Portrett av kunstneren som ung mann

«Bråmoden, med en imponerende lesning av samtidig europeisk litteratur bak seg, en myndig kritiker før han fylte 21 år – slik kom Espen Haavardsholm inn i det litterære liv i Norge», står det skrevet i sjette bind av Norges litteraturhistorie (Cappelen, 1975). Han kom inn via Vinduet: I 1965 antok daværende redaktør Brikt Jensen hans første publiserte litterære tekst, novellen «I forstaden». Senere samme år ble han, som filosofistudent på Blindern, del av den nye redaksjonen til det unglitterære tidsskriftet Profil, sammen med sin fremtidige kone Liv Køltzow, Dag Solstad, Jan Erik Vold, Paal-Helge Haugen, hele bøtteballetten.

Siden har Espen Haavardsholms forfatterskap reflektert (og i noen tilfeller foregrepet) nesten alle litterære tendenser i Norge: fra det sene 60-tallets modernistiske drømmenoveller til 70-tallets programmatiske «ml-litteratur», til 80-tallets cinematiske gutteromaner ¹, til 90-tallets forlagsdrevne oppdragsbiografier² og til 2000-tallets autofiksjon, med den selvbiografiske Nils Hå-trilogien: Gutten på passbildet (2004), Tjue (2006) og Bildet på baksiden (2008).

Denne trilogien har Espen Haavardsholm nå skrevet en frittstående oppfølger til, kalt Utfor. En roman fra 1960-tallet. Den begynner med sommeren hans alter ego Nils Hå er 15 og forlater sitt barndoms nabolag Doblougløkka, mellom Bislett og St. Hanshaugen i Oslo, for en transatlantisk overfart med Den norske Amerikalinje, til en eksklusiv gutteleir i New York. Den sommeren introduseres han blant annet for James Baldwins forfatterskap (hvorfra han, det vil si Espen Haavardsholm, 19 år gammel oversetter romanen Et annet land, for det nystartede forlaget Pax); det uutgrunnelige blikket til en gammel gorilla i Central Park Zoo, som får ham til å innse at «det er umulig å vite noe som helst sikkert om åssen andre levende vesener i virkeligheten har det inni seg»; og den utenrikspolitiske kald krig-strategien «brinkmanship», som kulminerer med Cuba-krisen i 1962, og i voksen alder får Nils Hå til å spørre seg om hans generasjon «kan ha utviklet oss til å bli en slags todelte mennesker fordi vi tilhørte militære allianser som var villig til å sette hele menneskeslektas overlevelse på spill.» Men bortsett fra akkurat dét, får man etter å ha lest Utfor – og ikke minst den tenårige Liv Køltzows hyperromantiske genierklæring av ham i hennes fjorårsutgitte dagbøker⁴ – trang til å si som Knut Johansen, Espen Haavardsholms tidligere partikader og redaktør i Oktober, pleide å si til ham: «Jeg misunner deg den oppveksten din.»

Espen Haavardsholm bor i dag, slik han har gjort i 40 år, med sin tredje kone, amerikanske Francesca Nichols, i en bygård på Grünerløkka i Oslo, hvor dette intervjuet ble gjort. Han har en luftig leilighet fylt til randen av bøker, en skrivestue i portnerboligen, fire voksne barn, en haug med barnebarn og ser, med sine plirende øyne og lure smil, fortsatt litt ut som en myndig kritiker som ikke har fylt 21.

*

ESPEN HAAVARDSHOLM: Jeg begynte å skrive i skoleavisa på Ila realskole. Filialens røst, het den. Der hadde jeg en gøyal, raus og klok klasseforstander som het lektor Per Weng. Veldig god historielærer og også i tysk. Han foreslo at jeg skulle søke på Camp Rising Sun, en sommerleir i USA for oppvakt ungdom, og legge ved et par eksemplarer av Filialens Røst i konvolutten. Så gjorde jeg det, og etter en intervjurunde i Lektorenes Hus sammen med andre som hadde søkt, havnet jeg der borte som 15-åring. Og gjennom andre folk som hadde vært på leiren, ble jeg senere kjent med Tor Bjerkmann, som startet Pax Forlag. Så spurte han om jeg ville oversette James Baldwin – som var en stor åpenbaring for meg, særlig essayboka Ingen kjenner mitt navn. Og så kom vi inn på Kafka: Han er oversatt til norsk, men ikke den boka som heter Amerika, kan ikke du ta den også? spurte han.

SIMEN V. GONSHOLT: Så du oversatte både James Baldwin fra engelsk og Franz Kafka med skoletysk da du var 19. Er det sånn at du er lei av å snakke om at du var så bråmoden?

EH: Jeg husker i alle fall at jeg var veldig lettet på et tidspunkt da … Altså, i Profil-gjengen var vi tre som var litt yngre – Paal-Helge Haugen, Liv Køltzow og jeg. Og da Paal-Helge gjorde stor furore med [debutromanen] Anne, så tenkte jeg: Åh. Nå slipper jeg å være vidunderbarn lenger. Så jeg må ha oppfattet det som en belastning. Men det ga meg jo masse tilgang, så det var moro også, men av og til ble det en litt stor vekt, det var så mye forventninger på mitt hode, som jeg følte at jeg kanskje hadde bløffa meg til.

SVG: Men du er åpenbart ikke redd for å vende tilbake til den tida, heller?

EH: Nei, men det var jo en spennende tid. Vi kom ut av hva Jan Erik [Vold] i Profil kalte «de trøtte 50-åra». Og det hadde vært litt trøtt. Og så hadde jeg ikke skrevet om ungdomsårene til Nils Hå før, som er veldig omskapt i forhold til hvordan det var for meg som skolegutt, men jeg ville bruke noe av den emosjonelle energien i det stoffet. Og Cubakrisen, som gjorde veldig inntrykk på oss da vi var 17 år.

SVG: Og nå lever vi i en tilstand av brinkmanship igjen, føles det som.

EH: To av sønnene mine har sagt at de ble redd da krigen nå brøt ut i Ukraina. Jeg ble ikke redd, jeg ble sinna. Men det minner på mange måter om Cubakrisen.

SVG: Å leve med en kjernefysisk terrorbalanse har «en patologisk side», skriver du, som kan føre til at man får en slags spaltet personlighet?

EH: I romanen er det noe som går opp for fortelleren mange år etterpå. Men det har nok også i mitt liv slått meg, at jeg var veldig opp og ned emosjonelt som tenåring, som kan ha med mange ting å gjøre, men en del av det, har med, tror jeg, det der å gjøre. Har jeg kommet fram til nå, da. Jeg kan huske fra den gangen – og det kan det hende unge mennesker i dag kan føle også – et veldig dypt raseri mot at de voksne kalkulerte med at hele verden kunne bli en Strontium-90-ruin. Bare for å få det som de ville, liksom. I stedet for å bli enige om en eller annen avtale. Det satt i meg som et virkelig agg mot forrige generasjon, altså. Jeg gikk faktisk som 19-åring i terapi.

SVG: Hjalp det, da?

EH: Jeg fikk løst opp i noe av det. Så gikk jeg på ny i terapi etter at moren min døde i 2003, som var det som utløste den første boka mi om Nils Hå. Det er de to gangene. Og jeg har hatt nytte av det begge ganger. Jeg regner meg som et relativt avbalansert og sunt menneske, men det er klart at vi kan alle bære på gamle traumer. Jeg er jo også gift for tredje gang, ikke sant, og jeg tror at det at de to første ekteskapene mine gikk over styr, har nok også sammenheng med en del umodne eller ubearbeidede følelser i min oppvekst og i min personlighet, og da kan det være nyttig å gå i terapi. Å få ut disse følelsene.

SVG: Skriver du forresten fortsatt ned alle drømmene dine?

EH: Nei, jeg gjør ikke det. Men jeg prøver å skrive det ned hvis jeg drømmer noe som jeg ikke forstår, eller som er spesielt rart eller artig. Men jeg gjorde det systematisk den første gangen jeg gikk i terapi, og noen av novellene i debutboka mi bygger på bearbeidelser av sånne drømmer.

SVG: Var det mange i Profil-kretsen som gjorde det?

EH: Jeg tror kanskje at flere av oss gjorde det en stund, men så gjorde vi opprør mot det. Dag Solstad skriver jo i [prosasamlingen] Svingstol: «Før var vi drømmere og derfor blinde.» Så da var det med drømmer plutselig ute. Flere av oss hadde jo debutert med typiske drømmende, rare, sære bøker. Men Svingstol var nok en øyeåpner for mange av oss. «Det gjeng an å leve i kvardagen òg», som Olav H. Hauge sa. Litteraturen har to sider. Og hvis du har levd lenge i din egen drømme- og fantasiverden, kan det være plutselig deilig å komme ut og oppdage [peker fremfor seg] at dette er et bord og dette er en kopp te.

SVG: Hva med den erkjennelsen Nils Hå har av at det er umulig å forstå seg på andre mennesker …

EH: Det er nok en autentisk følelse jeg hadde den gangen i Central Park, i forbindelse med den gorillaen. At jeg hadde noen tanker om at jeg kan ikke vite noen ting, verken om gorillaer eller isbjørner i en dyrepark, eller om faren min, eller de aller nærmeste, det er jo en gåte hva som foregår bak den pannebrasken. Faren min var en litt lukket mann, sånn at jeg ble veldig glad da han fortalte om sin fars plutselige død. Da fikk jeg følelsen av at jeg forsto litt mer av ham. Den typen menn i den generasjonen var nok veldig tause om personlige ting.

SVG: Jeg bare tenkte, siden du har skrevet en del biografier, må du ha en viss tro på at det går an å komme på innsiden av andre mennesker?

EH: Jada, men jeg husker at da jeg studerte forberedende filosofi, tenkte jeg at det er nok [den irske opplysningsfilosofen George] Berkeley som er mest realistisk. Du vet, han sier at du tror at den fargen er blå, jeg tror at den fargen er rød, du kan aldri vite nøyaktig hvordan andre menneskers persepsjon er, engang. Jeg opplevde ham som den mest realistiske av erkjennelsesteoretikerne, den mest skeptiske og den mest realistiske. Men samtidig, det ville være umulig å opprette kjærlighetsforhold hvis du hele tiden … I praksis kan du skjønne ganske mye både av kjæresten og ungene og vennene dine, så det er ikke sånn at jeg tviholder på en sånn skeptisisme. Men det er noe i meg som har den. Og det er klart hvis du har opplevd brudd, hvor du har blitt bedratt, så skjer det jo – sånn som det skjedde med Liv Køltzow, som jo hadde hatt et langvarig forhold til [hennes senere ektefelle] Kjell Heggelund mens vi var gift, da opplevde jeg den der: Jøss, jeg må være blind. Jeg har ikke skjønt hva som foregår inni livet til hun som står meg nærmest, ikke sant. Så da fikk jeg bekreftet min gamle mistanke. Vi vet ingenting om andre.

SVG: Det er så flott, hvis jeg kan si det, det hun skriver i dagboken om deg og deres innledende forhold. Men så likevel – likevel – vet hun ikke om hun egentlig er forelska?!

EH: Nei, Liv er litt sånn – problematiserer alt. [Ler.] Men det er jo moro at hun har fått så mye ut av det. Jeg var litt skeptisk til at hun skulle utgi de dagbøkene. De var så lange, vet du. Hun er veldig god, språklig utrolig presis, ikke sant, men av og til blir det litt kjedelig, tenker jeg. Så det var nok lurt at de tok det grepet og fikk noen utenfra [dagbokredaktørene Kaja Schjerven Mollerin og Hans Petter Blad] til å komprimere det.

SVG: Du var relativt tidlig ute, i norsk sammenheng, med å skrive «virkelighetslitteratur», eller blande fakta og fiksjon, som i Nils Hå-trilogien. Og du har også teoretisert en del om hybridsjangeren. Det er en sjanger du føler du har litt kontroll på?

EH: Jeg opplevde dokumentariske teknikker som et friskt pust, som oksygen inn i litteraturverdenen, hvor det hadde vært litt lite virkelighetstilgang. Og jeg har hatt glede av å undersøke et eller annet i virkeligheten og bruke det i en oppdiktet sammenheng. Det jeg tror, om virkelighetslitteratur og dokumentarisme, er at når det blir gjort av en skjønnlitterær forfatter, så blir det aldri en-til-en med virkeligheten. Og det er ingen mennesker som har noe eiendomsforhold til det som vi er mange som har opplevd sammen. Men det er en del etiske ting man må tenke gjennom. Når du bruker ekte mennesker ved deres egentlige navn, for eksempel, så kan det være lurt å snakke med dem først, i hvert fall. Bare si: «Det er ikke sannheten om deg, men jeg bruker en liten detalj.»

SVG: I Utfor sier bestekameraten til Nils Hå: «Du bare leser altfor mye, det er det som er greia di.» Er det en detalj om deg selv?

EH: Men jeg følte meg jo som et helt normalt ungt menneske, som bare hadde lest litt mer enn de fleste av de andre.