De neste spørsmålenes bok

I to nye essaysamlinger tar den danske litteraturkritiker Erik Skyum-Nielsen opp problemstillinger vedrørende bl.a. litteratur og religion på en kunnskapsrik måte. Det følgende er en lesning av disse bøkene og et forsøk på å trekke noen paralleller til den religionskritikk Eivind Tjønneland har fremmet overfor norsk litteratur.

Erik Skyum-Nielsen (f. 1952) er kanskje mest kjent for sin bok Modsprogets proces (1982), intervjuer med og artikler om den sterke 80-tallsgenerasjonen av danske poeter. Boka var i aller høyeste grad med på å forme lesningen av dem og formidle at nå gjelder det å følge med: Her er en ny spennende generasjon på gang! Skyum-Nielsen holder for tiden høyt tempo hva bokutgivelser angår: I 97 kom Den oversatte klassiker, i 99 kom I øjenhøjde – klassikerportrætter, og i år utgir han hele to samlinger med essays og artikler: Fra ånden i munden og Engle i Sneen, hver på nesten 300 sider. I og med disse bøkene foreligger innspill, interessante lesninger og idérike premisser for litteraturdiskusjoner som kan og burde holdes gående lenge, lenge. En del av essayene og artiklene er opptrykk av ting fra den danske avisa Information, hvor han siden 1978 har arbeidet som anmelder, en del har stått på trykk i diverse tidsskrifter eller blitt holdt som innledninger ved seminarer, og noen er nyskrevne. Skyum-Nielsen er en populær og travel agent for litteraturen. Det er mange gode grunner til at Skyum-Nielsens brede virke for litteraturen blir og burde bli lyttet til i Norge. Selv om Skyum-Nielsen hovedsakelig skriver om danske forfattere – med en og annen avstikker til Dag Solstad og Kjell Askildsen – vil jeg tro at mange av forfatterne han skriver om er velkjente for den alminnelig interesserte norske leser; man kan naturligvis også lese essayene for orienteringens skyld.

Gjennom mange års virke i forskjellige aviser har Skyum-Nielsen opparbeidet seg en forbilledlig evne til å presentere stoffet: introdusere, fortolke, kritisere. Han skriver klart og medrivende om iblant krevende og kontrastfylte emner. Han fortolker forfatterskap – hver for seg - men sier også noe om hvordan de inngår i mer generelle tendenser. Her diskuteres teksters «virkelighedsforstærkende elementer», innlegg mot språkmoderniseringen av H.C. Andersens «alenlange sætninger og sære uforståelige ord», biografiens gyldighet, fraktal syntaksoppbygning og mye annet. Han er flink til å stille en tekst overfor de riktige spørsmålene, spørsmål som åpner interessante perspektiver, ikke bare – slik jeg synes alt for mange essayister driver på – peprer emnet med spørsmål som driver fram ens egen energi på emnets bekostning. Som kritiker kan Skyum-Nielsen være knusende i sin dom, og han er allergisk mot det pompøse, estetisk svulmende og patetiske. Det vitner følgende vurderinger om: «inderligt forkrampede og gærne ekstremt fortænkte strofer», «formelle fiksfakserier», «flirt med dødsmystik og ny-religiøsitet», «belæsthed skorter det ikke på», det «smaker af gimmic». Han kan utbryte, i en ellers empatisk lesning av Helle Helle: «Dette projekt lykkes blot ikke!» Poesien kan i hans øyne være «blegsottige forsøk på at opfylde et nedslidt '80er-minimum' under respektfuld skelen til en indbildt norm: lidt krop, lidt bystemning, lidt død, tilsat billig tristesse – og så et eller andet med 'skriften' til sidst». Skyum-Nielsen kjøper det kort og godt ikke. Et sted skriver han: «[...] en forfatterintention, der ikke ses kunstnerisk realiseret, kan ikke redde et værk, kun forklare det. Til nød måske undskylde det».

Utsagnene virker sjelden urettferdige eller unødvendig aggressive, det foregår ingen demonisering av den påviste udyktigheten. Et sted forteller han at han ble kritisert for å være kritisk i en grunnleggende positiv anmeldelse. Vurderingen var angivelig for kompleks og forvirrende. Innsigelsen, som naturligvis kan virke noe platt, er et interessant symptom. Et forsvar for nødvendigheten av å forene divergerende synsmåter kan virke selvsagt, men den normen hvor dette er selvfølgelig, evner dessverre alt for få kritikere å leve opp til. Jeg fascineres av Skyum-Nielsens evne til å lese glupsk uten å la seg blende og forføre, og av den strenge og komplekse kritikken som fremmes uten frykt for å virke surmaget. Et eksempel er hans lesninger i Solvej Balles forfatterskap, som tydeligvis står svært godt til hans tenkende gemytt. Også der kommer han med kritiske poenger, som isolert sett kunne vært drepende, men uten en slik kompleksitet ville en kritiker forsimplet sitt objekt og komme i troverdighetsmanko. Det er naturligvis mange tenkelige situasjoner der det ville vært heller uredelig å koke lesningen ned til ett argument, positivt eller negativt.

Det finnes enkelte kritikere man umiddelbart stoler på. Allerede de første setningene overbeviser om at de gjør riktige vurderinger. Skyum-Nielsen er en slik kritiker. Akkurat hva som gjør at jeg umiddelbart stoler på vurderingene hans, er ikke uten videre enkelt å vite, for det ligger i en – formelløs og uautoritær – evne til å få fram det litterære ved litteraturen. Han skriver usedvanlig godt, det er så. Men det er ikke bare det som gjør det. Den sikre orienteringsevnen, humoren (Eldrid Lunden etterlyste for ikke lenge siden, og det med rette, humor i litteraturkritikken), selvironien, det uhøytidelige gemyttet (på vegne av seg selv og litteraturen) som kommer fram i måten å nærme seg litteraturen på, gir skrivemåten noe særegent. Hvordan nærmer Skyum-Nielsen seg litteraturen? Hva er hans metode? Det er vel helst snakk om en eklektisk tilnærming og sonderingsevne, og med en tydelig etikk i bunnen, skjønt han signaliserer et ubehag over som kritiker å gjøre for mye ut av «fin etik» (i 'Tale ved modtagelsen av Litteraturrådets pris 10.5.99'). Det er i grunnen bare kritikere som er trygge på egen ryggrad, som frittalende avslår å predike at de har noen etikk. Han insisterer gjentatte ganger på at litteraturen har «et æstetisk, et etisk, et samfundsmæssig og et filosofisk aspekt». Man kan snu det rundt og hevde at litteraturen i kritikeren Skyum-Nielsen har funnet en leser hvor nettopp estetiske, etiske, samfunnsmessige og filosofiske aspekter blir fanget opp og vurdert på alvor. Litteraturen han leser er derfor ikke forgjeves.

Er det kanskje den følelsen forfattere sitter igjen med etter å ha vært anmeldt av ham? Og gitt den følelsen, tåler nok forfatteren litt juling. Som W. Benjamin skrev: Den kritiker som ikke lærer forfatteren noe, lærer ingen noe. Og den forfatter som ikke lærer noe av Skyum-Nielsens lesninger, må vente lenge til neste mulighet.

Et presist bilde på hvordan Skyum-Nielsen nærmer seg litteraturen, gir han selv i Fra ånden i munden: «Bøger vil læses. De står og venter på at gøre dig til det menneske, de bærer inde i sig som et indebygget øre og øje». Å portrettere lesningen med et slikt bilde vitner om en takknemmelig tro på at bøkene kan endre leserens identitet over tid. Et mer omfattende bilde på litteraturen er det vanskelig å se for seg. Holdningen uttrykkes flere steder i de to bøkene, og virker svært integrert som kritikerens ethos (se f.eks. emblemet på forsiden av Med ånden i munden som ifølge kolofonen forteller at en kilde blir klarere jo mer den benyttes, og «sådan styrker man sin begavelse idet man udøver den, genom stadig brug udvides ånden»). Denne ethos har vokst ut av en enormt omfattende lesning som de foreliggende essays fanger en flik av. Hvor mye lesning som ligger til grunn for en slik konstatering, er umulig å vite. Skyum-Nielsen har «slugt bøger fra [han] var 13- 14 år». Det skulle gi mange ører og øyne! På en indirekte måte gir dette Oscar Wilde, som mente at kritikk er den eneste form for sivilisert selvbiografi, rett.

Skyum-Nielsens stil er stort sett ikke hemmet av det tidvis korte formatet han har skrevet i. Tvert om inngår skrivemåten en lykkelig symbiose med sitt stoffs kompleksitet. I glimrende lesninger av Henrik Nordbrandt, Simon Grotian, Pia Juul, Solvej Balle, Christina Hesselholdt, Katrine Marie Guldager, Peter Adolphsen, Helle Helle, Kristen Hammann (m.fl.!), går han rett inn på det vesentlige, og diskuterer seg på kryss og tvers ut av boka og inn mot mer generelle spørsmål, f.eks. om sjanger. Iblant kunne diskusjonene vært drevet lengre, og enkelte av essayene er i beit for gjennomarbeidede avslutninger, men de er fylt med så mye leselyst at man aldri får inntrykk av at han unnviker kompleksiteten i de temaene han får øye på. En sjelden gang kan han virke gjerrig, som i polemikken mot Niels Frank, og enkelte vil muligens savne at også den mer viltert avantgardistiske delen av dansk litteratur (Øverste Kirurgiske-fraksjonen) ble inkludert i hans kanon. Det estetiske ståstedet begrenser seg til å omtale verk, mens mer splittede fenomener faller utenfor. Endrede forfatterattityder, skrivingens beveggrunner og tendenser slik de nedfeller seg i for eksempel et tidsskrift, er naturligvis vanskeligere å begrepsliggjøre, og muligens mer en oppgave for litteraturhistorikere.

Engler

Et hovedtema i Engle i Sneen er forsøket på å forstå den nye litteraturens tilnærming til teologi. Tilnærmingen skjer ikke bare i litteraturen; det teologiske ligger i selve det å bedrive litteraturkritikk, hevder han. Skyum-Nielsen har gjort observasjonen at dansk litteratur «... med voksende tydelighed [har] tematiseret forholdet mellem jordisk og himmelsk, eller lidt mere præcist, mellom på den ene side den verden, menneskene bebor [...] og på den anden side alt det, som den velkendte verden grænser op til, hvorom vi kun kan drømme og digte». Skyum-Nielsen påpeker et uhyre interessant sammenfall mellom denne nyorienteringen og litteraturens bruk av anskuelser og innsikter fra den moderne vitenskapen.

Et avgjørende spørsmål lyder: Er den nyeste diktning «en kvalifiseret tvivl på anti-metafysikkens sannhet eller en tro?» Det er to vidt forskjellige mentaliteter som kan gi seg utslag i et litterært språk som arter seg likt. Instrumentet til å finne ut hva som er hva, må altså innstilles svært skarpt. Lykkes det? Ikke alltid, og grunnen er at det heller ikke alltid er mulig. Skyum-Nielsen finner belegg for sin teologiske påpekning i flere forfatterskap – ofte har disse blitt fortolket svært grundig i andre essays i boken, men da uten at det teologiske blir vektlagt. Tanken om teologien kommer som en slags ettertanke. I det ligger at resonnementet ikke er grundig nok innreflektert. En mulig grunn til det kan være at de teologiske lesningene er vanskeligere å gjøre konkrete enn han selv gir uttrykk for. I det sentrale essayet «Indbrud af andethed» skriver han at iakttagelsen av det religiøses innmarsj i hans «øjne efterhånden [er] blevet så rigeligt underbygget, at den ikke længre kræver dokumentation».

Man får inntrykk av at det ikke skal så mye til for å innlemmes i katalogen av religiøst orienterte forfattere. Det kan være nok å ha en referanse til Brorson («Peter Laugesens sene lyrik rummer referencer til f.eks. Brorson») eller å skrive om engler. Jeg tror de fleste som er noenlunde fortrolig med poesien til Per Højholt vil stusse over at også han skulle henregnes til skokken; helt sikker kan man naturligvis ikke være (skjønt, se intervjuet i Information 28.-29/9,00), men når Skyum-Nielsen selv tar forbehold om at måten det religiøse finnes på hos Højholt er «omgærdet med parodi og ironisk grimasseren», begynner i hvert fall jeg å lure på hvorvidt eksempelet var velvalgt. Mener Skyum-Nielsen å ha funnet tilbøyeligheter hos Højholt som forfatteren selv ikke har erkjent, bak sine «intethetens grimaser»? Jeg tviler på at Skyum-Nielsen kan ha ment det. Kanskje er det snarere «alibi-symptomet» som har slått til: Den kanoniserte forfatteren trengs her (Inger Christensens Alfabet nevnes også). Det angår for så vidt saken at Per Højholt tilhører Skyum-Nielsens absolutte favoritter, og ens favoritter får som regel plass i kofferten uansett hvor sprengt den er fra før.

Det jeg vil fram til er naturligvis ikke å underslå tendensens realitet, men jeg vil sette et lite spørsmålstegn ved hvordan eksempelstatistikken føres. Et eksempel: omslaget på Niels Fredrik Dahls Min tredje muskel viser et fotografi av ei jentunge med englevinger. Betyr det at Dahls poesi må henregnes til tendensen? Det gjør det vel neppe. Men på den annen side: Er det helt tilfeldig at jenta med englevinger dukker opp nå? Det er det vel neppe.

Fenomener kommer og går fort i vår bruk og kast-kultur. Tenk bare på at på begynnelsen av 90-tallet hørte alle på grunge, nå er det hiphop og soul som gjelder. Bevegelsene i kulturen, det felles fokus og oppmerksomhet, endringer som blir synlige over tid, viser oss som rævdiltere.

Det er en kjent sak at mange unge forfattere nesten utelukkende er interessert i bøker skrevet av andre unge forfatterne, og at få av dem har interesse av å lese utenlandsk litteratur eller av å sette seg inn i tradisjonen. Et topos som går igjen i intervjuer, er at debutanter med en viss stolhet oppgir hvor lite de har lest og med det tror å ha avverget at noen skal få den mistanke at de kan være influert av andre. Sannsynligvis forholder det seg motsatt: Nettopp i en slik situasjon er lett å skrive av sidemannens svar (dvs. engler), og det skjer uvitende. Hvor det stofflige tilfanget til litteraturen hentes fra, skjer for en stor del ubevisst. Kanskje forsøker noen å skrive som dem som får mest oppmerksomhet i ens egen generasjon, og et visst innavlsklima oppstår. Spørsmålet nå er: Hvem mener noe med englene, salmene, Brorson-referansene?

Meteorologisk metafysikk

I Engle i sneens åpningsessay, «Lysets tøven, øjets træghed», munner en ellers forbilledlig introduserende lesning av fire av Tage Schou-Nielsens romaner ut i hva Skyum-Nielsen kaller et «evangelisk pointe», et mulig frelsningsperspektiv, intet mindre: «Valfartskapellet skildres sådan som det sés af en svagt tvivlende funktionalist og kulturradikaler». Men, sier Skyum-Nielsen: Hvorvidt det inntreffer noen frelse hos leseren, «må afhænge ad, hvem der læser, og fra hvilket sted, og hvorhen man som kritiker [...] tør forlænge sin læsning». Tør, vil, eller helst: har legning for? Skyum-Nielsen selv betoner at det er stor forskjell på kunst og forkyndelse, og gir i den forbindelse en dekkende beskrivelse av hvordan enkelte norske forfattere har nærmet seg det religiøse (eks.: Professor Andersens natt): «Der er og bør fortsat være forskel på en digtning, der blot restaurerer hele det metafysisk-idealistiske erkendelsesapparat – og en digtning, der kun tøvende og modstræbende accepterer nu at have nået anti-metafysikkens grænse.» Hvordan denne grensen utlegges, må nødvendigvis avhenge av øynene som ser. Skyum-Nielsen skriver på en måte som gjør at jeg får lyst til å lese Schou-Nielsens romaner. Hans utdypende definisjon setter klarsynt skiller og gir avgjørende redskaper for at diskusjonen av disse spørsmålene skal bli minst mulig dogmatisk og i tillegg strekke seg mot et begrep om litterær kvalitet:

Der er ligeledes forskel på en digtning, der i eksistensens og metafysikkens og sågar det religiøses navn højt og flot springer over dagligsproget og gør sig til metafor for intet mindre end verdensgåden – og så en digtning, der villigt vikler sig ind i de sprog, hvormed vi til stadighed håndterer, erfarer og tolker tilværelsen.

Heri ligger også forskjellen på en Arnold Eidslotts fraværende åndelighet og f.eks. Jon Fosses verdslige metafysikk. Det er på bakgrunn av et slikt estetisk ståsted mulig å forstå hvorfor Skyum-Nielsen fant det nødvendig å gå så sterkt ut mot den vamle religiøsiteten i Peter Høegs kritikerroste De måske egnede. Skyum-Nielsen avkledde denne romanens selvmedlidende infantilitet og slaktet så det sang. Debatt oppsto. To av Skyum-Nielsens artikler i sakens anledning er med i Fra ånden i munden (bl.a. «Kritik af kritik af kritik af kritik ad en bog»!).

I essayet «Indbrud af andethed» får argumentasjonen ennå en implikasjon. Der hevdes det at litteraturens beskrivelser av været nærmest fungerer som en teologisk markør, og mer enn det: Som forkynnelse, som «billeder på det andets nærvær, som tegn for det absolutte andet. I den allernyeste digtning vrimler der med sne, regnbyger og kraftig blæst, som minder os om vor overladthed til kræfter, der er større end os». I en annen artikkel, «Sneens betydning», kommenterer Skyum-Nielsen snøfallet som Gabriel Conroy betrakter i Joyces novelle «The Dead», og den nyere danske poesien omtales med antakelsen om at der snøen faller «[forskydes] tyngden [...] fra det psykologiske og politiske til det eksistensielt-religiøse». Det er umulig å lese denne iakttakelsen uten å gi ham rett med hensyn til f.eks. Samlags-poesien: I flere år har det vært omtrent umulig å lese en diktsamling utgitt av Samlaget uten å støte på beskrivelser av regn/byger/dropar og hundar, elementer som nesten unntaksvis glir over i svakt psykologiserende symbolverdi og en bokstavelig talt utvannet metafysikk. Det hører til de helt sjeldne unntakene at denne poesien utmerker seg ved sin kvalitet.

Dagens litteratur har gjennoppdaget Heraklits påstand: «naturen ynder å skjule seg». I de ikke-siviliserte, utemmede, skjulte elementene står mennesket overfor noe vitenskapen ikke har språk til å benevne, men som litteraturen angivelig egner seg til å nærme seg. (Alan Sokal ville trolig ikke vært enig.) At det uforklarlige ved været skulle symbolisere noe religiøst, synes problematisk å hevde, ettersom vi vet at mange av de mest kraftfulle og ødeleggende naturkreftene nettopp har sin årsak i menneskelig livsførsel. Nå er det jo litteratur vi snakker om, betydning, hva man legger i ordene, assosiasjoner, besjeling, symboler, metaforer og antropomorfismer, og derfor savner jeg flere konkrete eksempler på hva ved forfatternes beskrivelse av værets uregjerlighet som grunngir antakelsen. Når det gjelder hypotesen om været som religiøs markør, må det undersøkes hvilke semiotiske krefter været impliserer, hvordan den symbolske merverdien eventuelt indikerer noe religiøst. Alle antakelser på området ville vært tjent med det.

Salmer

I de senere år har musikkhistorikere funnet beviser, skriftlig materiale (se det, ja), for at J.S. Bach trolig ikke var på langt nær så religiøs som man har antatt. Komponisten som lutheransk, gudebenådet og overnaturlig begavelse har vist seg å være et romantisk bilde; komponisten av kjøtt og blod trengte penger for å overleve og tedde seg deretter. Disse opplysningene endevender naturligvis ikke måten man lytter til Bachs komposisjoner på (hva ville ikke det sagt om hvordan man lyttet?), og gir heller ikke humanetikere noen grunn til å heve armene over hodet i seiersrus eller prester til sporenstreks å avlyse alle Juleoratorie-oppføringer i uoverskuelig framtid - men det gjør utvilsomt noe med hvordan man betrakter kunsten i forhold til sin tids konvensjoner og mulighetsbetingelser. Den rumenske aforistiker E.M. Cioran skriver i Bitterhetens syllogismer (1952): «Om noen har alt å takke Bach for, så er det Gud. Uten Bach ville teologien vært retningsløs: skapelsen – innbilning, forfengelighet – det avgjørende».

På samme måte kan man spørre seg om hvorvidt dagens bruk av bibelske symboler og referanser til salmediktning vitner om en genuin nyreligiøs orientering, eller på postmoderne vis brukes som rekvisitter. Jeg tror det ofte er nærmest umulig å avgjøre. Kanskje måtte man tatt i bruk biografiske lesemåter for å komme til bunns i det. Det leseren kan gjøre, er å bestemme seg for hva han/hun vil se.

Og enkelte ting må man se. Hos en poet som f.eks. Emily Dickinson må man være døvstumblindautist for å unngå å se at det ofte handler om en form for religiøsitet, enda tekstene hennes ikke nødvendigvis bruker bibelske motiver og begreper eller er komponert som salmer. Spørsmålet er: Hva er indikasjonene på at det dreier seg om noe annet eller noe mer enn besjeling og projisering? Om en poet skulle vise seg å være en ateist som har merket at bibelske forestillinger ennå har relevans, kan det jo hende hun/han ikke har annet å møte dette med enn hva kritikeren Henning Hagerup (i et essay om Solstads roman Professor Andersens natt) har beskrevet som «ufullkomment absorberte reminisenser av et sakralt språk». Noe som ikke diskvalifiserer dette språket, skjønt Skyum-Nielsen nok har rett i at enkelte «sælvtilstrækkeligt sætter sig ut over bibelsproget».

I verste fall kan en poet overta disse språklige symbolene uten å ha viet det noen refleksjon, brukt dem fordi de ligger i tiden, mer eller mindre; eller opportunistisk og kalkulert benyttet dem fordi han vet at han da vil bli regnet med av dem som setter dagsorden. Vi vet ikke hvor dypt religiøsiteten stikker; det er vel egentlig ingen som kan stille spørsmål ved den? Skyum-Nielsen skriver:

Det spørgsmål melder sig, hvorvidt de omtalte engle kunne have været erstattet med noget andet. Står de der med nødvendighed? Kunne man have undværet dem? (Engle i sneen, s. 252)

Ja, er det metafysiske vokabularet og figurligheten som er lånt fra Bibelen tradert med nødvendighet? Spørsmålet er fruktbart, men begrenset. Motspørsmålet er: Hva er (religiøs) nødvendighet? Ordet nødvendighet er lumskt. Hvordan kan ordet gradbøyes: overhodet ikke-litt-mer-ganske-temmelig-helt nødvendig. Hvorfra kan man stille spørsmål ved graden av nødvendigheten i nødvendighet? Hvilken posisjon er dét? I verste fall essensialisme? En religiøs poet vil si at det er det bare én som kan avgjøre, og da får vi aldri svaret. Vi mangler et presist vokabular til å bestemme nødvendigheten ut fra estetiske kriterier (verdidommer er ikke estetiske, selv om estetiske dommer kan være verdibaserte). Om nødvendigheten skulle bestemmes ut fra en biografisk lenkning til opphavsmannen, blir forfatteren sitt eget verks sannhetsgarantist. Da hopper jeg av. Skyum-Nielsen fortsetter:

Kan det mon tænkes, at disse års talrige litterære engleskikkelser fungerer kompensatorisk og viser tilbage til et fælles fravær, ikke ad guddommelig kraft, men af ganske almindelig mellem- og medmenneskeliged? Hænger det sådan sammen, at jo mere umenneskelig en kultur vi skaber for og imod hinanden, desto flere himmelske tegn skal der sættes for trods alt at fastholde troen på det guddommeliges og helliges nærvær? (Engle i sneen, ibid.)

Jeg spør meg om en slik oppfatning av 'det guddommeliges og helliges nærvær' trenger å betegnes som religiøs, eller om de tegn som settes mot en slik (u)kultur også kan være noe annet. Hva vet jeg ikke. I vår kulturkrets har vi et svært fattig språk for å snakke om slike ting. Det Skyum-Nielsen beskriver, handler om basale sosiale behov, behov for å ha noe annet enn det (det materialistiske) samfunnet kan tilby, et kulturelt fellesskap, språk. Skyum-Nielsen fanger inn et veldig stort tema med noen få spørsmål. Det i en tid da kirka gjennom lengre tid nærmest har utspilt sin rolle og ingenting lenger er blasfemisk, aller minst de som higer etter å være blasfemiske, og i et klima der forsøk på profanitet ikke er troverdige siden de profane trolig ikke har et særlig dyptstikkende forhold til religiøsitet. I denne situasjonen oppstår det altså et klima for en litterær nyreligiøsitet der en sverm av engler flyr opp. Også i norsk poesi har det strømmet inn engler på 90-tallet. Rilke har blitt lest på ny (Rilke som man tidligere ikke har hatt plass til her i Norge). Samuel Beckett anmeldte en gang en engelsk oversettelse av Rilkes dikt, og var i det infame lunet da han skrev at «[Rilke] har lopper i blodet, en forstyrrelse som godt, slik det skjedde av og til med Rilke, kan gi opphav til poesi av høy klasse. Men hvorfor kalle loppene Gud, ego, Orfeus og alle de andre?». Ifølge Harold Bloom mente Beckett at Rilke «forvekslet sine egne troper med åndelige størrelser».

Kortform, epifani

Skyum-Nielsen har et godt blikk for overordnede dreininger i litteraturen, og han mener at kortformen, prosadiktet og novellen, som har hatt en oppblomstring siden 90-tallet, i seg selv uttrykker det religiøse, ettersom det i den finnes en figurlighet hvor vi «oplæver en standset tid, ser mennesker i lukkede rum, men ser så en pludselig åpnet sprække, hvori der sker bratte indbrud af andethed i form av en gåde eller en gave». Ved første øyekast kan dette minne om Joyces epifani, men i motsetning til dette gåtefulle skapte den et blaff av klarhet. Begrepet epifani betegner tradisjonelt en form for åpenbaring eller framvisning. Hva la Joyce i begrepet epifani? Han skrev for det første 40 små prosastykker om minneverdige hendelser som han kalte epifanier, og gir dernest en definisjon i forstudien til A Portrait of the Artist as a Young Man, dvs. Stephen Hero:

By an epiphany [Stephen Dedalus] meant a sudden spiritual manifestation, wheter in the vulgarity of speech or of gesture or in a memorable phase of the mind itself. He belived that it was for the man of letters to record these epiphanies with extreme care, seeing that they themselves are the most delicate and evanescent of moments.

Samuel Beckett kalte ditto priviligerte øyeblikk hos Proust «fetisj».

I det Skyum-Nielsen overfor definerer som gåtefullt, enigmatisk, finner han et grunnlag for «at tænke teksten religiøst». Hvorfor det? Svaret synes å ligge i leserens opplevelse av hullenes «umenneskelighet», om man kan kalle det så: «Hvor de [gåden, gaven] nøjaktigt kommer fra, oplyser tekstene ikke. Indbruddene foregår fra og ved en vilje uden subjekt, de kommer fra den verden, der nu engang omslutter menneskene, og sætter sig igennem med en egen suveræn selvfølgelighed».

Personlig overbevises jeg ikke om at tekstlige hull, gåter og sprekker, nødvendigvis må tyde på religiøsitet, tvert om tror jeg ikke dette uforståelige alltid lar seg «oversette» til noe intelligibelt/åndelig overhodet. Forholder det seg virkelig slik at at religiøsiteten, frigjort fra sin begrepslige, institusjonaliserte kontekst, primært er kjennetegnet ved en figurlig cesur, altså en retorisk figurlighet som åpner for noe kantiansk sublimt? Men at disse hullene, cesurene, gåtene peker inn mot det vesentlige i litteraturen, er jeg ikke i tvil om. Skyum-Nielsen advarer mot religiøsiteten i form av «gélélignende mytiske oprindelighed». Og det er langt fra géléen til sneen! Selve fornuftskritikken og vissheten om grensene for hva vi kan forklare, synes mirakuløst transformert til en tro på at det må være noe mer utenfor det vi kan vite.

Erik Skyum-Nielsen berører problemstillinger og tendenser som mange tydeligvis har opplevd relevante også i Norge i noen år (og i Sverige: En forfatter som Stig Larsson har akkurat utgitt Avklädda på ett felt, og konsoliderer der den religiøse orienteringen som har vært merkbar helt siden Likar fra 1993). Jeg synes Skyum-Nielsens lesninger vitner om en mer genuint litteraturorientert legning enn mange av sine brødre og søstre i Norge. Lesningene hans er redelige og udogmatiske, og han nærmer seg litteraturen uten noe fanebærende ønske om å forandre den, krige med og mot den; derimot skjærer han ufravikelig igjennom for å komme fram til hva som er kvalitet. Grunnen til tilnærmingen er den enkle at litteraturen kan leses. Litteraturen kan leses med personlig utbytte, og hva skjer: Den som leser forandrer seg, over tid, på grunn av det leste.

Til tross for at jeg ikke kan unngå å komme med innvendinger mot noen av Skyum-Nielsens tilnærminger, må det være klart at han stiller ytterst relevante spørsmål om religiøsitet og litteratur. Engler i sneen er en bok som åpner for mye tenkning.

Skyum-Nielsen er nådeløs i forhold til pr-kåte forfatterattityder og tom posering, forfattere som skriver på medieoffentlighetens premisser, eller motsatt: i forhold til de hule posørenes selvforherligende kritikere:

[...] 'skråt-op'-attituden, det mimede oprør, lyrikkens post-post-avantgarde, hvor uglet hår, cigaret og håndbajer skal garantere en eller anden form for subkulturel oprindelighed. Man anklager med en vis ret kollegerne for konformitet og verdensfjern renhedsdyrkelse – men springer samtidig ind i en lige så håbløs kliché: den naturlige snak, som er ægte og ren, netop fordi den hele tiden holder sig snavset. At attituden er nok så slidt, ja, faktisk har været brugt i snart 100 år, det ignoreres bekvemt.

Det er likevel ikke på dette feltet Skyum-Nielsen er nyttig, nei overhodet ikke i noen skyttergrav. Tvert om! Jeg holdt på å si: Tenk om en bok som Engler i sneen kunne brukes for å skjerpe begrepsapparatet som må til for å skille mellom religiøsitet, nysgjerrig anti-metafysikk og andre, beslektede typer meningsdannelse i poesien (f.eks. i Tor Ulvens poesi: Ulven skrev en omfattende mengde metaformettede dikt om snø og dens betydning, og det er åpenbart lett å forveksle hans metaforer med metafysikk!). Det ville vært bra.

Nei, nå! Nå fikk jeg lyst til å sitere et engledikt. Siden Wislawa Szymborskas dikt «Slapstick» er for langt (se Nära öget), velger jeg Ana Blandiana, fra samlingen Kanskje noen drømmer meg (1990, fra rumensk ved Ioan Valeanu og Wera Sæther).

Engleplukking

... Fra tid til annen
et halvkvalt smell,
slik en frukt
faller i gresset.
Som tiden flyr!
Englene er blitt modne
og faller av.
Nå er det høst i himmelen også ...

Skyum-Nielsens essays engasjerer på mange plan i lesningen. Vinklingene er empatiske og skrevet med en betydelig forståelse for litteraturens egenart, som er noe uendelig mye mer enn bare problemstillinger, som endog kan være «mangel på mening» og likevel betydningsfull. Han har intet ønske om å låse tekstene i teologiske vinklinger, tvert om snakker han om «... en basal uantastelighed og total risiko i kunstværket, en uudtømmelighed og en modstand mod enhver form for reduktion, herunder en teologisk». Skyum-Nielsen ikke bare konstaterer at de litterære verkene risikerer noe, han gjør det også selv. Han skriver på en involvert og involverende måte, som en raus kapasitet som kan fylle tomrommet etter Poul Borum. Denne leselysten smitter – listen over bøker jeg nå skal lese fyller et helt ark!

Ettertanke

Fordi jeg har et ønske om at problemstillingene i Skyum-Nielsens bøker skal kunne leses i forhold til diskusjonen vi har hatt i Norge, tillater jeg meg å komme med en lengre digresjon om den debatten om det nyreligiøse og forfatterens rolle som har oppstått i kjølvannet av Eivind Tjønnelands utspill.

I snart et år har vi hatt en debatt om fraværet av politisk engasjement, om nyreligiøse og moralistiske forfattere, og det har vært luftet en del prinsipielle perspektiver som gjør diskusjonen til en av de mer meningsfulle som har blitt ført i de senere år. At forfatterne ikke har vært like ivrige, vil jeg litt senere forsøke å forklare som en låst mekanisme. For meg har Tjønnelands uortodokse debattegenskaper og stadige lufting av hypoteser i denne perioden vært forfriskende (det råe utspillet mot Thure Erik Lunds essaysamling Om naturen definitivt ikke medregnet). Oppslutningen om debatten tilsier at det er reelle motsetninger som har blitt posisjonert. De nådeløse anklagene om at forfattere er «på lemenmarsj mot Gud», er, som vel alle har fått meg seg, en invektivspekket måte å si noe som har en viss dekning på. Det har vært innvendt at Tjønnelands analyser ikke går særlig dypt i litteraturen, til det er han for mye av en idéhistoriker, han leser bøkene overflatisk og har primært brukt sin omfattende psykoanalytiske kompetanse til å karakterisere meningsmotstanderne. Jeg mener enhver som gjør disse to momentene til sin hovedinnsigelse mot Tjønneland har gjort det for enkelt for seg.

Tjønnelands avventende holdning overfor den første innsigelsen har fått meg til å forundres: Han kunne jo bare skrevet et nytt essay med grundigere og mer overbevisende lesninger, det er han naturligvis mer enn kompetent til. Hva skulle argumentet mot ham gått på da? Grunnlaget for han kritikk ville vært nøyaktig den samme. Så hvorfor gjør han det ikke? Hva slags taktikk er det? Unnlater han å gjøre det for å kjøre de prinsipielle spørsmålene fram?

Til dem som sier at Tjønnelands angrep svekkes av framstillingens svake lesninger, vil jeg si at han ikke leser dårligere enn de som utlegger den samme religions-tendensen positivt. Deres oppsummeringer har ikke vakt like stor forargelse, og forfatterne har heller ikke markert like stor motvilje mot å bli lest overflatisk av de positive. Tyder ikke det på at Tjønneland i en viss forstand har rett i sak? Mitt inntrykk er at mange forsøker å avskjære alvoret i kritikken ved å henlede oppmerksomheten mot Tjønnelands manglende grundighet – et grundighetsideal som ikke etterlyses ellers! Dette svekker motdebattantenes argument. Gjennom en titanisk debattvirksomhet viser Tjønneland at han tar litteraturen på atskillig større alvor enn de fleste. Forstår jeg Tjønneland noenlunde rett, mener han at feilen med de litterære beskrivelsene av psykiske lidelser som har oppstått av mangelen på autoriteter etter de tradisjonelle familiestrukturenes sammenbrudd, er at de ikke bearbeides for hva de er verdt, men i stedet glir over i vammel nyreligiøsitet, det han kaller «nypuritansk regresjon», «kulturmasochisme» og mangel på samfunnsanalyse. At flere av disse bøkene inneholder mye mer, stoff og litterære kvaliteter som umuliggjør at de kan avfeies uten videre, er utvilsomt. Tjønnelands fortjeneste er likevel at han tydeliggjør noen ideologiske aspekter ved lesning og i den litterære dommen. Ideologienes død er naturligvis ikke annet enn en løgnaktig parole. Debatten bærer krimsjangerens umiskjennelige tegn: Den røykende, drikkende og hardtslående antihelten som har tatt oppdraget med å avsløre den puritanske og anemiske hvitsnippadelens forbrytelse. Men det var én ting antihelten Tjønneland ikke hadde regnet med: At alle ga hverandre alibi.

Sluggere kontra den totalitære taushet

Pierre Bourdieu beskriver i Meditasjoner (Pax, 2000, orig.: Meditations Pascaliennes) en sjelden type intellektuelle som han betrakter som lynskarpe sluggere som bedriver en form for laugsmessig ulydighet, eller hva man på godt norsk kanskje kunne kalle en svikerholdning, representert av vrange typer som ikke innordner seg talemåtene, men som tvert om fremmer en troløs kritikk på tvers av de kameratslige båndenes usynlige sensurvirke, på tvers av den vennligstemte konsensusen og ønsket om å være godt likt av alle. Tjønneland er nettopp en slik fryktløs figur, og den upopulariteten han har maktet å opparbeide seg, har gitt ham en unik mulighet til å få sagt noen sannhetens ord (om enn i en tidvis usmakelig patriarkalsk språkføring). Han er ikke «nødt til», eller har ingen ønsker om, å holde seg inne med dem han debatterer med og mot.

I motsetning til kvasiopprørere i forfatterrollen, blir ikke Tjønneland repressivt akseptert, tvert om, analysene hans kan ikke assimileres av forfatteretablissementet, til det er de for usmakelige for den gode smak, hvilket prinsipielt berettiger kritikken hans, siden enigheten jo allerede er totalitær nok som den er (ja, faktisk).

Skal man forstå Tjønnelands analyse, må man i større grad lese den på bakgrunn av kva slags offentlighet vi har og forsøke å se hva den sterke viljen til bekvemmelighet gjør med selv de mest sympatiske og rampeguttete. At forfatterstanden – og i noen grad kritikerstanden – har gitt Tjønneland en kald skulder, må ikke overraske noen. Ekskludering styrker båndene innad, der finner man kulturlivets svar på teambuilding med elvepadling. Men de kollegiale båndene gjør noe med evnen til å revoltere, tapper den for kraft. Å revoltere er belastende, det koster på ordentlig, ikke virtuelt. Frykten for at man ikke skal bli likt neste gang man utgir ei bok, gjør at forfatteren i intervjuene er innstilt på å pjatte i smidige, ufarlige meningstopos, der den egentlige, underliggende agendaen iblant synes å være å framstå som mest mulig kjernekaraktig. Så simulerer man heller opprør! Hvem vet forskjellen? Ikke en featurejournalist som trenger «en sak» før deadline!

Hva er «opprør» i dag? Det samme som det en featurejournalist framstiller som (person-) motsetninger? Neste gang et «opprør» forekommer i massemedia, kan kan foreta følgende virkelighetstest (testing av om saken relaterer seg til virkelige problemer som trenger reelle løsninger), for å forsøke å finne aktørenes analyse og handlingsplan: Først trekke fra bilde (bruk korrekturlakk), trekk fra utenomlitterære topos (bruk resten av korrekturlakken) og personangrep (bruk de siste, tørre restene av korrekturlakken), og strek under hva som fortoner seg som saken.

Husk at en kritisk litteraturkritikk er grunnleggende uønsket i store deler av offentligheten, og naturligvis fraværende i en svært maktutøvende deloffentlighet som bokklubbene og i dens forlengede apparat, f.eks. «Bokbadet», selv om dette ikke noe sted ytres direkte. Kritisk litteraturkritikk må ikke misforstås som en negativ eller gjerrig kritikk, men tvert om som kompleks, fordi den vil lufte større perspektiver; den er tidkrevende og ikke økonomisk avhengig av å forståes av alle. At enkelte aktører pga. sin posisjon i offentligheten er nødt til å framstille kritisk litteraturkritikk som negativ og gjerrig, er i seg selv en måte å spolere muligheten for at forskjellige meninger slipper til og møter hverandre på; en strategisk avledningsmanøver for å forskyve oppmerksomheten bort fra deres egne intensjoner (i det siste har det oppstått en beklagelig målestokk på hvor man befinner seg i dette terrenget: Den enkeltes svar på hvor godt man liker Erlend Loes roman Naiv. Super sier – tilsynelatende – noe om hvilken posisjon man har inntatt. Forenklede forelegg deles ut deretter). Man vil helst ha meningsmotstandere som mener det samme. «Hvis dere ikke gir meg rett med det samme, gidder jeg ikke å debattere,» som en dansk kritiker sa. Dette skaper de tidligere nevnte låsningsmekanismene.

Den som derimot kler seg i den kjekke og sunne ja-sigerskens rolle, får straks mange kanaler å spre det glade budskapet i, stort sett uten å utfordre disse kanalenes muligheter. Ja-rollen viser seg stadig oftere å være et (dårlig skjult) skalkeskjul for egoeksponering, samtidig som jaets «generøsitet» stadig oftere, i sin virkning og implikasjon, har avslørt seg som ytterst rigid og autoritært overfor ønsket om mer nyansert framstilling, ønsket om noe mer enn bare formidling. Det er en korrumpert «generøsitet» som derfor stadig oftere møter en berettiget mistenksomhet.

Det er som kjent ikke mulig å være revoltisk med den ene hjernehalvdelen og korrumpert med den andre. Nesten unntaksvis gjelder at hvis en forfatter drister seg til å ytre noe kritisk, så er det ikke-navngitte personer, ikke-navngitte bøker, ikke-navngitte fiender som er målet (Tjønneland begikk den «feil» at han ikke fulgte denne prosedyren). Det er en ren virtuell krig, skinnmotsetninger. Målet er ikke noe mål; man bare skyter i mørket, paint-ball. Å skyte er målet, for da får man fargebilde av seg selv i avisa.

Hvem skal se og kritisere dette, om ikke typer som Tjønneland? Man kan ikke forvente at forfatterne selv skal kritisere media for å framstille dem som kultursidekjendiser, eller kritisere framstillingen for å være triviell. En slik forventning er helt absurd. Til nød er en forfatter kritisk til journalistens evne til å gjengi det som faktisk ble sagt, siteringsteknikken. Forventningen er absurd fordi forfatterne er komfortable med statusen, for dem er det dritfett å figurere som en som spiser pistasjis og skriver bok og har med Jesus i boka! Og sannelig har man ikke glimt i øyet og hevder at Jesus spiser pistasjis, han òg! Det er dette som gjør det fantastisk å være forfatter: hypen - man trenger bare å nevne en eller annen populærkulturell referanse for å framstå som ungdommelig og interessant. Forfatterne er så komfortable at de ikke engang gidder å proteststemme på Carl I. Hagen, eller noen annen for den del. Poenget kan altså ikke være å beklage at de forfatterne som virkelig har noe å si, ikke gjør det (fordi de er for selvkritiske). Alle som ønsker det, kan ytre seg offentlig, i aviser. Attityden «indre eksil» har vist seg å være feilslått.

Det handler snarere om en prinsipiell avveining mellom å delta på medias premisser, og dermed å stilltiende godkjenne disse prinsippene, signalisere at man synes dette er gode premisser og at man er veltilpass med situasjonen som oppstår av å følge dem, og deretter følger dem på en mer eller mindre intelligent måte – eller å delta på andre fronter/med andre fonter. Hvor? Steder der det er mulig å endre premissene ut fra holdningen at man ønsker seg noe mer. Skillet går mellom uttalt misnøye og implisitt aksept. De aller fleste forfattere er ikke særlig aktive på noen av disse frontene. Det er vanskelig å formulere seg i artikler eller essays, litt lettere å si noe om det andre har snakket om i det siste (hva vi kaller å debattere). Tjønneland har ymtet frampå om at de eneste stedene man kan komme med andre (tidkrevende) synspunkter, er i den ugloriøse enden av offentligheten, i tidsskrifter og noen få aviser.

Hvem ønsker seg noe mer enn dette? Hva skulle dette «noe mer» bestå i?

Forfattere har aldri hatt så lett match i offentligheten. Den rådende ideologien er en form for snillisme. Man intervjues, og de fire-fem obligatoriske spørsmåls-toposene, de fire-fem variablene som dukker opp i hvert eneste intervju, representerer ingen utfordring, ingen motstand for forfatteren og ingenting for avisleseren å gruble på. Man sier det samme som forrige mann, på en litt likere måte, marsjerer i takt.

Det er komplett selvmotsigende når de samme forfatterne samtidig gir uttrykk for at de ønsker en hva de kaller «bedre litteraturkritikk». Det står ikke til troende, så lenge de samtidig er med på å fylle kultursidene med stoff som knapt handler om annet enn deres eget ego, egen boklansering, og slik sett, på sikt, ved å bidra til medias vridning, er med på å undergrave apparatet som skal definere kvalitet. Valget står mellom om man vil bruke media til eksponering eller en kritisk litteraturkritikk. Er man med på leken, osv.

Nå, nå – kan man egentlig laste forfatterne dette, vil noen spørre. Ja, mange vil sikkert finne det ytterst urimelig å hevde at forfatterne skulle avkreves å dele ansvaret for at kvalitetsbegrepet er blåst i filler, forfattere som jo etter beste evne forsøker å skrive bøker som overgår alle tidligere verk i kvalitet. Featurejournalister har riktignok lett match med promotionkåte forfattere, men at featurejournalistene ikke har dannelse nok til å stille krav til litteratene, er vel i grunn bare avisenes problem?

Jadda til det første og njæ til det andre, i sum: Så feil kan man ta! Om man mener at personsentreringen er et onde – og er villig eller slu nok til å ta omkostningen ved å avstå fra å fylle rollen som står og venter – er ingenting enklere enn å påpeke slike sammenhenger. Så får man finne andre steder å gå, andre steder å gjøre det vanskelig for seg selv. Personfokusering vanskeliggjør streng kritikk, dette henger sammen. Featurejournalister er mer servile enn både sportsjournalister og politiske journalister, og det sier ikke lite.

Noen drømmer om den gode kritikken. Og måten de drømmer på, om den gode kritikken som en gang skal komme, kritikeren som suverent kan skille godt fra dårlig, fortoner seg mer og mer som en form for messianisme.