Avlyst framtid

Jeg fullfører sjelden bøker om krig og vold – en sjanger som dominerer i den arabiske verden. Jeg kjøper dem, begynner å lese, men til slutt bøyer jeg nakken under grusomhetene. Når hjertet ikke orker mer, legger jeg dem vekk.

Da jeg åpnet Atef Abu Saifs bok, brakk noe i meg. Plutselig var følelsene der igjen, de samme som da folkemordet i Gaza begynte. Den beskyttende nummenheten jeg har bygget opp over måneder, ble revet vekk. Likevel visste jeg det med en gang: Denne boken må jeg lese ferdig. Her gjenfant jeg mitt raseri – det som er nødvendig for å fortsette å skrive om Gaza. For ingenting av dette kan normaliseres. Ansvar må kreves.

Atef Abu Saif, en anerkjent palestinsk forfatter med fem romaner bak seg, har jobbet i tre tiår som journalist og er nå kulturminister i den palestinske selvstyremyndigheten. Den 7. oktober 2023, befant han seg tilfeldigvis i Gaza da Hamas’ soldater fullførte operasjonen «Aqsa flom». Han hadde tatt med seg sønnen Yasser for å besøke familien. De hadde nettopp kommet seg på stranden og til havet, og de rakk ikke svømme før verden ble snudd opp ned. Allerede første dag kontaktet han sin britiske forlegger og sendte dagboknotater og talemeldinger til hen via WhatsApp – som en forsikring mot at historien hans skulle dø med ham hvis han og Yasser ikke kom seg ut. Resultatet er en uhyggelig krønike om lidelsen i Gaza. Abu Saif skriver daglig for å dokumentere folkemordets realitet på bakken. Boka begynner dagen etter 7. oktober og dekker folkemordet frem til den 85. dagen, da de endelig klarte å flykte til Egypt. Da var 85 prosent av befolkningen allerede fordrevet.

For dem som tviler: Denne boken er et bevis på utryddelse og folkemord. Gaza ødelegges i et rasende tempo. Abu Saif mister tidlig i boken familiemedlemmer, venner, naboer. Raskt må han flykte sørover, der han og foreldrene ender i et telt. Ingen steder er trygge. Sykehus bombes. Sivile på flukt skytes. Barn arresteres. Sult brukes som våpen mot befolkningen. Vi vet alt dette. Vi ser det hver dag på sosiale medier. Gaza skaper en foruroligende presedens: Verden står passiv mens et folk utslettes i sanntid. Dag inn, dag ut gjentar historien seg om og om igjen.

Likevel er ikke boken bare en oppramsing av grusomheter og en repetisjon av det vi allerede har sett. Den treffer hjertet fordi den fanger sorgen, medmenneskeligheten og kjærligheten som overlever også i ruinene. Den handler om menneskers evne til å tilpasse seg det utenkelige. Mens Gaza brukes som laboratorium for militærteknologi, viser Abu Saif oss motstandskraftens anatomi. Det som rører meg mest, er den uknuselige sjenerøsiteten han beskriver – hvordan folk deler av sin siste brødskorpe, siste dråpe vann, selv når dette knapt eksisterer. En venn inviterer ham til både dusj og kaffe midt i vannkrisen. En annen deler familiens siste mat. «De som har, gir,» husker jeg fra Libanons krig. Anarki blir den eneste overlevelsesmetoden for et samfunn i oppløsning.

Israel og Egypt sikrer lidelsen ved å stenge grensen. Når hjelpevarer slippes inn, er det ofte symbolsk – vannflasker, men ikke drivstoff til å reparere brønnene, noe som ville ha vært enda mer bærekraftig:

(…) om de hadde sørget for å gjenopprette driften av bare en brønn, så ville den ha levert mer vann enn alle disse lastebilene til sammen! Og det eneste vi trenger for å få brønnene til å fungere igjen, er bensin til å holde pumpene i gang.

Det forteller en arbeider i hjelpeorganisasjonen Palestinsk Røde Halvmåne. På dag 46 prøver Abu Saif å forhandle med en lastebilsjåfør som skulle frakte dem sørover. Sjåføren nekter å sette ned prisen for turen fordi han måtte betale 2100 shekel – ca. 6000 kroner – for en full tank – en umulig sum. «Det føles som hver eneste betingelse de har, ble designet for at vi skal lide mer—trykke oss ned i et bunnløs mørke, drepe eller tvinge oss til å dra», skriver han. Selve våpenhvilen, som varte noen få dager fra dag 52, mistenker han er beregnet for at «vi skal knekke emosjonelt når vi får pusterom til å erkjenne at 14 000 av oss er drept og 36 000 skadet». Jeg skriver denne anmeldelsen på dag 565, mens dødstallene når nye høyder og Gazas befolkning står i fare for spredt utsulting, og hvor sykdommer sprer seg, mens leger og helsearbeidere blir torturert og drept og medisiner kommer ikke inn.

Abu Saif og sønnen er blant de få som klarte å flykte til Egypt i slutten av 2023. De siste som reiste ut av stripen, dro i mai 2024, før Israel begikk en total beleiring av Gaza. I Kairo møter de Wesam, kunststudenten som er niesen hans, og som mistet to bein og en arm i tillegg til hele sin familie. Hennes søster, den eneste som overlevde uskadd i familien, skulle passe på henne. Men hun knakk sammen og ble innlagt på psykiatrisk avdeling. Wesam og søstera hennes regnes som heldige. De er i det minste ute av helvetet og får behandling for sine lidelser – men hvilken fremtid venter dem? Når kaster Israel sin siste bombe mot palestinere? Og hva skjer med et folk som har gjennomgått en av vår tids mest brutale kriger? Når blir det en reell stans på folkemordet? Og hva kommer til å skje dagen etter, med folk som har lidt så mye?

Inntil den dagen kommer, må vi fortsette å skrike, skrive og kjempe. Ingen skal få glemme hva som skjer i Gaza. Og jeg takker Vibeke Harper som har oversatt denne boken, og redaksjon i Spartacus, som har arbeidet pro bono slik at inntektene kan gå til NORWACs arbeid for å sende helsearbeidere dit.