Skandinavisk misantropi?

Renata Adler, Michel Houellebecq, Susie Boyt, Joshua Cohen, Marlen Haushofer, Robert Walser, Anne Carson, Tao Lin, AUDUN MORTENSEN. Navnet til Audun Mortensen stod ikke i versaler, men det var slik jeg leste det da jeg fikk et nytt nummer av det amerikanske tidsskriftet Granta i hendene. En norsk Flamme-forfatter man ikke har enset en tanke på flere år, dukker plutselig opp i dette internasjonalt anerkjente fellesskapet – med tre dikt!

De tre diktene kretser alle rundt temaet adopsjon og fremstår ikke umiddelbart som noen opplagt oppfølger til Mortensens øvrige forfatterskap,som har vært både konseptuelt og kontroversielt. I 2010 kom romanen Roman, som viste seg å være Nabokovs Lolita skrevet baklengs, ved hjelp av spesiallaget programvare. Fem år senere kom Samleren, en omskrivning av den hakket mer obskure kunstkrimthrilleren The Burnt Orange Heresy (1971) av Charles Willeford, oversatt til norsk kontekst og språk (ved hjelp av Google Translate, ifølge Mortensen selv). Da anklagene om plagiat haglet, forsvarte forlaget Flamme det med at Mortensens forfatterskap «i høy grad er basert på sampling, remiksing og appropriasjon».

Det har vært mye Mortensen i monitor, men så ble det – nesten merkverdig – stille. Det viser seg at adopsjonstemaet i diktene kunne vært et hint om årsaken: Han sitter nemlig oppe på Blindern og holder på med en doktorgrad som har fått arbeidstittelen «Favorittmigrantenes motfortellinger: skandinavisk adopsjonslitteratur 1996–2024». Skandinavia er stedet med flest adopterte per innbygger, og i 1996 begynte dette å skildres i skjønnlitteraturen, men det finnes nesten ingen som har forsket på denne litteraturen. Audun Mortensen har siden tidlig på 2000-tallet lest bøkene med interesse og med årene lurt på hvorfor ingen har forsøkt å kartlegge hva disse forfatterne skriver om og hvordan.

– Jeg har vært nysgjerrig på om det er noen mønstre som går igjen i disse bøkene, både tematisk og formmessig, og hvordan forfatterne skriver om disse erfaringene, sier Mortensen da vi møter ham på Blindern. Her har de nemlig forskningsprosjektet Minoritetsstemmer i skandinavisk samtidslitteratur, noe som gav ham mulighet til å undersøke adopsjonslitteraturen nærmere. Men hva finner han ut av? Mortensen begynner med begynnelsen:

– Helt siden praksisen med transnasjonal adopsjon kom på plass i løpet av 50-tallet i Skandinavia, i kjølvannet av Korea-krigen, så har den offentlige samtalen vært drevet av fagfolk, iblant adoptivforeldre, innen disipliner som psykologi, pedagogikk og antropologi, ja, egentlig av mange andre enn de adopterte selv.

Men så skjedde det noe i 1996, da svenske Astrid Trotzig debuterte med den selvbiografiske romanen Blod är tjockare än vatten. Hun ble adoptert fra Sør-Korea på 1970-tallet, og i boken beskriver hun reisen tilbake til et land som er hennes, men samtidig ikke. Siden den gang har det fortsatt å følge på med skjønnlitterære utgivelser om det å komme til Skandinavia som barn.

– Så det var egentlig gjennom litteraturen at vi først fikk høre noe substansielt fra dem som har blitt adoptert, hvor noen forsøkte å sette ord på erfaringene og perspektivene til den adopterte. Enkelte av disse verkene reflekterte også over politiske og strukturelle skyggesider ved adopsjonssystemet for over ti år siden, forhold som først det siste året har blitt allment kjent, forteller Mortensen.

– Kan du si noe om hva som er typisk for den skandinaviske adopsjonslitteraturen?

– Adopsjonslitteraturen preges av paradokser og ambivalenser og skiller seg ut i den såkalte minoritetslitteraturen ved at flerkultur, flerspråklighet, familiedynamikk, utenforskap og klasseskiller fremstilles på mindre gjenkjennelige måter. Også i adopsjonslitteraturen er migrasjon et premiss, men opphavskulturen er tabubelagt, ukjent eller noe som den adopterte må risikere mye for å gjenoppdage. For det å skulle anerkjenne opphavskulturen strider jo imot det tradisjonelle synet på adopsjon, å bli en annen, glemme fortiden og opphavet.

– «Den såkalte minoritetslitteraturen», sier du, hva tenker du om sjangerbetegnelsen adopsjonslitteratur?

– Dette er tematisk valgt av meg for å kunne diskutere og belyse en tendens som er blitt oversett i den skandinaviske litteraturen. Det er ikke viktig for meg at det skal kalles adopsjonslitteratur, det er for å kunne bruke det analytisk for å undersøke estetiske uttrykk og holdninger der hvor det er et felles utgangspunkt i det som er blitt kalt «den stille migrasjonen», altså transnasjonal adopsjon.

– Det er det som er interessant med disse bøkene, at de er så forskjellige, det er et veldig heterogent opplegg, sier han, og begynner å ramse opp eksempler.

– Du har Geir Follevågs debattbok Adoptert identitet fra 2002, som skisserer en forståelse av identitet gjennom Nietzsche og amerikanske tegneserier. Det er romaner, som ikke er konvensjonelle romaner, men lesedramaet Tolk av danske Lee Langvad og den fragmenterte kunstnerromanen Min Kim av Eva Tind, også dansk. Så er det diktsamlingene til Brynjulf Jung Tjønn og svenske Patrik Lundbergs komiske dannelsesroman Gul utanpå.

– Det er altså mye variasjon i både form og innhold. Den faller liksom mellom flere felt.

Akkurat det med å falle mellom flere felt er en skildring som går igjen i flere av disse bøkene: det kan være en jeg-forteller som faller mellom flere kulturer, som føler seg utenfor i kulturen man har kommet til, og utenfor i den kulturen man har kommet fra. Eller en jeg-forteller som dras mellom å følge normen som takknemlig assimilert og det å skulle utforske opphavet.

Mortensen viser til det han beskriver som et «svært talende og treffende» eksempel fra Zeshan Shakars Gul bok: Hovedpersonen Mani jobber i Oppvekstdepartementet, han møter barndomsvenninnen Selma, som lurer på hvor mange utlendinger som jobber på arbeidsplassen hans. Mani begynner litt motvillig å ramse opp. Det er to på IT, og så er det vel én i arkivet, ja, og så er det rådgiveren Irene, «men hun er mest sannsynlig adoptert».

– Det sier noe om hvordan adopterte blir betraktet. Hun er for norsk, liksom. Tradisjonelt har jo adopterte blitt oppdratt som adoptivforeldrenes egenfødte, og sammen har de mimet den biologiske familien. Dette har nok ofte forundret andre med minoritetsbakgrunn. Flere av bøkene i mitt materiale reflekterer nettopp over det anstrengte forholdet til andre synlige minoriteter og adopterte. Men også over hvordan adopsjonspraksisen i retrospekt fremstår som et ganske naivt sosialt eksperiment, sier Mortensen og fortsetter:

– Så det er typiske tema i disse bøkene, det misforholdet mellom det indre og det ytre, hvor man har et indre som er majorisert, og et minorisert ytre som aldri blir påpekt. Bortsett fra de gangene hvor man blir ekskludert for det, og som Brynjulf Jung Tjønn skriver om i Kvit, norsk mann: som man faktisk også kan bli drept for i Norge.

Så da Ivo de Figueiredo skrev et essay i Morgenbladet om jeg-fortelleren i minoritetslitteraturen, hvor han kritiserte Brynjulf Jung Tjønn for at jeg-personens «selvbilde som asiatisk nordmann var merkelig uforløst», så bommer han, mener Mortensen.

– Det er det som er poenget, sånn jeg leser det, at diktene iscenesetter en merkelig uforløst tilstedeværelse og tilhørighet, som det lyriske jeget ikke har forsonet seg med, og som det ikke tilbys en endelig løsning på.

– Tilhørighet er jo også sentralt for ditt eget forfatterskap. Du plukker tekstmoduler fra andre steder, sampler, remikser, approprierer, og så gjør du det til ditt eget. Tenker du på ditt eget forfatterskap som adopsjonslitteratur?

– Nei, for jeg bruker betegnelsen på bøker som helt konkret tar opp spørsmål og tematikk knyttet til adopsjon, men det er en interessant tolkning. Med en gang en forfatter med en eller annen form for minoritetsbakgrunn skriver «jeg», og inviterer til virkelighetslitterær lesemåte, så dukker det opp visse spørsmål og forventninger. Så det å velge mer konseptuelle grep sånn som for eksempel Lee Langvad har gjort, og som jeg har gjort, er jo en måte å besvare den problematikken på.

– I Granta skriver du for første gang om adopsjon. Hvordan gikk det til?

– Jeg ble faktisk kontaktet av Granta, som lurte på om jeg hadde noe materiale, og da hadde jeg disse diktene som jeg egentlig skrev for en stund siden, og som jeg oversatte. Så det er vel kanskje mitt bidrag til adopsjonslitteraturen.

– Har du planer om å bidra mer?

– Ikke foreløpig, nå har jeg mer enn nok med å lese bøkene som allerede finnes.