Tro, tvil og tidsskrift

– Vi snakker ikke om McSweeney’s lenger. Seriøst.

Keith Gessen ser opp fra kyllingsandwichen sin. Han sitter sammen med Chad Harbach ved et bord på gata i Dumbo, sør i Brooklyn, like ved kontoret til n+1.I morgen skal en bil gå opp i flammer rett rundt hjørnet, men det vet vi ikke ennå, så la oss komme tilbake til det seinere. Redaktørene i n+1 har snakket om McSweeney’s de siste fire årene, og prøver nå å unngå temaet.Siden oppstarten høsten 2004 har n+1 fått etablert et nesten myteomspunnet bilde av seg selv i visse litteraturkretser. Tidsskriftet ble startet av de tidligere studiekameratene Keith Gessen, Benjamin Kunkel, Marco Roth og Mark Greif; i «Beatles-esque stil» beskrevet av New York Observer som ulike typer: Smukkasen, atleten, den dekadente intellektuelle og drømmeren. En highbrow Fight Club, som de ble kalt. Også Chad Harbach har vært med fra starten, og sammen med Allison Lorentzen utgjør disse dagens redaktørstab.

«Vi lever i en æra av sinnssyk selvsensur,» er første setning i tidsskrift nummer én, i en redaksjonell leder som formelig dirrer av harme. Over den amerikanske krigføringen i Irak. Og over en overkommersialisert kulturoffentlighet, en intelligentsia på villspor.

– Vi mener at ting er screwed up, for det er de, sier Gessen.

«På samme måte som et barns personlighet begynner å ta form idet det kan si du er ikke meg», avsluttes n+1 nummer en; «slik har vi begynt med å si Nei. Nok.»

En av tingene de allerede da hadde fått nok av, var Dave Eggers. Den San Francisco-baserte forfatterkjendisen tok verden med storm med sin debut, A Heartbreaking Work of Staggering Genius (2000), og er mannen bak forlagshuset McSweeney’s og tidsskriftet The Believer. Med fargerike publikasjoner og en barnlig entusiasme over alt fra lyspærer til litteratur, har McSweeney’s fått mye oppmerksomhet for å skape et inkluderende litteraturmiljø utenfor eliten.

The Believer hører til på den solfylte californiske vestkysten. Så, fra den kalde storbyen i øst, kommer n+1. Bakmennene har utdannelse fra Harvard (med unntak av Marco Roth, som gikk på Yale), tidsskriftet har et kryptisk navn, og enkel design. Hver utgave – n+1 utkommer to ganger årlig – er en 200-siders tettpakket murstein og inneholder artikler med titler som: «The Meaning of Life I: The Concept of Experience.» Inspirert av magasiner som Dissent og nedlagte Partisan Review, blander n+1personlige essays, kritikk, teori, fiksjon og politikk i en skamløs sjonglering av sjangere og referanser. «Death is Painful and Expensive,» kan du lese på omslaget, eller «Eggers, Teen Idol.» I første nummer gikk n+1 altså hardt ut mot «The Eggersards,» som de kaller Eggers’ krets/fans, og anklager dem for å representere en «regressiv avant-garde».

Dermed var polene etablert; øst mot vest, de tvilende kynikerne mot de troende entusiastene. En litterær beef! Mediene elsker dette.

Men i dag forsøker vi som nevnt å snakke om noe annet. Det har vært skrevet mye om fordummingen av USA i det siste. I The Age of American Unreason, skriver Susan Jacoby om et USA fortapt i anti-intellektualisme. I The Dumbest Generation argumenterer Mark Bauerlein for at landet har nådd et nivå av offentlig ignoranse som er så høyt at det truer demokratiet.

Jeg spør hvilken rolle Harbach og Gessen tror litteratur har når det kommer til å løfte USA ut av denne sumpen landet tilsynelatende har sunket ned i.

– Nå må vi snakke om McSweeney’s, sukker Harbach og ser mot Gessen. De ser gjerne på hverandre idet de skal si noe; n+1 er en felles baby for redaktørene, de har kjent hverandre i mange år og Gessen og Harbach deler også leilighet like ved Brooklyn Museum. McSweeney’s-sukket skal de komme tilbake til flere ganger.

– En ting vi ikke liker med McSweeney’s er at de mener det er en direkte korrelasjon her, at litteraturen er et redskap for å utdanne folket, og sånn blir litteraturen redusert til et offentlig utdanningsprogram, sier Harbach. Han gestikulerer når han snakker, virker å alltid bruke velvalgte ord.

– De mener at dersom du skriver bøker på en måte som gjøre at flest mulig forstår, vil den fungere som en slags gateway-dop til tyngre litteratur.

– Vi tror ikke på gateway-dop! skyter Gessen inn, energisk. – Du kan si at McSweeney’s er som marihuana, og vi er som kokain. Man trenger ikke gå via marihuana for å begynne med kokain!

Og hva innebærer det å være kokain?

– Kokain er sterkere! Mer direkte, raskere, mer dialektisk.

Gessen – smukkasen – har en intens måte å være på, et sterkt blikk. Men han er sliten i dag, tullet inn i en hettegenser. Han er nettopp tilbake fra en tre ukers intensiv bokturné i forbindelse med lanseringen av debutromanen, All the Sad Young Literary Men. Den handler om tre unge, frustrerte menn med litterære ambisjoner. Romanen satte bloggsfæren i full sving med å analysere seg fram til hvem bokas karakterer tilsvarer i Gessens virkelige liv.

Benjamin Kunkels debutroman Indecision kom i 2005, og både Harbach og Roth holder på med sine bøker.

– McSweeney’s gjør en masse bra ting for å utdanne ungdom, det er ikke som om vi ikke liker dét, understreker Harbach når jeg snakker med ham seinere. n+1 prøver ikke å gjøre noe vanskelig eller utydelig, de vil skrive om vanskelige ting på en forståelig måte.

– Vår frustrasjon med dem og med den amerikanske litteraturkulturen generelt er at folk ofte er veldig ærbødige overfor litteraturen, uten at de egentlig tar den seriøst eller tenker på den som noe som kan ha en innvirkning på kulturelt og politisk liv.

– Det eksisterer en populær idé om at litteraturen er i fare og må beskyttes, at lesing er en måte å utdanne folk på og blablabla. For meg er det en veldig deprimerende måte å tenke på litteratur. Det er som om den er en utrydningstruet rase, som en sjelden jak eller noe. Hvis vi sier at litteraturen er syk og at vi må passe på den og mate den… Hvem vil være involvert i noe sånt?

Litteraturen, slik n+1 ser den, skal være åstedet for kampen om ideene.

– Den litterære kulturen er levende og relevant i den grad folk faktisk kjemper om ideer.

Og McSweeney’s vil ikke diskutere, ifølge n+1. Det ble aldri noen diskusjon mellom de to tidsskriftene.

– I stedet produserer de en slags eklektisk katalog over kule ting du kan kjøpe, som en shoppingguide.

Eklektisk må riktignok n+1 også kunne kalles. På mystisk vis får de temaer som dating, blogging, terrorisme og kontorlandskap til å virke relevant for et litteraturtidsskrift. Marco Roth skriver om hvorfor han bare ikke klarer slutte å røyke i «Last Cigarettes», det finnes oversatt russisk poesi, et forsvar for å avlyse alle litteraturopplesninger, epistler om den ubrukelige e-posten (den er brukbar til én ting, hevdes det: Flørting).

– Alt vi skriver er både en diagnose av og et symptom på det som foregår i kulturen, sier Gessen. – Alt adresserer et eller annet presserende samtidstema, enten det er tortur eller sex.

Til opplysning: For et litteraturtidsskrift å være, skriver n+1 temmelig mye om sex.

Tross et beskjedent opplag på rundt 7500 eksemplarer har n+1 etablert seg med tyngde i det litterære miljøet i New York, med ringvirkninger over Atlanteren og langt inn i Europa. De har fått sitt eget søstertidsskrift – kunsttidsskriftet Paper Monument. Innimellom gir n+1 ut pamfletter, som «What We Should Have Known», der redaktørene og andre inviterte diskuterer hva de burde visst om litteratur da de gikk på high school.

n+1 har ingen distribusjonsavtaler med Europa, men tidsskriftet kan kjøpes via nettsidene deres. Ifølge redaktørene får de mer oppmerksomhet i Europa enn hjemme i USA.

– Den amerikanske pressen ignorerer oss for en stor del, fortalte Harbach under en fest på kontoret deres tidligere i våres, mens n+1-praktikantene forsynte minglende skribenter, forlagsfolk og journalister med vin og øl. Som en navnløs festdeltaker kommenterte: «Hvem skulle skrevet om n+1, utenom magasinene de selv jobber for?» Flere av redaktørene i n+1 er nemlig bidragsytere til publikasjoner som New York Magazine, New York Times og The New York Review of Books.

– I Europa skjønner folk instinktivt hva n+1 dreier seg om, sier Gessen: Europeere er mer orienterte mot historien og mer åpne for ideer.

Harbach mener det er mange grunner til at amerikanere ikke forstår dem.

– En er simpelthen at i Europa finnes det mange urbane metropoler der folk diskuterer kultur. USA har i grunnen bare én.

Denne ene er, om noen skulle være i tvil, altså New York, og n+1 er sterkt preget av hjembyen sin, og må kunne sies å være veldig New York, med klare bånd til byens historiske jødiske intellektuelle miljø. Eller rettere sagt, de er neste generasjon. Rundt tidsskriftet har de skapt et sosialt miljø av unge, skrivende newyorkere. «Fester er en viktig del av det vi gjør,» som Gessen kommenterer i en e-post. Når jeg først tar kontakt med dem for å spørre om et intervju, er svaret: «Gjerne, men kom på fest først.» Overnevnte fest ble holdt i splitter nye lokaler; det forrige kontoret, lokalisert på Manhattan, omtales nå bare som the dungeon. I det nye kontoret har de selv bygget en vegg – dette påpekes gjentatte ganger.

For et tidsskrift som n+1 kunne det knapt eksistert et mer passende tilholdssted enn Dumbo (kort for Down Under the Brooklyn Overpass). Dette området mellom Manhattan Bridge og Brooklyn Bridge består av vekselvis freshe nybygg med gallerier og møbelforretninger på gateplan, og gamle, solide fabrikkbygg. n+1 befinner seg i en nyrenovert versjon av sistnevnte, med vinduer ut mot Manhattan Bridge; der t-banen raser forbi på vei mot det store eplets kjerne. Med jevne mellomrom må radene av tidsskrifter som fyller bokhyllene dyttes tilbake; de humper seg sakte ut mot kanten i takt med vibrasjonene fra t-banen.

n+1 representerer en litterær potpourri som likner måten Dumbo er en blanding av et nytt og et gammelt New York; av gamle ideer og nye initiativ, fattige kunstnere og blomstrende popkulturelt liv.

Når det kommer til skjønnlitterære idoler er det ett navn som stadig går igjen i n+1s kretser: Jonathan Franzen og hans Korrigeringer …

– Vi liker forfattere som er sosialt engasjert, som tar opp en kritisk tradisjon, sier Harbach.

Den gjensidige beundringen mellom n+1 og Franzen er nærmest rørende kjærlig i all sin kryssreferering. Når Keith Gessen leser opp fra romanen sin på den uavhengige bokhandleren McNally Robinson i Nolita, sitter Franzen bakerst i lokalet og følger med, mens Gessen på publikums forespørsel lister ham som inspirasjonskilde.

– Det er antakelig den romanen som er referert til flest ganger i n+. Vi beundrer måten den blander sosial kritikk med romansjangeren, det er noe du ikke ser for ofte nå for tida, sier Harbach om Korrigeringer. Han lister opp flere n+1-favoritter: David Foster Wallace, Deborah Eisenberg, Philip Roth, Michel Houellebecq.

Gessen sammenlikner n+1 med fotballkampen noen av redaksjonsmedlemmene spiller hver lørdag i Prospect Park. Kampen ble tidligere i år brukt som case i en artikkel i New York Observer, der journalisten skrev om nerder som hadde begynt å trene – men på en ironisk måte.

– Det oppsummerer på en måte n+1. I begynnelsen trodde folk vi var ironiske, men det er fullt alvor.

Da snakker han om både fotballen og tidsskriftet. Alvoret har likevel en humoristisk tone, noe som illustreres spesielt godt i den innledende seksjonen, «The Intellectual Situation», der det skapes en historie rundt et redaksjonelt «vi» samtidig som det menes om dette og hint. Som her, når «vi» i søken etter lykke bestemmer seg for å selge alle teoribøkene sine i en bruktbutikk:

«The bookstore clerk looks at his watch. ‹Theory’s dead,› he says. ‹A year ago.› ‹Does that mean you aren’t going to buy the books?› we ask. If you’ll take store credit.» The colossal face of Derrida stares up at us, in death, as in life, made of granite. This face was made for Mt. Rushmore. Derrida seems to say: ‹Take store credit.›»

– Historiebøkene vil smile til n+1, mener Gessen. – Men ikke hvis vi taper kampen!

Hva vil det si om dere taper kampen?

– Om sivilisasjonen går under, sier Gessen alvorlig, og setter opp dette ansiktsuttrykket som er som en manifestering av konseptet n+1: bunnseriøst, klar til å stirre deg i senk, men likevel med et snev av nærmest fandenivoldsk ironi. Eller – dette som ikke er ironi, men noe i nærheten, en kommenterende distanse.

– Ja, om sivilisasjonen gikk under – det ville vel vært et rimelig stort tap.

Harbach har skrevet flere artikler om global oppvarming for n+1. Jeg har snakket med ham om dette før; han er bekymret for hvordan det skal gå. Eller, som han sa: «Jeg tror ikke det kommer til å gå så bra.»

– Jeg skal fortelle deg hva kampen står om, fortsetter Gessen; litteratur handler om protest, om motstand, og vi ser nå unnfangelsen av en type litteratur som ikke handler om det i det hele tatt. Vi har en idé om romanen som en protest mot kultur og samfunn, og hvis vi mister det – da har vi tapt. Og det kommer til å være veldig vanskelig å vinne litteraturen tilbake.

Hva slags litteratur er det som utgjør denne trusselen, hva skriver disse forfatterne om?

– De skriver om ting fra fortiden – Og om magiske, flyvende vesener. Og mennesker kan bare ikke fly! konkluderer Gessen nå.

Sånn er det bare. Harbach forteller om et kommende essay fra medredaktør Benjamin Kunkel. Essayet handler om apokalyptisk, science fiction-inspirert sjangerfiksjon. Redaktørene vender stadig tilbake til diskusjonen om dette; samtids-litteratur som bruker enten apokalyptiske scenarier og virkelige historiske hendelser som bakteppe, men hvordan hendelsene og scenariene aldri blir mer enn et billig salgstriks. Mange som skriver om sosiale problem, ender opp med å fronte seg selv i større grad enn saken.

Og i de ofte spektakulære fortellingene går noe tapt:

– Ben skriver om hvordan denne sjangerfiksjonen smugler de menneskelige karakterene ut av litteraturen, det menneskelige etiske aspektet. Dette er en sjanger som har blitt veldig populær. Så populær at dersom du sier noe dårlig om det, da er du en elitist, sier Harbach.

n+1 blir ofte kalt elitistiske, ofte anklaget for å være nok en snobbete gutteklubb.

– Det er to ting folk ikke liker med oss, sier Gessen. Det ene er at vi er utdannede og at vi ikke skammer oss for det. Vi later ikke som om vi ikke er utdannet. Det andre er at vi opponerer mot mange av systemene i det neoliberale samfunnet.

Harbach er den som utdyper der Gessen kommer med punch lines: – Det finnes en idé om at dersom du nyter godt av systemet, hvis du har fått utdannelse fra Harvard, du har en leilighet i Brooklyn – da kan du umulig opponere mot det, da ville du være en hykler. Det er lite rom for en forståelse av at man kan studere disse tingene, og komme til konklusjonen at de er dårlige.

– Mange av de mest radikale tenkerne i landet har jo en slik bakgrunn, sier Gessen, og mumler noe om Noam Chomsky.

Gessen, som bodde i Sovjetunionen til han var seks år, drar parallellen til foreldrene sine, som mottok gratis utdanning i Sovjet: Utdanningen var muliggjort av Stalin, på bekostning av millioner av liv.

Neste dag går jeg sammen med Chad Harbach og Marco Roth og kjæresten hans fra kontoret i Dumbo. Det er snart sommer, det er snart valg, verden går sannsynligvis under, men Brooklyn er et fint sted å være akkurat nå. Brooklyn, med sin ekstreme tetthet av skrivende mennesker. Ironisk nok, som Roth påpekte tidligere på kvelden; etter at alle forfatterne flyttet til New York har de sluttet å skrive om byen.

– New York har blitt som en dødsone. Alle kommer hit for å skrive romanen sin, men få skriver om byen.

Kanskje er byen stigmatisert av sin egen mytologi, stivnet i ideen om seg selv som en klisjé, til tross for at det er en elsket klisjé; en oppriktig en. Roth har tidligere formulert det slik i n+1: Metropolen skjuler seg i «myths of its own boringness, its unrepresentability.» Og jeg kan forstå det; har selv problemer med å beskrive denne verdenen uten å henfalle til en klisjé om eksentriske, fremadstormende unge intellektuelle ­– om slippfester, dødlinjer, tett i tett med studiepoeng, blazere, hettegensere og bofellesskap. Egentlig handler det om en gjeng venner som ville lage et tidsskrift.

Men altså, på vei fra kontoret: Under Manhattan Bridge har mennesker stimlet sammen, de løfter mobilene sine framfor seg. Svarte skyer velter plutselig utover himmelen, og vi krysser gata til synet av en stor, svart, dyr bil i full brann. Hvitglødende gnister spraker ut av de voldsomme flammemassene, lufta kjennes tjukk av brent gummi.

Det finnes ingen blaserte kynikere her. Selv om det står fryktelig ille til med USA – landet er «in world-historical shit,» som Gessen skriver i romanen sin – selv om New York byr på harde kår for dem som søker å gjenetablere sivilisasjonen ved hjelp av en laptop og et litteraturtidsskrift: Den brennende bilen begeistrer alle denne kvelden (det var ingen mennesker i den). Hvem trenger magiske, flygende vesener når man har scener som dette utenfor kontoret? Det er som på tv!

Den distanserende kommentaren er likevel ikke langt unna:

– Du så de gnistene som fór ut av flammene? Det var nesten som kitsch, sier Roth.

Spøkefullt. Tror jeg.