Oversetterens oppgave

Mona Baker er en av de som har hatt størst betydning for en moderne forståelse av oversettelse, som i større grad enn å si hva oversettelse bør være, sier noe om hva oversettelse faktisk er og gjør. Med Bakers egne ord har forskninga hennes vist at oversettelse berører og påvirker ethvert område av vårt politiske, sosiale og kulturelle liv.

Gjennom en lang rekke publikasjoner og prosjekter har hun forska på hvordan oversettere og tolker¹ inntar rollen som mellomledd i konfliktsituasjoner. I 2006 ga hun ut boka Translation and Conflict. A Narrative Account², som har blitt en klassiker innenfor fagfeltet oversettelsesvitenskap. Den underliggende antagelsen i boka er at oversettelse ikke er en nøytral aktivitet som innebærer «å bygge broer» eller «å gjøre kommunikasjon mulig», som det heter i festtalene, men at oversettere og tolker aktivt tar del i sosiale og politiske prosesser, og at de har en nøkkelrolle i å peke ut den retninga samfunnsutviklinga bør ta.

De siste årene har Baker bidratt til å bygge digitale tekstsamlinger som hjelper forskere å forstå hvordan begreper utvikler seg og blir bestridt på tvers av tider og kulturelle sfærer. Hun koordinerer Genealogies of Knowledge Research Network, hvor hun har etablert en database som samler begreper innen politisk filosofi³ og begreper fra den naturvitenskapelige diskursen, for slik å undersøke hvordan disse begrepene har utvikla seg.⁴

Jeg møtte Mona Baker da hun besøkte Universitetet i Agder i slutten av oktober. Vi snakka om kunstig intelligens og arven etter Translation and Conflict. Jeg var dessuten interessert i å høre hvilken plass Baker meiner at kunnskap om oversettelse har i offentligheten i dag.⁵

Erlend Wichne: Du har nylig vært med på å grunnlegge det akademiske tidsskriftet Encounters in translation. Sammen med sjefredaktør Julie Boéri har du skrevet tidsskriftets programartikkel⁶ hvor dere argumenterer for at oversettelse og oversettelsesvitenskap befinner seg i kjernen av det man i akademia kaller tverrfaglighet. Hva er det med den menneskelige kunnskapens natur som gjør at den alltid er i kontakt med oversettelse?

Mona Baker: Hvis vi tar utgangspunkt i et tekstlig perspektiv, så er oversettelse en av de aktivitetene som er helt grunnleggende for den verden vi lever i, fordi oversettelse er et uunnværlig element ved utveksling av tekster og ideer mellom språk. Det har aldri eksistert en enspråklig verden. Ulike språksamfunn kan bebo ett og samme sted, og sjøl om vi snakker det samme språket, kan det finnes svært ulike måter å forstå hva som skjer i verden på. Dette gjør oversettelse – også i utvida forstand som tilpasning og formidling – til en del av selve det stoffet som utgjør vår verden.

Man kan velge å overse eller å unnlate å legge til rette for det, men faktum er at oversettelse er overalt. Menneskene som lever i det, har ikke mulighet til å overse at det er slik. Mange mennesker i dag har ikke mulighet til å kommunisere med sine umiddelbare omgivelser uten en form for oversettelse i muntlig eller skriftlig form. Det er ikke hovedsakelig profesjonelle oversettere som står for dette arbeidet. Det kan like gjerne være barn og andre familiemedlemmer.

Vi vil heller ikke ha mulighet til å følge med på det som skjer i verden, uten oversettelse. Det finnes knapt en nyhetssak som har kun én kildetekst formulert på ett enkelt språk. I dag er så å si alt et amalgam av tekstbrokker som stammer fra forskjellige områder. Her er Julia Kristevas begrep om intertekstualitet relevant: Selv innen ett språk vil ingen tekst være fullstendig ny. Det finnes alltid spor av andre tekster, og disse sporene kommer blant anna fra andre språk.

EW: I forlengelse av en slik forståelse av oversettelsens grunnleggende plass i menneskers liv argumenterer dere i artikkelen mot å oversette ved hjelp av kunstig intelligens. Dere forholder dere hovedsakelig til akademia, men hvis vi gjør perspektivet breiere og tenker på oversettelse mer generelt: Hva risikerer vi ved å delegere bort oversettelsesarbeidet til kunstig intelligens?

MB: Vi risikerer å miste det viktigste i oversettelse, nemlig det menneskelige elementet. Vi gir avkall på retten til å snakke med vår egen stemme og formidle kunnskap på en måte som er forenelig med våre politiske standpunkter og vårt verdensbilde. Når du bruker kunstig intelligens til å produsere tekst eller oversettelser, delegerer du dette bort til en maskin.

Innenfor kunstig intelligens gjøres det dessuten store investeringer rundt de typisk koloniale språkene, som engelsk og fransk. Det investeres mye mindre rundt for eksempel arabisk og swahili. Og det fører til en ytterligere marginalisering av disse språkene.

Vi veit at det maskinene sier, ikke er sant. Men menneskene bak dem får maskinene sine til å kaste uriktig informasjon rett i ansiktet på oss uten stans. Jeg tror ikke dette kan holde på særlig lenge. Maskinene må trenes på menneskeskapte data. Hvor skal datagrunnlaget komme fra hvis kunstig intelligens blir den enerådende produsenten av tekst og oversettelser?

EW: I 2006 ga du ut boka Translation and Conflict. A Narrative Account.Hva meiner du har vært bokas viktigste bidrag til forståelsen av oversettelse?

MB: Noen vil si at boka bidro til en ny metodologi for å forske på oversettelse. Jeg ser det ikke sånn. Det jeg forsøkte å gjøre, var å si at mange av oss er for komfortable i våre narrativer. Vi forstår knapt at det er mulig å stille spørsmål ved dem, eller at de kan finnes i andre versjoner. Gjennom det jeg kaller narrativ tilvekst, kobler vi sammen fortellinger fra media, politiske taler, underholdning og så videre slik at de til sammen utgjør en slags heilhet, men dette er en prosess som mange av oss ikke er oppmerksomme på. Vi tenker at vi faktisk tror på det vi tror om verden. Men alt du tror, er et konstruert narrativ.

Dette gir oss et ansvar for å være kritiske til vårt eget narrativ. Det gjør også at vi bør være oppmerksomme på fortellingene som andre mennesker forholder seg til. Andres narrativer kan i større eller mindre grad variere fra ditt, og man bør passe seg for å avfeie andres verdensbilder som feil bare fordi de ikke samsvarer med ditt. Vi utsettes for bestemte fortellinger i henhold til vår posisjon i samfunnet, og disse sløver ned etikken og følelsene våre. I boka bruker jeg narrativer om slaveriet som et eksempel. Dette framsto på et tidspunkt som en naturlig del av verden. Folk flest stilte ikke spørsmål ved slaveriet fordi det inngikk i måten verden var og fungerte på.

Når man blir seg bevisst i hvilken grad fortellingene våre er konstruert, skjønner man at de ikke springer direkte ut av virkeligheten vi lever i. Virkeligheten medieres alltid. Vi erfarer den gjennom et utvalg av fortellinger som sirkulerer rundt oss, og disse fortellingene skapes over tid av bestemte aktører. Vi må i større grad stille spørsmål ved og interessere oss for de fortellingene og verdensbildene som har påvirkningskraft i samfunnet.

EW: Og i dette spiller oversettelse en rolle?

MB: Her spiller oversettelse en heilt avgjørende rolle. Narrativer flyter ikke rundt mellom miljøer, språk og språkregistre uten ei form for lingvistisk eller visuell formidling. Formidling er oversettelse. Oversettelse er sentralt når det gjelder spredninga av ulike fortellinger, fordi oversettelse alltid innebærer at noe endres. Det er som regel oversetternes verdensbilde, i tillegg til den institusjonelle omverdenen som skal motta og gjøre det mulig for oversettelsene å sirkulere, som ligger til grunn for forandringene som blir gjort i oversettelse.

EW: I flere tiår har du satt oversettelse i kontakt med vår tids store spørsmål: fra krigen mot terror, via revolusjonen i Egypt til migrasjon og vitenskapsskepsis. Hva gjør det med blikket når du bruker oversettelse som linse for å forstå slike hendelser og fenomener?

MB: Oversettelse gjør meg oppmerksom på hvordan ting foregår på et globalt plan. Jeg vil gi et eksempel fra arbeidet mitt med aktivisme under den egyptiske revolusjonen. Da jeg bestemte meg for å forske på denne aktivismen, visste jeg bare at jeg var interessert i oversettelse som innfallsvinkel, men jeg ante ikke hva jeg ville finne. Aktivistene lærte meg mye om hvordan oversettelse blir brukt i protestbevegelser. Faktum er at den tas for gitt: Aktivistene veit at de må oversette for å nå et internasjonalt publikum. Men de tenker lite på hvordan oversettelsene faktisk vil fungere.

Disse menneskene gikk rundt og lagde videoer fra bakkeplan. Videoene ble lasta opp blant anna på YouTube, slik at folk kunne få innblikk i hva som egentlig skjedde i Egypt. Aktivistene oversatte og teksta videoene sine på engelsk og andre språk. Engelsk ble deres standardiserte utgangsposisjon: Oversettelsene videre til andre språk bygde på den engelske oversettelsen fra arabisk. Da jeg snakka med dem om dette, viste det seg at de hadde få tanker om hva slags implikasjoner dette hadde. Jeg kommenterte at kolonispråket jo har sitt bestemte verdisett som påvirka innholdet i videoene, og at det var påfallende at de lot dette danne grunnlag for videre oversettelser – for på den måten kunne de fremme en kolonial verdensanskuelse. I samtalene våre fortalte aktivistene at ting skjedde så fort at de ikke hadde tid til å tenke ordentlig over dette. Det har de selvsagt rett i. Men protestene tok ikke slutt med revolusjonen. Aktivistene har siden engasjert seg i andre bevegelser, og da har de dratt nytte av den utvida bevisstheten om hvordan oversettelse former det de gjør, og at valg av språk har konsekvenser.

Vi bestemte oss for å organisere en større konferanse i Egypt om oversettelse og aktivisme. Her deltok både akademikere og aktivister fra ulike land. På konferansen begynte folk å spørre om å få oversette videoer fra slike protester til hindi, kinesisk, koreansk og en heil rekke andre språk. Det er dette man må gjøre. Samarbeid på tvers av ulike språk og samfunn trenger ikke alltid å gå mellom det globale nord og det globale sør. I protestbevegelser kan det være vel så viktig å skape forbindelser innad i det globale sør. Jeg var ikke i nærheten av å tenke i slike retninger da jeg satte i gang med forskningsprosjektet.

EW: Kan du gi et eksempel på hvordan du meiner at en kolonial verdensanskuelse blir reprodusert når engelsk er utgangsspråket for andre oversettelser av slike videoer?

MB: I en av videoene intervjua aktivistene ei kvinne. Hun snakka og var kledd på en måte som viste at hun var fattig og antagelig ikke hadde høyere utdannelse. Dette er mange år siden nå så jeg husker ikke de nøyaktige ordene hennes, men hun kritiserte regimet for hva det hadde gjort mot henne. Hun sa at regimet hadde trodd det kunne lure henne, og så videre.

Denne kvinna brukte på arabisk et språklig register som signaliserte at hun hadde en lav sosial posisjon. I den engelske teksten på videoen framsto det derimot som om hun snakka som en professor. På engelsk er det en tydelig tendens til å flate ned sosiale språklige registre. Det var som om videoen sa at for å snakke til et internasjonalt publikum, må du komme opp på et høyere språklig nivå. Aktivistene ønska ikke å signalisere at du må tilhøre en bestemt sektor av samfunnet og være høyt utdanna for å være verd å lytte til. Likevel var det dette de gjorde med oversettelsen. De snakka til et internasjonalt publikum på andre premisser enn kvinnas egne. Slik jeg ser det, er det viktig at man får snakke på egne premisser, ikke på premissene til og med et språk som forventes av dem fra et utdanna globalt publikum som bruker engelsk som et lingua franca.

EW: Du har et langt engasjement for Palestina bak deg. Hvordan kan oversettere være solidariske med palestinernes frigjøringskamp?

MB: Jeg anser folkemord for å være en prosess, ikke ei handling, og umenneskeliggjøringa av palestinere har vært en langvarig prosess. Palestinere framstår som tall, statistikk, en stor hop, men vi får ikke tenke på dem som individer med ei livshistorie, familiemedlemmer, barn og behov. Media og politikerne har tatt fra dem deres menneskelighet.

I en slik situasjon blir noe av det viktigste vi kan gjøre, å gi disse individene en stemme. Da meiner jeg ikke å oversette uttalelser fra Hamas, men å oversette palestineres erfaringer med å leve gjennom et folkemord og forberedelsene til folkemordet. Det som har skjedd de siste par årene, har vært mulig bare fordi vi ikke anser palestinere som mennesker på samme måte som vi gjør med israelere. Hver gang en israeler blir skutt, får vi gjennom mediene vite mange detaljer om hens liv, men vi får ikke det samme når det skjer med en palestiner.

Du har kanskje hørt om Refaat Alareer, som var en nær venn av meg. Han utdanna flere generasjoner av unge palestinere til å dokumentere og skrive om erfaringene sine, bruke stemmen sin, skrive tilbake mot imperiet – også på engelsk. Refaat brukte også engelsk for å nå et større publikum, men engelsk er bare ett språk. Beretninger om palestinske erfaringer må oversettes til swahili og andre språk slik at mennesker kan møtes på tvers av sine kamper.

Oversettere kan gå inn på LinkedIn, som gir rom for lengre tekster enn X. På LinkedIn finner du mange vitnesbyrd fra palestinere, særlig kvinner, som dokumenterer hva de gjennomlever. De skriver hovedsakelig på arabisk, men også engelsk. Deres vitnesbyrd burde oversettes til andre språk og gjøres bredt tilgjengelige.

Dette tar meg tilbake til noe av det vi ønsker å gjøre med Encounters in translation: Vi vil ikke utelukkende prioritere engelsk og fransk som publiseringsspråk. Alt som publiseres i tidsskriftet vårt, skal gjøres tilgjengelig på så mange språk som mulig.