Butleren er skyldig

De siste tiårene har det vært rikelig med reportasjer om det glamorøse livet til russiske oligarker og andre styrtrike innflyttere i London. Diskrete advokater og svake myndigheter har sørget for at enorme beløp av tvilsom opprinnelse er blitt vasket hvite. Uten britene ville det vært mye vanskeligere for verdens kleptokrater og kriminelle å bli stuerene. Hvorfor ble Storbritannia den fremste leverandøren av slike tjenester?

Vi nordmenn lurer iblant på hva vi skal leve av etter oljen. Britene var i en liknende, men mer prekær knipe i 1950-årene: De måtte finne noe å leve av etter imperiet. Ifølge Oliver Bulloughs nye bok Butler for verden endte de opp med å hjelpe despoter, korrupte tjenestemenn og kriminelle med å hvitvaske stjålne formuer. Dette skjedde ikke etter folkeavstemning eller vedtak i parlamentet, men nærmest ved en tilfeldighet.

Britenes selvfølelse raknet parallelt med imperiet, og det toppet seg med Suez-krisen i 1956. Ydmykelsen var total, og britene skjønte at de ikke lenger var en supermakt. Men man hadde tilegnet seg visse ferdigheter, og første kapittel i Butler for verden handler om den erkebritiske gutteklubben som utgjorde City (Londons finansdistrikt) og Bank of England. Finansbransjen hadde sin identitet som imperiets blodomløp, og nå måtte de finne mye måter å tjene penger på.

Oliver Bullough. Foto: Paul Musso/Res Publica

Bullough har jobbet som journalist i Russland, og hadde skrevet et par bøker fra den russiske sfæren før han i 2018 fikk internasjonal oppmerksomhet med «Moneyland» («Pengeland», Res Publica). Her beskriver han et globalt system der grenser er opphevet og myndighetene har mistet kontrollen med pengestrømmene. Storbritannia og Londons finansmiljø spiller en viktig rolle i fortellingen, viktig nok til at Bullough syntes temaet fortjente en egen bok.

Det var nemlig britene som startet det hele. «Det hadde kanskje mistet imperiet sitt,» skriver Bullough, «men landet visste fremdeles hvordan et imperium skulle drives, så det lagde en ny forretningsmodell som rådgiver for vordende imperiebyggere og hjalp oligarker med å forvalte de stjålne verdiene sine så friksjonsfritt og effektivt som mulig.»

Bullough oppsøker aldrende britiske finansmenn og advokater for å be dem fortelle om «pionertiden» fra Suez-krisen og framover. Mange av dem holdt til i London, mens andre litt tilfeldig havnet på Jomfruøyene, en lutfattig britisk utpost i Det karibiske hav. Her formet en gruppe advokater fra England og USA det som etter hvert skulle bli et mye omtalt skatteparadis.

Under arbeidet med boka prøver Bullough å finne ut hvordan han best kan beskrive britenes nye rolle, der man med effektiv diskresjon tilbyr tjenester til «milliardærer, skattesvindlere, kleptokrater og kriminelle». Han lander på butleren, og for å styrke dette bildet, tyr han til den engelske humoristen P.G. Wodehouse og hans mest kjente karakter, tjeneren Jeeves, «en beroligende fremtoning, en mann med et uendelig skarpsinn». Hver gang hans herre, Bertie Wooster, snubler inn i trøbbel, er Jeeves på plass for å rydde opp. I utgangspunktet er fortellingene morsomme, men i bunn og grunn er de temmelig mørke, mener Bullough. Jeeves rydder opp, men ikke uten uskyldige ofre.

En av utfordringene for Bullough er å gjøre finans og økonomisk historie fengende. I den dagligdagse økonomijournalistikken er det sjelden man forventer å la seg rive med av karakterer og intrige. Man søker tall, søyler og kurver, ikke en fortelling med spenningskurve.

Mens en forfatter som Michael Lewis (The Big Short) ikke starter på ny bok før han har funnet den ene personen som kan bære hele fortellingen, er det temaet som binder sammen kapitlene i Butler for verden.

Framdriften skapes ved at vi gradvis forstår mekanismene og dynamikken som oppstår mellom de finansielle og politiske drivkreftene. Men det funker også bra når Bullough skaper driv rundt én person, som i kapitlet om den ukrainske gassmagnaten Dmytro Firtash. Han var Kremls mann i Kiev da Viktor Janukovitsj var president, men bosatte seg i London og ble ønsket velkommen i den britiske sosieteten og den politiske eliten, helt til FBI siktet ham for bestikkelser i 2014, etter mange års etterforskning.

Og her er vi ved et annet hovedpoeng i Butler for verden: Mens USA har store ressurser til å etterforske hvitvasking, er britene tannløse. Viljen til å gå etter svarte penger er deprimerende svak. Man viser gode intensjoner, gjennom rapporter og taler, men organene som skal etterforske og straffeforfølge, tilføres ikke nok ressurser.

Problemet er selvsagt at de mange hundre milliarder pund med kriminelle penger som årlig strømmer gjennom City of London, innbringer store inntekter. Og selv om pengene er «stjålet fra sårbare mennesker i noen av verdens fattigste land», kjemper advokater og lobbyister aggressivt for å bevare britenes rolle som servil tilrettelegger.

Den engelske utgaven av Butler for verden kom ut noen dager etter at Russland invaderte Ukraina, noe som fikk store konsekvenser for en del av oligarkene som britene har tatt så godt vare på de siste tiårene. «Londongrad» har trolig hatt sin storhetstid.

Men finansindustrien tilbyr fremdeles sine tjenester, og det er skrikende mangel på ressurser til etterforskning. Pengene som strømmer gjennom City, kommer fra mange land. Hva skal til før man ser nærmere på opprinnelsen til de store mengdene kinesiske penger, spør Bullough i et podkastintervju tidligere i år. En invasjon av Taiwan?

Vi nordmenn er anglofile av legning, og vet at britene er så mye mer enn diskré hvitvaskere. Dessuten sliter de tungt om dagen, etter de siste årenes politiske og økonomiske selvskading, med vi kommer ikke unna at Storbritannia er en viktig del en global struktur som gir kapitalismen et unødvendig dårlig rykte. Og så lenge lobbyister for butlerbransjen omtaler strengere regulering som «nytteløs selvskading», er det grunn til å berømme gravende journalister som Oliver Bullough.