Alt vel på Den flyvende hollender

33 år etter at vi fikk antologien Latin-Amerika forteller, er endelig en novellesamling av Uruguays mesterforteller, Horacio Quiroga (1878–1937), tilgjengelig i norsk oversettelse.

Frykt

New York, høsten 1980. Trommeslager Joe LaBarbera kjører et herionavhengig geni til sykehuset. Passasjeren er jazzpianisten Bill Evans. Til tross for intense magesmerter og en tiltagende fornemmelse om at han snart skal dø, sitter Evans stille og rolig i baksetet og forklarer veien til sykehuset, som om han er fast bestemt på å ikke la hysteri og frykt ta over sin siste stund, men oppleve den korte tiden han har igjen å leve.

Mot i konfrontasjon med døden er et slående kjennetegn ved Horacio Quirogas liv og forfatterskap. Biografien hans er en katalog av ulykker, selvmord og sykdom. Døden var overalt i livet hans, men han hadde selvbeherskelse nok til å betrakte tragediene fra flere synsvinkler, og pågangsmot til å få utgitt en omfattende litterær produksjon, i tillegg til å være konsul og bomullsbonde, samt å utarbeide snedige innretninger som en maurdrepermaskin og utstyr til å fremstille appelsinvin!

Mesteparten av livet holdt Quiroga det gående som ukuelig, uredd pionérbonde i de villeste områdene av Argentina, der jorden krevde så mye slit og ga så lite tilbake at han i lengre perioder måtte ta en lærerjobb i Buenos Aires for å forsørge familien. Uredde er også de femten novellene i samlingen Fortellinger om kjærlighet, galskap og død, utgitt i 1917. Novellen «Selvmordsskipene» er en mystisk, uutgrunnelig grøsser på høyde med Edgar Allan Poes bisarre mareritt.

Det finnes neppe noe mer uhyggelig enn å møte en mennesketom båt på havet. Om faren er mindre om dagen, gis intet forvarsel om natten, når båten ikke lar seg se, og sammenstøtet tar med seg den ene like godt som den andre.

Legenden om Den flyvende hollender er ubehagelig nok i seg selv, for et tomt skip på åpent hav rokker ved en grunnleggende tro i oss om at vi klarer å mestre naturkreftene, og at teknologien vi har skapt har en hensikt, og kan styres mot en bestemt kurs. Quiroga nøyer seg ikke med å skremme vettet av leseren med værbitt sjømannsmytologi. Strategien hans går ut på å dvele ved skrekken. Han gransker dødens dønninger av tomhet og fravær, og undersøker de kaldeste fornemmelser man helst vil glemme. En seilskute svarer ikke på signaler og blir bordet av et annet.

I kabyssen var det fremdeles varme i ovnen. En symaskin stod klar til bruk, med nålen liksom frosset over tøyet, som om den var blitt forlatt bare noen øyeblikk før. Det var ikke det minste tegn på kamp eller panikk. Alt så ut til å være i sin skjønneste orden. Og alle manglet. Hva var skjedd?

Hvordan kan hele mannskapet ha forsvunnet så plutselig? Sjømennene som er kommet om bord prøver å finne en rasjonell forklaring på det som er skjedd, samtidig som de aner at situasjonen er uforklarlig. De har hørt spøkelseshistoriene om drivende, tomme skip, og nå befinner de seg i selve skrønen. Novellen kunne endt her og overlatt til leseren å sortere alt løst tauverk, men Quiroga, som skrev at en forfatter skal elske karakterene sine like høyt som sin egen kjæreste, nekter å la fortellingen seile sin egen sjø. Han vil ha greie på hva som gjør denne gamle skrønen så skummel, og det brygger opp mot noe grusomt. Det som skjer videre er at det nye mannskapet skal styre det fremmede skipet slik at de to skipene kan slå følge. Neste dag virker det fremmede skipet igjen forlatt. Hun blir bordet nok en gang av det andre skipet, og denne gang er fortelleren med over.

Som dere vil forstå, gjorde vårt folks overtroiske redsel seg straks gjeldende, men omsider sa seks mann seg villig til å ta sine forsvunne kameraters plass, og jeg var blant dem.

Potetene står og koker, og alt er vel, bortsett fra at mannskapet er forsvunnet. Alt er vel på Den flyvende hollender, unntatt fortellerens akutte følelse av forgjengelighet, den snikende følelsen av at han må godta at vennene hans blir borte, og erkjennelsen av at han selv også skal bli borte, like brått og like betingelsesløst som alle de andre. Spontant, uten noen forvarsel eller forklaring blir det nye mannskapet hypnotisert av havet og kaster seg ut, en etter en.

Nå var det bare meg igjen, og jeg stirret som en idiot ut over det øde havet. Alle, uten å ense det, hadde skjenket seg selv til havet, søvngjengeraktig innkapslet i den smittsomme atmosfæren som hang over skipet. Da en kastet seg på sjøen, snudde de andre seg, brått skremt, som om de husket noe, for så å glemme det med det samme.

Ikke dø før du er død

Det er et lurt fortellerteknisk knep å legge historien til et passasjerskip langt ute på havet, slik at både lytterne på skipet og leseren av boken vil engste seg for at også dette skipet skal støte på en flyvende hollender. Hva symboliserer Den flyvende hollender? Er den et forsøk på å forklare at livet er illusjon, og at alt vi omgir oss med er forgjengelig? Vi får ingen forklaring på hvorfor sjømennene kaster seg på havet, men fortelleren, the man who lives to tell the tale, har en teori på hvordan han klarer å overleve.

I stedet for å bruke alle mine krefter på et angstfylt forsvar, for enhver pris, mot det jeg følte, som de andre sjøfolkene må ha gjort, selv uten å vite det, godtok jeg ganske enkelt denne hypnotiske døden som om den allerede var en realitet.

Mange mennesker synes å være som disse sjøfolkene, de tviholder på at de aldri skal dø. Dette gjør dem hysteriske når de før eller siden ser andre dø, og får et glimt av dødens tomhet og meningsløshet. Denne sjokktilstanden er en slags død i livet, men man trenger ikke å la seg fange i den. Hovedpersonen i «Selvmordsskipene» lar seg ikke hypnotisere fordi han er inneforstått med at han skal dø en dag uansett. Dermed virker ikke Den flyvende hollender og havets mørke avgrunner så fryktinngydende på ham. I motsetning til de andre sjømennene viser han ikke døden overdreven respekt, og slipper å dø før han er død.

Da pianisten Bill Evans ble fraktet til sykehuset var han døende, men likevel ved sine fulle fem. Bill Evans visste sannsynligvis at han skulle dø på sykehuset, og han anstrengte seg for å ikke la smertene og frykten ta overhånd. Han satt rolig i baksetet og nøt den fantastiske byen New York gjennom vinduet for siste gang.

Svart humor og hvite løgner

Man skal ikke se bort fra at når sjømenn og passasjerer samles på dekk for å dele legenden om Den flyvende hollender, eller når noen leser høyt fra Quirogas novelle «Selvmordsskipene», har vi å gjøre med et kollektivt rituale som bidrar til å ufarliggjøre døden. I Mexico har man en tilsvarende markering som kalles de dødes dag, forteller Arne Hestenes i et reisebrev:

Familiene drar på besøk til sine kjæres graver, i flokk og følge, – mat har de med seg og det sterke brennevinet pulque, og fra den tidlige morgen til den sene natt antar denne sorgens piknik en stadig lysere karakter.^1">1

At galgenhumor kan brukes til å marginalisere døden er den amerikanske forfatteren William Saroyan et artig eksempel på. Fem dager før han døde av kreft på et sykehus i Fresno, California, i mai 1981, ringte Saroyan inn en posthum(!) pressemelding til nyhetsbyrået Associated Press: «Alle skal dø, men jeg har alltid trodd det ville bli gjort et unntak i mitt tilfelle. Hva nå?»²

Det er mye svart humor hos Quiroga, og i novellen «Diamanten» ser man tydelig at han er inspirert av udødelige Maupassant-noveller som «Diamanthalsbåndet» og «L'Horla»: En vakker, fattig kvinne er desperat etter å klatre på den sosiale rangstigen og gifter seg med en stakkarslig diamantsliper hun ikke elsker. Døgnet rundt sliper han diamanter som ikke tilhører ham, og kona er rasende for at hun ikke får eie herlighetene. Når kvinnen en aften knabber en stor diamant og stikker på teater er helvetet løs …

I den lekne, barndomsparadisiske novellen, «Vår første sigarett», klarer en guttunge å sette den eplekjekke stefaren på plass ved å fake sin egen død. Den uskikkelige gutten har røyket en sigarett, og stefaren løper etter ham i buskaset. Gutten hiver en stor stein i en fjorten meter dyp brønn, og den dumpe lyden får stefaren til å tro at han har forårsaket guttens selvmord. Moren går i spinn og tilslutt kommer gutten ut av skjulestedet sitt og skværer opp med stefaren, som blir jekket ned et par hakk. Folk som fornemmer at Quirogas fortellinger kun handler om død og fordervelse burde altså lese «Vår første sigarett», for her er både en høyst velkommen happy ending og barnets oppmerksomme blikk på naturen, en natur som tross sin uforutsigbarhet gir næring til livsglede og oppdagelsestrang. Hovedpersonens beskrivelse av sukkerrøråkeren frister i hvert fall meg til å få med noen venner på boksen går.

Hver dag i to uker vandret vi omkring i dette mektige villniss av grønne rør, tørre rør, vertikale rør, bøyde rør, horisontale, råtne. De visne bladene, hindret i sitt fall mot marken, var innvevd i den tette sukkerrørskogen som fylte luften med støv og plantefibre ved den minste berøring.

Mitt kongerike for en skrue

Selv om flere av Quirogas noveller foregår i Buenos Aires, gis det så å si ingen beskrivelser av det urbane miljø. Det er ekstreme steder som jungel og ørken som fascinerer Quiroga. Tømmerhoggeren, bonden, bomullsplantasjearbeideren osv. kjemper for å overleve, men slås med nesten gammeltestamentlig overmakt til jorden av en stekende sol, kjøttetende maur eller livsfarlige malariamygg. Ofte kjemper mennesket denne kampen forgjeves, som i «I drift», der protagonisten allerede i første setning blir bitt av en giftslange, eller i «Solstikk», en historie sett fra en foxterriers perspektiv: Man aner katastrofen når en bonde med whisky-hangover legger ut på en overmodig vandring i et landskap uten skygge.

Mot kritikere som gjør et stort nummer av Quirogas påståtte fatalisme, kan det innvendes at både den faktiske Quiroga og de fiktive karakterene han skapte, frivillig velger å utfordre naturen. Underveis i novellene er det dessuten flere avgjørende scener der skjebnen kan tippe i ulike retninger, slik at leseren aldri kan gjette med sikkerhet hvordan det ender.

I likhet med Tsjekhov rendyrker Quiroga en naken, rett-på-sak fortellerstil, med få adjektiver og ingen digresjoner. Maksim Gorkij skrev at «Når man leser Tsjekovs noveller, kjenner man det eksakt som en vemodig dag på senhøsten, når luften er gjennomskinnelig og de nakne trærne, de trange husene, de grå menneskene avtegner seg så skarpt.»³ Jeg vil si at å lese Quiroga er som å gå i den norske fjellheimen. Terrenget er vanskelig å bedømme på avstand og det er alltid lenger til toppen enn man tror, men når tåken letter over Semelhøtind finnes det ikke noe annet sted på jorden man heller skulle være. Naturen hos Quiroga er nådeløs og sivilisasjonen er sleip, men ulykkene rammer først og fremst de som blir egoistiske eller samvittighetsløse selvbedragere.

Cayé og Podley vaklet i land, øre av all svir som ventet dem, og omgitt av tre eller fire jenter helte de ned alt det brennevinet som skulle til for å stille en skogsarbeiders tørst. Og snart var de fulle og hadde tegnet ny kontrakt. Hva slags jobb? Hvor? Det visste de ikke, og ikke brød de seg om å vite det heller.

Samtidig blir man glad i Quirogas karakterer, for enten de ofrer livet for å kjøpe en skrue til plogen, eller bytter bort kjæresten mot en revolver og en remse skråtobakk, viser de en lystighet og underholdende dumdristighet det er umulig å ikke la seg forbløffe av og føle sympati for:

… en time senere seilte de som fintfolk avgårde i en åpen drosje, med støvler, poncho over skuldrene, fargerike lommetørklær stikkende opp både her og der og med lommene fulle av sigarer som de klosset lot smuldre opp mellom tennene – og naturligvis en revolver 44 i beltet.

Siste kapittel

AFP melder at regissøren av filmen om Frida Kahlo nå planlegger å filmatisere en av Quirogas fortellinger. Forhåpentligvis vil dette føre til at noen av hans dikt, romaner, skuespill og artikler snart kan foreligge på skandinaviske språk. For noen år siden ble det laget en film basert på Quirogas liv, og det manglet ikke på stoff. Både faren og stefaren døde under dramatiske omstendigheter da Quiroga var barn. 24 år gammel drepte Quiroga bestekameraten i en våpenulykke. Senere prøvde han lykken som bohem i Paris og fotograf på en jungelekspedisjon ledet av dikteren Lugones. Hans første kone helte i seg blåsyre og brukte ni dager på å dø.

Mot slutten av livet ble Quiroga hedret av Uruguay med stilling som konsul, men ble snart fratatt vervet fordi han ikke besøkte hjemlandet ofte nok. Det er noe heroisk over Quirogas egen død. Da han fikk vite at han hadde kreft bestemte han seg for å gjøre slutt på alt sammen. Men først gikk den dødsdømte en spasertur i Buenos Aires og tok farvel med sine venner, noe lignende Sokrates' siste timer. Noen år senere begikk begge barna til Quiroga selvmord. Jean Franco, spanskprofessor ved Columbia University, mener at Quiroga ikke var redd for døden: «Early in 1937 he took his own life, not in desperation but simply to avoid any further suffering. The stoical choice of death will surprise no one who has read his stories.»⁴

Quiroga vant udødelighet ved de 200 novellene han skrev. Han var en seig type som ble motivert av motgang, og han skapte stor kunst av tragediene som rammet ham. Det sier en del om denne primitive gentlemannens overlevelsesvilje at han er representert ved siden av størrelser som Cervantes, Neruda og Borges, i de katastrofalt neglisjerte spansk-hyllene til norske biblioteker og bokhandler. Hvis du bare skal lese én bok til før du dør, så les Quiroga. Husk lommekniv, solkrem og smertestillende tabletter.