Jeg har lest Vinduet 2/1979, et poesinummer som kom ut for 46 år siden. Og hvordan så poesien ut da? Enkelt svar: som i dag. Nesten. Med den forskjell at våre mest sentrale poeter Cecilie Løveid, Eldrid Lunden og Paal-Helge Haugen her befinner seg i 20–30-årene. Jan Erik Vold blir sitert i Janneken Øverlands leder med at «lyrikken har det bra, men at poesien skranter». Hopper vi nå 45 år frem i tid, via liknende poesidiagnostikk, sist publiserte gjennomgang av Eirik Vassenden, føles det trygt å konstatere at poesien stoisk har tilbrakt evigheten på halv stang: konstant syk, men dør aldri. Mer utypisk: Vinduet-redaktørens intervju med poet Sissel Solbjørg Bjugn er den teksten som føles viktigst i nummeret, hun tenker både presist og upretensiøst om poetisk form, med utgangspunkt sin egen bruk av bilde og tekst, inspirert av like deler surrealisme og reklame.
Arild Linneberg er en av de yngste bidragsyterne i bladet med sine 27 år, men står likevel for hele fem av nummerets åtte anmeldelser. Han gir sin mest entusiastiske anmeldelse av to Sigurd Helseth-bøker, der poetens retoriske giftmord på datidens politiske språkføring fremstår, på noen få detaljer nær, som samtidig kapitalismekritikk: «Det er en hest. Men det er egentlig/ ingen hest. Det er en trehest.//Det ser ut som et hus/ men det er en hytte…Likhet for loven, det vil si null i inntekt/og vann og brød//Likhet, det vil si ulikhet». Linneberg er mindre bifallende når han anmelder nestorene Jan Erik Vold og Paal Brekke, og antyder at begge ligger litt for godt på egne laurbær. Hovedanmelderen byr også på en berettiget slakt av den pseudonyme forfatteren Joachim Aremk under overskriften «pseudo-dikt». Dette utdragets omfang beærer sikkert denne Anon langt over bæreevne, men jeg kan ikke annet enn fascineres av den fullkomment skrekkelige tanken på at man en gang i tiden faktisk har antatt, redigert, korrekturlest og trykket strofer som disse:
Når fjellet står i fokk og du i fare for å bli stiv og nedsnedd i en fonn skal du ta spaden i en annen hånd og grave resolutt din egen grav, for bare
begravet levende kan man seg vare mot søvn og frost og død og kulde…
Ellers: Helge Rønning leser Georg Johannesens profetbøker og forsøker å overbevise leseren om at disse tekstene faktisk betyr noe, noen i hans samtid må åpenbart ha vært i tvil. Det trekkes forsiktige linjer mellom fortid og fremtid, mellom inn- og utland, gjennom for eksempel å sette et Tsvetajeva-dikt i hendene på Cecilie Løveid og inkludere en brasiliansk poet som skriver på svensk. I tillegg til noen dikt av Luise Labé og Anne Sexton. Dette også kongruent med poesipraksis i 2025. Dette, samt en altfor lang artikkel om Dylan, antyder at poesiens forhold til mote, politikk, teknologi, erotikk og musikk er stabil gjennom bortimot et halvt århundre.
Så hva er annerledes, foruten at det som forventet er hvitere og mer mannstungt? En artikkel av den med Linneberg jevngamle Knut Gundersen om «viktige kjennemerker ved folkelig lyrikk», som tynges av en marxistisk studiesirkelretorikk som ikke ville flydd i dag. Eller litt dialektal poesi om overoptimistisk oljeleting for å holde den folkelige tråden, signert John Strøm:
dæm ha funne olje i norge skreik ola nordmann en dag og bei matt i auan kjøpt sæ mærsj og sætte solbrilla på nasen dæven døtte no ska da bli bra han kjøpt se aksja og farge tv [sic] å såg framtia lyst i møte
Diktet slutter med salutten «…nei slutt å gaul/bårr!». Kunne denne vært skrevet i dag? Ja, antakelig, men som revytekst nord for Dovre.
Det er alltid uventet gull å finne i lesningen av gamle tidsskrifter. Det er her norske litterater skaffer seg venner og fiender for livet, og her blir man påminnet om at enhver ku har vært kalv. I dette nummeret står en av Ole Robert Sundes tidligst trykkede tekster, tre år før debuten, et dikt som handler om en stein som ad metaforisk vei betegner hele dikterens barndom og samtidig blir brukt som både slagvåpen, prosjektil, steinslynge og hammer før den får gå til ro i lomma ved poetens oppstart på ungdomsskolen. I lyset av hans prosaforfatterskap – som var lutter fremtid den gangen – blir denne teksten en skjør og mørkt funklende skatt. Et kuriosa i dette Vinduet-nummeret er at en av poeten Arne Rustes kjærlighetsdikt siteres i en av anmeldelsene, og at det elskede legemet som prises i disse – formodligen av Salomos høysang inspirerte versene – ser ut til å tilhøre ingen ringere enn nummerets medredaktør. Metaforene sneier på et fåtall strofer innom et utvalg av store og små havgående fartøy, oslofjordsutsikter og øvrig skjærgårdstopografi, et knippe havlevende skapninger samt «en medium stekt biff/med løk og en bråte persille» – jeg overlater til leseren å forbinde punktene til en helhet. Er det bra? Det spiller ingen rolle. Det er hinsides. Og skamløst på en før-internettmåte, vi har bare godt av å meditere litt over det i dag.
Mannen er overalt. På podkast, i avis, i gata, det er som om han opptar femti prosent av jordas befolkning. For meg er han fysisk og psykisk uunngåelig: Hver morgen kl. 5 vekker en av verdens yngste menn meg ved å sparke og åle rundt inne i min egen kropp. Han er ikke engang født, likevel altoppslukende.
Men jeg angrer etter hvert på å ha valgt utgaven om mannsmyter som min Vinduet-utgave. Har blitt resignert og mistet lidenskapen for Mannen allerede som trettiåring. Jeg blar gjennom tidsskriftet i håp om å finne noe nytt, kanskje til og med friskt, om Mannen – være det seg gammelt vrøvl, stivnede kjønnsroller hentet fra gubbeveldet,eller overraskende friske tanker om hva Mannen er og kan være.
For rundt 40 år siden, i 1981, innleder redaktørene Janneken Øverland og Fredrik Wandrup utgaven om mannsmyter slik: Kan Mannen være noe utenom våghalsen, krigeren, elskeren og lederen – og hvorfor er han selv så tiltrukket av disse rollene? Å spørre hvorfor menn dyrker disse mytene, er viktigere enn å påføre mennene skam, mener redaktørene.
Jeg leser: en lang, lang sak om Krigskorrespondenten. Har selv jobbet ti år som journalist, og med for mange krigskåte menn med lange tastaturfingre, til å klare å engasjere meg.
Jeg leser: «Den hardkokte privatdetektiven som litterær type». Å, men jeg orker ikke å lese om en eneste hardkokt mann til, jeg vil ha ham bløt og smilende! Han skal være lett å dyppe en brødskalk i!
Istedenfor noe nytt virker det som om Vinduet i 1981 ville servere meg mild og vennlig mannsnysgjerrighet. På-den-ene-siden-på-den-andre-siden-tekster! Passiv-akademiske skuldertrekk! Mannsnøytral forsiktighet!
Og så, et høydepunkt der jeg minst venter det: En rar, liten tekst skrevet av Per Anders Madsen – «Dråpen» – om å bli forbigått av en eldre skiløper med dråpe under nesa i Oslo-marka.
«Nikkersborgeren må ha rom rundt seg, og han må ha det mykt under seg, han er en nær slektning av prinsessen på erten.»
Å, ja, denne mannen kan man like, med øyne som har «slukt hundrevis av mil med spor» og «myst mot uendelige flater av snølys». I et øyeblikk er Mannen plutselig tydelig for meg der han skøyter forbi i skisporet med snørr i nesa.
I artikkelen «Mannsmyter – fra døden til Amor» skriver redaktør Wandrup en slags oppsummering av tematikken, at det i dag kanskje er slik «at mannens vilje til endret holdning først og fremst er tvunget frem av kritikk fremsatt av kvinner og ikke av konstruktive idéer av mannen selv.» Nytenkning må til. Mannen må trekke ut det positive av mannsmytene.
Men Wandrup avslutter artikkelen, og med det hele utgaven, med nok et skuldertrekk: «Poenget i dag er at mannen ikke riktig vet hva han kan og slett ikke hva han vil. Skal han ‘finne seg selv’ må han kanskje kanskje se sin egen myte utenfra.»
Å, men Wandrup, var det der det hele skulle avsluttes? «Veit ikke»?
Semantisk metning på ordet Mannen nå. Klarer kun å fokusere på én ting, nemlig bildet redaktørene har valgt å innlede hele utgaven med: en helside dekket av en rustning. Interessant å velge noe som faktisk skjuler hele Mannen, gjør ham til en kjønnsløs krigsandroide. Begynner å mistenke at det under rustningen ikke finnes en Mann, men nok en rustning, og under der igjen, en rustning til.
Heldigvis hadde de fortsatt Sissel Solbjørg Bjugn på 80-tallet, og hun skriver i diktet «28 borhol»:
Han visste om hol i makaroni og hol i strømpar.
Så blir det lærdommen jeg tar med meg om Mannen: han visste at det finnes hull i makaroni.
Julia Martinčič
«NOE MED FREMTIDEN»
Vinduet 3/1998 Tema: postkolonialisme Redaktører: Nikolaj Frobenius, John Erik Riley og Tor Eystein Øverås
Hva ser man etter når man kikker bakover i tid? Dette har opptatt meg siden barndommen; først som uartikulerte tanker, kanskje bare mistanker, og først senere i livet – et liv blant bøker og sanger – har de blitt formulert, av en slags nødvendighet, har jeg tenkt. Da jeg valgte meg dette nummeret fra 90-tallet, var det på grunn av det postkoloniale, for å kikke i bakspeilet: Hva holdt den litterære offentligheten på med da jeg var en ung debutant? Jeg trodde kanskje jeg skulle få meg en tur tilbake til den gangen jeg var ung. Og det gjorde jeg jo for så vidt også, da jeg leste Merete Morken Andersens tekst om den unge norske litteraturen anno 1998. Tenk det, at Erlend Loe en gang var ung. Og Tone Hødnebø. Og Tore Renberg og Kjersti Borken Senderud og Lars Ramslie. Unge, alle sammen. Og Torunn Borge. Hun var også ung. Og levende. Og skrev så fint. Og jeg gikk i bokhyllen og leste et dikt av henne som slutter sånn: Og jeg faller ikke, for du er med meg.
Tiden går, men den kommer også tilbake, i kast, i glimt, i hukommelsens irrganger blåser den urolig, som før en storm. Noe med fremtiden, skrev jeg i notatboken mens jeg gjenleste nummeret, for selv om turen til mitt 90-tall var fin nok, så var det den omvendte reisen – det omvendte blikket – som tydeligst åpenbarte seg for meg. I forordet skriver redaktør Tor Eystein Øveraas:
(...) grensene faller. Vår tid er folkevandringens tid. Ulike kulturer bringes mer og mer i berøring med hverandre, informasjonsteknologien knytter verden tettere og tettere sammen. I dag kan vi ikke vite om globaliseringen vil føre til faktisk mangfold, hvor ulike kulturer lever side om side og også blandes, slik at nye former skapes, eller om globaliseringen vil føre til ensretting og enhetskultur, og faktisk en ny slags kolonialisme.
Hos Chinua Achebe ser jeg på de hårreisende adjektivene Joseph Conrad bruker når hovedpersonen i romanen Mørkets hjerte seiler oppover Kongo-elven og skildrer de innfødte. Jeg leser med briller preget av en dobbel fremtid; av Achebes tid og den avstanden den har til Conrads tilforlatelige rasisme, men også fra denne tiden, min tid, dagen i dag, som tillater blikket mitt å falle dobbelt. Padmini Mongia skriver om Edward Saids Orientalismen (utkommet på norsk bare to år før) og om sammenhengen mellom å styre og å fremstille – politisk, sosiologisk, militært, ideologisk, vitenskapelig og imaginært. Og her sitter jeg, i den fremtiden som kommer til å komme, på andre siden av et tynt slør, og hører mitt 90-tall klinge mot tidligere tider, men i like stor grad mot vår tid. Hva skal man tenke om Gayatri Spivaks utsagn:
Det er faktisk mange ting som er viktigere enn å lese Virilio og Baudrillard. Deres fantasier om at vi lever i «real time» har en meget begrenset rekkevidde (...) på disse datakonferansene som vi nå befinner oss på, drømmer man ofte om én verden knyttet sammen i ett nettverk. Jeg tenker på Bill Gates-generasjonen og dens hippie-utgave, de vil si de som leser Wired Magazine og lignende. Bare man blir «connected» (koblet til nettet) er man frelst (...) din nyinnkjøpte PC fortryller deg inn i en privat eufori uten sidestykke i historien.
Deretter stiller hun spørsmålet: Men hvor stor er overgangen fra privat eufori til sosial utopi? Om fortidens mennesker kunne høre oss hviske, hadde de kanskje hørt oss si at veien dessverre ikke gikk fra eufori til utopi, men fra eufori til delirium, til dystopi? Røssaak skriver at Spivak og hennes indiske venner i USA var de første som brukte ordet postkolonialitet, på 70-tallet, men at de brukte ordet ironisk, for det de så var ikke bare nye former for ideologi og undertrykkelse, men også nye former for utnyttelse. Ikke ideologi, men metode. På slutten av 90-tallet har territorial kolonialisme allerede vært upassende lenge, og det tradisjonelle kolonistyreprosjektet er ikke lenger nødvendig under den globale senkapitalismen. «Vi brukte derfor ordet ironisk. Ingenting har endret seg, bare det faktum at de ikke trenger kolonier lenger.» Noe av det beste med litteratur er at det er mulig å reise i tid, å høre døde stemmer tale, å se på samtiden med fortidens briller. Allerede på nittitallet var demokrati et «navn på alt som ikke er kommunisme, en rasjonell abstraksjon som liksom skal sikre et sivilt samfunn», som Spivak uttrykker det. Og likevel, på tross av denne utglidningen, så er det mest påfallende ved dette nummeret at verden, slik vi kjente den, var en plass der det fortsatt var mulig å snakke på en viss måte, på visse felles premisser, under visse felles forutsetninger. Det fantes et slags sentrum. Og periferier. Det fantes en enighet om historiske fakta, politiske, sosiale. Om det nå er slik at historien – også språkhistorien – utvikler seg gjennom overgrep, vold og tyverier, så er det både interessant, men også hjerteskjærende å se kontrasten mellom 90-tallets selvsagte omgang med dette sentrum og dets periferier, mens vi er fanget i hver vår mediale, skreddersydde eufori der vi med lysets hastighet kan bevege oss fra kattevideoer og folkemordets topografier til uapologetiske MAGA-supportere som – akkurat som Hitler og kong Leopold – verken trenger å skjule rasismen sin eller å argumentere for den.
I sin respons på terrorangrepet i New York 11. september 2001 ga Vinduet ut en spesialutgave med temaet «Arabia», et nummer som skulle introdusere et norsktalende publikum for arabisk litteratur og kultur. På forsiden finner man, i ekte «orientalsk» stil, et portrett av en kamel innrammet av gullarabesker mot en svart bakgrunn. Inne i tidsskriftet møter leseren fem kameler til. En av dem ledsager en artikkel om den syrisk-saudiarabiske forfatteren Abdel Rahman Munif – en forfatter som er forbudt i mange arabisktalende land på grunn av sine skildringer av autoritære regimer, fengsler og politisk undertrykkelse. En kamel er derfor helt naturlig å anse som en presis representasjon av hans forfatterskap.
Resten av utgivelsen er en visuell klisjéparade: kvinner i burkaer, halvnakne danserinner, menn i turbaner knelende i bønn, arabiske mosaikker og the cherries on top: raketter og jagerfly. Ingen logikk binder tekst til bilde; alt er blandet sammen til en salat av fordommer. Slik forsto Norges fremste eksperter på Midtøsten regionen de bygget sin karriere på. Vinduet inviterte dem til å åpne det norske blikket for en av verdens eldste kulturer. Men i praksis valgte de å presentere orientalisme og krig.
Kamelene forbauser meg ikke; noe av det visuelle i denne utgaven er så kitsch at det nesten er komisk. Men da jeg begynte å lese, gjenkjente jeg plutselig det rasistiske språket, og da var det ikke lenger morsomt.
Det første som slo meg, var åpningsintervjuet hvor det blir argumentert for at «vi må huske at den arabiske tradisjonen lenge var uten noen stor skjønnlitterær skriftkultur,» og at arabisk litteratur ikke kan «påvirke den norske litteraturen». Intervjuobjektet, en professor emeritus ved Universitetet i Oslo og en anerkjent autoritet på arabisk kultur, fremstiller arabisk litteratur som en dårlig kopi av vestlige verker.5
Jeg bladde videre til neste artikkel, denne skrevet av en selvforherligende arabisk forfatter. Han gjentok det samme orientalistiske narrativet som professoren: «Det er også mulig å si at man ved slavisk å følge de politiske fordringene om å finne inspirasjon i [den arabiske] kulturarven, ikke har skapt litteratur i ordets egentlige forstand.» Han navngir store forfattere som Gamal al-Ghitani, Emile Habibi og Mahmud al-Masaadi som eksempler på noen som bedriver «uinspirert» skriving – men han selv er en forglemmelig forfatter som få arabiske lesere husker i dag.
Den tredje artikkelen, skrevet på dansk, går enda lenger. Forfatteren sammenligner arabisk litteratur med arabisk musikk: «Efter vores standard er denne musikken i bedste fald monoton og kedelig, i værste fald ren kattemusikk.» Han er så selvsikker i sine meninger at han påstår at arabisk litteratur plages av «mangelen på en prosatradition».
Så kommer endelig en artikkel om kvinnelige nordafrikanske forfattere – hyllet som helter! Endelig, tenkte jeg, nå kommer et litterært essay. Men nei. Den hvite orientalisten har allerede bestemt seg: Assia Djebars forfatterskap blir redusert til et «bringe frem i dagen, ut av haremet et skyggespråk – en tale bak sløret, og samtidig prøve å formidle denne muntlige kvinnetale på et helt annet språk, fransk». Hva Djebar faktisk skriver om kvinners erfaringer, spiller ingen rolle. Og det selv om kritikeren siterer henne når hun skriver «ikke pretendere å ‘snakke for,’ eller verre, ‘snakke om,’ så vidt snakke nær, og om mulig ‘tett inntil’». Kritikeren kunne ha lært noe av Djebar hvis hun lot seg påvirke av teksten hun leste, men det orientalistiske språket tetter ørene så godt at kritikeren blir tonedøv.
Dette handler nok ikke bare om hørselsproblemer, men om et vestlig akademia som systematisk fremmer karikaturer som «kunnskap». Vinduet presenterte ikke arabisk kultur – de presenterte en kolonial fantasi, en drøm om «det fremmede» som fremdeles definerer norsk orientalisme, og mange akademiske påstander om Midtøsten og islam i dag.
Men verre enn klisjeene er selvsikkerheten! Etter mer enn to hundre år med rasistisk «orientalsk» forskning i Europa sitter de samme ekspertene fremdeles og dikterer overfladiske analyser om Midtøsten – samtidig som de hvitvasker Vestens barbariske ødeleggelse av hele verden.
Rana Issa
ET LITTERATURTEORETISK SNAPSHOT
Vinduet 4/2016 Tema: det postlitterære Redaktør: Preben Jordal
«Snapchat, det er det nye Netflix, ikke sant?», sier Ulrik Nygård, mest kjent som ektemannen til influenseren «Pilotfrue» Julianne Nygård, i en sommerreportasje i Morgenbladet. Paret er blant dem som deler av sin hverdag på sosiale medier, 200–300 små videosnutter per dag kan det bli, ispedd reklame. «Det er ekte innblikk i hvordan folk faktisk har det nå, hva som skjer, og hva man tenker på», forklarer Nygård.
Hvorfor begynne her, med en pilotfruemann på Snapchat når jeg skal skrive om et nummer av Vinduet, attpåtil med den høytflyvende tittelen «det postlitterære»? Fordi en av tekstene i nummeret, skrevet av Karin Haugen, siterer påstanden om at tv-serier er den nye romanen, en tanke som verserte mye på den tida. Romanen, på sin side, slet med å gjenoppfinne seg selv nå da fiksjonen hadde fått et dårlig rykte, og noen mente vi var på vei inn i en postlitterær alder. Det var dette Vinduet 4/2016 ville ta tak i.
I Haugens inspirerte essay om Linn Ullmanns roman De urolige dukker begrepet «fiksjonstrøtthet» opp: utmattelsen som kan ramme en når man skal engasjere seg i fiktive menneskers liv. Haugen skriver om Ullmann at hun i motsetning til tidligere går «rett inn i kjernestoffet» om foreldrene, som gir romanen «høyere intensitet» og en «følelse av større relevans for leseren».
Var det sånn det føltes, i 2016? Det virker sånn. Frode Helmich Pedersen snakker om «virkelighetshunger» som driver for den nye litteraturen. Preben Jordals leder siterer Karl Ove Knausgård: «[D]et er som et filter tas bort». I en skarp tekst om Sara Stridsbergs Happy Sally skriver Mads B. Claudi at det dokumentariske stoffet får romanen til å «vibrere». Flere tekster er viet Knausgård: om forfatterens hensynsløshet, dobbelkontrakt, om hva som står på spill.
Nummeret er påfallende litteraturteoretisk orientert, fra åpningsteksten til Anders Johansson, der han bruker Lars Noréns dagbøker for å granske det påståtte skillet mellom det «verkliga, egna, omedelbara» versus «något påhittat», til et avsluttende trippelintervju om autofiksjon. De samme romanene nevnes igjen og igjen, som om man overhører en engasjert nachspiel-diskusjon under Kritikerseminaret på Lillehammer.
I det hele tatt minner nummeret meg om et seminar, et nerdete, akademisk og (sorry) mannete rom – av 17 bidrag i nummeret er 5 skrevet av kvinner. Dette er sagt med kjærlighet, jeg liker å være i sånne rom, både fordi de føles lett uvirkelige (å ta litteraturen på ytterste alvor!), og fordi jeg ofte blir provosert og får lyst til å rekke opp hånda og si noe, som for eksempel:
I 2016 kunne man ha knyttet virkelighetslitteraturen til angrepet på sannheten som var i full gang der ute, samt virkelighetshungeren blant annonsører, tek-giganter og medier som gjorde «autentisitet» til det høyeste ideal. Reality og rosabloggere, Donald Trump og Infowars – den virkeligheten er underlig lite til stede i Vinduet 4/2016, der det virker som om de fleste bidragsytere rømmer inn i litteraturens høyborg på flukt fra mobben. Sånn, da er det sagt.
Vi lever i hundenes tidsregning, 2016 er dermed cirka 63 år siden, det føles riktig. På årets kritikerseminar erklærte Frode Helmich Pedersen virkelighetslitteraturens epoke for over, jeg tror alle ble glade. Knausgård har (igjen) blitt mystiker, KI skal skrive avisa og være din venn, virkeligheten er ikke til å holde ut, romanen er det nye Snapchat, du hørte det her først.
Født 1972. Poet, forfatter, skrivelærer, gjendikter og medlem av Vinduets redaksjonsråd. Seneste utgivelse: Rust sover aldri (Kolon, 2025).
Født 1984. Forfatter, kritiker og medlem av Vinduets redaksjonsråd. Seneste bok: Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett (Manifest, 2023).
Født 1971. Poet, gjendikter, skrivelærer og medlem av Vinduets redaksjonsråd. Seneste utgivelse: Kosmos' beibi (Forlaget Oktober, 2023).
Født 1977. Libanesisk-palestinsk forfatter, oversetter og kurator. Kunstnerisk leder for Masahat og fast kritiker i Vinduet. Seneste bok: Tung tids tale (Press, 2025).
Født 1995. Forfatter og medlem av Vinduetsredaksjonsråd. Seneste utgivelse: Åpen o (Tiden forlag, 2025).
Fotnoter
1.
Dette avsnittet ble redigert 12. desember 2025 pga. faktafeil. Før det så avsnittet slik ut (endrede partier står i kursiv): Det første som slo meg, var åpningsartikkelen som argumenterte for at«vi må huske at den arabiske tradisjonen lenge var uten noen stor skjønnlitterær skriftkultur,» og at arabisk litteratur ikke kan «påvirke den norske litteraturen». Forfatteren, en professor emeritus ved Universitetet i Oslo og en anerkjent autoritet på arabisk kultur, fremstiller arabisk litteratur som en dårlig kopi av vestlige verker.
