Å håpe en gang til

I boken Samtalens tynne tråd skriver Anders Johansen at forskjellige typer stoff krever forskjellige typer språk. Så enkelt er det uheldigvis ikke. Språket blir det det allerede er. Det er ikke bare stoffet som synes å kreve bestemte typer språk, alt mulig annet krever, fortsetter å kreve forskjellige typer språk: temperamentet, ambisjonen, situasjonen, etc. etc., alle mulige og umulige faktorer og diktater. Språket legger seg fett og egenmektig til rette mellom den som skriver og det som det skal skrives om, som om det pr. natur ikke kan gjøre annet enn å leve sitt eget snurrige liv. Dessuten: etter alt å dømme finnes det tilstander, begivenheter og ting som ikke lar seg beskrive med ord, ikke positivt i alle fall, tilstander, begivenheter og ting som tvert imot oppløses, forsvinner dersom vi forsøker å sirkle dem inn ved hjelp av ordene. Tingene som ikke lar seg hjelpe av ordene kan være mange, av og til høyst håndgripelige, som en stein i bunnen av en bekk, andre ganger abstrakt, diffust, som fornemmelsen av Gud eller en begynnende sinnssykdom. Det er ordenes ordnende, analytiske egenskaper som ødelegger, ordene er som skapt for bekreftelser, benektelser: jeg er glad, jeg er ikke glad, hvor glad jeg er, hvor lite glad jeg er, synes tvert imot umulig å bestemme. Graderinger er arbeide for metaforer alene. Til og med det å anmelde ord ved bruk av andre ord virker nå og da som en oppgave dømt til å havarere, ikke anmelder man, man vet ikke hva man gjør, gjør det likevel.

Samtalens tynne tråd består av forskjellige skriftstykker, en essaysamling. Fellesnevneren for stykkene er samtalen i alle dens mulige avskygninger, fra skravlet rundt kjøkkenbordet til den selvnyterske utvekslingen av perfide poenger i bortgjemte fotnoter. Mest av alt skriver han om hvorfor han selv har endt opp med å meddele seg, skrive, delta i samtalene. Dessuten handler den, ikke minst skal det vise seg, om forbindelseslinjene mellom de aller største samtalene og de aller minste. De første skriftstykkene har vært publisert før, på en merkelig måte bærer de preg av det også. Som om annen gangs servering gjør noe med bokstavene, som det med nødvendighet gjør noe med for eksempel potetene: Snerk eller lakk, begge er hinner over gjenstanden selv, som om de allerede var posthume, tekstene, hvem ville vel spise en posthumt servert potet? Noen ganger resirkuleres det aller merkeligste, men ikke her, lødigheten synkende, om det var en gaffel ville munnen bli full av rust om man puttet den i munnen. (En digresjon bare, det om resirkuleringen, de døde tekstenes lit de parade. Egentlig upassende her. Helt urimelig. Selv som digresjon betraktet.) Det er i og for seg ikke vanskelig å gi sin tilslutning til godordene på smussomslagets innbrett, stykkene, de som har vært publiserte før, er behagelig å lese, de har en sjelden blanding av skarpsindighet og forsonlighet, de fremstår på alle måter som … modne? Men samtidig er de litt kjedelige, nettopp på grunn av sin skarpsindige modenhet. Språklig sett er de dominerte av enkle setninger, form og innhold går opp i ett, det blir noe søvndyssende over drysset av korthugne setninger. Det merkelige er at etter endt lesning av boken fikk nettopp de første stykkene en annen valør, det ble klarere at deres tilsynelatende selvinnlysende innsikter ikke hadde kommet rekende på en fjøl, de var ikke triumfer, heller fruktene av nederlag og tap, sammenbrudd.

Anders Johansen skriver at han alltid har skrevet. Han er omgitt av hauger av gamle manuskripter. Påbegynte, aldri fullførte. Påbegynte manuskripter, eller aldri fullførte manuskripter, det er noe ved dem, det strandede, havarerte. En får lyst til å lese dem, grave dem frem, som steinalderens møddinger med omhu graves frem. Hva var det, det han kastet fra seg? Søppel? Sannhet i annen potens. To tett påfølgende begivenheter skulle komme til å forandre på den mumlende, ikke-kommuniserende praksisen: EU-kampen i 1994 og lesningen av Dag Solstads Genanse og verdighet. (Pussig nok kjenner jeg til begge deler selv. Jeg ble til en viss grad agitert av valgkampen i 1994, og jeg har lest Genanse og verdighet. Forresten er ikke dette pussig i det hele tatt. Ikke egentlig.) Han skriver:

Samme høst leste jeg Dag Solstads roman Genanse og verdighet, som da nettopp var kommet ut. (…) Sånn er det, tenkte jeg da jeg leste dette, akkurat sånn er det! Jeg hadde ikke visst det, men kjente det øyeblikkelig igjen. Jeg hadde ikke deltatt. Det var ikke fordi jeg manglet noe å skrive om, men fordi jeg hadde vært redusert til et privatmenneske. Jeg hadde båret på en politisk sorg- eller snarere på en depresjon, etter som om jeg ikke visste hva slags tap det dreide seg om. Hvis en politisk depresjon i det hele tatt ligner en depresjon i klinisk forstand er det slik: Den deprimerte er nokså fåmælt.

Johansens meddelelseskløe sammenfaller med oppvåkingen av en depresjon. Hans depresjon var å bli redusert til et privatmenneske, hjernen muligens boblende, men irrelevant. Tar man Anders Johansens definisjon av politisk depresjon på alvor har vi, som samfunn betraktet, i lang tid befunnet oss i en tilstand av forsteinet depresjon. Vi aner ingenting om Victor Normans politiske visjoner, vi har derimot sett fotografier av hans erotiske ditto. Fordelen med den forsteinede depresjonen er at den deprimerte der ikke engang finner det bryet verdt å ta livet av seg. Farlig blir det først i tilfriskningen, da går det opp for en hvor galt alt har vært, hvor tomt, hvor ingenting. Som han skriver: «Så mye arbeid, så mange dager: Femten stort sett bortkastede år.»

Før Johansens tekst overhodet begynner, siteres T.S. Eliot: «Her står jeg altså, halvveis, etter tyve år / tyve stort sett bortkastede år, dette …» Oppgivelse, resignasjon, den store poesien, de store temaene, livet, døden. Det kan lett oppfattes som pompøst. Det forholder seg motsatt, det er de underliggende store temaene som tvert imot jorder stykkene hans, sikrer dem tilhold i det lille livet, forhindrer dem fra å slite seg og ende opp i roterende pratsomhet: Det er det prekære ved boken som gjør den interessant. Resonnementene til Anders Johansen er ikke alltid like oppsiktsvekkende. De er velformulerte, men hver for seg har man hørt mange av dem før, særlig de som omhandler storsamfunnsfenomener som for eksempel TV, politisk deltagelse etc. De tilhører, tror jeg at jeg kan si, en bestemt subgruppes mer eller mindre nokså forutsigelige oppfatninger av verdens beskaffenhet. Hver for seg er disse tankene ikke dumme, det er ikke det, det er bare det at de er nokså konvensjonelle. Om man nå betrakter dem fra denne, kanskje fiktive, det er så, subgruppens bestemte synsvinkel i alle fall. Det uvanlige ved boken, det som får den til å leve videre, klinge videre, er melankolien i den, tonen. Johansen blander resonnementenes og sitt eget livs verdener. Og ut av den blandingen damper det noe annet, en slags, jeg vet ikke, noe bydende. Det er dette som gjør boken, stykkene hans til noe for seg selv, noe nesten sjeldent. Det vanlige er å holde alt mulig på hver sine planeter.

En av de mest navlebeskuende bøkene jeg har lest er Manndommens alder av Michael Leiris: «Jeg har nettopp fylt trettifire år, halvparten av livet.» Slik begynner den. Leiris bok handler stort sett om å se på seg selv. Den er tvers igjennom privat. (At den muligens er like tvers gjennom fiktiv forandrer ikke på dette.) Gjennom sin besatte privathet blir den likevel merkelig universell, i det universelles lokale tapning i alle fall. Slik også med Johansens bok, den bakenforliggende tonen av privat (privatpolitisk, moralsk) havari, av strandethet, av, for å slå på stortrommene, som jo sitatene av Eliot, av Cicero, av m.m. innbyr til, døden selv. Han skriver om dødelighetens forpliktelser. De uendelige papirhaugene av ufullførte tanker og innfall impliserer en følelse av god tid, av en nærmest uendelighet av tid, at man aldri skal dø. Ikke på en god stund i alle fall. Fullførelsen av tankene, fullførelsen av ambisjonen om å delta blir først prekær i lys av ethvert livs endelighet. Slik leser jeg det i alle fall. Det er ikke livet som forplikter, ikke i seg selv i alle fall, heller vissheten om at man skal dø, ikke leve til evig tid eller tvert imot: leve og dø tusenvis av ganger. I Manndommens alder spiller alderen en nokså bestemmende rolle: Ingenting går lenger over av seg selv når tilstrekkelig antall år har gått, en har blitt slik en har blitt. Slik også hos Johansen. Eliot-sitatet slutter slik: «Vi må forsøke. Resten angår ikke oss.» En stoisk (eller desperat, hva vet jeg?) erkjennelse av handlingenes mulige betydningsløshet, av alle tings mulige betydningsløshet, det får likevel ikke spille noen rolle, livet må leves likevel, feilene må gjøres, om og om igjen. Slikt sett spiller ingen av tankene og ideene Johansen faktisk ender opp med å forfekte noen særlig rolle, det inntrengende ved skriftstykkene ligger i motivene for overhodet å delta, tenke, meddele seg, å bevege seg over i den andre halvpart av livet.

Når alt dette er sagt, ville det være direkte dårlig gjort å si at Samtalens tynne tråd ikke også byr på tankemessige innsikter. Særlig gjelder dette stykkene som omhandler og viderebearbeider temaer fra boken Særoppgave, Livssyn. I den behandlet han, gjennom å undersøke sin egen traumatiserte familie, den samfunnstilstanden som klarest viser hvordan den store og den lille verden alltid går over i hverandre, krigen. I krigen finnes ikke lenger det rent private, selv de aller minste handlinger og holdninger får i lyset av krigen virkninger som varer livet ut og lenger enn det. I stykket «Krig og drøs» skriver han om sin forbauselse over at slektninger han mest av alt kjente som «tuslete» deltagere i tallrike familiære kaffeslabberas hadde forhistorier som kunne inneholde store, dramatiske ofre, heroiske handlinger, død. Det manglet noe, det eksplisitt «store», de svære ideene, heroismen synes å ha spilt seg ut mot en bakgrunn av noe som mest av alt minner om nesten ingenting. Vi er etter alt å dømme heldige, vi som ikke har blitt tvunget av omstendighetene til å bli fullstendig kjent med oss selv og hva vi kunne tenkes å finne på, eller tvert imot finne oss i. I Wim Wenders film Himmelen over Berlin er det en scene hvor en eks-engel (det finnes slike i filmen, engler, himmelske, som frivillig har gitt avkall på engleevigheten) frister en annen engel til overløperi, han frister med småtingene, ikke noe stort, alt annet enn stort: følelsen av kulde, fornemmelsen av varme drikker på kalde grå dager, en sigarett. Om vi tenker på døden, jeg mener, får det for oss at vi skal dø i morgen den dag, ender vi ofte opp med å tenke at det er småtingene vi ville savne, ting som gjentar seg selv i det tilsynelatende uendelige, vinden i håret, synet av vann, en hånd over kinnet, kroppslige gleder som kanskje ikke var helt kroppslige likevel. Om ikke småtingenes avsavn kan overvinne døden, kan de kanskje vinne kriger, det hender i alle fall at de overvinner depresjoner. Som Johansen skriver: «Styrken som til sist vinner krigen, oppstår av svakhet for fredens verdier. Denne svakheten tar seg ikke alltid imponerende ut. Oftest arter den seg som pratsomt samvær. Noen ganger virker den rent ut tuslete.» Hvor trøsterikt dette egentlig er, vet jeg ikke. Det hender jeg griper meg i å savne omrissene av en abstrakt idé, om ikke å dø for, i alle fall ikke drepe. Håpe litt kanskje, på ny la seg skuffe. Bare for å håpe en gang til.