: «fra tunets største krone fortalte / stemmen om sølvet / som spinner når natten legger seg / over gresset / om de nesten usynlige trådene / i nettet av forbindelser». Jeget i Nettenes hage er mer påskrudd enn i de tidligere bøkene. Hagen snakker. Hun lytter aktivt.

Så langt er jeg med. Men jeg har erfaring med hager. Jeg har nylig flyttet fra en, og om det er en ting jeg har lært om hager, er det at de krever sabla mye stell, selv når man ikke er så nøye med plenklipping og prydbusker, må man følge med på brunsnegler, ugress og vepsebol. Én ting er at det er fint lite hagearbeid hos Bronken Senderud – i Søsterkranser planter man epletrær. Verre er det at det ikke finnes en eneste brunsnegl i Nettenes hage. Det er et estetisk problem. Her er svarttrost, men ikke katter, valmuer, men ikke brennesle, rådyrspor, men ingen oppspiste tulipaner, hester, men ingen klegg, og diktene blir svakere og mer homogene av det viltvoksende, ugjestmilde og destruktives fravær på detaljnivå. Hagens kosmos blir for dekorativt innenfor et poetisk univers som ellers etterstreber kompleksitet og nyanser. I Bronken Senderuds dikt pågår en stadig kamp mellom det symbolske og det taktile, og her er det sanselige på vikende front.

Dessuten er det dette med skrivingen. Når Bronken Senderud i et dikt hevder at «hagen skriver om å vente på regnet», er det vakkert, men også forvirrende. For hvorfor skulle hagen skrive om slikt? Kan den ikke bare vente på regnet, som alle oss andre? Det er i slike villede bilder forestillingen om at jeget skriver fordi hagen skriver, må vike for den pragmatiske motforestillingen om at det nok heller har seg slik at hagen skriver fordi jeget skriver.

Dette er et problem Bronken Senderud har konfrontert før, ikke minst gjennom bildet av harens smykke i Søsterkranser, der frykten for å projisere over på, og dermed stjele fra, den andre måtte kontres – og betales for – gjennom tilbaketrekning, venting og ydmyk mottakelighet. Målet i disse bøkene er å ikke komme i veien for åpenbaringen, men heller sette egoet til side og la verden komme til syne gjennom skriften.

Likevel. Skriving er en vrien metafor, synes jeg. Én ting er at natten skriver, og at hagen skriver fordi den tilhører natten. Jeg har ingen problemer med å forestille meg drømmen og hvilen som en form for skrift, noe som skriver i meg når jeg sover. Natten kobler av egoet, men den kobler på en utvidet virkelighet, hinsides rasjonaliteten. I et annet dikt heter det at «natten er ei bru», noe som, i hvert fall tilsynelatende, fritar jeget for det enorme ansvaret hun kjempet med i Min vrengte kimono, der hun måtte holde verdenene sammen. Man kan ferdes over denne nattbrua. Der åpner selvet seg for fremmede bilder, andre muligheter, og vi kan bli «alle / og ingen».

Det er først når vi får skrivende hager, at jeg faller av, for straks begynner jeg å forestille meg blyanter, fingre, tastaturhamring, skjerm og papir. Skriving er praksis, og, for meg i hvert fall, en knortete prosess, full av blindveier, raptuser og slagsmål i bakgater – når det da ikke aller mest minner om filosofenes fotballkamp hos Monty Python. Den skrivende hagen dunster derimot av poststrukturalistisk litteraturteori fra forrige årtusen. Den er ikke helt duggfrisk nok for en skapelsesmyte som dette.

Men skitt, la gå. Poststrukturalistenes poeng var at skriften representerer det produktive, men upersonlige aspektet ved litteraturen, ettersom skriften per definisjon alltid er løsrevet fra og bærer mer i seg enn subjektet og dets eventuelle intensjoner. Skriften er stedet der vi gir slipp på subjektiviteten, ikke der vi hevder den. En slik forståelse overlapper med det Bronken Senderud finner i butoh: ikke jeget som uttrykker seg, men noe som kommer til uttrykk gjennom jeget: «jeg prøvde å finne stemme / til ordene for å bli stille», heter det et stykke inn i Nettenes hage. Skriften er stedet der skriver og leser kan møtes, som skikkelser i en drøm som rommer dem begge. Skriften, ville en ekte poststrukturalist kunne si, er ikke opptatt av litteraturhistorie og kvalitetshierarkier. Den er alltid samtidig, noe som skjer her og nå.

Forestillingen om en lineær tradisjon, og dermed en mer eller mindre anstrengt poetisk tradisjonsbevissthet, avfeies humoristisk i diktet som umiddelbart følger poetens oppdagelse av ordet i gresset:

noen må ha gitt hjertet ordene
noen må ha gitt dem videre
fra noen de selv må ha fått dem av

jeg ser meg rundt etter hvem det kan være
det eneste jeg ser er hesten

hesten følger meg overalt hvor jeg går
den går aldri ut av tiden

Prat litt med hesten – det er den som er roligst i hagen! Det er ikke så farlig hvem som har gitt hva til hvem, når. Hesten – som «følger meg overalt hvor jeg går» – har vært med siden Søsterkranser, og både her og ellers i disse diktene assosierer jeg den med et slags meditativt prinsipp, et evig, avkoblet nå. I et annet dikt heter det at hesten «har et øye så stort / at den ser alt jeg gjør før jeg gjør det». Hesten representerer den upersonlige delen av bevisstheten, en slags vitnefunksjon som er med deg overalt, det i deg som rolig konstaterer at du gråter når du gråter: «hesten gråter ikke / for hester gjør sjelden det / men den holder barnets gråt // på en måte ingen andre kan», heter det i Min vrengte kimono. Hesten åpner dermed for den frigjørende erkjennelsen av at du ikke er krisene dine, bare et slags vertskap for dem. Men hesten kan derfor heller ikke generere noe nytt. Den rollen tilfaller natten, i neste dikt:

hesten forteller
hesten snakker til meg når jeg sover

men det er natten som skriver
i meg

når jeg sover
er jeg en annen   da er jeg alle
og ingen

da er jeg barnet
som hagen en gang fant

«[D]a er jeg barnet / som hagen en gang fant» markerer en gjenforening som føles som en gjenfødsel i boka. Først fant hagen barnet. Så finner barnet seg selv, gjennom søvnen og nattskriften. Nettenes hage blir stedet der jeget heles og reintegreres, men også et sted for selvkonfrontasjon og dødsbevissthet, som igjen setter i gang behovet for å skrive og leder henne til det blå rommet. I et senere dikt heter det at

nettenes hage holdt meg   viste meg
ansiktet mitt
                     de mørke ringene
under øynene
                     som bare
spredte og spredte seg

i tjernet

mørket dro meg til seg

holdt om hånden min
holdt i pennen
                          mørke blekket

det mørkeste over i blått

som jeg ser inn i
idet jeg er på vei til å sovne

en søvn som ikke er hvile
men et sted jeg går   for å skrive

Med gjenfødselen kommer en ny selvbevissthet inn i diktene, en frykt for å bli utstøtt og miste alt, enten fordi «hagen er / selve hjertet» og hjerter kan slutte å slå, eller fordi hjertet kan slå for noen andre:

Hagen er et farlig sted   hagen er
selve hjertet   det kan når som helst
stanse   det kan vende seg mot noen andre
og begynne å slå   raskere

Jeget søker tilhørighet og overskridelse, men faller inn i dødsbevissthet og splittelse. Alle som har vært forelsket, vet nøyaktig hva som skjer her: Idealiseringen av den andre blir så sterk at selvet blekner. Avvisningen virker uunngåelig. «[J]eg leser døden i ansiktet mitt», heter det allerede i neste dikt. Det åpne kan når som helst tippe over i det for åpne og ubeskyttede, og lengselen etter tilhørighet kan plutselig avsløres som lengsel, ikke tilhørighet. Hvordan kan du vite om du projiserer deg selv over på omgivelsene, når alt du higer etter er å komme dem i møte og la dem komme til uttrykk?

Det er åpenbart tryggere å idealisere natten og hagen enn en mor, en partner eller et kunstnerisk forbilde. Men kanskje ligger ikke problemet så mye i objektet som i graden av idealisering, det intense behovet for henrykkelse. Maktdynamikken kan nok varieres, men munner litt for lett ut i en form for performativ selvfornedrelse. Hvem er jeget om «hjertet» vender seg mot noen andre? Men bryr bjørka seg om at den sjelden blir tatt for å være menneske?

Den mest interessante relasjonen i disse diktene er den som antydes av «da er jeg barnet / som hagen en gang fant», altså konfrontasjonen og den mulige forsoningen mellom jeget og hennes tidligere selv. Oppbruddet i Min vrengte kimono er opprivende. Forsoningen med moren kommer aldri. Shit happens. Men her, i denne siste boka, er jeget i ferd med å finne tilbake til seg selv. Den andre – og viktigste – skapelsesberetningen i Nettenes hage slipper løs en kaskade av minnebilder for å sirkle inn poetens fødsel, hvordan jeget «begynte å skrive»:

jeg begynte å skrive
for å puste   ordene fikk oksygenet
til å bevege seg fra trærne
og inn i hodet
                          det var trærne som pustet
liv i ordene
mens jeg syklet langs tjernet
en sen sommerkveld   jeg var fjorten
setningene løp i hodet
jeg så dem forme seg   jeg så trærne   vannet
stien   stråene   de tomme flaskene
i grøftekanten
                         de flyttet inn i meg

jeg la sinnet mitt vidåpent ut
over tjernet

slik begynte jeg å skrive

For meg er dette det flotteste diktet i Nettenes hage, like musikalsk og konkret i billedspråket som det er visjonært. De lette sprettene fra vers til vers med trykklett utgang lar oss føle sitringen av «setningene» som «løp i hodet» før de brytes i den plutselige, trykktunge: «de flyttet inn i meg». Bevegelsen inn følges av to distinkte bevegelser ut: Sinnet over tjernet. Skriftens begynnelse. Det er et taktilt dikt, der jeget liksom veves sammen med omgivelsene.

Likevel er det ikke noen ren idyll. Her er også tomflaskene i grøftekanten – det er de som flytter inn i henne, sammen med trærne, vannet, stien og stråene. Dette er landskapet poeten har med seg i himmelskipet, det hun har å jobbe med. Samtidig er det et påfallende aktivt jeg, fullt av selvtillit, vi møter her. Når hun legger sinnet «vidåpent ut / over tjernet», er det som et ekko av Guds ånd som svever over vannene i Første Mosebok. Det er intet mindre enn praktfullt, og det viser hvor ambisiøs og briljant Kjersti Bronken Senderud kan være når hun tillater seg det. Ikke hagen som skriver, altså. Bare landskapet som tar bolig i henne, og jeget som begynner å skrive, «for å få puste», i et perfekt kretsløp. Måtte hun fortsette med det, i lange tider.