Alt suser, det sluses gjennom

Markus Midré har tidligere utgitt tre samlinger. Hans dikt får meg ofte til å grunne på mange ting, som for eksempel, er det virkelig sant det han skriver et sted i Formular, at en liten fugl eller gnager har hjerter på størrelse med fyrstikkesker? Han har også latt meg oppdage ordet «dusjkabinett»: I en strofe i den siste boka si lar han dette ordet avslutte, alene på linjen. Jeget i diktet «… krøker seg sammen i et flekkete // dusjkabinett». I et dikt som inneholder en underliggende tvil om hva som kan uttrykkes, får et banalt ord klinge diktet ut – et ord som, fordi det står alene, får en til å tenke på spinkle toner, høytidelige, stille prosesjoner og forgangne tider.

Kanskje er Formular ett langt dikt, jeg tror det, og skulle gjerne hørt det lest høyt i ett strekk. I denne boka er elementene, strofene, så gjensidig avhengig av hverandre, og tvilen, som ofte uttrykkes omkring identitet og tid, får kanskje svar et langt stykke bort, mange sider unna, slik både bekrefter og avkrefter Midré det usikre ved tilværelsen. Det siste diktet i boka, eller den siste strofen, viser denne svingende attityden på en eksemplarisk og fortettet måte:

men vi finnes. vi svever over fotgjengerfeltene, opp
trappene til leiligheter vi besøkte hverandre i, men ikke
lenger har nøkler til, vi finnes, vi løfter hendene foran
ansiktet og fingertuppene er røde mot sollyset, vi finnes
ikke. vi finnes. vi er mange, vi synger ikke, vi ler ikke, vi
gråter ikke. men vi finnes. verden finnes. uten oss

På en underlig måte minner Midré om så ulike norske lyrikere som Sigmund Mjelve og Tor Ulven: den første fordi han deler Mjelves «omverden»-respekt; Ulven fordi de begge på diskrét vis uttrykker en slags elegisk ensomhet, blottet for håp, men ikke uten spørsmål eller motstand.

Alt er på vei et annet sted, eller har allerede forsvunnet, og jeg tenker på tittelen på debutsamlingen til Midré: Teori om tusen skygger, som bringer meg videre til tittelen på samlingen fra år 2000, Kom alle mennesker. De nevnte titlene utgjør på en måte buen som fjorårets samling spennes ut under. Livet er skyggeaktig, men det er her vi er, eller har vært, og vi skimtes i erindringsbrokker eller i glimt.

Midré anvender et hverdagslig vokabular, som lades gjennom en bydende syntaks og ditto pusterytme, et prosjekt med tydelig fallhøyde. En slik metode, om man vil, kan lett gi overladning eller ha-stemthet uten innholdsmessig inndekning. At Midré klarer seg, skyldes blant annet at diktene ofte sporer av, det vil si, de foretar ofte tematiske eller billedmessige ekskursjoner til andre nivåer, brått og tilforlatelig på samme tid:

jeg ligger i sengen på et hotellrom i tyskland, og ser på tv:
en jente i hvit kjole kler av seg klærne i et skogholt
hun danser i en rosa bikini
hun tar av den også
musikken hun danser til er they dance alone
som om produsentene ikke vet at den handler om
kvinnene på maiplassen i buenos aires
det er helt sykt
som når jeg ser bulende betongblokker
ved siden av spinkle trehus
vannet stiger
blomstene på bordet skylles, toalettsaker
klissete søvn
løftes ut gjennom vinduene
vannet drar med seg alt som beveger seg

En annen, vel så viktig grunn til at diktene ikke fortoner seg som ubegrunnet betydningsmettede, er vekslingen mellom innadvendthet og henvendelse. I diktet eller strofen som boka henter tittelen fra, står det blant annet: «jeg vil ha et formular som kan gjøre meg / levende når jeg er død […] for å komme ut av diktet / formular for at du skal ha vært her / og nettopp stått opp, nettopp gått»

Å komme ut av diktet, skriver Midré, som om det var mulig, i et dikt. Men han forsøker, kanskje fordi diktet er stedet for åpning og lukning i en dynamisk bevegelse mot enda mer verden?

Et særsyn ved Formular er overstrøkne passasjer, de kan så vidt leses, flere av dem handler om leiren Sangatte, der flyktninger forsøker komme seg ulovlig til Storbritannia. Ett eneste sted skriver Midré uten overstrykninger om Sangatte-leiren, der nevnes ikke flyktningene eksplisitt, bare havneområdet, et jeg og et du som «forsvant inn i det grønne, skummende lyset», et lys som kan være lyset i kanaltunnelen som mange forsøker å flykte gjennom. Mot slutten av boka skjer denne dreiningen mot en større fortetting av et hele tiden underliggende eksiltema, men det skjer altså mest gjennom tekster som er overstrøket, men (og) det lekker fra disse, inn i bemerkninger om mennesker som enten ikke får reise dit de ønsker, eller blir sendt bort:

hvorfor er jeg her
jeg venter på at du skal ringe
jeg sitter i en stol og zapper fram og tilbake mellom kanalene
et program om deg
direktesending: politiet har gått til aksjon mot
en familie som vasker vognene til nsb
ingen av dem har gyldige identitetspapirer
en klokke fylles med tid, tømmes
titusen mener de har fått for høye strømregninger
jeg må skifte kanal
jeg føler meg uvel
tre skjorter sentrifugeres i et annet rom

Diktet skildrer et stort ubehag, en avmakt og en potensiell fortvilelse, uten moralistiske overtoner. Det dreier seg ikke om mediekritikk, men om å befinne seg i en verden av mangetydige signaler, av mange signaler. Formular er en mild besvergelse, en diskret påminnelse om vi kan holde oss fast gjennom diktets form, men vi skal alltid på nytt slynges ut av krefter som vil oss noe, som vil formuleres, noen av dem inn i nye dikt.