Searching for the young soul rebels

– Det der må være ham selv som DJ-er. Den låten fikk jeg av Weller på kassett i 1981! Jeg var formann i The Jam fanclub avdeling Sverige; og fikk audiens i bandbussen utenfor Gröna Lund der de spilte. Han ville aller helst forklare meg om northern soul-musikken og -ideologien, og følte det var enklest å lage en kassett med et utvalg singler. Jeg brukte flere år på å identifisere låtene.

Den svenske popkulturideologen Andres Lokko havner med ett – noe motvillig, vil jeg tro – i et nostalgisk hjørne. Det er før Paul Weller skal gå på scenen på den forholdsvis lille rockeklubben The Garage ved Highbury i London. Anledningen er utgivelsen av Wellers eksperimentelle, skisseaktige album Wake Up the Nation, og PW har tydeligvis behov for å vise sin tilknytning til gutta på gølvet. Dette er kvelden for fans som har vunnet billetter, og tilreisende presse – en måned senere skal han spille en uke med utsolgte konserter i Royal Albert Hall. Det dundrer soul-singler og svulmende Small Faces-låter ut av PA-anlegget, og alt er med andre ord som det skal være. Halvparten av herrene i salen har Weller-sveis, om enn noe pistrete. Dette er en parallell virkelighet, som gir et skinn av muligheten av en eksistens uten Lady Gaga, «Hjernevask», Spotify, klær fra Ed Hardy, eller Facebook-profilene til Halvor Fosli og Asle Toje. I denne boblen er det godt å være. Og det er et naturlig sted å møte Andres Lokko.

Han er aktuell med et gigantisk forfengelighetsprosjekt: Ikke langt unna to tusen sider med utvalgte tekster fra 1989 til 2009 er av feinschmeckerforlaget Modernista nå samlet mellom et par permer, og plassert i en uhyre forseggjort skoeske (bøkene kan også kjøpes separat), og nettopp Paul Weller går igjen i tekstene, fra første til siste side. Jakten på ekstase, sjel, tilhørighet og det moderne er den underliggende tematikk her, med Weller og andre som metaforiske størrelser.

I dagens bloggsamfunn, hvor tilgangen på informasjon og meninger er større enn noen gang, er kanskje skribentprofiler som Andres Lokko en utrydningstruet art. Hjemme i Sverige har han, og spesielt bladene hans; musikkmagasinet Pop, motemagasinet Bibel og nettstedet Feber, hatt en status og påvirkningskraft som er bemerkelsesverdig. Bøkene ble anmeldt over dobbeltsider i de fleste svenske avisers kultursider, og Daniel Sjölin ryddet plass i sofaen på «Babel». Påvirkningen har ytre sett gitt seg utslag i en generasjon svenskers musikksmak og stilforståelse, men Lokko har også fungert som en ideolog: han er en evig modernist, som har forsøkt å oppdra det svenske folk. Selv kaller han seg sosialist, mens hans kritikere gjerne kaller ham en konservativ elitist. Det kommer vel an på øyet som ser.

«Jag tilhör den traditionella vänstern och derfor erkänner jag inte de okunnigas lika rätt att diskutera,» siterer han Jan Myrdal i bokens epigraf, men han bruker også Eddie Amadors mantra «Not everyone understands house music. It’s a spiritual thing». Det er i dette spennet vi finner tekstene i Andres Lokko 1989–2009. Hybrisprosjektet rommer pseudoessays, intervjuer, kronikker, anmeldelser og satiriske tekster, hovedsakelig om musikk, men også om litteratur, mote og politikk. Bøkene leser overraskende godt, spesielt om du ser verdien i valget mellom sorte og brune Clarks, dype soulsingler og Dexys Midnight Runners. Og det gjør du vel?! Første bind preges av en himmelstormende demagogisk «med oss eller mot oss»-tone. Via en noe bitter fase mot slutten av nittitallet, preget av aldring, og generell weltschmerz, har Andres Lokko endt opp i en kledelig avslappet elder statesman of pop-rolle. Hans anglofili kjenner ingen grenser, noe som er svært tydelig når man leser antologiene. Han har tatt konsekvensen av dette og har de fire siste årene bodd i Ladbroke Grove i favorittbyen. Der deler han hjem med den svenske artisten Lisa Milberg, for ordens skyld med Sarah Cracknell fra Saint Etienne som huseier. Life imitating art og så videre. Men tilbake til Weller.

– På nittitallet var Paul Weller-konserter som å gå på jobben en regnfull torsdag i november; du har ikke noe lyst, men du er nødt, det er bare å bite tennene sammen. I den perioden ble han Englands svar på Bruce Springsteen, på en veldig kjedelig måte. Han er heldigvis blitt litt mer interessant igjen nå med de to siste platene. Jeg treffer ham litt av og til fortsatt, når han er med sønnen sin til frisøren i Portobello Road eller gjør noe i nabolaget. Han er svært misfornøyd med håret og barten min, synes jeg ser ut som en rockabilly-kar!

Det er jo nesten som et fadermord fra din side å regne, den looken der. Men hvorfor så mye Weller, tror du?

– Da jeg vokste opp, i en liten forstad til Stockholm, var det ingen som brydde seg om The Jam, The Style Council og verdiene de sto for. Da jeg først fikk en plattform til å skrive, ble det å hele tiden skrive om Weller til min lille, noe overdrevne hevn mot disse unnlatelsessyndene. Jeg fant det jo ut da jeg fikk bøkene nå – det er jo komisk å se på registeret hvor mye snakk det er om Weller. Samtidig finnes det heldigvis tekster her som leker med hele den overdrivelsen også. På mange måter blir jeg en konstant, nesten en tegneseriefigur, det er jeg for øvrig blitt på ordentlig, en karikatur som maser om de samme tingene om og om igjen. Som leser er det jo kanskje lettere å føle godhet for en slik figur?

Joda. Samtidig er det jo temperatursvingninger her, fra ungdommelig eufori, til hverdagens skuffelse senere, følelsen av å vokse fra tidligere faste holdepunkter i tilværelsen. Om jeg får lov til å ta i litt, kan jo denne utgivelsen leses som et selvbiografisk verk – men der den personlige, entusiastiske journalistikken er den valgte form, ikke dagboknotatet eller fiksjonen.

– Ojsann! Det er et bevisst valg av redaktørene i forlaget; det er tatt med flere tekster som ikke er særlig gode, men som gir et mer komplekst bilde av dette med å vokse opp i tekst. Den trengte noen tidsmarkører, det er tatt med lederartikler jeg skrev for forskjellige ungdomsmagasiner mot slutten av åttitallet, og de er jo preget av en veldig ung og ironisk tone; heyhey, velkommen til nittitallet og så videre. Det var veldig flaut å lese, og jeg lurte jo på hva i alle dager jeg skulle med dette nå. Likevel er jeg glad for at min narsissistiske kvalitetskontroll ble overkjørt og nedstemt. Jeg merker jo det nå som jeg er blitt litt eldre, det er vanskelig å se hva som var så bra med ungdommen! Om jeg skulle få velge selv, ville det bare vært med tekster fra de siste fem seks årene i disse bøkene. Tenk når The Rolling Stones og andre skal sitte og remastre sine eldste plater, da vil de jo aller helst spille dem inn på nytt, for at det skal låte best mulig. Men som journalist og kritiker burde jeg jo være den første til å innse at man ikke kan gjøre det sånn. 

Ja, for hvor nøyaktig en biografi er 1989–2009? Og hvor revisjonistisk er popmusikkritikken som biografisk sjanger? Jeg tenker på replikken «Jag satt hemma och retoucherade några gamla skolfoton» fra Killinggängets film Fire Nyanser av Brunt.

– Den er vel ekstremt revisjonistisk, og kanskje ville det vært lurt om den var enda mer ekstrem. I ettertid ser jo historien aldri ut som den gjorde da det hendte. Men jeg tror, på godt og vondt, at mine antologier er overraskende urevisjonistiske rent utvalgsmessig. Derimot er tekstene ofte revisjonistiske i seg selv om man leser dem nøye. Det ville jo vært ytterst uintelligent om de ikke var det. Popkritikkens største fiende er troen på dustete tull som konsekvens. 

Det får de holde på med i Eurovision-bilagene i stedet?

– Ja. Det enkleste ville vel vært å lage en 300-siders bok med solide artikler, som viser bredde og stil, men jeg ville opplevd det som usant, et litt for grandiøst og sminket bilde av meg selv og min skriftlige historie. Formen på utgivelsen ble faktisk også litt inspirert av David Nicholls roman «One Day», som var en stor hit her i fjor. Den følger en kjærlighetshistorie fra 1985 opp til i dag, i månedsvise punktnedslag.

Forholdet til musikk er vel også en slags kjærlighetshistorie. Og innfallsvinkelen endrer seg underveis. Det er lett å se forskjellige faser i livet ditt av temperamentet på tekstene etter som årene går. Men det er vel riktig å si at du for alvor gjorde deg bemerket som skribent med oppstarten av Pop i 1992?

– Min personlige tone i Pop var jo en krysning av Karl Marx og en frikirkepastor, full av manifester. Jeg var en slags popens Moses som hamret inn sannhetene i stein. Jeg ville ha det på den måten, fordi ingen andre behandlet popmusikk på den måten da. Jeg ville prøve å gjenskape kraften og ideene i den beste popmusikken, til et svensk pressespråk. De årene som formet min musikkforståelse, 1983 til 1986, var en perfekt tid i så måte. Det var meget anglofilt: The Style Council, Everything But The Girl, Billy Bragg, late-period The Clash, Robert Wyatt, Postcard records … selvfølgelig Dexys! … hendelser som gruvearbeiderstreiken, Falklandskrigen, Thatcher-regjeringen.

Det var noen viktige berøringspunkter der, ja!

– Det disse utsondret var ekstremt politisk, men samtidig litterært, estetisk, og moderne på en måte som jeg ikke så rundt meg hjemme. Man var nødt til å se til England. Sverige var musikalsk og estetisk totalt ulevelig på den tiden. I Sverige hadde vi det store problemet at prog-bevegelsen aldri tok slutt, den bare gikk over i punk, og alle så fortsatt like ut, og alle tenkte på samme måten.

 Begrepene du bruker: politisk, litterært, estetisk og moderne … er det lettere å se dette i ettertid?

– Nei, åttitallet var meget bevisst på sin egen modernitet, vil jeg si. I Sverige hadde vi band som Reeperbahn og Lustans Lakejer, og forfattere som Stig Larsson, Mare Kandre og Horace Engdahl … «de unge moderne», som de faktisk kalte seg. Det var meget stilisert, og sortkledd, men alle disse var fra förorten akkurat som meg, og det ble for kjedelig for meg da, jeg trengte en annen verden. Men ankepunkt nummer én var jo den fullstendige mangel på en soultradisjon, eller alt som måtte kunne karakteriseres som svart kultur. Vi i Pop var veldig enkle og dogmatiske: Alt sort er bra, og mye bedre enn hvitt. Det virker kanskje naivt, men vi var virkelig alene om å forfekte disse oppfatningene – med et unntak i Mats Nileskjær i radio, så klart. Da vi gikk bakover i pressearkivene, merket vi jo at platene fra Marvin Gaye, Stevie Wonder og Aretha Franklin sjelden ble anmeldt i Sverige. Sort populærkultur var noe veldig obskurt.

I dag kan det vel se ut som om de verdiene der har satt seg?

– Det er helt annerledes i dag. Og jeg tror ikke man skal takke Pop eller mediene, akkurat: det er innvandringen som har båret frukter. På søtti- og åttitallet hadde ikke de (afrikanske) innvandrerne noen stemme. Vi hadde Cindy Peters som en slags «nasjonalneger», men det var liksom bare plass til den ene. Dette forandret seg med annengenerasjonsartister som Titiyo og Papa Dee – det ble en naturlig, integrert del av svensk kultur og populærkultur. I England begynte dette på slutten av 40-tallet, så de har litt forsprang der. 

Men hvorfor er pop og politikk en så god match? Det er da nok av eksempler på det motsatte.

– Det kan lett bli «preaching to the converted», à la den svenske proggbevegelsen. Men tenk deg kommersiell bossanova som handler om problemer med økte husleier – da blir det plutselig noe annet, når man kan lure budskapet inn i nye sammenhenger, få det spilt på radio, og vise frem nye virkelighetsforståelser for folk. Nettopp derfor likte jeg The Style Council, og nettopp derfor var de, og er de, viktige. De lurte folk til å høre på lette, sommerlige låter som i virkeligheten handlet om sykeforsikringer. Weller var jo i tillegg ungpikeidol på den tiden. Det er fascinerende, og fortsatt uvanlig. Og det er en markant mangelvare i dagens poplister, vil jeg si.

Hva har vi fått i stedet?

– Vi har forringet musikkens verdi de siste ti årene. Tidsånden slik den ser ut nå, er veldig lik det tidlige åttitallet/sene søttitallet. Det er få som bruker musikk til å si noe virkelig vesentlig, politisk. Det er få manifester, det virker ikke som det er noen bevissthet eller overbevisning som driver artistene. Det har faktisk vært en sving mot høyre, alle musikk-konkurranser på TV har fått oss tilbake til start, på et vis. Det er dette som kan redde plate- og underholdningsindustrien nå, kan det virke som: å gjøre musikk til light entertainment, nesten slik den så ut i 1961. Alle synger fine og trivelige covere, så godt de kan, av kjente sanger som mennesker kjenner. Det er noe nærmest ekstremistisk ufarlig i det … jeg sitter og venter på en motreaksjon.

You don’t have to take this crap!

– Nå høres jeg ut som en paranoid konspirasjonsteoretiker, men det er tegn på at noen forsøker å uskadeliggjøre popmusikkens potensielle makt. Det er et politisk mål … som kunstform skal den holdes på matta. Høyrefolk og liberale har vel uansett ikke hatt noen nytte av popmusikken tidligere. Altså, jeg har ingen anelse om din politiske overbevisning, egentlig, men i og med at vi snakker om disse artistene, tar jeg det for gitt at du tilhører venstresiden mer enn høyresiden. Eventuelt anarkismen.

Rolig nå!

– Tenk på David Cameron som sa at «Eton Rifles» med The Jam var hans favorittlåt. Det er absurd! Den står jo for det motsatte av hans verdier. Wellers eget sinne over Camerons uttalelser er viktig. Det var en kampanje her i England for å få låten til førsteplass på listene til valgdagen, men det hjalp dessverre ikke.

Vil Cameron & Co. skape problemer med en gang?

– Problemer for alle som tjener mindre enn sånn cirka 1,5 millioner kroner i året, ja. England er fortsatt et klassesamfunn.

Å flytte til London var en logisk handling i ditt liv, skal man dømme etter tekstene i antologiene dine. Hva er det med England?

– Det er nok ganske enkelt mitt åndelige hjem. Slik har det i hvert fall føltes helt siden jeg dro dit første gang, som tolvåring. Men det det egentlig dreier seg om, er nok noe så enkelt som at det er landet hvor popmusikken ble oppfunnet. Alle land har forresten en sånn type som Weller. Sverige har Ulf Lundell, USA har Springsteen, dere har … hva heter han igjen?

Åge Aleksandersen?

– Presis. Alle har en sånn musikalsk landsfader som man ikke kommer utenom. Og alle disse har en politisk side. Men de har lite påvirkningskraft på førstegangsvelgerne, dessverre. Lundell og Weller er liksom eldre enn pappa. De snakker til de allerede omvendte. Hvorfor kan ikke Håkan Hellström bli en sånn figur … eller Veronica Maggio … noen som har et ungt publikum. Men nå høres vi ut som grumpy old men som klager over at det ikke er som da vi vokste opp … Om man sier at popmusikk har utspilt sin rolle, bør vi kanskje heller sette vår lit til spillutviklere. Det er de som skal vekke ungdommen og avantgarden!

Tilbake til ungdommen. Jeg kjøpte nylig en veldig bra soul/disco-single med en estisk artist ved navn Marju Kuut. Men fantes det virkelig en eksil-estisk popscene i Stockholm tidlig på 80-tallet?

– Ja og nei. Men den fantes knapt nok i band-form, egentlig. Det dreide seg om fire-fem fjortisgutter som var de første og eneste i Sverige som oppdaget northern soul sammen, og dette fikk i det lange løp veldig imponerende bieffekter, faktisk – som fortsatt pågår.

Er du av patriotiske årsaker kjent med Sofi Oksanens bøker?

– Jeg har lest hennes bok om Estland, som er aldeles utmerket, men jeg kjenner henne ikke.

Men hva synes du om hennes look?

– Haha. Jeg må motvillig innrømme at den faktisk kler hennes alvorlige, litterære stil.

 Dette med kunstnernes rettigheter er brennhett tema for tiden, men det virker som det mest er industrien og bransjen som bryr seg om det, mer enn musikerne og forfatterne selv?

– Det er alle som jobber med det rundt, som administrerer andres åndsverk, som roper høyest om dette. De er livredde for å miste jobben, helt enkelt. Jeg intervjuet Tracey Thorn fra Everything But The Girl i går, og hun – som tross alt er 47 år – var overlykkelig for at plateindustrien var et tilbakelagt kapittel for henne. Hun kan lage plater som blir solgt til et passe stort antall mennesker som har lyst til å supporte henne, hun slipper å gjøre mye dårlig og slitsom presse, fordi hun kan nås via Twitter og Facebook lett som bare det, der hun kommuniserer med alle. Der har hun klart å opprette sin egen lille, fantastiske verden. De fleste av hennes samtidige generasjon havner på sidelinjen nå, og skal slite med å få plateselskaper til å ville satse penger på musikken deres. Men som voksen interessert fan er det jo veldig beleilig. Du slipper å vente på det eksklusive intervuet i Mojo eller hva det skulle være, for å få vite nytt om favorittartisten din. Det er bare å sende en mail og spørre i stedet! Og få et personlig svar på to minutter.

Men kjære vene, nå sager du jo av grenen du sitter på!

Jeg vet! Men vi må tenke nytt. Jeg ser ikke på musikkjournalistikken, den jeg bedriver, som en del av platebransjen. Sett at det ikke kommer ut flere plater, men bare en masse musikk, i forskjellige former. Om vi fjerner produktet, varen, fra likningen, så sitter vi igjen med en ny rockjournalistikk som kan bli helt fri. Jobben blir mye mer interessant, både for den som leser den og for den som skriver den. Ingen redaktører har løst dette ennå, og tviholder jo på de gamle plateanmeldelsene en gang i uken. Ulempen er jo at mange av pengene forsvinner fra ligningen også. Det har vært en snodig situasjon i Sverige de siste årene, for etter som plateselskapene har tjent mindre penger, har de brukt mindre på å annonsere, med det resultat at det blir mindre plass til stoff om plater og musikk. Moteannonsene har derimot økt, og dermed har også motestoffet økt med det. Annonseavdelingen er viktigere enn man tror. Konsertmarkedet har økt betraktelig, dermed også konsertannonser, og igjen en underlig vekt på konsertanmeldelser.

Det er tydelig, for tekstene i bokutgivelsen din blir gradvis kortere. Er det mindre viktig å skrive om et album i 2010 enn det var i 1997?

– Først og fremst blir de kortere fordi de nå publiseres i en dagsavis og ikke i et rendyrket musikkmagasin. Men selv der er jo plateanmeldelsene kortere enn i 1997, og det er jo ikke fordi musikken er mindre viktig, men fordi albumene er mindre relevante. Vi befinner oss jo i en posisjon hvor musikkjournalistikkens logiske fortsettelse enda en gang helt og holdent – og snart – kommer til å handle om hvem som skriver; hvem man følger. Karakterer og anmeldelser har ingen større betydning; Dagens Nyheter eller Svenska Dagbladet er ikke tilstrekkelig sterke avsendere i dette klimaet. I dag er det skribenten selv som må være mer interessant enn emnet.

Dette er vel en effekt av nettets stil også. Hvilken effekt vil det ha på lang sikt, tror du?

– Den har hatt omtrent samme effekt på musikkritikken som på all annen journalistikk: den har ledet til engstelse og tapt selvsikkerhet. Egentlig er det vanskelig å forstå hvorfor. Alt det egentlig handler om, er at den utspiller seg på en ny arena, men likevel har internettet – eller snarere bloggene på nettet enn nettet selv – med veldig skarpe albuer strevet etter å fremstille den trykte kritikken som overflødig, for å skape rom for seg selv. Så, all in all er det helt enkelt en veldig sunn konkurranseinnstilling som til slutt vil fremtvinge bedre tekster.

 Tidlig på 2000-tallet startet du opp musikknettstedet Feber, som kan kalles et pionerprosjekt, i hvert fall i nordisk sammenheng. Dere var fire svært gode skribenter som utfylte hverandre, og hadde mange lesere. Hva gikk galt?

– For å være helt ærlig så var det egentlig ingenting som gikk galt. Det var så enkelt som at Mats Olsson ble lei og ikke lenger hadde lyst til å skrive så mye og så ofte, og da han mistet lysten, hadde ingen av oss andre lyst til å ødelegge symmetrien ved å fortsette. Men rent teoretisk/økonomisk kunne vi ha fortsatt med Feber en god stund til.

Men apropos dette hersens internettet: Mange mener at Spotify har virket positivt inn på musikkinteressen. Hvordan stiller du deg til det?

– Jeg har ikke Spotify. Eller, rettere sagt, jeg hadde det en stund, helt i begynnelsen, men jeg har ikke fornyet abonnementet, fordi jeg ganske enkelt ikke hører på musikk på den måten Spotify tror at alle gjør.

Hvordan tror Spotify at vi lytter, da? Du har sagt noe om behovet for «et nytt internett», hva mener du med det, egentlig?

– Det er alltid noen som setter grensene for et system som Spotify. Noen bestemmer jo faktisk over dette. Og det er ikke noen spesifikk persons smak som bestemmer, jeg aner ikke hva han eller hun står for. Et statlig Spotify som velger bort en viss musikk for at den er dårlig eller uinteressant, skulle jeg så klart gjerne drive selv – for skattemidler – og tvinge folk til å lytte på den beste musikken fra Detroit, Croydon aller Ghana i stedet for den vanlige minste felles multiplum-musikken med skyhøyt PR-budsjett. Selv om «alt finnes» blir jo det mest interessante for meg å finne ut av hva som ikke finnes, hvorfor det ikke er der, og høre på og skrive om det i stedet. Dette forklarer muligens min plutselige interesse for tidlig 70-talls frijazz fra Øvre Volta.

Men hva må til for å vekke interessen for musikkritikk igjen?

– Den nye rockjournalistikken kommer til å bli mer essayistisk, og blir tvunget til å bli mer intellektuell. Skribenten trenger en idé. Det holder ikke lenger med «her er et tips fra meg». Og effekten er at det ordentlige musikkstoffet må søke inn i kultursidene, ikke underholdningssidene. Jeg ser ikke noen annen naturlig arena i papirmediene for meg nå. Nå i helgen skal jeg skrive en stor artikkel om The Falls tjueniende plate, og Mark E Smiths tverre poesi, og da er det Aftonbladets kulturredaksjon som rydder stor plass. For bare ti år siden ville de ikke hatt befatning med slik musikk i det hele tatt, med Dylan som et kjedelig unntak. Så det er en naturlig utvikling. Når noe er nytt og heftig og så vokser opp, blir det automatisk finkultur. Samme hvor sjokkerende eller overflatisk det var i utgangspunktet – det skjedde med punk, hip hop, det skjer med acid house og så videre. Akademiseringen er aldri langt unna.

 Nok en gang: Avstanden gjør det større og klarere å se sammenheng og relevans.

– Samtidig dør det jo når det blir finkultur. Da jazzen ble finkultur, gikk jo absolutt futten ut av den sjangeren. Inkubasjonstiden er bra og viktig. Det mest interessante burde holdes utenom finkulturen, for dens egen skyld. Men nå, post-Björk, har vi en rekke popartister som har denne finkulturelle ambisjonen med seg helt fra starten av. Som for eksempel The Knife, som setter opp en electronica-opera om Charles Darwin, og det synes jeg for så vidt er veldig bra. Samtidig gjør de det på en måte som får det til å oppleves som veldig trygt og kjedelig. Men det er jo der pengene ligger. I stedet for å dra på en utmattende klubbturné i Finland, kan artistene sysle med en ballettoppsetning hjemme i Sverige, og kanskje få med eksportrådet senere, og kulturstøtte … den såkalte finkulturen blir en lettere vei til å gjøre en popkarriere: Rett inn i toppdivisjonen. Mitt andre problem ved dette er jo at det som er pop forsvinner, all excitement forsvinner. Det blir kjapt institusjonalisert.

Apropos: hvordan har arbeidet med Killinggänget påvirket ditt virke som kritiker og skribent?

– Det har dessverre gjort meg en anelse mer motvillig empatisk. Når man selv skriver manus og lager film, tv-serie eller teater, får man jo en helt annen innsikt i skaperprosessens viderverdigheter og også hvor vanskelig det er å holde en gruppe/et band gående, eller hvorfor det tar åtte år før et band klarer å bli ferdig med sin niende plate.

Din scenedebut på Dramaten i fjor – ga den mersmak? Er du inne i «det gode selskap» nå?

– Nei, den ga virkelig ikke mersmak. Jeg syntes i og for seg at det, til slutt, var ganske gøy – og jeg er veldig stolt over stykket vårt – men det hadde mer med selskapet, mine kolleger, enn selve skuespilleriet å gjøre. Men jeg savner det genet som alle mine scenevante venner virker å ha; det som elsker applausen og publikums jubel mer enn livet selv. Det berører ikke meg i det hele tatt.

 Det er kanskje bedre å sitte på andre siden av bordet og skrive om det i stedet?

– Ja, absolutt. Men det bør ikke bli for konstruert og opphøyet, heller. Det er ingen utdanning på høyskolenivå for plateanmeldere. Heldigvis er ikke rockjournalistikken blitt virkelig akademisert ennå. Det er kanskje til det beste for dem som skal lese det, jeg vil at det skal fungere!

 Du vil ut til folket? Men du blir jo også sett på som en elitist …

– Æh, ikke kall meg elitist! Forresten, en elitist eller snobb vet jo kanskje en del om ting som andre kan få glede av. Noen som kan svært mye om, tja, kjemi, får aldri høre det om seg selv. Kjemi er noe folk flest ikke bryr seg om eller vet noe om. Da blir du sett på som en imponerende ekspert. Men når det gjelder musikk, da er du en nerd, eller en snobb, eller en elitist – en folkeforakter. Det er fordi musikk er noe mennesker relaterer seg sterkt til, musikk og låter er noe man forbinder med kjærlighet, skilsmisser, hendelser i livet, på en litt annen måte enn de store formatene film, roman, teaterstykker. Musikk er minner, plasser, lukter … og dette vil nok mange ikke at noen skal tukle med!

Hvem er det du skriver for nå?

– Det er tydelig hvordan tekstene utvikler seg utover i boka, og det jeg ser nå er en vilje til å forsøke å skrive for mennesker på min egen alder. Å skrive om popmusikk i dag handler mer og mer om det å våge å eldes med den. Ikke forsøke å konkurrere med en 21-åring på hans hjemmebane og skrive meg opp mot hans stil, men snarere stadfeste at her jeg er i livet nå som 42-åring, og jeg mener kanskje noe annet i dag enn for ti år siden. Å prøve å være ærlig og oppriktig med hensyn til dette, og skrive til mine egne, det er det jeg søker nå. Jeg mener ikke at jeg skal bli mer intern, du må ikke ha hørt på The Clash i 1982. Men jeg bør kanskje heller ta høyde for at leserne mine har begynt å få dårlig rygg, for eksempel.

Det kan bli spennende å se hvordan ryggplager uttrykker seg i et pressespråk. Men du driver altså ikke med ungdomskultur?

– Nei, det vil jeg ikke si.

 Men hvis det ikke er ungdomskultur, hvordan definerer du da modernisme-begrepet i dag?

– Det er en slags personlig religion som gjennomsyrer alt man gjør, tenker og sier. Egentlig kan den se ut akkurat som man vil, men den har sitt utspring i nettopp en modernistisk-progressiv filosofi som sier at vi alltid må se fremover, videre, opp-over. En anti-nostalgisk nødvendighet. Vi må tvinge oss selv mot nye og mer moderne kulturopplevelser.

Og hvor finner du eventuelt videreføringen av disse verdiene i dag, i popkulturen?

– I dubstep og alle dens forgreninger, i japanske herremoteblader som Free & Easy, i Amy Hempels noveller, i plateselskapet Honest Jons kjærlighet til både tyrkisk 30-tallsmusikk og ny, sydafrikansk house, i Hiroki Nakamuras skodesign og i Gary Younges journalistikk …

Nettopp! Er det slik at hvis man ikke omfavner det moderne, er man historieløs?

– Jeg tror uansett at jeg har det i mitt jævla DNA at jeg vil oppleve det nye. Jeg vil høre ny musikk! Dette er jo til en viss grad en forskjell fra kritikere innen film eller litteratur, der det jaget etter det siste nye ikke er like altomfattende.

 Trendfølsomhet omkring litteratur er ikke like viktig som med musikken, mener du?

– Jeg tror ikke det. Det tar jo også lenger tid. Med musikk er det forholdsvis enkelt; i løpet av fire minutter, inklusiv nedlasting, er det mulig å danne seg en oppfatning. Med bøker tar det lenger tid. Altså, jeg pløyer jo bokanmeldelsene i alle de britiske papiravisene hver uke, og får jo et inntrykk av hva som skjer på den måten.

En annen måte å se det på, er jo at musikk kanskje er mer trend enn varig innhold.

– Ikke si det! Men mange mener nok det. Man kan analysere Godard-filmer eller Philip Roth et helt profesjonelt liv uten at for mange rynker på nesa av det … det er akseptert at det er sånn. Men om du velger å vie livet ditt til å analysere The Stooges, eller Gang of Four, da er du … jeg vet ikke helt hva du er da, men det er litt tabu. Det er ikke like verdig. Nærmest litt suspekt. Resultatet er at det finnes få autoritære stemmer om pop og rock nå. Jan Gradvall og jeg får på grunn av alderspoeng plass til å utvikle oss, men det er tynt ellers. Trendrottene forlot skipet for noen år siden, de salte om og begynte å skrive om mote, politikk eller kunst i stedet. I alle fall noe annet enn musikk. Musikk var blitt umoderne, og lite lukrativt. Men det gir heldigvis mer rom for meg. Jeg satt og hørte på forfatteren Jon Savage uttale seg på BBC om Malcolm McLarens viktighet i morges, og tenkte: sånn vil jeg jo bli når jeg blir voksen, om cirka femten år. Men det er jo akkurat det jeg gjør nå! Og det slår meg at det jeg holder på med, kan være litt viktig likevel.

 Hva med en vanlig bok, da?

– Å skrive en bok er noe man ønsker å ha gjort. Jeg skulle gjerne skrevet en novellesamling, en roman eller en et nytt teaterstykke. Men det betyr ikke at jeg kommer til å gjøre det. Det må komme naturlig. Man skriver en roman når man har fått sparken fra noe annet, er det ikke sånn? Dessuten, disiplinen å skrive fire timer hver morgen, ti tusen tegn til BOKEN, den har jeg ikke i meg. Jeg skriver jo fiksjon og teatertekster med Killinggänget, men det er som en deltaker i en gruppe. Dessuten har tekstene jeg skriver nå, vel så stor verdi for meg som et eventuelt bokprosjekt. Jeg driter egentlig i den prestisjen ved å kunne kalle meg forfatter, å ha den auraen der. Mye av det mest sublime jeg har opplevd som leser, det vakreste og mest innsiktsfulle, har jeg fra andre formater enn bare Den store romanen. Det kan være en kommentar, en reportasje, en anmeldelse eller hva som helst av mindre prestisjetunge tekstsjangre.

Men folk forventer bøker fra deg nå.

– Dette er ikke det første intervjuet jeg gir, som det så pretensiøst heter, og alle spør om det samme. Det er naturlig, jeg hadde sikkert stilt spørsmålet selv, og gjorde det faktisk med Tracey Thorn i går, når jeg tenker meg om. Jeg kommer sikkert til å angre dette om noen år, men jeg føler at det skulle devaluere det jeg skriver nå, i spalter, reportasjer eller bloggen, for den saks skyld, om det viste seg at jeg har spart det viktige til noe annet. Burde det ikke være omvendt? At man legger ned det viktigste arbeidet i det man faktisk jobber med, og heller tar alt det andre med i en morsom liten bok? Jeg tror også mange (kultur)journalister er urolige for sin kommende karriere … bøker er kan hende den eneste fremtiden. Vi er redde for en fremtid hvor vi ikke lenger er til stede engang. Vi må slappe litt av, jeg er vel ikke den eneste som er for teknologisk utvikling, men som samtidig klarer å glede meg over vakre ting; en papiravis, en vakker bok … det er nok noen generasjoner til før dette forsvinner.

Apropos generasjoner – hva er den største forskjellen fra nittitallet til i dag?

– Nesten alt i denne boken opp til 2001 bygger i stor grad på arbeid som er foretatt pre-internett. Det er faktisk et lite poeng. Du vet, og jeg vet, at om man lurer på noe, eller har glemt noe i dag, så er det bare å søke opp og så «ja, sånn var det», og «just det». Informasjonen er meget lett tilgjengelig, om man ønsker å finne den. Men da disse tekstene ble skrevet, var det sånn at man måtte gå rundt som en sprø professor og lete opp i støvete oppslagsverk om man ville finne ut noe innspillingsinformasjon om, typ, P.F. Sloan, og hele tiden ringe til mennesker som kunne kjenne til fakta om den og den skuespillerens tidlige filmroller. Men nå høres vi vel nesten ut som gamle menn som forteller om «da jeg var ung, da måtte vi gå syv mil til skolen hver dag, gjennom tung snø». Forresten, det er akkurat sånn det høres ut. Sånn er det. Punkt. Slut.