Avkoloniser meg, baby

Charles Wiener, tippoldefaren til Gabriela Wiener, var på 1800-tallet en internasjonalt kjent gravplyndrer. Det pleier hun iallfall å spøke med. Han var en huaquero, en oppdagelsesreisende fra Østerrike som plyndret Peru og Bolivia for kunst, kulturminner og mennesker – døde som levende.

Selv har Wiener fått høre at hun ligner et huaco-portrett, en førkolumbisk keramikkfigur som «avbilder urfolkansikt som er så realistiske at når du ser dem på nært hold, er det som å se oss i det knuste speilet fra svunne århundrer» (58). Hver gang noen forteller henne dette, ser hun for seg Charles som «børster støvet av øyelokkene mine med en pensel for å beregne året jeg ble støpt» (58).

Fra første kapittel i romanen er det tydelig at Huaco-portrett interesserer seg for grenseovergangen mellom undertrykker og undertrykt, hvit og brun, urinnvåner og oppdagelsesreisende. Det er en strengt bevoktet grenseovergang, i vår tid analysert av postkoloniale forfattere som Gabriela Wiener selv, men historisk sett definert av vitenskapelige rasister som tippoldefaren hennes.

Romanen åpner med at Gabriela står i en utstilling bestående av sin tippoldefars plyndrede kulturgjenstander og blir overveldet av en trang til å «kreve at alt som er her, er mitt», samtidig som hun ønsker å be om å få alt tilbake «på vegne av den peruanske staten» (10). At Wiener står i salen som bærer etternavnet hennes, og hevder eierskap til tusen år gamle stjålne kunst- og kulturgjenstander, ligner påfallende mye på det kolonialistiske tankegodset som Charles Wiener selv representerte. Å kreve noe tilbake på vegne av en stat på den andre siden av kloden, er noe helt annet enn å hevde personlig eierskap. Lesningen står og faller på Gabriela Wiener og hvem hun får lov til å representere i teksten. Er hun en etterkommer av Charles Wiener, eller en peruansk urfolkskvinne? Det er følelsesmessig svært komplisert stoff Wiener navigerer i i denne romanen, og ofte gjør hun slike sammenligninger mellom Gabriela og Charles, men lar det være opp til leseren selv å trekke slutningene.

Huaco-portrett spiller på leserens ønske om å definere og klassifisere en romanfigur som motsetter seg ethvert forsøk på det samme. I et øyeblikk er hun den røvede, og i et annet er hun tyven. Den tvetydige posisjonen i museet utfordrer den vitenskapelige rasismen Charles Wiener sto for, men stiller også sentrale spørsmål ved vår tids identitetspolitikk og av og til forenklede forståelse av hvithet eller hva det vil si å være et rasifisert menneske. Gabriela sier det kanskje best selv: «Det er noe i den perverse blandingen av og som renner gjennom blodårene mine, noe som splitter meg i to.» (59) Det dobbeltsidige, tvetydige og perverse – sagt med glimt i øyet og en forkjærlighet for det erotiske – går igjen i . Romanens form reflekterer også en fascinasjon for sammenblanding og uklare grenser siden den befinner seg et sted mellom autofiksjon og litterært essay, i tillegg til å inneholde både brev og poesi.