Tenerife

En tidlig oktobermorgen i 2018 gikk jeg ombord på et fullsatt Thomas Cook-fly, som skulle ta meg til den spanske ferieøya Tenerife. Da jeg landet på Aeropuerto de Tenerife Sur (tidligere Reina Sofia), fem timer og 40 minutter senere, fikk jeg i ankomsthallen ganske umiddelbart øye på en mann som holdt opp en plakat med navnet mitt skrevet med store blokkbokstaver: CAMILLA PIHL.

I forbindelse med lanseringen av den norske bloggeren, gründeren og livsstilsguruen CAMILLA PIHLs nye digitale magasin hadde nemlig et kjent skandinavisk reisebyrå kjøpt en annonse i magasinet. Annonsen skulle utformes som et blogginnlegg. Dette blogginnlegget skulle rose femstjerners-hotellet Gran Melia Palacio de Isora og gi lesere av bloggen til CAMILLA PIHL lyst til selv å smekte seg på øyas karakteristisk svarte strender, og med det samme gjerne bestille et opphold på nettopp Gran Melia Palacio de Isora.

Mannen som holdt plakaten i ankomsthallen viste seg å være sjåføren som skulle ta «meg», altså CAMILLA PIHL, til hotellet. Han tilbød seg å bære North Face-bagen min, noe jeg høflig avslo uten å innse at den påtatt feministiske demonstrasjonen frarøvet sjåføren en mulighet til å be om tips. «You must be important, since they send this car for you only», sa han. Jeg så meg rundt, usikker på om at han siktet til den hvite minibussen hans – der skinnsetene hadde åpne skumgummisår holdt sammen av gaffateip – eller den tankeløse ressursbruken, siden jeg var den eneste flypassasjeren som ikke måtte stå i kø for å ombordstige fulle turbusser med navnet på øyas mange charterhoteller klistret i frontruten. Jeg lot meg ikke affisere av antydningen om at jeg var «noen», selv om jeg jo nå var CAMILLA PIHL.

Ved ankomst ble jeg møtt av hotelldirektøren, en dame med bleket hår og sebrastripete kaftan. «Ah, Camilla. Welcome», sa hun, med et stort smil. Som enhver person som ønsker å gi inntrykk av å være opptatt, bar hun på to mobiltelefoner, klemt sammen til en liten sandwich. Håndleddene hennes var fulle av gullarmbånd, så når hun gestikulerte, noe hun syntes å gjøre ustanselig, dannet bevegelsene hennes klirrelyder. Hun puffet meg bestemt mot resepsjonen, der hun gjorde antydning til at oppmerksomheten skulle rettes mot oss. «She is very famous Norwegian blogger!» erklærte hun. De unge resepsjonistene var alle oppvakte nok til å se at antrekket mitt verken samsvarte med «famous» eller «blogger», men at dette åpenbart var en løgn alle tilstede måtte omfavne i rekordfart.

Hotelldirektøren hadde tydeligvis ikke tatt seg bryet med å bildegoogle CAMILLA PIHL, følgelig var hun ikke klar over hvordan CAMILLA PIHL egentlig ser ut: blond, tynn og med millimeterstore smilerynker så perfekt subtile at de er som innfelt av Guds hånd. Innholdsbyrået hadde altså «tatt en spansk en», og sendt meg inn på fremmed territorium som en trojansk hest laget av morkent drivved. For alt jeg visste kunne innholdsbyrået skrevet at jeg var dronningen av Norge, og hotelldirektøren ville tatt meg imot med en like ukritisk og – slik jeg husker det nå – kortvarig begeistring.

Lyden av klirrende armbånd må ha fungert som et slags signal til de innfødte, for snart nok kom en pikkolo mot meg med en tom bagasjevogn – et sånt besynderlig fuglebur laget av gullforgylte påler – som skulle transportere min North Face-bag, og den alene, fra første til fjerde etasje. Pikkoloen visste hva han drev med. I heisen, en sosialt utfordrende situasjon han hadde erfart nok ganger til å vite at ubehaget var kortvarig – men drepende! – ble stillheten brutt med en innøvd frase hentet fra hotellsjargongens øverste hylle, komponert for å gi gjestene en følelse av lånt verdighet og overklasse. «You are staying in one of my favorite rooms», sa han. Med et spakt «Å» må jeg ha hørtes skeptisk ut, for da vi gikk ut av heisen og mot rommet, så han over skulderen sin gjentatte ganger for å forsikre seg om at jeg fortsatt fulgte etter ham nedover den helt rette gangen, som om jeg når som helst kunne snu og si at jeg ikke ville ha rommet fordi hotellansatte tydeligvis får lov til å bo i dem. Pikkoloen åpnet døren og slapp meg inn. I midten av rommet sto en dobbeltseng, og bak den var det brune paneler og en innrammet bronseskulptur. I taket var det en gigantisk, sirkelformet uthuling malt i brunt gull, som ga meg den litt urovekkende følelsen av at jeg i løpet av nattesøvnen risikerte å bli sugd opp i en portal til en parallell verden hvor jeg var en annen enn meg selv og en annen enn CAMILLA PIHL også.

I forkant av turen studerte jeg CAMILLA PIHLs blogginnlegg. Hun dro ofte på luksuriøse helgeturer – skjønt, hvem vet om det faktisk var hun selv som reiste – og bodde på eksklusive boutique-hotell, med plass til et forsvinnende lite antall gjester. Reisemålene var «magiske», ribbet for spor av menneskeliv. Blogging er ikke alkymi, tenkte jeg, og gned meg i hendene over å skulle motta det som for meg var en månedslønn for å være på ferie. Og jeg trengte en ferie. Så langt dette året hadde jeg jobbet som servitrise utkledd som sexy flyvertinne på et Absolute Vodka-event i Berlins gamle myntpresse og DJ-et for norsk fiskeindustri. Jeg hadde jobbet som assistent for en kravstor musiker med en nær sagt ikke-eksisterende karriere, og skrevet artikler om grå stær og fedmeoperasjoner for et medisinsk magasin i Norge.

Da jeg fortalte vennene mine om mitt nye, midlertidige ansettelsesforhold som utsending for CAMILLA PIHL, så de på meg slik fulltidsansatte alltid ser på prekariatet: med øyne som romantiserte flyktigheten og den manglende yrkesstoltheten. Nesten alle jeg kjenner har styrt livet sitt inn på det stabile sporet som tillater dem å møte opp utenfor samme adresse til samme tid hver dag, og ofte forteller de meg hvor deilig de ser for seg at det må være å leve livet som løsarbeider med et «kreativt» yrkesliv, hvor man kan «styre sin egen hverdag» og «være sin egen sjef». 

I dagene før avreise begynte jeg å fantasere om hvordan det var å leve CAMILLA PIHLs tilsynelatende friksjonsfrie liv. Jeg avtalte med innholdsbyrået og turoperatøren at jeg skulle sendes på ansiktsbehandling, massasje, fotbad, aromaterapi, bueskyting, vinsmaking, en tur til vulkanen Teide og en båttur, alt i regi av reiseoperatøren og hotellet.

Planen var å «erfare Tenerife». Hvor vanskelig kunne det være?

*

Jeg sto på balkongen og så ned på hotellet framfor meg.  

Gran Melia Palacio de Isora er en beige murkloss bygget i den arkitektoniske stilarten «syden». Komplekset hadde kupler, doriske søyler, grelle fontener, karpedammer og polert marmorgulv så langt øyet kan se. I midten lå en piazza, eventuelt en plaza, bestående av forskjellige platåer som munnet ut i en åpen rotunde hvor en enslig DJ pumpet ut elektronisk musikk til et ikke-eksisterende publikum.

DJ-en begynte å spille da solen gikk ned, og jeg merket at jeg ikke hadde fått i meg mat siden flyturen. I foajeen studerte jeg kartet over hotellet og dets spisesteder, og fant den røde prikken: «Her står du», altså CAMILLA PIHL. Jeg skottet over feriekoloniens topografi og ble raskt oppmerksom på en stiplet linje som skilte mitt område, der jeg sto, fra et skyggelagt område, der jeg tydeligvis ikke kunne gå. Disse områdene var delt inn etter forskjellige soner, og ens adgang til disse sonene var diktert av prisen du betalte for å bo på hotellet. Jeg registrerte at jeg bodde i den vanlige sonen, med vanlige folk, og ble umiddelbart indignert på CAMILLA PIHLs, altså mine, vegne, siden hotellet ikke var noe hun, altså jeg, vanligvis befattet oss med.

Vi ville vel bodd i den dyreste sonen? Vi ville hatt en privat bungalow med eget basseng, og fri tilgang på det skyggelagte området?

Det mest eksklusive jeg kunne velge i min sone, var en sushirestaurant i underetasjen av hotellet. Jeg hadde lånt et speilreflekskamera av en bekjent, som jeg tok med for å kunne imponere arbeidsgiverne med bildekvalitet som trumfet pikslene i et iPhone-kamera. Jeg skrudde på makroperspektiv-innstillingen og tok bilde av en rosa, lubben skive med laks som lå som en tung dyne over klumpen med ris. Sulten som en ulv svelget jeg sushibiten uten å ofre den så mye som et tygg. En flik av laksebiten rakk likevel såvidt å bli registrert av smaksløkene, noe som utløste en lammende kvalme og dernest brekningsrefleksen. Jeg gulpet opp biten like hel. Opptrinnet fanget oppmerksomheten til servitøren, som hastet bort til bordet og ga meg et megetsigende smil. For å ikke gjøre forskjell på de hotellansatte, i frykt for at de etter endt arbeidsdag ville diskutere nykkene til den kjente norske bloggeren CAMILLA PIHL, ga jeg henne fem euro i tips, og gikk ut av restauranten like sulten som før.

Da jeg slepte meg tilbake til hotellrommet, passerte jeg det som lignet et konferanserom. Den store salen var full av velurkledde stoler, i enden var en stor scene. Salen var tom, bortsett fra et par barn og deres foreldre på første rad, og på scenen utspilte det seg en slags EDM-kabaret. Musikken var en medley av elektroniske coverlåter av pophits, som ble danset til av unge folk iført fargerike kostymer – det jeg oppfattet som en provinsiell tolkning av en smoking. Jeg satte meg ned for å iaktta danserne, og noterte meg umiddelbart at de påklistrede smilene deres hadde et visst preg av maktesløshet ved seg. Jeg hadde sett nøyaktig den samme håpløsheten før, den var ikke det grann fremmed for meg, og mens jeg stirret på forestillingen, virkelig stirret, gikk det sakte og noe motvillig opp for meg at jeg følte på et åndelig slektskap til denne dansende truppen.

Dagen derpå ble jeg fortalt at innholdsbyrået hadde overstyrt reisebyråets skreddersydde opplevelsespakke. Under påskudd av uavhengighet og integritet ville innholdsbyrået at jeg skulle droppe regisserte aktiviteter, og heller «finne ut av det selv», uten påvirkning fra reisebyrået. Det ble ikke noen vinsmaking, båttur eller aromaterapi.

Etter hotellfrokosten, hvor jeg tok bilde (med makroperspektiv) av et dekonstruert granateple og en kiwi fra buffeten, løp jeg til resepsjonen, der jeg i panikk hyret en lokal taxisjåfør. For 180 euro gikk han med på å kjøre meg rundt hele Tenerife. Han snakket ikke et kvekk engelsk, så avtalen ble gjort med hotelldirektøren som mellomkvinne. Hun ga meg en utbrettbar turistbrosjyre og satte kryss ved stedene hun selv ville ha erfart, dersom hun hadde vært CAMILLA PIHL, eller bare en hvilken som helst blogger.

Fra baksetet i taxien, der jeg nå satt uten peiling på hva jeg skulle ta meg til, leste jeg Wikipedia-siden om Tenerife. Vi skulle kjøre i en sirkel rundt den sovende vulkanen Teide, som stikker opp av Tenerife som en sprekkeferdig kvise. Et utbrudd, sto det, var usannsynlig, men det kunne skje, slik det en gang skjedde på Pompeii. Da jeg som barn så bilder av de forsteinede likene i historiebøker, ble jeg sjokkert over hvor raskt døden innhentet Pompeiis innbyggere, og jeg ble redd for selv å forsteine i en kompromitterende positur. Men man dør ikke på Teide, selv ikke om man prøver: I 1998, leste jeg, mislyktes den 56 år gamle tyskeren Heide Fittkau-Garthe og hennes 31 kultmedlemmer i å gjennomføre rituelt selvmord på vulkanen. Fittkau-Garthe var inspirert av den franske new age-selvmordssekten Order of the Solar Temple, og var sikker på at jorden skulle gå under. Selvmordet på Teide ville sikre sekten hennes evig liv, inkludert hennes fem barn, ved at et romskip skulle hente opp de døde kroppene og fly dem på første klasse vekk fra den imploderende kloden.

Solen stekte over de grønne fjellskråningene. Den første destinasjonen hotelldirektøren hadde sendt oss til, var et bratt sted, så bratt at jeg måtte legge meg ned som en L i baksetet for å ikke se skrentene på venstre side av bilen. Da vi endelig stoppet, gjorde taxisjåføren tegn til et éntall, mens han sa «una hora». Langs en bratt sti lå et kobbel av hvite mursteinshus som oppbevarte stativer med nøkkelringer og postkort. Jeg begynte å tvile på den bratte byens potensiale for iboende magi, så jeg nøyde meg med å ta et bilde av en sprek kaktus, før jeg resignerte på en fortauskant i skyggen. To timer senere kjørte taxisjåføren oss ned i en underjordisk garasje i byen San Cristóbal de La Laguna. Samme prosedyre: «Una hora», sa han og pekte på parkeringsplassens nummer, slik at jeg skulle finne ham igjen en time senere. Da vi hadde kjørt opp og ut fra det bratte stedet ble vi møtt av et plutselig væromslag, og den blå himmelen var blitt erstattet av et olmt skydekke. Hotelldirektøren hadde anbefalt meg å besøke San Cristóbal de La Laguna på grunn av husenes fargerike fasader, men fordi været var så dårlig, ble alle fargene blasse, nærmest gråaktige. Det hjalp ikke at jeg overhodet ikke mestret speilreflekskameraet, og hadde satt feil innstilling på fargemetningen slik at alle bildene ble overeksponerte og så lyse at det liksom stakk i øynene.

Dessuten hadde jeg et annet problem. Klokken var 13, og det var siesta. Alle steder var stengt frem til klokken 16. Jeg begynte å småjogge gjennom gatene for å finne noe å ta bilde av, hva som helst. Det tunge speilreflekskameraet slo rytmiske slag mot brystet mitt, pulsen steg. Jeg fotograferte en blå dør, en grønn plante som kveilet seg nedover en avskallet mur, en aviskiosk med magasiner klistret til veggene, en katt på en trapp og en mann som var gammel, uten at jeg kan forklare hvorfor sistnevnte motiv føltes riktig.

I en sidegate gikk jeg forbi en butikk som solgte sorte og hvite møbler, minimalistisk design som jeg visste spilte på lag med algoritmene. Home, sweet home. Selvsagt var butikken stengt, men innehaverens nummer sto skrevet på en plansje på døren. «Hello! I am a Norwegian blogger. I have 130 000 Instagram followers», skrev jeg i en tekstmelding. «Can you please open the store?»

Jeg fikk ikke noe svar. Una hora hadde gått, og jeg var ikke nærmere å løse oppgaven å fange Tenerifes sjel i CAMILLA PIHLs tone of voice. Bekymringen over å ikke ha noe å skrive blogginnlegg om var nå ikke lenger en vag fornemmelse av ubehag, men et fysisk illebefinnende; plutselig klødde jeg overalt.

Til slutt fant jeg en kafé som mot alle odds var åpen. På menyen sto blant annet auberginesalat med ferskpresset juice, en matrett reptilhjernen min identifiserte som «bloggbar». Juicen ble servert i en gjennomsiktig plastkopp med rosa sugerør. Jeg skrudde på kameraet og tok bilde av juicen fra alle tenkelige vinkler. Den sepiafargede salaten evnet jeg ikke å spise, langt mindre fotografere. Kvalmen fra dagen i forveien ga seg igjen til kjenne. Hvordan havnet jeg i San Cristóbal de La Laguna? Hvorfor tok jeg bilde av en ferskpresset juice?

Det var vanskelig å si, kanskje fordi det å nærme seg et svar innebærer å erkjenne noe fundamentalt og usigelig om min egen identitet – en identitet som vil sparke opp mot borgerskapet, samtidig som den higer etter å være en del av det; som er så lat at den frasier seg enhver mulighet til å engasjere seg i subversive aktiviteter; som tror at en «hustler» når en i realiteten bare overlever; og som tror ironisk distanse forskjønner de faktiske forhold, altså jobben jeg utfører og betalingen som foreligger, fordi transaksjonen er i en annen liga enn en helt alminnelig jobb, midlertidig, noe annerledes – så der og da valgte jeg bare å komme meg vekk.

Syv timer senere og to vel så mislykkede stopp i to andre byer, befant jeg meg igjen utenfor hotellet. Jeg rakte taxisjåføren 180 euro og ba om kvittering for reisen. Denne gangen lot jeg med overlegg være å tipse. Ikke fordi jeg ikke hadde satt pris på at han hadde kjørt meg rundt Tenerife, den stakkars mannen hadde tross alt brukt hele arbeidsdagen på historiens mest meningsløse bensinforbruk, men fordi jeg innså at jeg ikke kunne fremvise kvitteringer for tips, og at jeg dermed risikerte gå mye mer i minus enn det jeg allerede var.

*

Noen uker senere, vel hjemme fra Tenerife, mottok jeg en telefon fra innholdsbyrået. Til tross for at jeg hadde levert et blogginnlegg om Gran Melia Palacio de Isora skrevet i CAMILLA PIHLs tone of voice, fikk mappen med 250 høyoppløselige bilder alarmen til å gå hos alle de involverte partene. Jeg hadde tatt liggende bilder, men CAMILLA PIHL tar bare bilder i stående format. Og kvaliteten? De overeksponerte og flate fremstillingene av Tenerifes tilsynelatende uattraktive bybilde vitnet om en fotograf som ikke har latt seg fascinere at fotografiets mange muligheter. Både bildene og blogginnlegget led av å være utført med ikke-eksisterende presisjon, en merkelig suppe av for høyt og for lavt ambisjonsnivå på samme tid – noe jeg frem til da misforstod som bloggerens modus operandi.

Innholdsbyrået trakk tilbake nesten halve honoraret mitt, som bot for at de måtte sende en profesjonell fotograf til Tenerife for å ta bilde av stedene jeg hadde omtalt i blogginnlegget. I artikkelen som senere ble publisert i CAMILLA PIHLs digitale magasin, har fotografen utrolig nok sporet opp restauranten i San Cristóbal de La Laguna og tatt bilde av den sepiafargede auberginesalaten. I ettertid har jeg tenkt mye på øyeblikket da fotografen sto over den frastøtende matretten, og sikkert noterte seg, slik jeg gjorde, hvor fantastisk absurd det hele var.

Da jeg hadde kommet meg over ydmykelsen i å ha fått sparken fra en jobb jeg allerede hadde utført, ringte jeg en venninne for å debriefe. Jeg hadde så vidt begynt fortellingen da hun stoppet meg.

 «Vent, vent. Etternavnet hennes uttales ‘pil’, ikke ‘pheeeeel’»

 «Nei?»

 «Jo, se på stavelsen da!»

 Jeg leste navnet hennes sakte og omstendelig, og jovisst hadde venninnen min rett:

P I H L.

Pil.

Under hele oppholdet på Tenerife hadde jeg konsekvent omtalt meg selv som Camilla Pheeeeel. Det var som bare, tenkte jeg. Man går rundt og tror man vet hvem man er, inntil noen rokker ved en tilsynelatende ubetydelig detalj som ene og alene forårsaker et stort skår i selvopplevelsen, altså opplevelsen av å eksistere som CAMILLA PIHL. Forsøket på å være protagonist i en annens liv fikk sitt endelige punktum i løpet av telefonsamtalen med min venninne, og da jeg la på røret følte jeg et øyeblikks frihet, som om jeg var helt meg selv igjen, selv om følelsen straks ville erstattes av en altfor gjenkjennelig tanke: Jeg håper innholdsbyrået gir meg flere jobboppdrag.