Der småfugl skjelver

Da Nelson Mandela rak og verdig gikk ut av fengselet etter 27 års fangenskap i 1990, hang håpet om den kommende 'regnbuenasjonen' som en glorie over hodet hans. Det sørafrikanske mirakel hadde funnet sted. Apartheidperioden hørte historien til. Nå skulle drømmene realiseres. Skuffelsen over at det lovede, nye landet som ikke er blitt slik som forventningene tilsa, er tung å bære for mange sørafrikanere.

André Brinks litterære protester mot det hvite apartheidstyret kostet ham om mulig mer enn slike demonstrasjoner kostet forfattere med bakgrunn i den mer liberale engelskettede delen av det hvite Sør-Afrika. Brink er av boerslekt, de mest hardnakkede forkjemperne av apartheidregimet, og brøt slik med 'sine egne'. Brink har uttalt at han selv i dag har problemer med deler av den afrikaanstalende befolkningen, og sier litt kynisk at det er rart at det skal være mye enklere for ham å bli professor i engelsk ved Universitetet i Cape Town enn å bli professor i afrikaans på et av de tradisjonelt afrikaanstalende universitetene.

André Brink har skrevet 13 romaner på engelsk og ytterligere noen på afrikaans, blant de meste kjente er En tørr, hvit årstid, En lenke av stemmer og Djeveldalen. I 2001 ble han nominert til litteraturprisen M-net Book Prize, både i klassen for romaner på engelsk og for romaner på afrikaans, for to selvstendige versjoner av sin siste roman, henholdsvis The Rights of Desire og Donkermaan.

Hovedpersonen i romanen Attråens rett, Ruben Olivier, er sekstifem år og bor i sitt store hjem i kolonistil i utkanten av Cape Town. Han er førtidspensjonert fra arbeidet som universitetsbibliotekar på grunn av 'rasjonaliseringen' etter apartheid. Oppgavene han hadde viet sitt liv til ble overlevert en ung og mindre dedikert nykommer, men som hadde den rette svarte hudfargen. Ruben opplever sin overflødighet sammen med hushjelpen Magrieta; den karaktersterke, fargede kvinnen erfarer at hun som var for svart for den forrige regjeringen, ikke er riktig svart nok for den sittende.

Ruben begraver seg i sine bøker, tilbaketrukket fra omverden, kun med selskap av Magrieta og gjenferdet av slavepiken Antje fra Bengal. Rubens kone er død. En av sønnene har slått seg ned i Australia, den andre skal emigrere til Kanada, og de forsøker å få Ruben til å innse at det er for farlig å bli værende i Sør-Afrika. Rubens beste venn og nabo, Johnny MacFarlane, er nylig blitt brutalt myrdet, og selv det tidligere fredelige nabolaget er preget av vold og frykt. Rubens barn er engstelige for ham, og kompromisset blir en leieboer, han trenger noen i huset.

Unge, vakre Tessa Butler bringer lidenskapen inn i Rubens passive tilværelse. Impulsiv og intens drar hun Ruben tilbake til livet, men også til smerten forbundet med det. Det blir turbulente tider i forstadshuset med eiketrehagen. Forholdet mellom Tessa og Ruben vokser frem av gjensidig avhengighet. Han begjærer henne, og Tessa synes å trenge nærheten av dette uoppfylte begjæret. Selvstendig og frigjort blir Tessa romanens beveggrunn. Hun bringer elskere og uteliggere med hjem, til både Ruben og Magrietas sjokk og fortvilelse. Ruben reiser til Johannesburg for å besøke sønnen. Han kommer tilbake til et hus rasert av vill festing, og en dopet Tessa som sover mens musikken gjaller i veggene. Det ender med at Magrieta forlater huset og familien hun har arbeidet for i nærmere førti år. Tessa balanserer selv på en ytterkant gjennom beretningen om et forholds vei mot stupet.

If anyone could make a fresh start

Allerede i tittelen alluderer Attråens rett direkte til en annen sørafrikansk samtidsforfatter, J. M Coetzee, og hans Booker-prisbelønte roman Vanære (Cappelen 2000). Brink åpner slik: «Jeg bygger min sak på attråens rett … På den gud som får selv små fugler til å skjelve.»

André Brinks roman vokser frem som et dialektisk svar til Coetzees dystre og sterke fortelling. Universitetsprofessoren David Lurie, hovedpersonen i Vanære, hevder at selv om man kan angre på lidenskapens konsekvenser, kan man ikke angre på å ha opplevet lidenskapen, og man skulle aldri være nødt til å unnskylde den.

Problemet med sex

Intertekstualiteten mellom de to romanene er tydelig i valget av det strukturerende fortellernivå og i en mengde episoder og detaljer. Begge romaner handler på ett plan om kjærlighetsforholdet mellom en aldrende mann og en yngre kvinne i byen Cape Town etter apartheid. Vanære åpner med å introdusere mannen, David Lurie, som for en mann på hans alder, femtito og skilt, selv synes han har løst «problemet med sex» ganske bra. I Attråens rett kommer Tessa brått inn fra regnet en kveld som svar på Rubens annonse om rom til leie. Intertekstualiteten med Vanære trer frem når Tessa får vite at Ruben er alene og freidig spør ham: «Hva gjør du når det gjelder sex?»

Coetzee refererer innledningsvis til Emma Bovary og hennes opplevelse av seksualitetens gleder. Brink følger opp i Ruben og Tessas første møte, der Ruben funderer over fargen på Tessas øyne: «Fargen? Gud vet. Som Madame Bovarys, tenkte jeg, kunne de være svarte eller blå, eller grønne.» Tessa og Ruben går inn i et intimt forhold med lange, utforskende rødvinssamtaler om nettene foran peisen i Rubens arbeidsrom. Hun avviser å ha seksuell kontakt med ham, og argumenterer med at da vil han bare bli en av de mange, men gir seg likevel hen til ham gjennom detaljerte, utleverende betroelser.

«Hvis jeg hevder at attråen er min rett», spør Ruben seg selv, gir ikke min rett til attrå den andre rett til å avvise meg? Og gjør ikke dette min «rett» til noe latterlig, like mye som «attråen»? Det meste jeg kan kreve på vegne av attråen, er retten til å bli stanset, til å bli avvist, ellers ødelegger den seg selv.

Tessa nærer seg på Rubens lengsel etter henne og gir den næring ved å gi ham litt, la ham beføle henne, pirre ham på en halvveis ubevisst måte med detaljer fra sitt vidløftige seksualliv. Hun er trygg så lenge han vil ha henne og ikke kan få henne.

Vanære er en sterk skildring av et krevende far-datter-forhold mellom David Lurie og Lucy. Ruben i Attråens rett har alltid ønsket seg en datter. Mot slutten av romanen blir Tessa gravid uten å vite hvem faren er. Ruben følger henne til sykehuset for å få utført en abort. Han gjenopplever den grufulle opplevelsen da hans kone mistet datteren deres i en spontanabort mange år tidligere. Tessa presenterer ham som sin far for sykehuspersonalet, men Rubens forsøk på å spille patriark fungerer dårlig. Farsrollen slik den utprøves her er en lang kamp for å motstå ønsket om incestuøse handlinger.

Verken Tessa eller Ruben erkjenner hvor grusomme de virkelig er mot hverandre. Trehundre år etter at slavepiken Antje og slaveeieren Willelm Mosters hadde hete samleier bokstavelig talt foran øynene på slaveeierens kone, er sjalusipinte Ruben vitne til sin forelskelses tøylesløse sexliv. Han ydmykes også av hennes elskere i sitt eget hus, som da han møter en av dem i gangen og høflig spør: «Kommer eller går du?» hvorpå elskeren bråkjekt svarer: «Jeg kom to ganger, nå går jeg.»

Advokat eller professor

Likheten med Coetzees Vanære viser seg på ulike nivåer gjennom teksten.

Brink inkluderer til og med en Mike Coetzee i sin historie. En ung advokat, dyktig og fremadstormende, men ikke særlig sympatisk. Et annet sted forteller Tessa om sin far «Jeg mener, han var en førsteklasses advokat og all ting …». Ruben bryter overrasket inn: «Jeg trodde at han var professor?», hvorpå Tessa svarer: «Advokat eller professor, det ene eller det andre.»

Når man vet at forfatteren Coetzee selv er professor i litteratur ved Universitetet i Cape Town, der Brink er professor i engelsk, taler metateksten for seg selv.

Lurie og Ruben representerer den mest truede gruppen i sin sørafrikanske samtid; den hvite, middelaldrende mannen. Begge tekstene utdyper hvordan de forsøker å takle denne trusselen. De deler pasjonen for musikk. Vanæres Professor Lurie forsøker å skrive en opera om Byron, det er et høykulturelt og utadrettet prosjekt. Rubens prosjekt er å oppspore minner etter slavekvinnen Antje, som levde på eiendommen hans tre århundrer før ham. Antje manifesterer seg både gjennom Rubens forskning, men aller mest i egen fantomperson. Hun viser seg først og fremst for Magrieta, som er hennes fortrolige, men også for Tessa, og etter hvert også for Ruben.

Spøkelsesprosjektet er et innadrettet foretagende. Ruben går i seg selv, fjerner seg fra de fleste levende mennesker, han finner dem «mer uvirkelige enn spøkelset til Antje fra Bengal». Spøkelsene er en tydelig metafor for det som ligger og lurer i historien, både i Rubens og i Sør-Afrikas komplekse historier. Han finner til slutt Antjes etterlevninger i kjelleren under gulvplankene på sitt arbeidsrom, der han tilbringer det meste av sin tid.

Gjennom båndene til Antje, trekkes linjer fra Kappstadens tidlige bestialske grusomheter i det 17. århundre til dagens like inhumane hendelser i Rubens Cape Town. Den uhåndterlige volden i dagens Sør-Afrika danner bakteppet og bryter blindt inn i begge romanene. Som David Lurie og hans datter Lucy, møter Ruben og Tessa volden som skuffelsen over uinnfridde forventninger resulterte i. Etter overgrepene bebreider begge de mannlige hovedpersonene seg selv for ikke å ha kunnet beskytte henholdsvis Lucy og Tessa. I begge romanene blir volden et vendepunkt. Herfra må hver og en gå veien alene.

På et visst nivå kan man si at Brinks bok representerer et afrikaaner-grep på det nye Sør-Afrika, mens Coetzees karakter fungerer som en representant for den britiske delen av sørafrikansk kultur og miljø. Ruben ser tilbake på sin afrikaaner-oppvekst, det harde livet på gården der den legendariske gamle bestefaren Goliath Olivier som førstegenerasjons innvandrer egenhendig hadde stablet steinene som gården var bygget på «en gang i urtiden». Minnet om de kalde morgenene da barna gikk barføtt til skolen, og guttene tisset på tærne til jentene de likte best for å varme dem, romantiseres. Likesom mange av National Party-afrikaanerne, som satt ved makten før 1994, har vondt for å godta at deres dager er over, hater Ruben å eldes.

Det er bare dette langsomme forfallet, ettersom du mer og mer blir et vesen av det slaget du bestandig har hatet, du alltid har fryktet. Og det eneste du kan gjøre, er mer og mer håpløst, mer og mer forferdende, å strekke deg bakover til fortiden, til det du har tapt, til det eneste som har gjort livet verdt å leve, til kjærligheten. Hver dag smetter litt mer vekk gjennom fingrene dine. Men du holder deg fast, å herregud, du holder deg fast, for du vet – så brennende, så desperat – at du en gang var lykkelig, å jo det var du, en gang elsket du og det må være nok for deg uansett hvor lenge du kanskje må fortsette å slepe deg gjennom tomheten. I morgen, og i morgen og i morgen.

David Lurie i Vanære må også overlate jobben til en yngre arvtager på grunn av forholdet til den unge studinen. Han frykter også det å bli gammel. Mot slutten av romanen har han sex med middelaldrende Bev Shaw som han først fant frastøtende. Det er en episode uten lidenskap, men også uten avsky. Lurie tenker etterpå at dette er noe han må venne seg til, dette og mindre enn som så. Mens Lurie er mesterlig og nyansert skildret, forblir Coetzees øvrige karakterer i stor grad sjablonger. De fremstilles riktignok med et særs rent og vakkert språk, men de forblir beskrivelser fra utsiden, betraktet med litteraturprofessor Luries reflekterte blikk. Karakterene analyseres, men levengjøres ikke. Brink fyller på med alle de følelsene som Coetzee avmålt lukket ute fra sin roman. Det kan synes som om tablået av poetisk stiliserte mennesketyper fra Vanære animeres i Brinks bok gjennom økt tilførsel av følelser. Dermed fremstår Tessa og Rubens kjærlighetshistorie – om enn bisarr – som sterk og levende.

The night was old and I was no longer young

Man kan lese forholdet mellom Tessa og Ruben Olivier som møtet mellom det gamle og det nye Sør-Afrika. Selv om Ruben er en liberal intellektuell, er han formet av et liv under apartheid og nå sliter han med å finne sin posisjon i det nye Sør-Afrika. Det er idet Tessa tar med seg en svart elsker hjem at Rubens, og også hushjelpen Magrietas, tåleevne endelig overskrides. Tessa representerer den moderne, frie, selvstendige, men også skremmende og uansvarlige samtiden. Som samtiden er Tessa ikke helt til å stole på. Hun forteller vidt forskjellige, og til dels uforenlige, historier om sin bakgrunn. Historier like motstridende som det nye Sør-Afrikas historier er det.

Likevel er kvinnen og den kvinnelige kroppen i Attråens rett først og fremst bærer av Sør-Afrikas historie. I Brinks roman er det virkelige på mange måter mystifisert, mens det mystiske er virkeliggjort. Både Tessa og den 300 år eldre Antje fra Bengal har vært ofre for misbruk, vold og overgrep. Antje har oppholdt seg på eiendommen siden hun ble brakt til Sør-Afrika sent på 1600-tallet. Hun ble misbrukt av sin eier og henrettet, grunnløst beskyldt for drapet på slaveeierens kone. I Antjes tilfelle får vi servert den horrible historien i detalj. Hva Tessa angår, kommer brokker av hva hun har gjennomgått frem i de lange samtalene med Rubens. Likevel er det når Tessa blir taus at vi får vite mest om hennes vonde fortid. Her blir stillheten meningsbærende. Det er det leseren kan slutte seg til ut fra det usagte som gir Tessa dybde, og gjør henne til en mye mer kompleks person enn den noe grunne og lettlivede hun fremstår som på overflaten.

Magrieta beklager seg over at stakkars Antje, som går hvileløst rundt, nå må være vitne til alle mennene Tessa tar med seg hjem. Ifølge Magrieta må Antje se de samme hendelsene som foregikk på hennes egen tid gjenta seg. Ruben protesterer: «Antje var slave, Tessa er et fritt menneske.» Til det svarer Magrieta retorisk: «Hvilke kvinnfolk er frie meneer? Si meg det, dere.»

Da Ruben forteller Tessa historien om Antje, sier hun: «Det er en forferdelig historie. Jeg går ut fra at alle disse historikerne var menn?» Hun bemerker hvordan Antje selv knapt fremtrer i fortellingen om seg selv, men kun fungerer som dens drivkraft. Det å få fortalt sin historie er ifølge Magrieta grunn nok til å gå igjen.

Romanens har også et postkolonialt aspekt, noe som ikke minst trer klart frem hvis man leser kvinnekroppen som nasjonens historiebærer. Den kvinnelige kroppen er i romanen et bilde på storsamfunnet og innehar en sosial dimensjon der kroppen husker det hodet helst vil fortrenge. Antje ble misbrukt og utnyttet av den patriarkalske kolonimakt. I Tessas historie var det også de mange 'fedrene' som misbrukte henne. Hun beskriver eksplisitt hvordan menn bestandig svikter: «Det hører med til jobben». På samme måte som bare avkolonialisering kunne frigjøre Sør-Afrika, må Tessa ta kontroll over livet sitt med egne grep for å kunne bli frigjort. Hun kan elske Ruben, men vil ikke stå til ansvar for ham. Hun prøver å løpe fra fortiden og løsrive seg gjennom promiskuøs livsførsel, men kroppen bærer med seg minnene. Barnet, som muligens kunne ha gitt livet hennes en ny kurs, aborterer hun.

På overflaten kan det virke noe stereotypt; den aldrende mannens begjær for den unge, vakre, upålitelige kvinnen. Men relasjonen til Tessa tvinger Ruben til å gå gjennom sin egen historie og sin egen samvittighet. Etter møtet med Tessa tar helt nye spørsmål form. Han foretar en besiktelse på det personlige nivå, men som i romanen også heves opp på nasjonens nivå. Det sentrale spørsmålet er: Hva skal huskes? Det dreier seg om å skape et assortert bilde av fortiden. Her blir fremstillingen av egen historie analog med fremstillingen av nasjonens. Hva velger man å huske, og kanskje vel så viktig; hva velger man å fortrenge?

Ruben gjennomgår sin egen Sannhetskommisjon, der han nådeløst tar oppgjør med sine egne minner, godt hjulpet av Magrieta som utfyller bildet med detaljer som han ikke kjente til, eller snarere ikke har villet erkjenne. Prosessen inkluderer et oppgjør med hans eget 24 år lange ekteskaps polerte fasade, og det at han bare kjørte videre da hans beste venn lå lemlestet i veikanten og ropte om hjelp. Ruben trodde det var en uteligger.

Hvor mange andre stemmer har ropt om hjelp i løpet av mitt liv, ropt på hjelp fra meg? (…) Ropte og ropte, på så mange måter (…) Og jeg kjørte forbi, du stanser ikke på grunn av en bergie. Du stanser ikke. Alle disse ropene om hjelp fra en skrikende verden. Men jeg valgte ikke å lytte. Jeg orket ikke å bli innblandet. (…) Som alle dem jeg kjenner, kanskje bortsett fra Tessa, klager jeg over at landet går i hundene. Elendighet, vold, terror, alt sammen. Alle stemmene, stemmene. Likevel foretrekker jeg ikke å lytte, ikke å gjøre noe. (…) Og ved å vende det døve øret til er jeg med på å skape selve det rommet der verden kan synke ned i morasset. Den tankegangen som gjør det mulig å begå overgrep.

Gjennom sitt begjær har Ruben utviklet en samvittighet. Han innser at han lever i et land fylt av mennesker som begjærer på forskjellige nivåer. I løpet av romanen forstår han at lengselen som inngår i det begjæret han opplever, ikke bare dreier seg om oppfyllelse, men har en bredere ramme. Denne lengselen handler ikke først og fremt om å besitte den andre, men å bli oppmerksom på andre, å møte andre på en menneskelig måte. Uten å være bevisst det selv strekker Ruben seg mot det flertallet i hans land kaller 'ubuntu'; medmenneskelighet. Den gamle afrikanske visdommen om at det er gjennom andre en blir seg selv står sentralt i mange afrikanske kulturer, og her har forfedrene sin like naturlige plass som de nålevende.

På norsk har romanen fått tittelen Attråens rett. Det denne tittelen mangler i poetisk klang tar den igjen med alle de konnotasjoner ordet attrå vekker. Utover å vise til lidenskap og begjær, kan verbet 'attrå' by på synonymer som å hige og å lengte. Lengselen etter forening med den andre skjærer seg gjennom både Rubens og det nye Sør-Afrikas liv.

I morgen er et annet land

At den nye sørafrikanske nasjonen ikke seiret over vold, kriminalitet, aids og seriøse fattigdomsproblemer, oppleves av mange som en enorm skuffelse. Idet Ruben og Tessa til slutt elsker etter overfallet, er Rubens reaksjon parallell: «Er det dette jeg så lidenskapelig har begjært, trengt, drømt om, fantasert om, i måned etter måned?»

Elskoven blir handlingen som frigjør dem, slik at Ruben endelig kan be Tessa om å dra. Etter at han sitter alene tilbake får han en følelse av at Antje nå vil hjelpe ham med å møte det han må møte: «I verden utenfor som behøver meg og på en selsom måte berører meg.» Det blir spøkelsene som til slutt får ham til å vende blikket utover, mot alle stemmene, mot sin egen samtid.

Coetzees Vanære og Brinks Attråens rett er to skildringer som representerer dagens Sør-Afrika fra litt forskjellig utgangspunkt; fra to ståsted, som både er såpass forskjellige og såpass samstemte at de kan spille ball med hverandre. Slik fungerer romanene selv som forskjellige stemmer i den kakofonien som utgjør det nye Sør-Afrika.

Selv om både Vanære og Attråens rett er mørke, brutale og på mange måter pessimistiske fremstillinger av regnbuenasjonen som gikk tapt, handler de også om håp og om muligheten til å leve ansvarlig med andre. De håpefulle glimtene synes å minne om tittelen på en annen sørafrikansk fortelling, Allister Sparks Tomorrow is another country.

«Hva med det du har gitt meg?» spør Ruben da han og Tessa tar avskjed. «Hvordan kan jeg tenke på henne som en ørken, som ensomhet, som lidelse, til og med som desperasjon? Hvordan kan hun forstå – hvordan kan jeg selv forstå – at en ørken gir løfter om blomster, at en måneløs natt er en forutsetning for lyset, at bare i ensomhet kan vi oppdage behovet for andre, at selv etter en storm som den utenfor, kan småfuglene begynne å synge?»