Ord som løfter seg fra arket for å danse i munnen

Før vi møter skuespiller, performancekunstner og tekstforfatter Kate Pendry, har Vinduets utsendte lest manuset til forestillingen hennes en rekke ganger, men ikke sett den framført. Å lese den har vært en fryd. Det er dette, å skrive en god teater-tekst som er lesverdig i sin egen rett, vi vil snakke med henne om. Pendry har tidligere avslått alle intervjuforespørsler etter å ha kommet tilbake på scenen med et brak i fjor høst med forestillingen «My Dinner With Putin», men har gjort et unntak for oss. Vi møtes i anledning Bergen Dramatikkfestival. Grunnen til at hun har sagt ja, er at vi nettopp har vært interessert i skriveprosessen hennes mer enn de muligens kontroversielle eller «moralsk ambivalente» sidene av den kritikerroste forestillingen som hadde premiere i fjor.

Forestillingen «My Dinner With Putin», som også vises på festivalen, handler kort fortalt om å inngå en slags «pakt med djevelen». Mer spesifikt forteller monologen om hvordan skuespilleren Pendry får tilbud om å spille inn en film med den russiske stjerneregissøren Nikita Mikhalkov. Prisen for å se Oscar-nominasjonene blinke som gullstatuer i det fjerne, er imidlertid å måtte frekventere middagsselskaper med regissørens gode venn og støttespiller, diktatoren Vladimir Putin.

Britiskfødte Pendry har virket som kunstner i Norge siden 1995. Samtalen veksler mellom norsk og engelsk, og manuset vi snakker om, er også skrevet på engelsk, selv om det er oppført for et norsk publikum. Pendry kaller «My Dinner With Putin» for memoar-teater. Det handler om å gå tett på en handling eller hendelse, for derfra å utforske noe i livet.

Å bruke materiale fra eget liv er likevel ikke nytt i Pendrys arbeid. Det har vært til stede gjennom hennes 30 år lange karriere i Norge. Noe ble allikevel tydeligere for henne i arbeidet med «My Dinner With Putin».

– Det er flere søyler utgjort av prosjekter som holder oppe hele sirkusteltet som er livet mitt, sier hun.

Pendry anser forestillingen Sex in the Warzone fra 2003 som et av sine hovedverk. Det handlet om krigsturisme. Forestillingen Peepshow Marilyn handlet om de siste timene til Marilyn Monroe. Hun viser videre til forestillingen Tales From A Wicked Child, som blant annet handlet om Baneheia-drapene. Sistnevnte sendte henne ut i det hardeste været hun har opplevd som kunstner, og gav henne merkelappen «kontroversiell».

– Men arbeidet mitt har vært klønete, helt til jeg gjorde «My Dinner With Putin», sier Pendry nå.

På forestillingen hun fortsatt er aktuell med, jobbet hun med regissør Mads Sjøgård Pettersen.

– Jeg er en god skribent, og jeg er en rask skribent. Det var ikke noe problem for meg å skrive historien. Men så har du denne ideen om «den flinke dramatikeren». Jeg tror mange kvinner ikke tillater seg å skrive virkelig stort, på en måte som kan bli farlig. Så jeg sa til regissøren: «Jeg kan skrive dette, men det er så ensomt.» Han sa: «Bare fortell meg hva som skjedde.» Vi tok opptak. Og så fortalte jeg den på nytt og på nytt. Og slik viste noen motiver seg. Noen setninger gjentok jeg hver gang jeg fortalte.

Opptakene gjorde Pendry bevisst på hvordan hun fortalte historien, men hun lyttet aldri til dem. Skrivingen var sin egen prosess. Historien er skrevet som et manus for framførelse, men nå er den også publisert som tekst i en antologi i forbindelse med festivalen.

Pendry er såkalt «klassisk skolert» innen teater, noe som blant annet innebærer at hun har lært å bruke stemmen til å nå ut i en stor teatersal uten mikrofon. Det har mye å si for diksjon og pusteteknikk. Hun er dessuten trent i å lese gamle teatertekster. I «My Dinner With Putin» beskriver hun hvordan hun allerede i barndommen skjønte at hun ønsket å bli skuespillerinne, og dermed begynte å lese William Shakespeare høyt for seg selv. Dette har formet hvordan hun skriver.

– Det er ingen tvil om at teknologien har endret hvordan vi skriver for teatret, sier Pendry.

Hun mener at bruken av teknologi, også noe så innarbeidet som mikrofoner, har endret måten dramatikk skrives på. Mikrofonen gjør at små lydnyanser kan fanges opp og sendes ut, noe som endrer spillestilen til skuespillerne, men også påvirker manusutviklingen.

Hun deklamerer noen linjer fra et shakespearestykke på engelsk og demonstrerer hvordan pusten må sirkulere uten at ordene stopper opp. Hun gestikulerer uttrykksfullt med hendene mens hun snakker, så de rødlakkerte neglene tegner språk i luften.

– Det var slik jeg ble trent, sier hun.

– Jeg sammenligner ikke meg selv med Shakespeare, men jeg har lært fra ham.

– Kunne du skrevet denne teksten som et lesestykke for publisering, kun for å leses?

– Den er jo publisert nå, i antologien, men jeg vil si det bare er en grundig korrekturlest versjon av manuset jeg bruker når jeg opptrer. Jeg ville ha gjenskrevet stykket hvis den primære hensikten var publisering Jeg er en stor fan av å lese publiserte teater-tekster. Min drøm er ikke å drive et teater, men å drive en teater-bokhandel som selger manuskripter. Jeg skulle ønske folk gikk tilbake til å lese skuespill, slik man pleide å gjøre.

Pendry mener allikevel at hvis hun skulle utgitt teksten primært for lesning, ville leseren trengt en del hjelp til å visualisere det som skjer på scenen.

– Ofte er manuskriptene som publiseres basert på det framførte manuset som man har tilpasset og justert etter premieren. For et par generasjoner av dramatikere i første halvdel av forrige århundre, men også helt fram til 1980-tallet, var det vanlig å inkludere en masse informasjon i manuset. Første side ville typisk være en lang, detaljert beskrivelse av scenen. Det er ingen som gjør dette lenger. Det ville bli oppfattet som en fornærmelse mot scenografen. Men jeg elsker disse gamle manuskriptene.

Da Pendry først begynte å ha samtaler med regissøren (og Putin-vennen) Nikita Mikhalkov om å spille i hans nye film, tenkte hun: «Jeg spiller inn filmen, og så skriver jeg bok om det hele etterpå.» Hun utelukker fremdeles ikke at historien kan bli en del av en bok i framtiden.

– Jeg har vanligvis ikke publisert arbeidet mitt, til tross for at jeg føler meg nærmere skriveprosessen enn skuespillet. Jeg føler meg mest hjemme i skrivingen. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har aldri hatt sjansen til å være forfatter, og jeg blir misunnelig på hvordan stadig yngre mennesker får verkene sine utgitt. Men du vet, jeg bor i Norge, uten å skrive på norsk. Samtidig har jeg ingen kontakt med teatermiljøene i England. Men jeg hadde elsket å bruke en måned på å bearbeide manuset med tanke på lesning.

Pendry forteller at hun likevel publiserte en versjon av «My Dinner With Putin» i A6-format. Ideen fikk hun fra Henrik Ibsen:

– Gjengangere var for eksempel et stykke veldig mange leste i publisert form før det ble satt opp. Folk sendte de dyrebare kopiene av manuset mellom seg i seteradene på Nationaltheatret mens en annen forestilling pågikk. Publikasjonene hadde ofte slike små størrelser, og det ville jeg også ha. Lite nok til at du kunne putte det i lomma. Vi solgte det kun etter forestillingen, og det gikk med nærmere 300 eksemplarer. It fucking flew out.

Når folk kommer ut av teatersalen, vet de at de har gått glipp av detaljer de har lyst til å bli minnet om, tror Pendry. Hun viser til The Royal Shakespeare Company, som når de setter opp historiens mest kjente dramatiker, lar programmet publikum får utdelt, bestå av manuset.

– Så vakkert det er å ikke være en portvokter, men gi teksten til alle. Jeg synes den alltid burde være tilgjengelig.

Pendry har stor tro på at folk ønsker å lese dramatikk, og tror det til og med kan bidra til å hanke inn den yngre målgruppen. Det er en kjent sak at teatrene sliter med å få de såkalt unge inn blant publikum. Men kanskje folk til og med heller vil lese skuespill enn de vil lese andre bøker?

– Å lese et skuespill krever mindre av deg i oppmerksomhetsspenn enn de fleste romaner. Vel, Shakespeare er vanskelig, men hvis du tar Fosse? Han er lettlest. Han er for lettlest, i den grad at det blir kjedelig, sier Pendry og legger til at det er latterlig, den pidestallen vi setter Fosse på.

– Men folk leser ham?

– Ja, men hvem er det som leser ham? Jeg snakker ikke bare om å huke inn «ungdommen» som vi er så besatt av å nå. Jeg har venner i London som er håndverkere, og som spør meg, på tung cockney-aksent, «Any thing good on the theatre at the moment?» De vil ikke se en dyr musikal, men noe «meaty», noe bra. Og de får seg billige billetter til halvgode seter og drar inn med kona, like lett som vi går på kino. Sånn er det ikke i Norge.

I begynnelsen av «My Dinner With Putin» forteller Pendry om den første opplevelsen av å lese Shakespeare som barn. Deretter beskriver hun hvordan det føles å lese manuset til stjerneregissøren Mikhalkovs samarbeidspartnere:

I glance over the script. There are a lot of words – and they are magnificent. The kind of words that leap off the page and want to dance in your mouth.

– Stykket handler mye om gleden ved det å lese skuespill?

– Det er totalt det det handler om. Det er et kjærlighetsbrev til stor teaterskriving. Hele grunnen til at jeg sier ja til å jobbe med djevelen, er at manuskriptet er så fucking great, sier Pendry.