Det umuliges politikk

Omsider har vi fått en bok om Georges Bataille på norsk. Professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Per Buvik, har skrevet en monografi om denne innflytelsesrike tenkeren i Gyldendals Ariadne-serie. Og det virker svært naturlig at det er Per Buvik som gjør det. Han avslører en fascinasjon overfor Batailles skrifter som gir hans fremstilling en intens og overbevisende tone. Han må også være en av de få som er i stand til å gi en god oversikt over det sosiale og kulturelle miljøet som Bataille utformet sine tanker innenfor. Innledningsvis gir han et godt innblikk i de litterære og filosofiske kretser og tidsskrifter Bataille virket gjennom, og gjennom hele sin lesning av Bataille vever han inn betraktninger og opplysninger med hensyn til de ulike påvirkningsfigurer og samtalepartnere som var viktige for ham.

Bataille (1897 – 1962) må betraktes som en av de betydeligste franske tenkere i dette århundret. Om han ikke ble verdsatt av et bredt publikum mens han levde, er han i de senere årene blitt løftet frem som den mest konsekvente og ekstreme tenker av det som nå nærmest populært blir kalt annethet – det som strekker seg utover de grensene som moderne samfunn har innskrevet som normalt; utover tabugrenser, moral, religion og ikke minst: fornuft. Det er først og fremst gjennom sin status som en grenseerfaringens tenker at han er blitt gjenstand for stor oppmerksomhet innenfor det feltet i litteraturvitenskap og filosofi som blir betegnet som kritisk teori. Og det er i dette perspektivet f. eks. Michel Foucault og Maurice Blanchot leser ham som en som tematiserer nødvendigheten av at vi har en kritisk bevissthet om de grensene som språket og eksistensen utfolder seg innenfor. Men han leses også av antropologer, sosiologer, teologer og psykoanalytisk inspirerte teoretikere, og hans eget utgangspunkt er sterkt antropologisk preget.

Den organisering Buvik gjør i sin introduksjon til dette forfatterskapet er svært klargjørende, og jeg kan ikke se at den representerer noen reduksjon av Batailles tanker. Det er klart at det, som Buvik selv understreker, er umulig å gi noen total oversikt over Batailles tanker i en kort monografis form, men det er også en kjensgjerning at Batailles utgangspunkt er forholdsvis oversiktlig. Hans ulike bøker overlapper hverandre og deres omdreiningspunkter griper inn i hverandre. De samme grunntankene om den menneskelige erfaringen ligger til grunn for hans refleksjoner omkring fellesskapet, samfunnet, overskridelse og ofring. Buvik har delt sin bok opp i kapitler kalt Materialisten, Aktivisten, Den ateologiske mystikeren, Den alternative økonom, Tidsskriftredaktøren, Litteraturtenkeren og Romanforfatteren. Slik disse overskriftene er hentet fra to sfærer – de betegner Bataille både som tenker og som virkende i verden – er det umulig å skille Batailles tenkning fra hans liv. Han deltar f. eks. aktivt i grupperinger som har en revolusjonær formålsparagraf. Den samfunnskritikk han utvirker gjennom sitt verk får en aktualisering både gjennom den politiske gruppen Contre-Attaque og tidsskriftet Critique som han startet i 1946.

Buvik viser hvordan Batailles tenkning springer ut fra og er uatskillelig fra en erfaring av å leve i en sosial virkelighet samtidig som individets egen erfaring prøves ut mot denne virkeligheten. Han viser også at "[...] det er umulig å skille skarpt mellom hans eksistensielle, affektive opplevelser og hans intellektuelle erfaringer". Dette understreker Buvik ikke minst ved å vie så stor plass til Batailles ulike kvinner. Selv om noen lesere kanskje ville anføre mot dette at de fleste av disse utelukkende har en plass i fremstillingen som "gift-med" Bataille eller en av hans venner, synes jeg at måten Buvik tar opp disse relasjonene på vitner om en vilje til virkelig å ville betrakte Batailles privatliv som en integrert del av og kanskje en forutsetning for hans tenkning. Og han er absolutt våken for den intellektuelle selvstendigheten til disse kvinnene. Dette gjelder særlig Colette – Batailles store kjærlighet som døde altfor ung. Buvik gjør henne ære, både som tenker og forfatter under navnet Laure, og som én av Batailles store inspirasjonskilder og samtalepartnere. Det er liten tvil om at det var hennes eksempel som inspirerte Bataille i hans tenkning omkring den indre erfaring.

Det må likevel påpekes at disse kvinnene i ett henseende innskrives i en posisjon som reduserer dem til en slags feminin staffasje i et filosofisk scenario. Buvik bruker ofte egennavn som overskrift på kapitler og underkapitler. De mannlige filosofene får danne overskrift med sitt etternavn, vi har f. eks. Kojève og Hegel. Kvinnene derimot pryder tittellinjene med skjønne fornavn – Sylvia, Diane, Denise.

Hos Bataille er det de irrasjonelle kreftene i mennesket som danner grunnlaget for en tenkning omkring eksistens, fellesskap og samfunn. Det er gleden, begjæret, latteren og angsten. Det han først og fremst er opptatt av, er i Buviks ord: "det som overskrider den registrerbare og klassifiserbare virkelighet, og det som overskrider skillet mellom sant og falskt". Det er ikke viten, men ikke-viten han søker – det som ikke kan rammes inn av vår vitenskap og av språket. Det er erfaringen av det som ikke lar seg beskrive innenfor rammen av det som er akseptert – det er f. eks. erotikkens erfaringsspekter, dødens plass i vår eksistens eller litteraturens og rusens virkemåte. Samtidig vet han at det er innenfor rammene av det som vites at han kan være i stand til å søke ikke-viten. Men heller enn å nå ikke-viten, hvilket selvfølgelig er umulig, er det snakk om å komme til en punkt der en er i stand til å erkjenne og å leve med en bevissthet om at det alltid vil være en ukommuniserbar rest i forhold til den erkjennelsen vi kan nå gjennom språk, litteratur, tenkning. Denne resten er det Bataille kaller det heterogene – og det heterogene er kort sagt: "de krefter som fortsetter å virke etter at den rasjonelle tenkning har uttømt sine muligheter". Uansett hvilke anstrengelser vi gjør oss for å forklare verden, organisere den, sette den på begrep og å danne dynamiske økonomiske, sosiale og politiske strukturer, vil det være 'noe' som ikke lar seg passe inn. Og denne resten er tett knyttet til driftene, begjæret og døden. Det sier seg selv da, at heterogeniteten truer det bestående, den reduktive harmonien som preger det moderne menneskets forhold til eksistensen.

Bataille tar altså utgangspunkt i krefter som bryter med den rasjonaliteten og kontrollen som danner grunnlaget for det vår kultur oppfatter som en human menneskelighet. Og det er typisk nok ved å se mennesket i forhold til dyret at han beskriver det han kaller den menneskelige diskontinuitet, et begrep som jeg oppfatter som ett av de mest sentrale hos Bataille. Kort sagt er dette menneskets dødsbevissthet. Det som skiller oss fra dyrene er at vi alltid vet at vi skal dø, og at denne vissheten skaper en angst i oss, en angst for dødens intethet. Dyrene på sin side lever i en kontinuitet med væren – uten tidsbevissthet og uten dødsbevissthet kan de leve i sin drifters vold. Og Bataille mener at den volden som viser seg som et til tider svært synlig aspekt ved våre drifter, er dét i mennesket som fremdeles knytter oss til dyret. Volden ligger i det Bataille kaller det umiddelbare begjæret, i en slags overskuddsenergi som vi finner alle steder i naturen og som han andre steder knytter til solens ustoppelige og overflødige flommen over oss. Men mennesket er skilt fra dyrene også i sin evne til å fjerne seg fra volden, f. eks gjennom arbeidet: "Mennesket identifiserte seg med det å skape orden, altså arbeid, og skilte seg dermed fra volden, som trakk i motsatt retning".

Bataille starter ofte i biologien for å kunne diskutere de kreftene i mennesket som går utover det biologiske – det erotiske aspektet ved seksuelt begjær, behovet for arbeid, angst for døden osv. Og det biologiske og antropologiske eksempelmangfoldet er et aspekt som ikke blir så synlig i Buviks presentasjon. Den eksempelrikdom som Bataille utvikler sine analyser fra gir hans tekster en fortellende struktur som virker åpnende. Han henvender seg direkte til sitt publikum i en diskuterende, forklarende og eksemplifiserende tone, og nettopp den konkrete referanserammen han har til tidlige kulturer, religiøse ritualer og til en diskusjon av den menneskelige seksuelle praksis, gir tekstene hans en basis i de konkrete livsbetingelser som virker svært oppklarende for leseren. Men disse konkrete eksemplene er bare en omvei til selvet, det menneskelige selvet. Han mener at før vi kan gi noen analyse av samfunnet, må vi gå via en rigorøs utforsking av selvet. Det er denne utforskningen av det individuelle nivået han kaller for 'indre erfaring'.

Den indre erfaring er individets egen bevegelse mot grensene for det aksepterte, for normaliteten og for rasjonaliteten. Og den er grunnet i at "menneskesinnet opplever nødvendigheten av å "stille spørsmål ved alle ting – uten tenkelig opphør og hvile […] [og] uten måte"" (Buvik med et sitat av Bataille). I Buviks ord: "De som opplever det som umulig ikke å slå seg til ro med det som er, søker den indre erfaring". Den indre erfaring er alltid overskridende. Men viktig er det også å understreke at tenkningen av den indre erfaring er a-teologisk. Den opererer ikke, som kristendommen gjør, med en forestilling om at sjelen skal bli fullstendig eller forløst i det hinsidige. Den indre erfaring opererer i en bevegelse som ikke defineres av ufullkommenhet i forhold til en forestilling om det hinsidige, men som formes og oppløses gjennom en overskridelse i det dennesidige.

Det er nok som overskridelsens tenker at Bataille er mest kjent – og beryktet. Derfor er det viktig å gjendrive noen fordommer eller overdrevne antagelser omkring hans forhold til tabuet og det han kaller en grenseerfaring eller grenseoverskridelse. Når han skriver om ekstase og grenseerfaring er det snakk om en overskridelse av grensene for det akseptable, men ikke uten en bevissthet om disse grensene. Begjæret etter å overskride tabuer er grunnleggende menneskelig, men kan ikke finnes uten at tabuet faktisk eksisterer, og omvendt, tabuet ville ikke eksisterer hvis ikke man visste at det er nødvendig å overskride det. Overskridelsen kan imidlertid være 'organisert' eller ritualisert, og i det Bataille vil kalle et sunt samfunn, legges forholdene til rette for at individene kan ta ut den overskuddsenergien som gjør overskridelsen nødvendig, det være seg gjennom religiøse ritualer eller ofring. Det er f. eks. for å bekjempe angsten ved dødeligheten at et samfunn organiserer seg rundt tabuer og ritualer. For å konkretisere et såpass abstrakt problemfelt, kan jeg f. eks. nevne at Bataille utforsker menneskets forhold til døden blant annet ved å ta for seg begravelsesskikker. Vi har sett at volden er ett av de grunnleggende trekket ved mennesket, og at arbeidet en av de første måtene mennesket fjerner seg fra den på. Det er en måte å avlede overskuddsenergi på. Men Bataille trekker også frem gravlegging som et annet bevis på de første menneskenes motstand mot den dyriske volden. Neandertalmennesket arbeidet og det gravla de døde. De "erkjente [...] døden som noe skrekkinngytende og omveltende, for ikke å si overnaturlig". Bataille mener de begravet sine døde for å beskytte seg mot den smitteeffekten som døden innebærer – de helliggjør den, avgrenser den og tabubelegger den, for å kunne forholde seg til den. Dermed er døden blitt avgrenset av et forbud, noe som må utskilles fra de levendes verden, men viktigere: mennesket er dermed blitt seg bevisst døden, noe som gjør dem i stand til å fjerne seg fra dens vold.

Vår hverdag er full av eksempler på at dødens kraft blir fortrengt – eller at mennesket i møtet med den søker å gjøre den meningsfull. I en avisnotis om minnestunden i forbindelse med Linda McCartneys død kunne vi nylig lese at en av hennes venninner hadde uttrykt følgende: "Døden er ingenting. Du har bare gått inn i naborommet". Et slikt utsagn tror jeg for Bataille ville bekrefte det moderne menneskets negasjon av dødens kraft og betydning. Det minimaliserer den og hverdagsliggjør den ved å nekte å se den som et fundamentalt brudd i de levendes eksistens. Bataille ville vel heller si: Døden er alt. Og den må ikke fortrenges. Men mennesket frykter imidlertid både døden og livet – det frykter den intethet som døden manifesterer gjennom liket, men det frykter også livet og den følelse av utilstrekkelighet som preger det. I L'Expérience interiur sier Bataille: "Vår eksistens er et vanvittig forsøk på å gjøre væren fullkommen" (min overs.). Det er denne bevisstheten som danner grunnlaget for det Bataille kaller det umulige fellesskapet.

"Et fellesskap for dem som ikke har noe fellesskap"

Buvik legger stor vekt på den betydningen tanken om det umulige fellesskapet har for Bataille, og han legger særlig vekt på at det er "en opprivende, rystende forening av mennesker som vil det umulige". Men det har også en dimensjon som er fundamentalt forankret i eksistensielle problemstillinger. Denne dimensjonen er nok tydeligere hos Maurice Blanchot enn hos Bataille, men jeg tror likevel at Blanchots utesking av denne dimensjonen kan være oppklarende for en forståelse av hva et umulig fellesskap ville være – eller nettopp ikke være. Dette fremkommer klarest i Communauté inavouable, en liten bok om Bataille og Duras der Blanchot nettopp undersøker naturen av og muligheten for, et fellesskap overhodet. Blanchots refleksjoner er dypt innvevd i en lesning av Jean-Luc Nancys tanker om fellesskapet i La Communauté Désoeuvrée, og i Batailles forestilling om det umulige fellesskapet, som Nancy også reflekterer over.

Blanchot redegjør i Communauté inavouable for den koblingen mellom død og fellesskap som er styrende for Batailles fellesskapstenkning. Han starter sine refleksjoner med setningen: "[D]et som ligger til grunn for fellesskapet er fremmedheten i det som ikke kan være felles" (min overs.). Og han argumenterer for at det eneste mulige fellesskapet er det som er grunnet i differensen, altså i forskjellen, mellom mennesker. Blanchot setter sin forestilling om fellesskapet opp mot den innebygde forståelse av fellesskapet som vi finner i kommunismen. Han mener den bygger utelukkende på ideen om et positivt, produktivt fellesskap. Ved å ha likhet som sitt fundament og ved å fastslå at fellesskapet ikke kan oppstå før behovet for alle mennesker er dekket likt, mener Blanchot at kommunismen forutsetter forestillingen om at mennesket er produsert av seg selv. Det er gjennom sitt arbeid at det får eksistensberettigelse, og dermed blir det en immanent eller selvtilstrekkelig væren. Men vi har sett at en av Batailles forutsetninger er at mennesket er u-tilstrekkelig, at dets begjær alltid vil søke en oppfyllelse av eksistensen – som det aldri når. Mennesket vil dermed søke utover seg selv – mot erfaringens grenser – og mot andre mennesker. Det søker kommunikasjon. Kommunismens oppfatning av mennesket vil tvert imot innebære at mennesket vil avvise den avhengigheten det har til noen annen. Hvis vi tenker hvert menneske som en selvtilstrekkelig enhet uten en grunnleggende rapport til andre, kan vi si at ethvert individs forhold til den andre vil være redusert til den Sammes forhold til den Samme – hver av dem innelukket i sin selvtilstrekkelighet. Med bakgrunn i sin lesning av Bataille hevder Blanchot at det eneste som kan være samlende i et fellesskap, er erkjennelsen av dissymmetrien mellom en selv og den andre. Ingenting kan samle uten en bevissthet om den fundamentale ensomheten vi alle lever i, en ensomhet som er grunnet i bevisstheten om døden som et uavvendelig faktum. Fellesskapet ville lyve hvis det søkte å konstituere seg som et 'sted' der dets medlemmer kan være sammen, en positivitet som skaper en illusjon av sam-væren.

Fellesskapet kjennetegnes dermed som mangel på noe som kunne samle det og av mulig identifikasjon med den andre, som mangel på prosjekt – som umulighet. Det er ikke statisk, men momentært, er ikke knyttet til positivitet, men til bevisstheten om at hver og en som inngår i det er dødelige. For Bataille er det i tillegg knyttet til overskridelsen, ekstasen og henrykkelsen. Blanchot poengterer imidlertid at det ikke er henrykkelsen i seg selv som teller for Bataille. Det er den krevende prosessen som utfolder seg idet en eksistens som er utilstrekkelig og som ikke kan fjerne seg fra den utilstrekkeligheten, prøver å overskride sin eksistens' grenser. Denne bevegelsen er det Bataille kaller for den indre erfaring. Og det som kjennetegner det indre erfaring er nettopp at den ikke har noe mål. Den kan ikke føre til et punkt der en eksistens føler seg fullkommen eller realisert. Dens virkemåte er ekstasen, henrykkelsen eller vanviddet – og dette er momentære tilstander, tilstander som opphører og bringer den som erfarer det tilbake i den erfaring av u-tilstrekkelighet som preger eksistensen.

En alternativ politikk

Det ligger en kraftig samfunnskritikk i Batailles tekster – og for meg er det en glede å konstatere i hvilken fundamental grad Per Buvik vever det politiske perspektivet inn i sin lesning av dette insisterende og konsekvente forfatterskapet. Jeg tror det må ha sammenheng med at dette er Buviks lesning – han avslører en frustrasjon over at det synes umulig at et samfunn som vårt skal kunne åpne seg for en alternativ tenkning av det politiske – en tenkning som er åpen for heterogeniteten. Særlig fremkommer dette seg i det strålende kapittelet om "Den alternative økonom", der han viser at Batailles økonomiske betraktninger er like uhørte i forhold til det tradisjonelle økonomiske system som hans ideer om det heterogene er i forhold til den vestlige tenkning og moderne samfunn. Buvik leser her meget elegant Batailles versjon av ødslingen og det uproduktive nærmest ironisk i forhold til den ødslingen som hos oss utelukkende er knyttet til en privat og innett sparing – det private forbruk som er med på å "gjøre fritiden like programmert som arbeidstiden". Ødslingen har hos Bataille derimot en samfunnsmessig nødvendighet og er kollektiv. Buvik nevner eksempler på det Bataille oppfatter som uproduktivt forbruk: "luksus, sørgeseremonier, krig, religionsutøvelse, konstruksjon av overdådige monumenter, leker og spill, kino og teater, kunst og perverse (ikke-genitale) seksualitetsformer". Disse er igjen en avspeiling av "naturens egen overdådige ofring av sitt overskudd". Mennesket utnytter solens energi, men kan aldri utnytte den fullt ut. Likeledes vil det alltid være umulig å benytte det overskuddet som produseres i ulike systemer. Buvik understreker at Batailles alternative økonomi må "oppfattes som ledd i en offensiv bestrebelse på å finne alternative og bedre måter å kvitte seg med det til enhver tid eksisterende overskudd på". Men det finnes grenser for hva vi kan benytte oss av uten å gå under i ren dekadense eller i krig. I tråd med dette vil den eneste mulige måten vårt kapitalistiske system kan bli av med sitt overskudd på være å gi det bort – ofre det.

Det politiske aspektet ved Batailles tenkning kommer imidlertid ikke bare til syne i hans eksplisitte samfunnsanalyser. Det melder seg også i tenkningen av overskridelsen som en søking ut av det bestående og bestemmende – det oppleste og vedtatte – og som en hovedtanke i hans språk- og litteratursyn. Og i dette perspektivet er Per Buviks bok om Bataille svært betimelig. Under lesningen av den tror jeg det vil fremkomme hvordan vårt profane samfunn utelukker en kollektiv bevisstgjøring i forhold til og en utløsning av den angst og energi som Bataille mener er bestemmende for oss som mennesker. Men hans alternativ – en dynamikk der dødens betydning som eksistensens forutsetning blir tydeliggjort – er vanskelig å tenke seg. Er det overhodet mulig å tenke seg, som Buvik skriver, at "det moderne mennesket i sin tur konfronteres fullt ut med sin egen uavvendelige dødelighet, og på dette tragiske grunnlaget søke[r] et fornyet og dypere fellesskap med andre: et fellesskap forankret i individets skakende angst"?

En vurdering av mulighetene for å overskride de grensene som allerede ligger nedlagt i samfunnsstrukturen er interessant i relasjon til dagens offisielle norske 'virkelighet'. Verdikommisjonens mandat viser tydelig nok hvordan det vil være totalt umulig å komme til et punkt der tradisjonelle verdier og moralnormer kan sees på som noe annet enn fortrengninger av angsten som er forbundet med de drifter i mennesket som tabubelegges i det samme samfunnet. De kan gjenkjennes som objekt for tabuisering, men ikke erkjennes som farlige i den forstand at de i Batailles ånd blir gjenstand for rituell forløsning. Hvordan kan det være mulig å bevege seg utover de etablerte rammer, når mandatet er gitt av en regjering som ikke er interessert i å diskutere disse rammene som rammer, som ikke ser tabuer som grenser som det er viktig å operere i forhold til? Men viktigere: hvordan skulle det være mulig å tenke seg en regjering som var bevisst hva et slikt prosjekt innebærer? Som Kjartan Fløgstad lakonisk bemerker i sin kronikk "Maskinen i ånda": "Her er det snakk om den ekte samtalen, om positive fellesskapsverdiar og sunn verdiformidling". Hvert av disse begrepene representerer en negasjon i forhold til Batailles tenkning. "Den ekte samtalen" er et begrep som oser av idealet om inderlighet og forståelse. Et uttrykk som "positive fellesskapsverdier" vitner om en harmoniserende bestrebelse på å overvinne og fordrive fraværet, døden og den indre erfaring. Og hvordan skulle det være mulig å utforske innholdet i et samfunns verdier på basis av en "sunn verdiformidling", noe som i den gitte kontekst innebærer videreformidling av eksisterende kristne og moralske verdinormer?

Ved å vektlegge bevisstheten om det heterogene som et utgangspunkt for politisk tenkning og handling, sier Bataille indirekte noe om hva det vil si å snakke om virkeligheten i poetiske og politiske termer. Det heterogene er, som sagt, det som ikke lar seg bestemme, som alltid ligger utenfor det en rasjonell bevissthet og en fornuftsbasert tanke kan ’fange’ eller ’innskrive’. Dermed vil ethvert forsøk på å snakke om virkeligheten innenfor dagligspråkets rammer, være å redusere den på en eller annen måte. I det vi karakteriserer et (politisk) forhold, skreller vi vekk aspekter ved det, mister vi det som er heterogent ved det – den resten som ikke lar seg innordne vår forståelse. Det synes klart for meg at når Bataille snakker om poesi og språk er det med en politisk undertone – noe Per Buvik understreker igjen og igjen. Han viser hvordan Batailles tenkning omkring poesien blir en forlengelse av hans tenkning omkring mennesket og fellesskapet: "Et poetisk dikt er et fritt utløp for dét i poeten som ikke er begrenset, som ikke lar seg begrense. Det er et fritt uttrykk for det ikke-begrensende i det begrensede (i mennesket såvel som i samfunnet)".

Verdikommisjonens mandat har heller ikke på noe punkt knyttet an til kunsten. Dette er en underkjennelse, ikke bare av kunsten som et felt der menneskets erfaring blir problematisert og utprøvet, men også av kunstens muligheter til å ha et politisk tilsnitt, til å være kritisk. I vårt samfunn er det nå nesten bare i kunsten at mennesket finner en sfære for overskridelse av de innskrivende og tabubelagte samfunnsnormer. Og for Bataille er områdene rus, erotikk og poesi de få områdene der det er mulig for mennesket å oppnå et fellesskap basert på kommunikasjon. Og grunnen til dét er at det på disse områdene er mulig å overskride det nytte- og prosjekttyranniet som moderne samfunn er organisert på, det tyranniet som krever at alt skal tjene noe annet, som Buvik sier. Som en aktiv distansering fra prosjekttenkningen, får disse områdene en kritisk politisk retning.

Kunsten har andre måter å være politisk på enn ved å postulere meninger om hvordan samfunnet bør være. Kunsten kan være politisk også ved å ha et uttrykk som beveger seg mot ambiguitet heller enn mot klarhet, mot flertydighet heller enn entydighet, mot meningsløshet heller enn mening. Og Bataille ville nok være enig i at det er uttrykkets ubestemmelighet som best evner å si noe om den eksistensielle søking kunsten har sin basis i. Det er dens overskridelse av nyttetenkningen og begrepsspråket som gjør den til et sted der kommunikasjon kan finne sted.

Buvik viser hvordan kunsten, særlig poesien, i Batailles tenkning i grunnleggende forstand har med kommunikasjon å gjøre. Den er "et uttrykk for menneskets uutslettelige lengsel etter fellesskap" (Buvik). Slik Buvik presenterer oss for sensualisten Bataille, er det ingen overraskelse at han også betoner at det poetiske for Bataille er det som setter oss i kontakt med vår følsomhet. Det er snakk om litteraturen som noe som åpner for en bevissthet om døden og fraværet som mulighetsvilkår for liv, men i tillegg understreker Bataille at det er vår følsomhet poesien åpner. Han mener den genuine poesien åpner for en ofring av "den formålsstyrte og kalkulerende delen" av oss selv, slik at vi kan "oppleve sann kommunikasjon med andre, dvs. kommunion: hellig fellesskap". Den er grenseerfaring par excellence. Ved å problematisere sitt positive verdibegrep kunne kanskje en verdikommisjon maktet å innreflektere nødvendigheten av en eksistensiell søking som unndrar seg det positiviserende og harmoniserende; en utprøving av grensene for det rasjonelle og nytteorienterte – eller kanskje ikke. Det den kunne oppnå var en forståelse av at individets frustrasjon kan få slike katastrofale utløp som den får i f. eks. satanisme og stoffmisbruk. Med bakgrunn i en lesning av Bataille er det nærliggende å se fenomener som dette som en overskridelse som bunner i et behov for å distansere seg fra nyttetenkningen. Men det er en overskridelse som løsriver seg fra sine grenser heller enn å operere i vekselvirkning med dem; en overskridelse som kanskje hadde vært unødvendig om der fantes en rituell sfære der overskuddsenergi kunne få en utløsning.

Det gleder meg at Buvik ikke gjør som så mange andre som skal skrive om "umulige" tenkere – at han ikke tar nevneverdige reservasjoner i forhold til det å skulle presentere, konsentrere og utlegge Batailles tanker. Buvik viser at det er viktig å prøve å lese Bataille, og at det er mulig å snakke om hans tekster selv om de utfordrer et krav til klarhet og entydighet. Den umuligheten som ligger over Batailles prosjekt, den paradoksale bevegelsen som hans tenkning utfolder seg i, avspeiler Batailles eget forsøk på å reflektere over og å møte de spørsmål som eksistensen stiller oss overfor. Det er et forsøk som forplikter oss til å prøve å si noe om det.

Det er klart det ikke er mulig å diskutere alle sider ved Batailles tenkning i en monografi-form som dette, men det er blitt en givende og fascinerende bok – og den gir en forfriskende introduksjon til en annen måte å tenke det politiske på.