Sov! Drøm! Våkne!

Haytham el-Wardany er en egyptisk forfatter bosatt i Berlin. Vi har vært venner i mange år og er begge del av en lesegruppe som har holdt sammen siden covid-19-pandemien. Haytham har blitt kjent i den engelsktalende verden med boken The Book of Sleep, som vi diskuterer i dette intervjuet. Man kan også lese How to Disappear av ham på engelsk, en liten essaybok som handler om å lytte, et tema som bestandig dukker opp i samtaler vi har, og som også kommer opp i samtalen her. Haytham er opptatt av å bli bedre til å lytte, og det kan regnes som en metode i hans litterære arbeid. Han lytter til språk som lyd så vel som ytring, og det definerer også måten han leser på. Han lytter når han leser, like godt som han lytter i samtaler. Hans seneste bok på arabisk, Banat awa wal huruf al-mafquda («Banat awa og de manglende bokstaver», 2023), er et forsøk på å lytte til Ibn al-Muqqafaas bok Kalila wa Dimna (Kalila og Dimna), en av mine yndlingsbøker med fabler som pappa pleide å lese for oss før leggetid. Jeg var alltid så fascinert av historien til Ibn al-Muqqafaa. Han skrev denne boka på 800-tallet, og jeg har tenkt på den som et slags mirror for princes, hvor han forsøker å skjule kritikken sin av makten ved å iscenesette dyr som hovedkarakterer i boka. Allikevel ble prinsen så forbannet at Ibn al-Muqqafaa ble arrestert, og kroppen hans ble delt i biter som så ble kastet på bålet. I Banat awa hører Haytham hånden til Ibn al-Muqqafaa vandre gjennom tidene og leter etter bokstavene som igjen kan samles til en betydningsfull ytring.

I dette intervjuet ønsket jeg å ha en samtale rundt de tre seneste bøkene hans, hvorav den ene, The Book of Sleep, dessuten er oversatt til svensk (Sömnboken). Jeg ønsket å reflektere sammen med Haytham over forfatterskapet hans som helhet, som en varig praksis sentrert rundt hvordan det er å fortsette å leve i en brennende verden. The Book of Sleep markerer et vendepunkt i Haythams forfatterskap ved måten den ble formet i kjølvannet av den arabiske våren, eller mer presist sagt: i de store ødeleggelsene som ble påført samfunnet av de kontrarevolusjonære kreftene. The Book of Sleep lar leseren finne veien frem i en verden hvor rettferdighet og verdighet har blitt undergravd slik at noen få mektige arabere skal kunne bevare sine interesser med støtte fra sine allierte i Vestens politiske klasse. Tyranniet tok en mer truende form under den arabiske våren, og de som talte makten imot, ble utsatt for ekstrem vold, knebling og sensur.

I intervjuet spør jeg Haytham om forholdet mellom språk og makt, og om hvordan man kan tenke skriving i en verden som vender ryggen til sannhet og rettferdighet.

Rana Issa: I en av fortellingene i The Book of Sleep leser vi om at Bashar al-Assad faller. Boken ble skrevet og utgitt i 2017, i et spesifikt og komplisert historisk øyeblikk – den ble utgitt etter den arabiske våren og det store nederlaget arabere opplevde i møte med militærmakt og tyranni.

Jeg vil gjerne starte samtalen vår med det øyeblikket hvor du forestilte deg at Bashar al-Assad falt, mange år før han faktisk gjorde det 8. desember 2024. Hovedkarakteren i fortellingen er en journalist som forsøker å skrive om Assads fall, men språket hans strekker ikke til. Han innser dette, men strever heller ikke for å finne et annet språk. Skriving er hans levebrød, og forholdet hans til arbeidet er pragmatisk og preget av fremmedgjøring.

Han bestemmer seg derfor for å skrive en nyhetstekst etter en gitt mal bestemt av sjefen hans. Han skriver nyheten, noe som bringer oss frem til øyeblikket vi lever i nå: Bashar al-Assad har endelig falt, men nyhetene om begivenheten er like mangelfulle i språkbruk og stil som det de er i boken din. Kan vi starte vår samtale her og diskutere forholdet mellom språk, politikk og historie?

Haytham el-Wardany: Dette spesifikke partiet i boken bygger på en drøm jeg hadde. Drømmene mine er en rød tråd gjennom hele The Book of Sleep. Mens jeg skrev, var jeg i tvil om fortellingene som kom til meg i drømme, skulle være med i boken. I begynnelsen ville jeg utelukke disse ideene fordi jeg ønsket å skrive om andre aspekter ved søvn. Senere innså jeg at å utelukke drømmer ikke var forsvarlig – de er tross alt en viktig del av temaet. Jeg begynte derfor å fokusere mer og mer på fragmentene som kom fra drømmeverdenen.

Jeg konsentrerte meg om drømmer om spesifikke temaer: fravær, døden, tapte steder, og jeg var særlig nysgjerrig på hvordan fraværet manifesterer seg.

Avsnittet om Bashar al-Assad er litt spesielt fordi det ikke åpenbart handler om fravær. Her forsøkte jeg i stedet å utforske språkets ødeleggelse. Dette partiet bygger på mine personlige erfaringer fra tiden jeg jobbet som journalist og måtte skrive i et journalistisk språk. Jeg følte at jeg arbeidet med to typer språk: ett som åpnet en vei mot tenkning, og et annet som stengte eller tilslørte.

Å skrive om drømmer er å gjendikte drømmer. Avsnittet om Assad kom til meg i en drøm. Da jeg begynte å gjendikte drømmen, oppdaget jeg at den inneholdt et paradoks om en politisk hendelse som ikke bare var viktig, men som mange mennesker hadde kjempet for. Den syriske revolusjonen hadde allerede skjedd i 2011 – en formativ begivenhet som vi fortsatt ser virkningene av i dag. På den motsatte siden har journalisten i boken en sjef. I øyeblikket da Assad flykter, er det en annen sjef som bestemmer at skrivingen skal forbli uendret, at formen ikke skal endres. Det jeg var opptatt av, var motsigelsen mellom begivenheten jeg drømte om og den egyptiske situasjonen, hvor vi hadde en leder som gikk av, men et system som forble. Hva har det å si at en leder går av når sjefen på arbeidsplassen fortsatt bestemmer at språket som beskriver hendelsen, forblir som før?

Jeg begynte å arbeide med The Book of Sleep i et forvirrende øyeblikk, spesielt etter 2013, da det i Egypt var åpenbart at noe tok slutt, men samtidig fantes det tegn på at en stor katastrofe var underveis. Jeg følte meg fanget mellom de to endene av denne motsigelsen. Det var tydelig at folkets forsøk på å oppnå endring måtte konfrontere kontrarevolusjonen, som var mye sterkere.

Paradokset var at man hadde stor lyst til å handle, men samtidig manglet krefter fordi situasjonen krevde mer enn man hadde å gi. Jeg begynte å tenke på søvn i denne situasjonen: Man burde være våken fordi det er mye man ønsker å gjøre, men hver gang man kjemper mot søvnen, seirer søvnen. Dette er kontraintuitivt siden situasjonen faktisk krever at man er våken. Man trenger å utforske hva man kan gjøre politisk for å forberede seg på den kommende katastrofen.

Jeg ble interessert i å utforske antagelsen om at passive aktiviteter er apolitiske, og at våkenhetens rike er den eneste åpne muligheten for å gjøre sitt politiske arbeid.

Å skrive denne boken reddet meg fra fortvilelsen rundt meg. Mine venner på den tiden var plaget av akutt depresjon, noen ble fengslet, andre tok sitt eget liv, og mange var i tvil om hva de kunne gjøre. Jeg ble reddet fra øyeblikket gjennom å skrive boken, selv om det var en bok om det samme øyeblikket.

Boken handler om skriving og politikk. Jeg hadde ingen svar, men var interessert i å komplisere spørsmålene. Det som skjedde under den arabiske våren, var enormt – man gikk til himmels og styrtet så ned i avgrunnen. Det var et jordskjelv som bar på både massivt håp og store tap, og slike hendelser endrer virkelig måten man tenker på.

Boken var derfor et forsøk på å fange disse frekvensene og samtidig, gjennom søvn, å oppdage det umulige oppdraget det er å finne en form for det som har mistet sin form. Søvnen er per definisjon det som er umulig å gi form, og for meg var det en utfordring å finne en form til det formløse.

Fra begynnelsen av måtte skrivingen akseptere at den ville mislykkes med å finne en endelig form, men likevel fortsetter den å prøve. Det skrivingen skapte for meg, var en politisk setning som jeg lærte midt i de arabiske revolusjonene.

Rana: Søvn har ofte blitt brukt som metafor for å beskrive politiske og sosiale bevegelser. Det har også med forholdet mellom søvnløshet, angst og grupper å gjøre. I boken ser du utover denne forståelsen av søvn som metafor og undersøker heller hvilke tanker som oppstår hvis vi betrakter søvn som en materialitet. Hva skjer da med metaforen?

Du skriver i boken at søvn definerer grupper ved å skille mellom dem, men også at søvn reorganiserer forholdet vårt til virkeligheten. Jeg forstår nok grupper gjennom deres våkne tilstand – at de er våkne sammen, jobber sammen, og dermed sammen former sin virkelighet. De er våkne og setter søkelys på ting. Det spiller ingen rolle om de danner en ekstremt voldelig kraft eller er «sovende celler» – de er faktisk våkne sammen.

Men søvn skjer alene. Man er alene i sin søvn. Hvis vi da tenker på grupper som er våkne og presser individet til å følge linjen, så blir det å sove en måte å slippe å være del av en gruppe på. Dette gjør det interessant å tenke på søvnløshet, og boken er ikke helt tydelig om din posisjon når det gjelder dette. Det jeg forsøker å spørre om, er det komplekse forholdet mellom søvnen, individet og gruppen, slik det konkret tar form, men også som noe som har metaforisk verdi.

Haytham: La oss starte med spørsmålet om virkeligheten – hvordan kan vi tenke på virkeligheten som noe som ikke er forbeholdt våkenhetens verden? Hvordan kan vi tenke på søvn som en del av virkeligheten, som noe som er med på å forme den? Søvn er ikke et parallelt univers.

Ett av fragmentene i boken responderer på spørsmålet ditt, nemlig partiet der jeg skriver om noen som velger å sove sammen på stedet hvor de demonstrerer. Det å sove som en form for protest skjedde i Egypt under revolusjonen. Det var et sterkt bilde som ble hos meg, for da ble kollektiv søvn en politisk og radikal handling fordi den forsøker, i fellesskapet, å nå frem til en drøm om fremtiden. Den prøver å foregripe fremtiden, selv om det bare er i drømmens form. Eller kanskje er det en kollektiv handling basert på å dele sårbarhet ved å sove ved siden av hverandre?

Folk som var fremmede for hverandre, sov ved siden av hverandre i hverandres telt, som for å si: «Jeg stoler på deg, så jeg sover ved siden av deg selv om vi ikke kjenner hverandre, og jeg deler min sårbarhet med deg.» Jeg ble opptatt av tanken om at søvn ikke er utenfor virkeligheten, men er en del av den og til og med bidrar til å bygge fellesskap.

Her er det viktig å påpeke at vi ikke trenger å tenke binært og opprettholde dikotomien mellom «våkenhet» og «søvn». Derfor liker jeg ikke fraser som «sovende celler» eller «sovende motstand». Søvn er ikke i seg selv politisk motstand. Det er viktig at man er våken for det politiske. Det er ikke slik at det ene erstatter det andre – både søvn og våkenhet jobber sammen for å bygge fellesskapet og det kollektive.

Denne tanken kommer fra en forståelse av det kollektive som noe som eksisterer ikke bare i nåtid. En del av fellesskapet er fraværende. Altså å definere kollektivet basert på dets forhold til de som er fraværende – fraværende ikke fordi de døde, men fordi de ble drept. Dette er et forhold basert på sår, et sår som er et forhold til det som ble knust, ikke fullført eller drept. Jeg ble oppmerksom på denne definisjonen da jeg ikke lenger tenkte på våkenhet og søvn som binære motsatser, men snarere at de står i relasjon til hverandre.

Å våkne opp fra noe og begynne å forstå virkeligheten viser hvor mye denne virkeligheten trenger endring, og det er i våkenhet at man kan oppnå drømmen. Det samme gjelder revolusjon – vi bør våkne opp fra drømmen om revolusjon og fra opplevelsen av den arabiske våren. Å våkne her er ikke et nederlag. Drømmen må oppnås, og drømmen kommer til å eksistere både som drøm og som spørsmål, men ikke på en romantisk måte. Derfor må man arbeide med språket slik at det kan fange kraften i folk i bevegelse.

For å vende tilbake til spørsmålet om kollektivet og individet og hvordan søvn kan virke paradoksalt i dette forholdet: Det jeg sier, er at kollektivet faktisk består av sosiale relasjoner eller handlinger, og søvn blir da en måte å vise hvordan disse sosiale forholdene har en historie som omfatter også de fraværende, på. Det viktige er at vi finner en måte å våkne opp på og redefinere eller endre forholdet mellom det som er synlig og det som er fraværende, det vil si mellom de levende og de døde.

Rana: Jeg tenker på din bok Ma la yumkin Islahu (Det som ikke kan fikses, 2020) hvor det finnes en historie om folk som sov sammen på Tahrir-plassen. De sov sammen og delte hverandres lidelse, og du reflekterer over hvordan deres forhold til hverandre kunne formes på nytt på grunn av søvnen. Etter at de våkner, blir lidelsene til noe annet – de blir til angst og frykt for de andre.

I denne historien utforsker du noe ganske skremmende i det sosiale forholdet mellom folk som er subjekter med en felles drøm og derfor sover sammen. Historien vekket minner i meg om intensiteten i konfliktene som oppsto i vår folkebevegelse i Libanon. Også i dag, med folkemordet, har det oppstått utrolig mye konflikt mellom aktivister.

Jeg forstår det slik at når drømmen ikke blir oppnådd, sprer følelsen av nederlag seg. Siden vi ikke oppnådde drømmen, krangler vi med hverandre. På den ene siden har vi skapt en dyp intimitet mellom oss, men på den andre siden gjør denne nærheten at folk føler seg mer komfortable med å rette sin frustrasjon mot hverandre.

Haytham: Disse konfliktene er svært viktige og bør skje. Vi må også være bevisste på at de ikke skal lede til borgerkrig. Hvis søvn har helbredende krefter, så er helbredelse ikke en utslettelse av forskjeller, men en måte å håndtere forskjeller på uten å fjerne seg fra virkeligheten.

Slike konflikter oppstår på grunn av smerte, noe som minner meg om folkemordets øyeblikk – et øyeblikk som for meg og andre er preget av søvnløshet, angst og fravær av helbredelse. I dag står vi ovenfor et åpenlyst folkemord, et folkemord som støttes av makter som nekter for at det er et folkemord, og hevder at det er helt legitimt.

Det er viktig å forstå hvordan det som anses som et naturlig fenomen, eller et fysiologisk fenomen som søvn, påvirkes av historiske forhold. Den fysiske kroppen er en del av virkeligheten og responderer på det historiske. Jeg tenker for eksempel på det som kalles oppdelt søvn. Jeg leste i At Day’s Close: Night in Times Past av A. Roger Ekirch at man i Europa på 1800- og 1900-tallet sov i to faser: etter solnedgang sov folk, så var de våkne i to–tre timer midt på natten før de igjen sov til morgenen. Etter den første søvnfasen kunne man treffe venner, gå på besøk, spise, fortelle om sine drømmer, ha samleie og så videre.

Denne oppdelte søvnen fantes også i andre kulturer, ikke bare i Europa. For eksempel er nattlige ritualer som innebærer forholdet vårt til stjerner, noe som bare kan skje om natten, og nattbønn i islam er et viktig ritual, hvoretter folk sover på nytt.

Rana: Jeg har et slikt ritual. Jeg våkner opp midt på natten i to–tre timer for å skrive, og deretter sover jeg igjen.

Haytham: Nettopp. Boken jeg leste om dette, hevder at natteritualer ble utvisket på grunn av teknologiske nyvinninger som gatelys. Før fantes det ikke gatelys og politikontroll. Etter innføringen av gatelys, fremveksten av den industrielle revolusjon og regulert arbeidstid ble søvn også mer regulert. Som det ofte skjer med interessant forskning: Denne boka begrenser seg bare til Europa og klarer ikke å legge merke til koblinger mellom det som forskes på i Europa, og hvordan det europeiske samfunnet ble påvirket av kolonialismen. I denne fortellingen er kolonialismen nemlig utelatt, selv om den inkluderer alle varene som kom fra koloniserte land: kaffe, sjokolade, te, sukker og tobakk – varer som ble en viktig del av dagliglivet i Europa. I tillegg investerte den borgerlige klassen mye penger i kolonialisme, noe som gjorde at de levde i frykt og ofte led av søvnløshet fordi de var redde for å miste investeringene sine. Børsene vokste, og folk investerte pengene sine der, noe som også endret strukturen rundt nattetimene.

Husker du begrepet som Aimé Césaire brukte – den imperialistiske boomerangen – om sjokket og tilbakekomsten av volden som europeere brukte i koloniserte land, som spratt tilbake i ansiktet deres under andre verdenskrig? Det samme skjedde med disse varene som ble til kolonial søvnløshet og angst. Jeg sier ikke at søvnløshet bare er dette, men poenget er at søvnens struktur er historisk og responderer på påvirkninger og materielle endringer.

Siden i fjor har vi ikke fått søvn, nervesystemet er utmattet, og vi klarer ikke å tenke på det som skjer. Jeg tror søvn tilbyr noe svært viktig gjennom sine helbredende krefter, hvor man får tenke, og å tenke er også å finne en utvei. Men nå har vi virkelig blitt ødelagte.

En situasjon med ekstrem vold har rammet oss, så det kan også hende at vi utløser noe av volden mot hverandre. Noe av volden vi opplevde i fjor, var volden vi utøvde mot hverandre, som er en del av vårt nederlag, og som også tok form av søvnmangel.

Rana: Jeg oppfatter The Book of Sleep som et vendepunkt i ditt forfatterskap. Den kom etter de arabiske revolusjonene og etablerer en ny ramme for skriving. Det virker som om boken lot deg fordype deg i språkproblematikken, som om det er noe som presser på språket selv. Boken er innrammet av spørsmålet om hvilken alternativ skrivepraksis vi trenger. Dette fortsetter også i de to neste bøkene du har utgitt. I maktens dominans over språket blir den sovendes mumling til et nytt språk eller et forsøk på å unnslippe maktens språk.

I din neste bok, Det som ikke kan fikses, en novellesamling med fortellinger som ligner historier fra drømmer eller mareritt, er det en fortelling om en mann som blir forvandlet til en sebra. Vennens far dreper ham til slutt, og i denne fortellingen utforsker du fremmedgjøringen fra nåtiden. Historien fikk meg til å reflektere over retur, ved at hovedkarakteren ikke returnerer til sin menneskelige form, men forblir sebra helt til han blir drept av faren til en kompis. Han trengte bare å snakke, bare å svare på det spørsmålet han ble stilt. Han trengte å finne veien tilbake til språket for å bli reddet. Men han er sebra, og de snakker ikke menneskespråk. Han returnerer ikke til språket, men det gjør du. I The Book of Sleep skriver du om at det å returnere er en repetitiv handling «ikke for å gjenopprette et fast opphav, men for å gjenta det som muliggjør avvik fra virkeligheten». Slik er forfatterskapet ditt formet rundt spørsmålet om en retur til språket. Du sa en gang i en samtale vi hadde sammen at du forsøker å overkomme språkets tilknytning til mening, at du vil komme frem til språk som lyd, slik at du kan gjenskape lyden og rekonstruere den, slik at et nytt språk som muliggjør en ny virkelighet kan oppstå. Slik leser jeg din andre bok, Det som ikke kan fikses.

Haytham: The Book of Sleep hjalp meg å reflektere over forholdet mellom fiksjon og ikke-fiksjon, eller hvorfor litteratur kategoriseres som fantasi, mens tenkning klassifiseres som filosofi eller teori. Hvorfor er disse tenkemåtene adskilt fra hverandre og spesialisert? En av tingene søvn gjør, er å destabilisere disse strukturene og avdekke hvor kunstige slike inndelinger egentlig er.

Ta historien om Bashar al-Assad, hvor det man trodde var stabilt og evig, viste seg å være alt annet. Dette viser at litteratur og historiefortelling ikke bare er et teoretisk eller filosofisk bidrag. Jeg ønsket å skape en annen fordeling, en som springer ut av refleksjoner rundt et spesifikt samfunn og en spesifikk arbeidsdeling – selv om det bare gjelder skrivingens verden – men som likevel tar for seg en samfunnsproblematikk hvor man ikke skal akseptere påtvungne spesialiseringer. Jeg nekter å akseptere at en forfatter må skrive på én bestemt måte, en filosof på en annen måte, eller at en politiker må tale på sin forutbestemte måte.

Det som skjedde i The Book of Sleep, var at jeg fant et språk jeg kunne arbeide gjennom, og jeg besluttet derfor å skrive boken i fragmenter. Boken har ingen kapitler, bare en flyt av bruddstykker, noe som gjenspeiler jordskjelvet som de arabiske revolusjonene representerte – et jordskjelv som destabiliserte det vi trodde var evig stabilt. Hvordan kan dette reflekteres i en nytenkning om arbeidsfordeling? Det åpner det litterære språket mot nye muligheter og veier som jeg ikke selv finner opp.

Rana: Å skrive på tvers av sjangere på den måten finnes ikke i den vestlige skrivemåten, men heller ikke i den etablerte arabiske skrivemåten, som anstrenger seg for å etterligne den vestlige.

Haytham: Ditt arbeid med Ahmad Faris al-Shidyaq og hans forfatterskap fra 1800-tallet hjalp meg med å bli bevisst de ulike registrene som det litterære språket kan eksistere i, og hvordan vi har glemt disse mulighetene fordi moderniteten presset seg frem ved å ekskludere mer sammensatte skrivemåter. Når vi leser al-Shidyaq, er vi usikre på om han skriver en roman eller noe annet. Vi kan ikke kalle det en roman fordi det virker usammenhengende, men likevel regnes det som begynnelsen på arabisk romanskriving, selv om den arabiske romanen formes etter vestlige skrivemåter.

Al-Shidyaq skrev i en tid preget av undertrykkelse, og han ønsket å kommunisere med sin samtid og beskrive den. The Book of Sleep var en måte å lære fra al-Shidyaq og din lesning av ham på. Hva er språk, hva er spesialisering i skriving? I Det som ikke kan fikses bestemte jeg meg for å skrive ren fiksjon, for jeg følte meg som en søvngjenger – at jeg var en sebra eller en geit – og for et øyeblikk var det sant. En dag jeg satt og skrev, manifesterte Walid Taha m seg for meg. Jeg visste ikke hvem han var, hvor han kom fra, eller hva han ville. Jeg fulgte bare etter ham.

Slik skrev jeg mange av de andre historiene i boken, som fortellingen om Marwa som skiller seg fra mannen sin, renoverer leiligheten og skriver barnehistorier som begynner å materialisere seg og snakke til henne. Sammen med Walid Taha, som blir forvandlet til en sebra, henter de farens venn for å få ham til å avsløre hvor han har gjemt narkotikaen de skulle selge.

Jeg ønsket å skrive enkle historier hvor søvngjengeri er metodikken. Når jeg skrev og leste det jeg hadde skrevet, kunne jeg knytte det til en lang litterær arv. Jeg ville at historiene skulle være enkelt skrevet, i samsvar med karakterenes språk. Walid Taha og hans narkotikahandel representerer et register som jeg ville skulle forme bokens språkstil. Det er mye vold i disse historiene, en vold som fortsetter i min siste bok, Banat awa (2023). Det er mulig at jeg var drevet av volden vi er vitne til og som skjer daglig. Med denne boken var jeg mer interessert i bare å la meg selv følge noe ukjent. Noen av historiene ble skrevet før The Book of Sleep, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med dem. The Book of Sleep frigjorde meg, og jeg sluttet å spørre om hvilken relevans disse historiene hadde.

Rana: Det er én historie i boken som jeg ofte tenker på, den om mannen som jobbet på en gravlund og hadde ansvar for å begrave folk som døde under tortur i arabiske fengsler, og hvordan dette arbeidet påvirket livet hans utenfor arbeidsplassen, og hvor ensom han følte seg. Likene blir svelget av jorden hver natt – jorden som har stadig mer plass til flere lik. Men problemet oppstår når likene plutselig begynner å åpne øynene sine, og ingenting soldatene gjør hjelper til å lukke dem.

Jeg begynte å tenke på folkemordet da jeg leste teksten, og spesielt på ditt essay «Labor of Listening». Der legger du øret mot jorden for å lytte til de dødes mumling. Da blir skrivingen en handling som forsøker å bevege seg utenfor den levde virkeligheten for å kunne kommunisere med våre døde. Jeg vil gjerne spørre deg om kommunikasjonen med de døde gjennom skriving.

Haytham: Du har rett i at temaet ble enda viktigere og mer komplisert etter folkemordet. Fortellingen «Jordskorpen» var også en av de historiene som stoppet opp for meg, men jeg fulgte etter mannen som begraver likene med åpne øyne, og så soldatene skyte på dem uten nytte. Her er forholdet mellom de levende og de døde et forhold sentrert rundt de åpne øynene. De døde snakker ikke, de forteller ikke de levende hva de burde gjøre, men deres åpne øyne rokker ved virkeligheten og destabiliserer den.

Jeg er interessert i dette forholdet og formene det tar. Skrivemåten i både essayet og fortellingen du nevner, handler om å lytte – ikke for å høre hva de døde sier om de levende, men for å forsøke å oppfatte en setning som bare kan høres når virkeligheten er endret. Setningen om alle liv som ble drept eller forble urealisert, alle liv som ble utslettet. Denne setningen jeg lytter etter, kan jeg ikke forstå før virkeligheten som utslettet alle disse livene, er endret. Dette er ikke en setning som gir meg et svar eller trøst ved å fortelle meg hva jeg må gjøre. Den får meg til å finne nye måter å lytte på, endre mine verktøy og redefinere mitt forhold til språket. Her har ikke språket til oppgave å forklare eller bevise, men å redefinere vårt forhold til – i mangel av et bedre begrep – traumer.

Rana: Historien «Blindt håp» gjør nettopp det du sier om språk og lytting. Når hovedpersonen Marwa sier om språk at det er «som en mørk skorpe over et sår som ikke bare bærer sin mening, men også ripene som påvirket den meningen. Det hele er katastrofens innvirkning på språket» (min oversettelse), reflekterer du over skriving som et bidrag til nyskaping, og det er der din siste bok Banat awa fortsetter arbeidet. Ideen du introduserer i den er å skape en ny ordbok eller et nytt leksikon. Skrivingen din er leksikalsk i den forstand at du bevarer ordenes gamle betydninger og arr, men også innlemmer nye betydninger.

Jeg er ikke helt sikker på det jeg sier nå, for det viser ikke sensitivitet for noe av det andre som skjer i boken Det som ikke kan fikses, altså det som tittelen antyder. Skriving som ikke søker reparasjon, eller ikke har tro på reparasjon. Hvis skrivingen skal ta oss til et sted hvor det skal skje reparasjon, er det noe feil med den. Hvis skriving ikke har til oppgave å reparere, hva er den da? Hvordan tenke på et nytt leksikon som ikke lover å reparere oss ved å skape helbredelse?

Haytham: Det som gjør reparasjonsprosjektet uinteressant, er at man insisterer på å reparere i en situasjon som er håpløs. Man trenger å rette oppmerksomheten mot øyeblikket hvor separasjon, brudd og farvel er bedre enn reparasjon. Man må endre selve situasjonen. Det er denne frekvensen eller dette ekkoet jeg var interessert i. Det nye leksikonet kan være det som skrives i avskjedens øyeblikk. Der ser jeg ikke på den nåværende virkeligheten som en permanent tilstand vi kan reparere. Selve språkets struktur må endres.

Det andre som er interessant med leksikonet, er at man ikke leser det lineært fra begynnelse til slutt. Man leser et leksikon ved å hoppe fra ett ord til et annet. Denne lesemåten antyder eller foreslår, men gir ikke et argument. Det er interessant å skrive en bok inspirert av leksikonet, ikke sant? Mange har gjort det før meg.

Rana: Men jeg liker din leksikalske skriving mye bedre enn andres jeg har lest, som bare er inspirert av at leksikonet er en katalog. Og det leksikalske som du tar opp i Banat awa, er inspirert av ordet leksikon på arabisk, mu'jam, og knytter Det som ikke kan fikses til 'ajmawat, eller de vi ikke kan forstå, de andre – hvor du kobler den leksikalske skrivingen til forståelsen av den andre som ikke opererer med samme regler som oss, eller med samme regler som makthaverne.

Haytham: Riktig. Det skjedde noe ganske viktig som gjorde at jeg skrev denne boken, en hendelse som kom før folkemordet. Jeg ble bevisst på korrupsjonen av talefunksjonen. Talefunksjonen er en sosial handling som har blitt ødelagt, bulldosert og undertrykket. Det som blir sagt, blir enten til klisjé eller sender deg i fengsel. Slik var det ikke noe mer å si.

I et slikt øyeblikk var det behov for å lytte til 'ajmawat, de som er fremmede, som ikke kan snakke, eller som snakker et fremmed språk. Det som skjedde i The Book of Sleep, gjentok seg med Banat awa – noe jeg ikke hadde planlagt eller tenkt på kom til meg og ble en av mine utforskningsmetoder. Noe skjedde med ideen om metafor, og jeg måtte tenke på det som Ibn Jinni, Ibn Taymiyya og andre har skrevet om. Det å lytte til 'ajmawat gjorde at jeg begynte å reflektere over metaforen, og det stanset meg. Banat awa holder en tråd fra de andre bøkene, og de møtes i denne boken når språket er under tvang eller i fare, der vår tale setter oss i fare – og der er vi nå.