Riksbiografen

I Alfred Fidjestøls nye bok Oppstandelsen, som følger det norske herrelandslaget i fotball gjennom kvalifiseringskampene til sommerens VM i USA (men egentlig gjennom hele 2000-tallet), er det en scene fra landslagssamlingen i Debrecen i Ungarn i slutten av mars i fjor, hvor Norge skal møte Israel på nøytral grunn. Landslagssjef Ståle Solbakkens menn har startet kvalifiseringen med en solid 5–0-seier borte mot Moldova dager i forveien, og stemningen i troppen er god. «Det ble skravlet og fleipet og snakket om alt annet enn fotball. På denne samlingen handlet mye om å lage KI-genererte sanger om og til hverandre», fortelles det i boken, før forfatteren tillater seg en sjelden selvrefleksiv sidebetraktning: «Fotballspillere tilhører en av få yrkesgrupper som ikke trenger å uroe seg for om kunstig intelligens skal ta jobbene deres.»

Men Alfred Fidjestøl (f. 1973 i Bergen) trenger nok heller ikke bekymre seg for å bli utbyttet av KI med det første siden han er omtrent like effektiv som en stor språkmodell og – bank i bordet – langt mer singulær.

Etter hovedfag i filosofi, og noen vandringsår som kulturjournalist i Klassekampen bokdebuterte han i 2004 med en kort monografi om sitt hovedfagssubjekt, kalt Hans Jonas. Ein introduksjon (Universitetsforlaget). Deretter fikk han en forespørsel fra Samlaget om å skrive den første fullengde-biografien om folkedikteren, pressemannen og målmannen Per Sivle (1857–1904), som kom ut i 2007 og fikk tittelen Eit halvt liv. Dette ledet videre til en oppdragsbok om Det Norske Teatret skrevet opp mot hundreårsjubileet i 2013, den Bragepris-nominerte mursteinen Trass alt, som året etter avstedkom spinoff-produktet Frå Asker til Eden, et gruppeportrett av Det Norske Teatrets grunnleggere Hulda og Arne Garborg og deres «Askerkrets» av landsmålspionerer og kulturelle mangesyslere knyttet til gården Labråten på Hvalstad.

Siden har Alfred Fidjestøl vekslet mellom enkeltpersons-, kollektiv- og institusjonsbiografier og mellom bokmål og nynorsk: I 2015 kom Eit eige rom, boken om 50-årsjubilanten Norsk kulturråd, i 2017 Nesten menneske, biografien om rikssjimpansen Julius og Kristiansand Dyrepark (begge på Samlaget). I 2019 kom Lyden av Oslo (Cappelen Damm), om 100-årsjubilanten Oslo-filharmonien, og i 2020 kom Mine kamper (Gyldendal), biografien om Egil «Drillo» Olsen, som han igjen ble nominert til Brageprisen for. Siden har han skrevet to bøker til for Samlaget: Innerst i hjertet har jeg min forstand (2022), biografien om Georg Johannessen, og et nytt jubileumsverk, Noregs Musikkhøgskole. Femti år med notar, unotar og fotnotar (2023) – og i år kommer han med hele tre bøker, alle på Gyldendal.

Følgende intervju fant sted i lobbyen på Thon Hotel Storo i Oslo, ikke fordi det er det norske herrelandslagets faste samlingssted, men fordi det ligger på veien til cageball-anlegget i Nydalen, hvor Alfred Fidjestøl en ettermiddag etter påske hadde klemt inn en treningsøkt. Det var fortsatt noen dager til lanseringen av Oppstandelsen, og en måned til utgivelsen av hans bok om Radiumhospitalets historie, som han har skrevet parallelt. Så skal han til USA for å følge opp Oppstandelsen med en VM-bok – bind to er foreløpig utitulert siden det gjenstår å se om Norges mesterskapsprestasjoner vokser inn i himmelen – som han har til julehandelen på seg å levere. I tillegg er han hyret inn for å skrive historien om Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), som strengt tatt er det han holder på med om dagen, men foreningens 50-årsjubileum er først i 2028, så det går foreløpig an å leve litt i hverdagen òg.

SIMEN V. GONSHOLT: Kanskje vi kan begynne med siste nummer av Prosa, hvor Ivo de Figueiredo er intervjuet av Alf van der Hagen og til slutt sier: «Mange tror at når man skriver biografier, er man en fan. En forelsket belieber. Men jeg er jo mest opptatt av min egen skriving. Det er det jeg er opptatt av. Alltid. Det er vel du også.» Kjenner du deg igjen i det?

ALFRED FIDJESTØL: Både ja og nei. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i det å være opptatt av sin egen skriving, på en måte. For jeg blir jo veldig opptatt av den eller det jeg skriver om, oppslukt av prosjektet. Jeg tenker liksom ikke at nå skal jeg imponere leseren eller meg selv. Men jeg kjenner meg veldig igjen i at en biografi ikke er et fan-prosjekt. Det tenker jeg er en litt gammeldags forestilling. Jeg husker den første ordentlige biografien jeg skrev, om Per Sivle, da ble det sagt i en anmeldelse noe sånt som at han virker jo ikke begeistret for Per Sivle? Da var det en gangbar innvending. Mens i dag får man kanskje mer kred hvis man er kritisk.

SVG: Du pleier å understreke det, i for- eller etterord, at du skriver «kritiske» biografier. Men er det forskjell for deg på å skrive om en enkeltperson eller en institusjon? Eller på å skrive på oppdrag eller ikke?

AF: Selvfølgelig er det forskjeller, men egentlig er det likere enn mange vil tro. Ivo sa i Prosa også et eller annet om at han ikke tenker på seg som «biograf». Det kjente jeg meg også igjen i. Det er ikke en egen måte man skriver biografi på. Jeg tenker nå på en måte at alt er sakprosa, selv om biografisjangeren alltid diskuteres mye mer enn de andre sakprosasjangrene. Og det er omtrent samme metode og prinsipper enten det er en enkeltperson eller en institusjon. Men klart at det er forskjeller. Man er mer bundet til et livsløp når man skriver en biografi, det er noen føringer i et liv, mens man i en kollektivbiografi får mer frihet i til å velge hvor man ønsker å gå inn.

SVG: En ting som i alle fall går igjen, er at du foretrekker skriftlige kilder fremfor muntlige? Du er veldig skeptisk til menneskelig hukommelse? [Fra Eit eige rom: «Eg har generell mistru til den menneskelege hugsen og til den medvitne og umedvitne seleksjonen av minne i ettertid.» Fra Trass alt: «Eg har møtt all munnleg informasjon med største mistru og konsekvent lagt større vekt på skriftlege framfor munnlege kjelder.»]

AF: Ja, det er en sånn avskjæringsformulering som jeg er nødt til å ha med. Når man jobber med lengre historiske forløp, som er en blanding av muntlige og historiske kilder, så oppdager man veldig fort hvor upålitelige de muntlige er. Folk kan huske hendelser og stemninger, men de feildaterer dem veldig ofte, eller setter dem inn i feil sammenheng. Og da er det uhåndterlig som historisk stoff. Jeg tror jeg bare lærte det, i min naivitet, da jeg skrev Det Norske Teatrets historie. Da kunne jeg tenke at i dag skal jeg snakke med den og den personen – herregud, det vil være den døråpneren til akkurat det jeg lurer på. Og så kommer det liksom ikke noe som gir så mye mer. Det blir rett og slett mer sannferdig og etterrettelig og dokumenterbart hvis du lar de skriftlige kildene være grunnmuren.

SVG: Har det vært utslagsgivende for hvilke oppdrag du har tatt på deg, at det skal være et vell av skriftlige kilder å forholde seg til?

AF: Ja, jeg ville vært redd for å gjøre et historisk arbeid som ikke hadde noe skriftlig kildetilfang ved seg.

SVG: Men i denne boken om landslaget i fotball har du bare basert deg på samtaler og observasjoner?

AF: Det er åpenbart et annerledes prosjekt, sånn sett. Det var mer en journalistisk arbeidsmetode. The art of hanging out. Men det var sånn jeg la det fram også. Drillo sendte en anbefaling av meg til Ståle Solbakken. Så hadde vi et møte med ham, jeg og forlaget, vi hadde dressa oss opp, som om det var en høytidelig kontraktsforhandling. Men han var bare sånn: Når skal vi prates? Han skjønte ikke spørsmålet. Det er bare å begynne, det, hvis du vil det. Så vi begynte å snakke fast hver gang han hadde troppsuttak – om kampene som hadde vært og kampene som skulle være. Men så var det EM i Tyskland [dit Norge ikke kvalifiserte seg, i 2024] denne boken var tenkt til. Så da fikk vi med den nedturen og skuffelsen, og så valgte vi å forlenge og gjøre det til en VM-bok, hvis det skulle lykkes å komme dit. Det var nok viktig bonding, for i den perioden hvor det gikk dårlig og de andre journalistene ble kritiske til Solbakken og ingen ville se bak resultatene, var samtalene hans med meg en ventil hvor han kunne snakke om hvor nære vi tross alt var. Og da tror jeg det gjorde at han skjønte at det her er ingenting å være redd for. Så begynte han å sende meldinger videre til de andre og sa at det er bare å svare på det han lurer på. Da åpnet dør etter dør seg.

SVG: Boken heter altså Oppstandelsen og er illustrert med et baksideomslagsbilde av daværende landslagssjef Nils Johan Semb som faller til jorden, eller i alle fall til knes, etter Norges hittil siste mesterskapskamp, i EM i 2000. Og etter at Norge i fjor var klare for et nytt mesterskap, var det «som om noen skrudde på lyset etter 25 års sammenhengende mørke», skriver du. Hadde du hele tiden denne religiøse overbygningen for deg?

AF: Tittelen kom helt til slutt. Men den er jo i friksjon med det som er metaforen i fortellingen, at det er et landslag som blir lyst i bann, og som bryter en forbannelse. Det er jo mye fotballjournalistikk og -litteratur som har religiøse konnotasjoner, og det er ikke så rart. Det er en lidenskap i gleden over spillet som minner om religion, så det er en nærliggende metafor å gripe til. Og så er det ganske påfallende at landslaget har følt på denne forbannelsen. Først tenkte jeg egentlig at det er sånn vi tenker om det, men så har jeg skjønt underveis at det har faktisk preget spillernes selvforståelse også. På et eller tidspunkt begynner de å lure: Hva er det med oss? Hvorfor mislykkes vi gang på gang? Og det er et generasjonelt traume også. Sånn er det faktisk. Rent konkret er prestasjonsmulighetene preget av fedrenes synder, kan du si. Det har skapt en forestilling om at publikum vet og spillerne vet at det pleier å skjære seg til slutt. At de som løper rundt der ute og knapt var født i 2000, likevel har med seg dette traumet, det er jo en rar psykologisk situasjon.

SVG: Men så er det et øyeblikk i boken, fra den første kampen mot Italia, hvor Antonio Nusa kommer forbi backen sin med en uventet hælflikk, som det ikke blir noe mer ut av, men som likevel forandrer alt, ifølge Martin Ødegaard: «Det snakkes sjelden om hvordan en plutselig strålende involvering kan sette fyr på en fotballkamp […] Men for spillerne oppleves det sånn.» Det er så rart – men gir likevel så totalt mening – at et sånt øyeblikk kan forandre alt.

AF: Og det er noe trenere sjelden snakker om – at det kommer fra en spiller og ikke en trener, er kanskje ikke helt tilfeldig. Spillerne kjenner jo mer på den slags opplevelser i kamp. Men det var litt gøy, for jeg var opptatt av den hendelsen fra før og hadde skrevet om det og ville snakke med Martin Ødegaard om det. Og han var helt enig. Han mente at det er et underbelyst emne i fotballen, som føles relevant når du er på banen, kanskje spesielt i store kamper som står og vipper. Det er så deilig, ikke sant.

SVG: At Antonio Nusa gjorde det han gjorde, eller at muntlige kilder husker det du husker?

AF: Ja, nei, begge deler, helt klart.

SVG: Da jeg leste det, kom jeg – og nå er jeg åpenbart inne i stoffet her – til å tenke på noe du skrev i forordet til din første bok, om hvorfor du ville skrive en bok om filosofen Hans Jonas: «Stundom gløymer ein kvifor ein byrja å interesse seg for filosofi. Hans Jonas er ein av desse filosofane som får ein til å hugse det att.» Det var liksom ditt Antonio Nusa-øyeblikk?

AF: Det er et helt uskyldig øyeblikk i livet mitt. Da jeg oppdaget at det er et sammenfall mellom det Hans Jonas sto for filosofisk og det han opplevde biografisk. At han var en flink Martin Heidegger-elev på 1930-tallet, og Heidegger skulle liksom forklare vilkårene for hva det vil si å være menneske i verden. Og som jøde får Hans Jonas seinere grunn til å orientere seg kritisk til nazisten Heideggers filosofi. Og så er han soldat under andre verdenskrig, i den jødiske brigaden, og ligger og sulter og frykter for livet sitt i Italia, og så skjønner han at hele den eksistensialistiske filosofien har undervurdert biologien i mennesket. Hva vil det si å være en sulten kropp, redd for å dø? Ut ifra det lager han en filosofisk kritikk av Heidegger. og akkurat det sammenfallet mellom hva han hadde tenkt og lest og hvor han endte opp, hva slags betydning det hadde for hvor han endte opp at han hadde det livsløpet … Det ble sånn: Herregud, for en historie. Dette må jeg bare få ut i bokform. Det var ingen elementer av at det var viktig å bli forfatter eller få gitt ut bok. Det var bare den følelsen av at ... Skal dette her forbli ufortalt? Samme for meg om noen kjøper den boka eller ikke, om den kommer på et lite eller stort forlag, men dette må festes til papiret. For det ville være så trist om det bare forsvant, når jeg først hadde sett det. [Kort latter]. Og den følelsen har jeg aldri hatt seinere.

SVG: Men det ga deg retning i livet, mot å bli forfatter?

AF: Jeg tror i første omgang det var et farvel til filosofien, det der. Jeg tror ikke jeg hadde passet til å være universitetsfilosof, og jeg tror ikke jeg hadde vært flink nok til å være det heller. Så egentlig ble det retningsgivende, for etterpå har jeg jo alltid jobbet med å finne den typen sammenhenger og livslinjer. Men da har jeg skjønt at det er et yrke og en arbeidsmetode, og at en kan lete etter objekter. Den gangen bare kom det til meg. Så ble jeg jo spurt av Samlaget om å skrive en biografi om Per Sivle, da var jeg journalist i Klassekampen, hadde det helt fint og hadde ikke sett for meg noe annet. Men når et forlag spør … Det er rart med det. Og siden har det ene tatt det andre. Jeg har kanskje også forblitt litt naiv, i hva jeg har begitt meg ut på.

SVG: Tenker du på biografien om Julius? Den var i alle fall et klart brudd med bøkene du tidligere hadde skrevet om nynorsk kulturhistorie.

AF: Ja, den oppsto bare som en litt rar idé. Rent konkret ved at jeg var i Kristiansand Dyrepark med barna mine, og kona mi og jeg fortalte dem det vi husket om Julius fra tv. Hun er forlagsredaktør, vi er begge yrkesskadde og tenker ofte i bokideer, og mens vi snakker, slår det oss at å skrive en seriøs voksenbiografi om ham er det rart at ingen har gjort. Og da var det sikkert underbevisst en befrielse at det var noe helt annet og litt dristig, på en måte. Mange syntes jo det var en helt ko-ko idé. At jeg ville dumme meg ut og svekke min kredibilitet. Men det var på en måte fristende, det også.

SVG: Fordi det var helt annerledes, metodisk sett?

AF: Nei, ideen var jo tvert imot at det skulle være metodisk helt likt. Og det var noe av det gøyale: Går det an å rekonstruere et sjimpanseliv basert på kilder? Det skulle være arkivbasert og en kritisk biografi. Og så viste det seg at Statsarkivet i Kristiansand hadde fått deponert hele dyreparkarkivet, og der kunne en jo finne veterinærjournaler og dyrepasser-rapporter og jobbe som om det var et menneske, liksom. Men det ble et sånt trassprosjekt. For å vise for meg sjøl at det går an.

SVG: Føltes det som om du kunne skrive om hva og hvem som helst etter det?

AF: Nei. Men det forandret verden min litt, å ha stirret inn i sjimpansesamfunnet på den måten.

SVG: Innimellom skrev du bok om Norsk kulturråds historie, som ifølge omslaget også er «ei historie om framveksten av det moderne Noreg». Bør du helst komme til en slik innsikt, at det handler om noe større, før du går løs på et biografiprosjekt?

AF: Det er veldig baksidetekstspråk, men det er jo som regel tilfellet. Når du skriver om innflytelsesrike norske personer, er det ofte det. Men det er vel også en tilnærming som jeg alltid har. Jeg er ikke interessert i å skrive om ett enkelt objekt, men om dets vekselvirkning med tiden og samfunnet. Og så har jeg et slags program om at jeg skriver for en allmenn offentlighet. Boken om Musikkhøgskolen, for eksempel, har sikkert ikke solgt ti eksemplarer i bokhandelen engang – når de ansatte får hvert sitt eksemplar, er det et lukket, indre marked. Men likevel … Jeg gidder ikke gjøre det hvis det ikke er tekstlig henvendt til allmennheten. Og så er jeg konfliktglad. Da tenker jeg spesielt i institusjonshistorie. Når du skildrer et menneskeliv, så er det lett, for alle vet hva et menneskeliv går ut på. Uansett hvor omskiftelig det mennesket har vært, henger personen sammen. Men en institusjon kan forandre seg så mye underveis at det kan bli litt utydelig, hva slags objekt er det egentlig jeg skriver om? Så alle sånne konfliktsituasjoner i institusjonshistorie er veldig pedagogiske, for da diskuterer en gjerne hva en organisasjon skal være og har vært og skal bli. Det er på en måte fine plasser å være på for leseren av institusjonshistorie. Det er en rød tråd.

SVG: Du har til gode å komme over institusjoner som ikke diskuterer hva de er og skal være?

AF: Ja, faktisk. Men det kan jo gjøre at de som omtales, og de som har levd yrkeslivene sine innenfor dem, kan føle at det blir litt vindskeivt. For ofte kan det være mediestøy rundt en institusjon, men det påvirker ikke det man holder på med til daglig. Det kan jo gi et bilde av institusjonen som ikke alltid samsvarer med det aktørene selv har som oppfatning.

SVG: Er det likevel biografien din om Georg Johannesen som har vært vanskeligst å skrive? Den ble stadig omtalt som «lenge bebudet».

AF: Jo, men det stemmer, det. Og det hadde litt å gjøre med at jeg stadig tar på meg ting og ofte har mange baller i luften samtidig. Den boken ble svevende litt for lenge i luften, for den hadde ikke noe jubileum. Drillo, for eksempel, kom imellom og skjøv den bakover i køen. Det naturlige med Drillo ville være å vente til 80-årsdagen hans [i 2022, to år etter utgivelsen], men det ville han ikke, for han trodde ikke han skulle bli så gammel. Og skrivemessig tror jeg det var en fordel. For Georg Johannesen rakk å være død nok. [Han døde i 2005.] Jeg tror det er greit å ha vært død en liten stund før biografien kommer, bare ikke så lenge at man er helt glemt. Jeg syntes han var et kjempeopplagt og spennende biografisubjekt, for han er så uplasserbar og så mye. Men det var den tøffeste boken å skrive med tanke på interessen som fantes i feltet rundt ham. Jeg følte at der var det mange som mente mye om prosjektet lenge før boken var kommet, og ikke minst etter at boken var kommet. Som selvfølgelig bare er bra, fint, et privilegium, men det er også slitsomt.

SVG: Og nå har du skrevet bok om Radiumhospitalet, like greit.

AF: Ja, det var helt far-fetched. Jeg hadde ikke greie på det i hele tatt, verken krefthistorie eller sykehushistorie. Men så undersøkte jeg litt, da, og ble veldig nysgjerrig. Det jeg falt for, var rett og slett den konkrete tilblivelseshistorien, at man oppdager radium på slutten av 1800-tallet – Marie Curie og ektemannen, ikke sant. Og så får man en enorm tro på at det er et vidundermiddel i all medisin og spesielt i kreftbehandling. Det startes en privat innsamling for å få et desigram radium til Norge og grunnlegge et privat sykehus på det. Hele Oslo står på hodet. Karl Johans gate er fullstappet på den store radiumdagen i 1931, da man får dette lille metallskrinet med radium til landet. En fantastisk fascinerende historie. Da er jeg … Da er jeg på kroken. [Pause.] Jeg synes nesten det er rart at ikke flere sakprosaforfattere holder på med sånt. Det er jo en måte å leve på.