Kall det gjerne et livsverk. Men alt Morten A. Strøksnes har ønsket å gjøre i sin nye bok om Carl Lumholtz – etnografen han har reist i fotsporene til hele sitt voksne liv – er å skrive «en slags totalprosa».
Carl Sofus Lumholtz i 1887, Morten Andreas Strøksnes i dag. Foto: Hulda Szacinski (fra samlingen til Oslo Museum)/Baard Henriksen/Forlaget Oktober
Han har kjørt bil over store deler av verden i over 30 år, men Morten Strøksnes (f. 1965) har aldri krasjet, aldri så mye som bulket en bil. Likevel er det det første han gjør etter at vi har satt oss inn i den hvite Volvoen hans på parkeringsplassen ved Lillehammer stasjon. Strøksnes rygger ut og sneier borti en bil som kjører ut samtidig fra motsatt side. De to sjåførene går ut og ser raskt over ripene i støtfangerne. Mannen i den andre bilen er en trivelig nordlending, han også, og syns det blir for mye styr å fylle ut skjemaer. Dessuten er det skrapa på bilen til Strøksnes som er verst. De smiler litt fårete, tar hverandre i hånden og setter seg inn i hver sin bil igjen. Han slapp billig unna, som han har gjort mange ganger før.
Det føles riktig å legge ut på reise for å intervjue Morten Strøksnes om hans tiende bok, hans magnum opus om Carl Lumholtz, Lumholtz’ gjenferd. Riktignok er distansen kort, fra Oslo til Lillehammer. Jeg skulle gjerne reist lenger. Men likevel, å bryte opp, skifte omgivelser og se litt av verden, om enn i hovedsak Mjøsa, lite er mer i både Lumholtz’ og Strøksnes’ ånd. Det ville nærmest være uverdig å ikke tilbakelegge en eller annen avstand.
Det er imidlertid ikke akkurat noe terra incognita jeg har kommet til, og som Strøksnes kjører meg rundt i. Han viser meg huset Lumholtz vokste opp i, og tilstøtende Søndre park, der det står en byste til ære for byens en gang så store sønn. Oppi skråningen bor den tidligere så omflakkende Strøksnes et rolig og isolert liv med kone og barn, i en ærverdig gammel tømmervilla, bygget av sønnen til Maihaugen-grunnlegger Anders Sandvig, i en stil som Strøksnes spøkefullt sier får en til å ville invadere Polen. Her har han sittet de siste fire årene – gjennom en pandemi, som sånn sett passet ham bra og med penger fra den uventede Havboka-suksessen – og skrevet på boka han fikk ideen til i studietiden, og som han for første gang fikk stipend til å skrive for nøyaktig 20 år siden. Om den glemte norske oppdageren Carl Lumholtz, som i nesten 40 år reiste gjennom regnskog, ørken og fjell, i Australia, Mexico og på Borneo, på jakt etter menneskeetere, huleboere og hodejegere; en eventyrer, men også en foregangsskikkelse innen det moderne antropologien, som Strøksnes hevder. Lumholtz skrev bøker og samlet inn en enorm rekke verdifulle gjenstander fra urfolk, samt tusenvis av dyr og fugler som fyller museumsarkiver i USA, Norge og mange andre europeiske land.
Men fordi Strøksnes er Strøksnes, er han selvfølgelig ikke i stand til å skrive en tradisjonell historisk biografi – selv om boka er det òg. Gjennom 800 sider følger vi Lumholtz’ reiser, men også Strøksnes sine, hvor han, som var han på håkjerringjakt, fotfølger mannen han gjennom arbeidet har vekslet mellom å like og mislike. Han har reist i Australia, Mexico og på Borneo, men også brukt år på å studere arkivene til blant annet Natural Museum of History i New York og Naturhistorisk museum i Oslo. Tanken var at Lumholtz skulle være «en farkost, et prisme, en slags nøkkel som åpnet knirkende dører på gløtt. Slik gikk det, og noen ganger trodde jeg knapt det jeg fikk se», som Strøksnes skriver i prologen.
Som var redaktør for hans bok Et mord i Kongo (Gyldendal, 2010).
Det var altså mens han studerte idéhistorie på Universitetet i Oslo at han tilfeldigvis kom over en gammel Lumholtz-bok.
– Jeg hadde aldri hørt om ham, og da jeg spurte meg rundt, var det ingen andre som hadde hørt om ham heller. Det viser seg at han levde et temmelig vilt liv som tropeoppdager, forfatter, etnograf, fotograf og samler over hele verden. Han var ekstremt berømt i sin samtid, men greide å bli helt glemt. Det var ikke så viktig for meg at han var glemt, det viktige var at stoffet var ukjent og ikke gjennomtygd. For en dokumentarist var det en gullgruve. Jeg må ha hatt bra instinkter, for jo lenger inn i prosessen jeg kom, desto mer interessant ble det.
I deler av boka er det en tradisjonell biografi ut fra vitenskapelige standarder for kildehenvisninger, noe det nitide arkivarbeidet gjorde krav på. Men en vitenskapelig biografi er også tapt i fortiden. Strøksnes ville låse den opp og bringe den inn i samtiden ved å foreta reiser helt i hans fotspor og se hvordan det har gått med urfolk som Lumholtz, i tråd med sin samtid, mente var dømt til utslettelse.
– Det blir to parallelle spor i tiden, å dykke ned i hans tid og å dykke ned nå. Så er det et stort hull imellom der, men de kontrastene belyser hverandre.
Bokas oppbygning er ganske formelbasert og enkel: Strøksnes dokumenterer Lumholtz’ reise til et sted, så dokumenterer han sin egen reise til samme sted; deretter videre til neste sted, og så videre. Sjangerforskjellen mellom de ulike delene gir et temposkifte som han mener tjener bokas lesbarhet og leseverdighet. Det siste får likevel bli opp til andre å vurdere, legger han til.
– Det er sikkert noen sjangerpurister som syns at en sånn type hybrid er litt utålelig. Men som jeg sa til Aslak Nore2 for 10–15 år siden, så prøver jeg å skrive en slags totalprosa. Det høres kanskje litt stormannsgalt ut, men det jeg mener, er at jeg ikke vil være ærbødig overfor de tradisjonelle sjangerinndelingene, men at jeg i det ene øyeblikket kan nærme meg poesien for så i det neste å gå inn i den strenge naturvitenskapen. Samtidig var det viktig å vise at jeg ikke har slurva eller tatt noen snarveier. En sjanger jeg hater, er biografiske romaner, hvor det virker som man vil ha i pose og sekk. Hvis man blir tatt på noe, så sier man at det er en roman, men samtidig har man nettopp sagt at boka er nøye researcha. Da vet man aldri hva som er sant. Her vet man hva som er sant, tror jeg.
Han tenker seg om.
– Det er sikkert mulig å mislike deler, men jeg tror de fleste vil se at det er et ærlig stykke arbeid.
*
Carl Lumholtz, født på Lillehammer i 1851, vokste opp med en utpreget utferdstrang, og i ung alder innså han «for en vanskjebne det ville være å dø uten å ha sett hele verden». Etter fullførte teologistudier i Kristiania dro han i 1880 til Australia for å samle planter og dyr på oppdrag fra Naturhistorisk museum i hovedstaden. I Queensland nord i Australia fattet han etter hvert større interesse for aboriginene, som han ble værende blant i fire år, som den første europeer. Her utviklet han sin antropologiske metode, som gikk ut på å forsøke å oppnå tillit ved å ta tiden til hjelp. Her var han utvilsomt en pioner, mener Strøksnes. Lumholtz’ syn på den australske urbefolkningen var både nedlatende og forståelsesfullt. Han var preget av sin tid, som så urfolk som primitive og underutviklede, men Lumholtz ble også imponert over måten de levde på.
Da han kom tilbake til Europa, valgte han likevel å trekke fram de mest spektakulære sidene ved oppholdet, og ga ut boka Blandt menneskeædere i 1888, enda kannibalismen i hans erfaring ikke var det mest fremtredende ved aboriginene. Her iscenesetter han seg selv som oppdager, skriver Strøksnes, og boka skulle gi ham et internasjonalt navn.
På den tiden da Lumholtz reiste ut, var en etnograf en som først og fremst satt på biblioteket. Lumholtz’ ambisjoner var hele tiden eksplisitt vitenskapelige, og selv om mye av det kanskje ikke holder mål etter dagens standarder, er han helt klart en foregangsmann når det gjelder deltakende observasjon.
– Han hadde til dels en kulturrelativistisk tilnærming, han var veldig lite fordømmende i praksis, selv om han var det i teorien, og tross alt driver en slags legitimering av kolonialismen. Det er en dobbelttydig omfavnelse av urfolkene som er interessant å analysere, og som kanskje er snudd på hodet i dag. Nå er det jo mange som fremstiller det som om det er urfolkene som skal redde oss, ettersom de står for en dypere visdom enn det vi har i vår dekadente, konsumbaserte, miljøødeleggende sivilisasjon. Det blir et parodisk speilbilde av den opprinnelige, kolonialistiske holdningen.
Lumholtz dro videre til Mexico, hvor han på oppdrag fra American Museum of Natural History reiste inn i ukjente deler av Sierra Madre-fjellene. Håpet om å finne isolerte huleboere måtte han gi slipp på, men han kom også her til en særegen verden, med flere urfolk som knapt var kjent for omverdenen. Senere reiste han også gjennom de indre, mest utilgjengelige delene av Borneo, og alle steder møtte han natur og urfolk som han gradvis fikk større sympati for. Han var likevel, som de fleste i hans tid, overbevist om at urfolkene var dømt til å dø ut, at de var ubønnhørlige ofre for sivilisasjonsutviklingen.
«Vår epoke har de siste tiårene blitt kalt globaliseringens tidsalder, som om dette representerer et brudd og noe særegent. Men globaliseringen har pågått mye lenger enn vi vanligvis tenker over, og prosessen stikker dypere», skriver Strøksnes i boka.
– Det man får øye på når man dykker ned i Lumholtz’ tid, og så i dag, er at det er andre typer kriser. Han var opptatt av urfolkenes kultur som forsvant, mens i dag er det tap av naturmangfold og global oppvarming. Det har vært en prosess som startet med den industrielle revolusjon, og som nå har nådd et kritisk punkt.
Det som først og fremst kjennetegner forskjellen mellom Lumholtz’ tid og vår tid er farten, mener Strøksnes.
– Det går veldig fort å rasere en regnskog og etablere en palmeoljeplantasje, det er gjort på bare noen få dager. Den gang gikk det sakte, og dermed var det kanskje vanskeligere å skjønne at det skulle kunne gå an å ødelegge og utslette alt sammen.
*
Fortellerviljen i boka er enorm. Alt skal med, alle mennesker Lumholtz støter på, i randsonene av hovedfortellingen, får sine historier fortalt.
Alt, både fra Lumholtz’ og Strøksnes’ reiser, er pertentlig dokumentert. Men mellom alle de pratsomme og noen ganger begivenhetsløse transportetappene oppstår det øyeblikk fylt med fortettet mening. Disse skildrer Strøksnes mesterlig, og det virker som om det er disse, ofte kun en side eller et avsnitt av gangen, han reiser og skriver seg gjennom hundrevis av sider for å komme fram til. At det ofte er langt mellom høydepunktene, gjør at de skinner desto sterkere. Som når han ligger på et ullteppe under åpen himmel høyt oppe i Sierra Madre-fjellene, og en wixárita-marakami (sjaman) i transe synger mens flammene fra bålet flimrer over netthinnen og noen middelaldrende koner gråter som et kor til marakamiens sang, kvelden før Strøksnes skal liste seg inn i urfolkets mest hellige sted, Teakáta.
Eller når han oppsøker urfolket tohono o'odhamenes helligste hule, et sted tohonoene har lagt fra seg all verdens ting for å «dekke et eller annet emosjonelt behov, enten i sorg og tap eller i håp for framtiden»:
Hulen rommer alt og ingenting. Jeg er alene, men samtidig føles det som om stedet er overbefolket, eller snarere som om alle tingene her inne danner en sammenhengende menneskelig kjede. Hulen er en grense mellom ulike verdener og viser til noe større og dypere enn alle de hverdagslige tingene rundt meg. De banale objektene er omskapt til mumlende ikoner for menneskelig sårbarhet.
Der Strøksnes i Australia ikke kommer så tett på Lumholtz eller hans studieobjekter, er Mexico-turen langt mer fruktbar. I det som tidvis er gjenbruk av boka Tequiladagbøkene (2012), kommer Strøksnes hinsides Lumholtz og danner egne erfaringer og innsikter. Hos wixarikaene møter han «et komplekst metafysisk system der de ikke er passive ofre for tilfeldige krefter, men aktører og deltakere i et kosmisk drama som utfolder seg kontinuerlig». I egne reiseskildringer er Strøksnes både en kjølig og distansert iakttaker og en varm og engasjert deltaker som ofte kommer tett på menneskene han møter ved å si og gjøre de små tingene på akkurat riktig tidspunkt. Som når han gir en litt mutt og skeptisk 15-åring en kopp tequila ved leirbålet.
– Hvis man skal snakke om at jeg har en poetikk, så er det vel nettopp dette, å komme nær innpå et landskap og noen mennesker og skape en følelse, en rikere sanselighet og større dybde til det historiske bakteppet, og kunne skrive gode setninger om dette som ikke bare er klisjéer, men rett og slett vite hvordan det føles, og kunne skildre det. Da må man ikke bare være i stand til å gjennomføre disse reisene, men også ha språket til å skildre dem.
Men å være i stand til å gjennomføre reisene er ingen selvfølge. I et essay i Vinduet 3/2015, som egentlig handlet om noe helt annet enn hans eget forfatterskap, skrev Strøksnes:
I over tjue år har jeg levd av å skrive, av alltid utilstrekkelige forsøk på å fortolke verden […]. Det har vært en oppsøkende intellektuell virksomhet, full av møter, forvirring, malariatabletter, tomme bensintanker, skitt, farer, ensomhet, mystiske erfaringer i blakk velstand med nye venner, eller bare elendighet, som er det mest tekstproduktive. De av mine egne tekster jeg selv er mest fornøyd med, har oppstått gjennom dårlige avgjørelser og spontane hendelser, slike som aldri kunne vært planlagt eller lært gjennom annet enn erfaring, som så å si har risset seg selv inn i kroppen, i motsetning til bøker, som det føles som jeg har glemt flere av enn jeg egentlig har lest. […] Når min boklige lærdom har lagt seg som et stramt og godt oljet sykkelkjede rundt den konkrete situasjonen; slike øyeblikk, der mine egne grenser er blitt forflyttet og det føles som om noe blir oppdaget, har jeg levd for som forfatter.
Det var i studietiden at Strøksnes oppdaget Lumholtz, og det var også da han selv kom seg ut i verden. På den tiden fikk man hele studielånet på én gang, og uten noe fast bosted reiste han østover, gjennom Tyrkia, Iran, Pakistan, India, og dukket opp åtte måneder senere i Indonesia. Han lærte så mye om verden og hvordan den egentlig er, at denne tiden skulle bli viktigere enn selve utdannelsen.
– En reiseskildring har en spontanitet i seg som grunnholdning, det er en tekst hvor hva som helst kan skje, det tror jeg har passet mitt gemytt godt.
Reisesjangeren gir en åpenhet, en frihet overfor verden, med mange muligheter til å skildre mange forskjellige ting. Det er en sjanger med en stor innebygd rikdom, mener han, og trekker fram hvordan reisen som metafor er en viktig drivkraft i verdenslitteraturen: Gilgamesj, Odysseen, Dante, Don Quijote. I hans egne bøker er reisen likevel aldri en metafor, den er alltid bokstavelig, påpeker jeg nok en gang.
– Ja, det har jeg kanskje ikke tenkt så mye over. Det har bare vært helt selvsagt. Folk har spurt meg, hvorfor skriver du ikke heller en roman? Det kunne jeg sikkert gjort, men virkeligheten er ofte like god som fiksjonen. Den er der, landskapene er der, verden er der. Jeg vil heller oppsøke den enn å sitte hjemme. Det er det som er virkelig virkelighetslitteratur.
At han selv er en slags oppdager, vil han imidlertid ha seg frabedt. Han har jo nettopp skrevet en lang bok som problematiserer konseptet. Heller ikke eventyrer går han med på.
– Det høres så skjødesløst og spontant ut. Det høres ut som en som bare reiser ut på lykke og fromme.
Det er kanskje nettopp det som kjennetegner Lumholtz’ reiser. Den mangeårige Morgenbladet-journalisten Strøksnes er mer forsiktig og har gjerne med seg oppakning som om han skulle i krigen. I forkant av Mexico-reisen «ser det ikke bra ut i det hele tatt», men han kjøper likevel billett til «verdens mordhovedstad», der tusenvis, inkludert journalister, blir borte.
Den totalt vilkårlige volden som gjennomsyrer det nordlige Mexico, har stått for den største faren, mener han, selv om han har forsøkt å ikke overdrive den typen elementer i boka. Det er usympatisk når forfattere fremhever hvor tøffe de er, mener han.
Når jeg spør om de faretruende situasjonene likevel er noe han har oppsøkt, blir det stille en god stund.
– Ja og nei. Ikke bevisst, men det er jo sånn at de mest interessante stedene journalistisk ofte er konfliktrammet. Balkan, Mexico, Midtøsten. Den første boka mi er jo fra Midtøsten. Man må gjøre den jobben som kreves i den situasjonen. Hvis du ikke passer til det så må du kanskje finne deg noe annet å gjøre.
For ham har det blitt en måte å se verden på. I likhet med Lumholtz kommer han fra den totale periferien, som han selv sier, fra Kirkenes, og i likhet med Lumholtz har han helt siden barndommen villet reiste ut og oppdage hvor stor, rik og mangfoldig verden er, i motsetning til det rare stedet han selv kom fra. At han faktisk vokste opp på et veldig interessant sted, med et arktisk jernteppe som nærmeste nabo, skjønte han først senere.
Men når Strøksnes snakker om å reise inn i kartellenes territorier eller brøyte seg vei mellom jungelens skolopendere, slanger og blodigler, er det altså ikke som en eventyrer som søker spenning. Det virker rett og slett som om han har et helt avklart, udramatisk forhold til hva som må gjøres, og at det ikke finnes noe alternativ: Han skulle skrive om Lumholtz, så da måtte han naturligvis reise dit Lumholtz dro, uansett hvordan situasjonen er der nå; uavhengig av karteller eller farlige krypdyr. Som om det var det naturligste i verden. Lumholtz’ fotspor skulle tråkkes opp på ny.
*
På Australia-reisen, som ble foretatt for 15 år siden, befant han seg i et «mentalt ingenmannsland». Når han 11 år etter reiser til Borneo, er det med kone og barn hjemme i Norge, en følelsesmessig forpliktelse som tydelig avtegner seg i forfatterens eventyrlyst. Han har sluppet billig unna flere ganger på veien, blant annet vassende gjennom kartellenes opiumsåkrer i Sierra Madre, eller da han satt fast midt i det indre av Borneo med en guide han ikke klarte å bli venn med, men heldigvis møtte på etterkommere fra den samme saputan-stammen som hjalp Lumholtz hundre år tidligere, som fikk dem ut av den dampende urskogen. Nå som 20 års arbeid omsider har kulminert i et slags livsverk, er det lett å tenke at det nå er familielivet – som hans veiviser Lumholtz selv ga avkall på – som kaller. Det legger i hvert fall føringer for fremtidig arbeid, påpeker han selv tørt.
– Men det betyr ikke at jeg skal sitte her resten av livet. Jeg kommer selvsagt fortsatt til å reise, innenfor rimelighetens grenser.
