Bygda slår tilbake

Mystiske hendelser inntreffer i Hurdal i Skriverholmen, Olav Løkken Reisops tredje roman. Fugler dør i hopetall, hunder og andre dyr oppfører seg merkelig, mennesker forsvinner og et eller annet truende befinner seg tilsynelatende inni den hvite tåka som siver innover innlandskommunen. 

Forlaget hans oppsummerer boken på denne måten: 

Hva om noen går til angrep mot din beste venn eller noen andre du er glad i? Hva ville du ikke gjort for å forsvare vedkommende? Og hva om din beste venn er naturen? Hva tenker du er greit å gjøre i et forsøk på å stoppe den tiltakende volden mot naturen? Underskriftskampanjer? Sittnedaksjoner? Vold? Kan man gå for langt? Bør forsvarerne stanses eller forsvares? 

Det er mange spørsmål fordelt utover få tegn. Men et av dem er verdt å stoppe opp ved: «Vold?» Mot hvem, i så fall, eller hva? Hvorfor? Hvordan? Kan det være en aldrende økokriger som står bak de uhyggelige hendelsene i det vesle lokalsamfunnet? Eller er det naturen selv som har fått nok?  

Disse spørsmålene reises i Skriverholmen, uten at romanen anstrenger seg så altfor hardt for å besvare dem. I den grad noen leser boka i håp om å utsettes for en spenningshistorie – noe Stephen King-epigrafen og flerfoldige referanser til X-Files kanskje kunne hinte om – er sjansen tilstede for at de snøftende vil klappe den sammen før de har kommet halvveis.   

Nå er det selvsagt ikke en hektende pageturner Olav Løkken Reisop har satt seg fore å skrive, selv om han benytter seg av krimsjangerens troper i løpet av disse drøyt 400 sidene. Men han må sies å treffe tidsånden temmelig klokkerent: Det er – nær sagt bokstavelig talt – ikke noe tema som brenner med tilnærmet samme kraft i vår tid, verken i kunsten eller det virkelige liv, enn kampen for og i naturen. En typisk kveld i den norske stua har den siste tiden kunnet utspille seg med Dagsrevyens bilder av Fosen-aktivister som har inntatt regjeringskvartalet, etterfulgt av et par episoder med velprodusert soppzombie-apokalypse i HBO-serien The Last of Us og et kapittel eller to av Knausgårds gåtefulle romansyklus «Morgenstjernen» på sengekanten.

Litteraturviteren, arkitekten, tennisessayisten og den forhenværende bokanmelderen¹ Reisop debuterte med prosasamlingen Pastisj (2011), der han diktet videre på fiktive og levende karakterer som Jonas Wergeland, Dag Solstad og Bjarne Melgaard. Hans første roman, Grandiosa, lente seg tungt mot Thomas Bernhards Trær som faller, mens den gildt titulerte oppfølgeren Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss ... vel, Proust er Proust.

Intertekstualitet er med andre ord et sentralt begrep i dette forfatterskapet. Den slags forekommer også i Skriverholmen – en tidlig scene fra et elvefar er fargelagt av Alain Robbe-Grillets novelle «Stranden», og de to hundene Charley og Steinbeck må leses som et vennlig nikk til sistnevntes klassiske reiseskildring Travels with Charley: In Search of America. Men sammenlignet med de foregående bøkenes, er det intertekstuelle trykket mindre insisterende og påtrengende.

Vi følger fortelleren, kjæresten Maija og hundene Charley og Steinbeck gjennom tre årstider i Hurdal, dit de – i likhet med forfatteren, om jeg har skjønt det riktig – har søkt tilflukt og ro fra storbyens åk og mas. I den grad idyllen trues, er det av krefter utenfra. 

Reisop er på sitt beste når han retter blikket mot storheten i småtingene. Han beskriver naturens langsomhet med nærmest nyforelsket glød («Å, kantareller! Å, trompetsopper! Å, middager på terrassen med utsikt over sjøen og lyden av kubjeller fra skogen i sør! Å, sommer!»).

Denne nærsynte omsorgen for skogens vekster, insekter, fugler og sammenhenger gir ikke bare Skriverholmen kjøtt på beinet som idéroman, men resulterer også i en rekke fine skildringer, som denne: 

Det blir natt, stjernehimmelen ligger som et dørslag over Hurdalsjøen, månen kommer opp fra overflaten, og jeg tråkker nesten på en padde. Stor og fet sitter den urørlig midt i grusgangen langs sørveggen av huset, og det er lite som skiller den fra gresstustene som ellers stikker opp gjennom singelen; for selv om mørket ikke er mørkere enn skimrende stål, forsvinner nyansene om natta, konturene viskes ut, himmel og sjø glir over i hverandre, ligner pastavann.

Sånt berører selv en leser som har forsøkt å unngå skogen hele sitt voksne liv, med den kanadiske komikeren Norm Macdonalds advarsel «nothing good ever happens in the woods» langt framme i pannebrasken.  

Med sine 406 sider oppleves imidlertid Skriverholmen lang og ofte pratsom, og tidvis knaker den faretruende under sin egen vekt. Reisops egne sympatier og antipatier tyter nokså grovpenslet ut av teksten, og det er påfallende lite velvilje å spore overfor alle de sjelløse fotsoldatene som gnurer rundt i den kapitalistiske kverna: 

Blant utbyggerne, potensielle kjøpere, fantes det nesten bare humørsyke masekopper som går Birken, sånne typer hvis fremste evne er å gjøre de andre i rommet utrygge og medgjørlige. Skamløse typer, drevet av penger alene, ikke i betydningen forbruk, det kunne virket formildende, tross alt, nei, penger som i penger på bok, penger i selskapet, penger som i et ønske om å figurere på lister over rikinger, den typen penger. Penger for pengenes skyld. Tilhengere av kitsch. Kollaboratører.

Intet mindre. 

En annen svakhet ved romanen er en irriterende hang til å plante eksposisjonen i dialog, som når fortelleren, hans far og Maija prater seg gjennom en tidligere forsvinning i området, over en mobilhøyttaler. Elementet av krim finner aldri noen ordentlig forløsning, og i villniset der skillet mellom uvesentlig og vesentlig informasjon opphører, glipper det dramatiske trøkket.    

Som en kjærlig og avansert bygdebok for vår tid har likevel Skriverholmen mye for seg. La skogen leve!