Der ligger språket, en halvfast østers

Boken åpner med elven Sava i morgengryet. Julia Martinčič beskriver lyset for oss (det er tynt) og hvordan en hjerne plukkes ut av vannet. Hjernen må bæres forsiktig ut av elven og legges inn i en kropp. Det må gjøres på samme måte som man bærer et barn. Diktsamlingen begynner altså med en skapelsesberetning, en fortelling om et menneske hentet ut av naturen.

Gjennom samlingen Åpen o tar Martinčič oss med langs elven Sava, dens svingninger og fall, og langs markene som omgir den. Det er imidlertid ingen geografisk reise som skildres, men en reise inn i et mytisk og poetisk landskap. Martinčič skriver om Sava nesten som om den ikke tilhører vår verden, selv om den jo gjør nettopp det. Boken dreier seg rundt dikter-jegets oppvekst og identitet, om forholdet mellom elven og menneskene som lever langs den.

Sava er ikke en tilfeldig valgt elv. Den renner gjennom det tidligere Jugoslavia, dagens Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Serbia. Eleven renner, som all natur gjør, uten å ta hensyn til grensene menneskene har satt opp, det være seg mellom familier, religioner eller ulike ideologier. Det er menneskene som må tilpasse seg elven, og derfor har eleven historisk vært en grense selv. Sava har, i perioder, markert skillet mellom det habsburgske nord og det osmanske sør, og i andre perioder har den adskilt Balkan fra Øst-Europa. I Åpen o er likevel elven først og fremst noe ubestemmelig, noe som alltid beveger seg og derfor endrer seg, sluker og skaper landet som omgir den.

Martinčičs dikt er gjennomsyret av forsøksvis nye metaforer. Mange av dem har drømmelignende kvaliteter, og flere av dem inviterer til en psykoanalytisk lesning. I et av diktene kan vi lese at selve språket ligger på bakken et sted langs elven. Språket ligner en «halvfast østers», står det. Det ligner en delikatesse, noe å slurpe i seg, samtidig som østersen er unektelig umenneskelig, det er en slimete masse som nesten ikke klarer å holde seg samlet, den tilhører åpenbart havet. Men hva forteller denne metaforen oss om poetens syn på språket? Er det ikke en påminnelse om hvor mye av oss selv som kommer utenfra? Selv språket har dikter-jeget funnet langs elven, og alt som kommer utenfra, er på sett og vis fremmed. Det er i hvert fall mot en slik lesning jeg dras, gitt det psykoanalytiske anslaget i boken.

Hjernen som løftes ut av Sava i starten av samlingen, er gjennomvåt av krysningspunkter, motsigelser, mangfold, konflikter. Vannet i Sava rommer alt elven grenser mot. Slik jeg leser samlingen, er også dikter-jeget en av hjernene løftet ut av elven, samtidig som hun prøver å se elven og menneskene som bor der, utenfra. Kanskje nettopp på grunn av denne dobbeltrollen, det faktum at jeg-et ser både innenfra og utenfra, er samlingens forsøk på å lete frem en sannhet ufullstendig. Dikter-jeget stiller seg aldri helt utenfor det hun observerer. «så flaut / å leite etter slekt», står det i et tidlig dikt – kanskje er det den dyppede hjernen som snakker om seg selv?

For meg er det dette boken dreier seg om: å lete etter et opphav, og flauheten som følger med. Det er flaut å lengte etter opphavet sitt fordi drømmen om opphavet er en løgn: Sannheten om oss selv finner vi ikke gjennom å granske foreldrene våre eller stedene vi vokste opp, det vil si dikter-jeget finner ikke denne sannheten; hun finner bare stadig nye drømmebilder. Dikter-jeget vet hvor fåfengt og tåpelig det er å lete, men klarer likevel ikke slutte.

Tydeligst kommer denne ideen frem i avdelingen «Fedreslippet», hvor flere av de mer absurde diktene i samlingen står. Fedrene vokser opp fra sår i bakken, og dikter-jeget plukker dem med hendene sine før de greier å stikke av:

fedrene vrir seg ut av hendene mine
vrimler til alle kanter
med Tito-ansikter
løper de mot Sava
som om vannet er brytebrød
mellom elv og kropp

Leken med freudianske bilder er ganske åpenbar her. Fedrene i diktene livnærer seg først av sår i landskapet før de nekter å la seg fange. På den måten er de som fedre flest i litteraturen: problemer umulige å forstå. Det som løfter diktene fra det vante, er de absurde, uhøytidelige og konkrete beskrivelsene av det som kunne vært tomme metaforer. I stedet for at diktet blir et forsøk på å beskrive tårevåt lengsel, blir forsøket på å forstå seg på fedrene latterliggjort – de er tross alt mer lik huldretussene fra Ronja Røverdatter enn de er lik vanlige mennesker.

Dette diktet viser også styrken til Martinčič som poet. Man kan hvor som helst i dette diktet begynne å granske teksten: Hvorfor vil jeget holde fedrene i hendene sine, og hvorfor vrir de seg unna? Hva mener Martinčič når hun har gitt fedrene Tito-ansikter? Og hvorfor er fedrene desperate etter å bryte brød med eleven Sava? Det politiske og det personlige og det drømmende er sammenblandet, i dette diktet og i samlingen for øvrig. Det er et nøste som ikke lar seg nøste opp, og kanskje er det selve poenget – referansen til Tito er ikke en gåte som skal løses i diktet, hans ansikt er bare ett av de mange som menneskene langs elven bærer.

Man kan også gå mindre tematisk til verks og begynne i språket i møte med dette diktet: i motsetningene hun arbeider med, mellom vann og brød, fedre og jeg, i beskrivelsene av bevegelser som vridninger og vrimlinger. Martinčič arbeider hele tiden med balanse i språket. Kanskje forklarer denne språklige balansekunsten og insisteringen på hele tiden å kaste nye bilder inn i teksten mange av de underlige metaforene i samlingen.

Mange av samlingens bilder og setninger forblir imidlertid mystiske, som noe man har på tungen. For enkelte lesere kan kanskje dette billedspråket oppleves som bare avstand, som en måte å holde leseren utenfor på ved hele tiden nesten å si noe. Men man kan også lese det som at Martinčič presenterer en verden som i seg selv aldri helt lar seg gripe, som snor seg ut av hendene våre akkurat idet vi forsøker å forstå den. I et dikt om oppvekst skriver hun om nettopp det umulige i å holde noe samlet:

man blir datter av egen vilje
skriver datter og får en elv, delt
som tuppen av et hårstrå

får fingre, blikk, brystvorter
strekker dem mot landskapet
og flettes inn i ut

Hva er det som foregår her? Først en påstand om fri vilje, og så tvinges datteren inn i en form, inn i en form som er en ikke-form, en utflytning, eller kanskje til og med en oppløsning. Dikter-jeget motsier seg selv, klarer ikke holde seg samlet. Det er selvet som flyter ut.

Gjennom de nyskapende metaforene har Martinčič skrevet en diktsamling som oser av overskudd, som er både morsom og vital. Likevel finnes det linjer i denne samlingen som blir for enkle, for banale for det øvrige prosjektet. Dikt som:

der er nåtidas fiskehjerne, lover nytt liv
hvert tredje sekund

Ved første gjennomlesning glir kanskje dette diktet inn i Åpen os absurde mystikk, men at nåtiden glemmer som en gullfisk er en uinteressant naiv påstand som tar meg ut av bokens overordnede billedbruk, hvor så mye er vendt mot lange, nesten evige, tidslinjer. Martinčič arbeider med et språk som på samme tid kan være både tungt og humoristisk, og når hun så ofte får det til, blir det også åpenbart der hun ikke gjør det.

Flere dikt handler om kalver som står langs Sava og gresser mens de stirrer intenst på fortelleren. Diktene henger seg opp i flere ulike aspekter ved kalvene. Dikter-jeget forteller om fluene som lander helt nær kalvenes øyne, og om hvor forvirrende det er å se et dyr som kan gå rett etter det er født. Også dette leser jeg inn i bokens overordnede prosjekt. Det er nesten med misunnelse diktene beskriver et vesen som ikke trenger andres hjelp for å være i verden.

Åpen o er et språklig landskap, ikke en samling enkeltdikt. Det finnes en fortelling i denne boken, en bevegelse langs elven Sava hvor dikter-jeget observerer en verden som blir til. Men reisen er ikke det som samler boken, det er hvordan tekstene beveger seg som mudder i en elv, bilder fra det ene diktet flyter over i det andre, plutselig synker tonen i samlingen før den stiger igjen. Den flytende kvaliteten i teksten gjør også at Martinčič kan være sår og alvorlig når det trengs, og humoristisk og absurd i det neste øyeblikket.

Nettopp på grunn av den flytende komposisjonen er «Elva Savas nattsang», den siste avdelingen i boken, det litterære høydepunktet i samlingen. Delvis er dette fordi samlingen her har samlet momentum nok til at Martinčič kan stå lenger i bildene sine og være mer leken. Samtidig tåler også diktene her de mer naive linjene, og de gir dybde til teksten heller enn å forstyrre lesningen. Jeg er svak for setninger som «det er et arbeid // å ikke vite / om man var hard / eller myk først» (en vel opptråkket metafor i et velkjent språk), men det er sjelden de fungerer, som en del av et komplekst poetisk univers klarer disse linjene imidlertid å bære seg selv. Mot slutten av boken har Martinčič klart å stable et slikt univers på beina.

Samlingen avslutter med å påstå at verden best forstås som noe vi ikke helt kan gripe, og som vi heller ikke burde forsøke å holde fast i. Helt sist i boken står det:

la heller dagene våkne
som barn av barn

renne langs bakken
som smeltet smør
over håndledd

Er ikke dette en vakker måte å avslutte en bok om oppvekst og opphav på? – her henter Martinčič opp igjen den samme utflytende bevegelsen som hun brukte i datter-diktet, men når det nå er smør som renner over en hånd heller enn vann over et landskap, er bildet plutselig langt mindre skremmende, nå er det plutselig menneskelig.