Aldri meir vil eg ikkje vere tvilling

Som tittelen på Brit Bildøens siste roman mer enn antyder, lider romanens hovedperson Ida av tvillingfeber. Ida er i midten av tredveårene, jobber som oversetter og har nesten ingen familie. Da Ida var fire-fem år gammel, dro foreldrene på et mystisk oppdrag til Kongo, og forsvant under kuppet. Hva som egentlig skjedde og hvorfor, er høyst uklart, også for Ida, men Idas blinde grandonkel Jakob påstår at de forsvunnede foreldrene var utopister.

Tvillingfeber er delt i tre deler, med titlene "Tidlegvinter", "Vinter" og "Seinvinter". I den første delen reiser Ida og Jakob til sommerstedet Odden, hvor det har vært innbrudd. De skal katalogisere gjenstandene i huset, og under dette arbeidet kommer Ida over et bilde av seg selv som fireåring. Det rare med dette bildet er at det også viser en annen jente, en som er helt identisk med Ida selv. På baksiden av bildet har bestemoren skrevet "Ida og Ute 1968". Det store spørsmålet for Ida blir altså om hun har en tvilling hun ikke vet om. Jakob er ikke til særlig hjelp, han svarer unnvikende, og foreslår at bildet kan være dobbelteksponert. Bestemoren var ikke særlig god i rettskrivning, påstår han videre, kanskje det ikke skulle stå "Ida og Ute", men snarere "Ida er ute". Siden den eneste andre slektningen Ida har er onkel Ulrik, som også er utopist, og som også har forsvunnet, er det ingen som kan gi Ida noen forklaring på hvem jenta på bildet er.

I romanens andre del har Ida et dobbelt prosjekt. Hun arbeider med en oversettelse hun skulle hatt ferdig, og rydder samtidig opp i gamle brev og bilder hun har tatt med fra Odden. Slik søker hun å finne svar på gåten om hva som skjedde med foreldrene, men løsningen uteblir. Ida skriver også brev til tvillingsøsteren hun lurer på om hun har, og har lange indre samtaler med henne. I den tredje delen feirer Idas venninne Nina bryllup, og på festen møter Ida Thomas, som hun blir forelsket i. Han er hennes tvillingsjel, føler hun, men Thomas er også en tviler, og ved romanens slutt er det usikkert om han tør satse på Ida.

Brit Bildøen har tidligere publisert bl.a. to romaner og like mange diktsamlinger. At Bildøen også er poet, kommer tydelig fram av kapitteloverskriftene, som er svært vakre og poetisk fortettede: "Så kan vi nå kvarandre lenger", "Smerte er ikkje kva det heiter", "Kjenner så på døden i livet", osv. Bildøen skaper også et lett surrealistisk univers; Idas foreldre har utopiske visjoner og forsvinner på mystisk vis, men så kommer da Ida også fra en familie hvor man har det med å forsvinne. Ida må kaste to gullterninger til hun får to seksere for å vinne Thomas, og fantasimøtene hun har med ham fremstilles som om de virkelig hadde funnet sted. Bildøen skriver seg inn i en litterær tradisjon hvor språklig eksperimentering, ordspill og referanser til andre tekster fremstår som vel så viktig som referanser og koblinger til en umiddelbart gjenkjennelig virkelighet, og hun kan slik sett plasseres i selskap med bl.a. Gertrude Stein, George Perec og Donald Barthelme.

I Tvillingfeber er Idas ønske om å finne en tvilling rotfestet i en forestilling om at møtet med tvillingen vil gjøre henne hel. Idas grunnleggende forestilling om identitet ser derfor ut til å være basert på ideen om at subjektet konstitueres i møtet med likhet, snarere enn forskjell. Ida søker en hun kan speile seg i. Dette kan minne om Jacques Lacans teori om speilfasen. Ifølge Lacan er det i speilfasen at individet danner seg en forestilling om seg selv. Før speilfasen inntrer er barnets selvopplevelse kaotisk. Speilopplevelsen starter i den andre delen av barnets første leveår, og når barnet speiler seg i den andre, opplever det seg som bekreftet av moren og kjenner seg igjen i forhold til andre småbarn. Individet opplever seg da som samlet helhet, en "gestalt" og slipper slik unna opplevelsen av fragmentering. Ifølge Lacan er imidlertid jeg-instansen basert på en illusjon, ettersom den er et resultat av speilingen i den andre. Det er altså en imaginær relasjon. Med Lacan som utgangspunkt kan man altså spørre seg om det er slik at Idas jakt etter en tvilling(sjel) er et forsøk på så å si å forbigå det Lacan ser som det illusoriske aspektet ved subjektskonstitueringen; hvis hun får mulighet til å speile seg i en tvilling, kan hun samtidig speile seg i seg selv. Ida opplever møtet med Thomas som et slikt møte.

Med Thomas er det noko anna. Han er ikkje den første, for det er jo Andreas. Men han er heller ikkje den andre. Han er på en måte Ida sjølv, er i henne, går i eitt med henne. Namnet hans betyr tvilling, og det er slik det kjennest. Når Ida er saman med ham, noko ho jo strengt tatt ikkje er, kjenner ho seg heil, og det er jo også på ein måte første gong. (s. 136)

Ser man nærmere på dette sitatet, kan det virke som Ida er grunnleggende solipsistisk eller narsissistisk. For selv om det er det ‘faktiske’ møtet med Thomas som vekker ideen hos Ida om at han er hennes tvillingsjel, er det i de ‘fiktive’ møtene med ham at hun føler seg hel. Således får Thomas en lignende posisjon som Ute i Idas liv, og samtalen med den andre blir en dialog med henne selv. Dette ville i så fall bety at Ida slett ikke trenger en tvilling for å føle seg hel, men snarere forestillingen, eller fantasien, om at hun har en tvilling. I så fall kunne man tenke seg at teksten bakpå bildet Ida fant verken er "Ida og Ute" eller "Ida er ute", men snarere "Ida er Ute". I et intervju i Dagbladet hevdet Brit Bildøen at hun i motsetning til å beskrive et subjekt som føler seg splittet, som opplever at det taper sitt jeg, ville skrive om et subjekt som så å si ble fordoblet, et subjekt som ekspanderte fra en til to. Hvordan konstitueres så dette subjektet?

Det er ikke slik at dialogen med henne selv er nok for Ida. Når hun søker å rekonstruere sin egen historie, eller biografi, er det med den erkjennelsen at dette er tett knyttet til å forstå eller konstruere foreldrenes historie. I denne prosessen er Ida avhengig av grandonkelen Jakob, både som en som kan fortelle henne ting hun selv ikke vet om foreldrene, og som en hun kan kaste ball med; på Jakob kan hun prøve ut teoriene sine om hva som skjedde. Jakob er selvfølgelig en moderne versjon av Theresias; den blinde seende. Også i konstruksjonen av sin egen historie eller fortid er Ida avhengig av andre; hun er smertelig klar over at minnene hennes fra barndommen kanskje ikke er egentlige minner, men minner om hva andre har fortalt henne skjedde.

Det nære forholdet Ida har til Jakob, sier jo i seg selv noe om at hun er opptatt av relasjonene til andre mennesker. For Ida er Jakob en viktig figur også fordi han er en tradisjonsforvalter. Ikke bare er han den som kjenner til familiehistorien, Jakob blir også for Ida en viktig formidler av kulturhistorien, og da særlig av litteraturen. Opp gjennom årene har Jakob fortalt Ida eventyr, og som et slags dagens motto tilbyr han hver dag et forfattersitat. At litteraturen blir et viktig middel for Idas forståelse av seg selv i verden, og dermed av sin egen identitet, blir tydelig bl.a. når hun bruker myten om Amor og Psykhe som en slags rammefortelling eller forklaringsmodell for sitt eget forhold til Thomas. Som Psykhe føler Ida at hun må "sortere umåtelege mengder korn medan eg ventar, medan eg håper at han skal våge å komme". Allikevel er det ikke nødvendigvis slik at Ida ‘hermer’ litteraturen, det paradoksale i å innta rollen som den ventende kvinnen, kommer fram mot slutten av romanen. Skal Ida vente eller handle? Er hun styrt av skjebnen eller viljen?

Eg har trudd så sterkt på krafta i eit sterkt møte, eg har trudd så fast på det mine eigne kjensler og ein annans ansikt har sagt meg. Eg har venta, og eg har funne glede og meining i ventinga. Eg trudde at berre eg venta lenge nok, hadde tålmod nok, så ville alle ting hende og alt komme til meg. Men no har eg begynt å skjøne at håp og tru og venting ikkje er nok. Men om det er handling som må til, kva er så ei kjærleikshandling, anna enn å vise tillit? Kva anna kan eg gjere enn å vente? (s. 164)

Det er tydelig at samtalen er sentral for Ida. Slik sett vil det være forkjært å påstå at hennes jeg-opplevelse kun er basert på de tenkte samtalene, eller om man vil ikke-samtalene, hun har med Ute og Thomas. I teksten får samtalen form av et slags dialektisk spill, som i parentes bemerket tidvis fremstår som noe stivt. Idas samtaler med Jakob eller venninnene blir et hjelpemiddel i erkjennelsesprosessen og meningsdannelsen og møtet med den andre blir således viktig for Idas konstituering av seg selv. Under en av samtalene Ida og Nina har om kjærlighet og forhold blir tosomhetens paradoks uttrykt. Ida spør:

— Handlar det om å ville smelte saman med eit anna menneske, oppfylle ønsket om aldri meir vere aleine?
— Det gjer det nok. Sjølv om den tanken også skremmer vettet av meg. For det ser faktisk ut som om to personer ønsker å vere eitt, medan ein person gjerne vil vere to. Og kva kjem Knut og eg til å ønske når vi blir eitt? Eller korleis vil eg takle det å bli to? (s. 108)

Det er også slik at forestillingen om at Thomas er hennes tvilling etter hvert tilsynelatende blir svakere for Ida. Hun blir tvert imot mer opptatt av distinksjonen mellom de to, at de er to adskilte individer.

Ho får auge på fleire og fleire forskjeller mellom dei, men er viss på at kjærleiken deira er ein og den same. Og den sterke vissa om at dei føler likt, tar ho som ein garanti for at dei ikkje vil gjere kvarandre vondt. Difor tør ho gi seg til han, like totalt som ho gav seg til den første, og ho tør å tenkje på han som den einaste.
(s. 161)

Det er altså ikke slik at Ida nødvendigvis føler at Thomas er i henne lenger, at han er henne. Nå er det derimot kjærligheten de føler som er lik, men etter hvert opplever Ida at selv den er forskjellig. "- Men eg veit jo at vi er to individ, og det er naturligvis snakk om to kjærleikar. Min kjærleik, og hans." (s. 164) Det blir altså relasjonen med den andre, kjærligheten, som etter hvert blir det sentrale for Ida. Møtet med Thomas og kjærligheten hjelper Ida til å nå inn til den "innarste stasjonen" i seg selv, og slik opplever hun endelig seg selv som mer "hel". I løpet av romanen blir noen av Idas drømmer beskrevet, og flere ganger enten besvimer hun eller entrer en slags transe. Bevegelsen over i andre bevissthetstilstander og tapet av bevissthet, leder ofte til at Ida oppnår en grunnleggende innsikt om seg selv. Ida innser at det kanskje ikke er minnene som glir unna når hun forsøker å fange dem, men hun selv. Og at det er noe i henne selv som stenger for innsikt, som ikke vil la henne nå den "innarste stasjonen". Parallelt med Idas forløsningsprosess opplever hun også det hun ser som det første ‘ekte’ eller ‘virkelige’ minnet om moren. Slik ser det ut til at kjærligheten også hjelper Ida til å komme i kontakt med sin egen historie.

På samme måte som gåten om Idas foreldre forblir uoppklart, finner Ida aldri ut om hun virkelig har en tvilling. I brevet hun skriver til Ute kommer det fram at hun har forsont seg med at hun må leve i uvissheten, men for Ida fremstår Ute allikevel som konkret.

Du er sann utan stadfesting, nei, sannare, sannast. Sidan det er eg som har skapt deg, må det vere eg som drep deg òg. […] Om eg utslettar deg, vil det tyde på at du verkeleg har vore der. […] For aldri er ein så aleine i verda som når ein har mista ein tvilling, og aldri meir skal ein vere aleine i verda når ein finn ein tvilling. Deg mista eg i same augneblink som eg fann deg. Så du har aldri vore, men skal alltid vere. (s. 110–111)

Idas refleksjoner kan her minne om en poststrukturalistisk idé som forfektes av f.eks. Jacques Derrida, og som man også kan finne hos Heidegger, nemlig ideen om nærvær gjennom fravær. Tanken er at meningen konstitueres gjennom det fraværende. Det er allikevel vanskelig å se at Idas refleksjoner følges opp i resten av teksten, og slik blir de stående som teoretiske tanker uten større fundament. I det hele tatt ser det ut til at konstruksjonen av Idas identitet skjer på en høyst ordinær måte i den forstand at Ida skaper sin identitet både gjennom å forsøke å nå sin "innarste stasjon" og i samspill med andre. Ida konstruerer ikke sin identitet ved å speile seg i seg selv, eller i en tvilling som er lik henne. Ideen om fordobling eller ekspandering av subjektet har altså få eller ingen konsekvenser.

Idas lengsel etter en tvilling kan fremstå som noe hun forlater, eller gir slipp på, litt for fort, slik at tvillingtemaet virker noe uforløst. Slik fremstår ideen om et ekspandert eller fordoblet subjekt som et teoretisk postulat som teksten aldri ordentlig innfrir. Det er allikevel interessant at Ida har en tvilling eller dobbeltgjenger i litteraturen, nemlig Ida i Gertrude Steins roman ved samme navn (1941). Bildøen gir en direkte henvisning til Stein i et sitat hun har plassert før romanens begynnelse, og hun har forsynt Ida med en rekke av de samme karaktertrekkene som Steins Ida har. De har ikke bare samme navn, det er også slik at begges foreldre forsvant under mystiske omstendigheter mens de var på reise. Begge ‘skaper seg’ en tvilling, som de begge skriver brev til, de har til og med begge en hund som heter Love. Man kan kanskje kalle dette uidentifiserte sitater, og det finnes også steder i teksten hvor Stein inkorporeres uten noen direkte henvisning.

"Aldri meir vil eg ikkje vere tvilling" er for eksempel en setning hentet fra Ida, i Bildøens roman plassert som en kapitteloverskrift. Hvem subjektet, altså ‘eg’, henviser til her blir tvetydig, er det fortelleren som bruker sitatet som et redskap til fortolkning av Idas sinnsstemning, eller er det Ida selv som tenker det? Kjenner hun i så fall til Gertrude Steins tekst? Gitt de mange samtalene Ida og Jakob har om all verdens litteratur kunne man forestille seg det, og det ville jo være naturlig at hun lot seg pirre av en romantittel som bærer hennes eget navn. Det er allikevel ingenting i teksten som tyder på at Ida vet at hun har en navnesøster og slags dobbeltgjenger i litteraturen, og at hennes tvillingprosjekt faktisk i dette tilfellet ‘hermer’ en tekst. Utsagnet er også interessant fordi identitet her forhandles fram gjennom en dobbel negasjon, jeg vil ikke lenger være en ikke-tvilling, eller jeg vil ikke lenger være det jeg ikke er. Paradokset blir ytterligere forsterket fordi den identiteten som forhandles fram blir en identitet som deles av Gertrude Steins Ida, slik blir identitet ikke noe unikt, men noe man har felles. På den annen side: er det ikke nettopp dette drømmen om å være tvilling handler om? Det finnes altså noen slike punkter i romanen, punkter der Idas identitet kan synes å bli fordoblet eller ekspandert. Allikevel integreres de ikke i teksten som helhet, og man kan også hevde at det er en svakhet at teksten i seg selv ikke formidler dette; for at leseren skal oppfatte noe som kan ses som et hovedpoeng i Bildøens tekst, er kjennskap til Gertrude Steins roman helt nødvendig.

Det er ikke bare karakterene i Bildøens roman som er opptatt av tvillingtemaet; på alle nivåer fremviser Tvillingfeber en fascinasjon for speilinger, gjentagelser og fordoblinger. Det intertekstuelle spillet Bildøen bedriver, kan leses som en slik type fordobling, og Tvillingfeber blir altså et slags speil for Gertrude Steins Ida. Det er nok heller ikke tilfeldig at Bildøen har latt Ida være oversetter, for oversetting er jo en gjentagelse eller fordobling av en annen tekst. I det hele tatt drives Bildøens tekst fram av gjentakelser, hver av de tre delene starter for eksempel med en nesten identisk setning, og motiver som brudebildet går igjen i hele romanen. Det er heller ikke bare slik at Bildøen siterer tekstbrokker fra Steins roman, den gjentakende teknikken som brukes i Tvillingfeber kan også sies å gjenta Steins gjentakende teknikk, uten at det blir en pastisj-aktig etteraping.

På tross av dette vil jeg fastholde at romanen i siste instans fremstår som uforløst. Gåten om hva som skjedde med Idas foreldre driver i første halvdel romanen fremover, men det at gåten aldri oppklares fører til at teksten etter hvert kan fremstå som lukket. Referansene, ordspillene og bokstavrimene er så mange at de nærmest forflater teksten, snarere enn å åpne og utvide den. Det kan virke som om Bildøen blir mer opptatt av å leke med språket enn faktisk å formidle noe gjennom denne leken, eller motsatt blir overtydelig i iveren etter å la leseren skjønne språkspillene. Thomas betyr tvilling, forklarer Bildøen, mens Thomas selvfølgelig også er forbundet med tviling, og Thomas er jo ganske riktig i dette tilfellet en tviler. Allikevel fører ikke dette finurlige språkspillet til at det dannes et ekstra meningslag, alt er jo allerede uttalt i teksten fra før. Idas første store kjærlighet heter på sin side Andreas, som betyr mann eller menneske, og Ida har alltid trodd han var den eneste mannen for henne. Møtet med Thomas rokker ved denne forestillingen hos Ida, og i en samtale med en av venninnene forklarer hun sitt dilemma:

Ida seier at ho ikkje heilt veit kva ho vil, kven ho ville ha valt av Thomas og Andreas. Om ho burde velje den første eller den einaste, eller for å seie det på ein annan måte, om ho burde velje mennesket sitt eller tvillingen sin. (s. 137)

Det eksistensielle spørsmålet, å velge mennesket eller tvillingen, fremstår her som litt uproporsjonert, særlig når Idas kjærlighetesprosjekt, som er hennes versjon av familiens utopisme, er viet relativt mye mindre plass enn Idas tvillingdrøm, som hun gjennom Thomas jo får muligheten til å forene med lengselen etter den store kjærligheten. På tross av at Andreas blir nevnt noen steder tidligere som den Ida en gang elsket, er han ikke viet stor nok plass til at det umiddelbart blir helt enkelt å gripe hva Idas problem i dette tilfellet er, og slik blir dilemmaet ‘tvilling eller menneske’ mer en teoretisk påstand enn noe som er fundert i teksten selv.

På samme måte blir det intertekstuelle spillet etter hvert nærmest ekskluderende i den forstand at de mange referansene til andre tekster på et vis stenger for det romanen skal formilde som selvstendig tekst. Som tidligere nevnt blir Bildøens tekst til tider altfor avhengig av Gertrude Steins Ida, slik at et av romanens grunnleggende prosjekt ikke trer fram for leseren hvis denne ikke har kjennskap til Steins roman. På den andre siden blir noen av referansene til andre tekster noe søkte, og kan kanskje oppfattes som litt oppkonstruerte. Et eksempel er det intertekstuelle spillet med Conrads Heart of Darkness, som kanskje i dette tilfellet er en vel krevende roman å skrive seg opp mot. Herfra har Bildøen hentet beskrivelser av Kongofloden og det er også klare referanser til romanen i drømmer Ida har. Som Kurtz har foreldrene til Ida forsvunnet i Kongo, og i drømmen reiser Ida oppover Kongofloden med onkel Ulrik ved roret.

Frå skogen skyt nokon på dei med piler, dei svir og brenn mot huda der dei treffer. Men no ser Ida stråhytta langt der framme, og ho roper opp til Ulrik at han må prøve litt til. Med eit brøl bryt båten seg fram så mudderet skvett, og dei kjem nesten bort til den vesle brygga. Der hopper ein skapnad opp og ned, han ser ut som eit troll, med masse hår og skjegg og ein merkeleg klumpet kropp, kledd i filler. Først trur Ida han dansar av glede, men så skjønar ho at han er sint, han gjer trugande utfall mot dei før han spring opp mot hytta. Brått er Ulrik og Ida inne på land og legg i veg etter skapnaden, dei strevar og strevar med å komme opp den seige bakken, veit at det hastar. Omsider er dei ved hytta og skal til å gå inn, og Ida tenkjer: Skal tru kva som ventar oss her? (s. 116)

Ida lurer på om denne sterkt Conrad-inspirerte drømmen er en advarsel om at hun skal slutte sin i og for seg ikke så veldig intense leting etter foreldrene, men Jakob har en annen forklaring; drømmen er et bilde på den reisen Ida foretar i sitt eget indre, langs sin egen elv av erkjennelse. "Og … når du kjem langt inn, nærmar deg kjernen eller det du leitar etter, den innarste stasjonen, så å seie, så kjem trollet i deg fram å vil stoppe deg" (s. 117). Slik benyttes Conrad til å formidle en relativt banal psykologisk innsikt. Gitt den nærmest pastisj-aktige drømmen kunne man spørre seg om Bildøen her søker å skape en parodi, hvor hun bruker en såkalt ‘høylitterær’ og kanonisert tekst til å formidle banaliteter. Dette ville imidlertid innebære at leseren skal ta avstand fra Ida og hennes prosjekt, snarere enn å identifisere seg, og det er ikke andre tegn i teksten som tyder på at det er meningen at leseren skal ha en distansert og ironisk holdning til teksten.

Referansene til Musils Mannen uten egenskaper kan også oppfattes som noe søkte. Fra denne romanen har Bildøen hentet utopisten Ulrik, og også i Musils roman finnes en tvillingproblematikk; Ulrich har et incestiøst forhold til sin søster. Det tabubelagte, farlige og ulovlige er imidlertid helt fraværende som en kompliserende og meningsutvidende faktor i Tvillingfeber, slik kan også det intertekstuelle spillet med Musil virke som noe konstruert og lite overbevisende. I det hele tatt kan det virke som Bildøens roman faller mellom to stoler. På den ene siden skriver hun seg inn i en tradisjon som fremmer ideen om at erkjennelse først og fremst oppnås gjennom språket, mens hun på den annen side søker å fortelle en mer psykologisk og realistisk historie om Idas vei til erkjennelse. Tvillingfebers problem er kanskje at de to prosjektene ikke uten videre lar seg forene.