Ømheten i ethvert språk

I en leilighet i Berlin, gjennom vinduet, ser jeg et kastanjetre blomstre – men dets løvblader, sakte oppspist av tiden, er kledd i bronse. I butikken på hjørnet skimter jeg en flaske Gorbatschow-vodka, krystallklar, såklart. For et par dager siden døde Mikhail Gorbatsjov. Regimet han forsøkte å helbrede – ved å gi det litt oksygen, i form av perestrojka og glasnost – har falt. Den samme Gorbatsjov sa en gang at «et Sovjetunionen uten Ukraina er utenkelig» (Ukrainian Weekly, 24.9.1991). For noen hadde Sovjetunionen vokst frem som et isfjell. Da det smeltet vekk, oppsto andre former, blant dem de baltiske landene og Ukraina. I 1989 ble det innført en språklov som anerkjente ukrainsk som landets eneste offisielle målform. Inntil da hadde det vært diglossi, et skille mellom det «høye» språket, det vil si russisk, og det «lave», ukrainsk. «1980-tallet var en nasjonal gjenfødsel», forteller den ukrainske romanforfatteren og poeten Jurij Andrukhovytsj meg, på Zoom, fra sin leilighet i Ivano-Frankivsk. De hører ikke luftvernsirenene der så ofte lenger. «Språk var kampsak nummer én. Språkloven var en stor samfunnsdebatt.» Jurij kastet seg inn i kampen for å redde det ukrainske språket, som om det var en utrydningstruet planteart. Det var nødvendig å skape nye vilkår for det, nye publikasjoner, tilrettelegge for kulturens økologi, sjelens økologi. Kanskje en nasjon kan være et «forestilt fellesskap», som Benedict Anderson ville ha det til, men det er vanskeligere å anerkjenne språk som forestilte enheter.

Siden opptrappingen av krigen har jeg reist rundt i Europa og snakket med ukrainske forfattere. Jeg samler deres historier, som for å ville lette byrden deres på denne måten. Våren er i full blomst i Berlin da jeg møter poeten og performancekunstneren Daryna Gladun på Viktoria-Luise-Platz, vis-à-vis en restaurant kalt Potemkin. Navnet gjør meg flau. Jeg lover meg selv aldri å besøke dette stedet igjen. Daryna, som er kledd i helsvart, med en lærveske drapert rundt henne som et ordensbånd, foreslår at vi i stedet går på åpningen av «The Captured House», en omreisende utstilling av ukrainske kunstnere, nær Alexanderplatz, som tar sitt navn fra den russiske tsaren Aleksander I. Utstillingen finner sted i kjelleren til et tidligere destilleri og består av kunstneriske vitnesbyrd om russiske krigsgjerninger. Daryna forteller meg om dem med rolig stemme, som om dette var en meditasjonsøvelse – som om hun på dette viset ønsker å distansere seg fra hva vi ser. Nei, hun har ikke sett krigsgjerningene med egne øyne; hun forlot sin hjemby Butsja i siste øyeblikk. Det hadde ikke vært noen transportmuligheter. Hun og forfatterkollegaen Lesyk Panasiuk måtte gå om lag tolv kilometer til fots. Da Daryna og jeg stiger opp fra kjelleren igjen, spør jeg: Hva kan jeg gjøre for henne? Trenger hun å snakke, eller bare være sammen i stillhet? Nei, hun har sitt eget ritual nå. Hun går til bokhandelen Dussmann i Berlin og der, i bøkenes velde, finner hun ro. Selv finner jeg det ikke noe sted. Jeg begynner å løpe. Jeg klarer ikke å stoppe, jeg løper gjennom halve Berlin, hele veien hjem. Samme dag sender Lesyk Panasiuk meg et foto av hans og Darynas leilighet i Butsja, dit han har dratt for å sette inn nye vinduer. Utover gulvet ser jeg knust glass fra de gamle vindusrutene, i en million biter, over hele leiligheten, over bøker og andre stuegjenstander – det ser ut som de er dekket av snø.

Jeg kommer på dette et par måneder senere, da jeg sitter i restauranten Potemkin igjen – noe jeg absolutt aldri vil fortelle noen at jeg gjør. Jeg vil heller ikke unnskylde meg med at jeg støtte på et regnskyll på Viktoria-Luise-Platz og søkte ly her. Jeg hører russisk overalt rundt meg og føler meg ukomfortabel, som om det regner enda hardere. Jeg har akkurat returnert fra Paris, hvor det var en senhøstes hetebølge. Jeg satt i en leilighet med poeten og musikeren Ella Yevtusjenko, etter presentasjonen av en antologi med ukrainsk poesi på Poesiens hus i Paris. To dager tidligere hadde Ella vært i byen Nancy, hos Goncourt-akademiet, da hennes varsel-app begynte å ule og signalisere en luftsirene. Hun var på et luksuriøst hotell, sammen med sitt franske forlag og representanter for akademiet – alle frøs til. Hun hadde glemt å slå av varselet på telefonen etter at hun forlot Kyiv. Ella, som er rødhåret og har på seg en grønn blomsterkjole og ser alvisk ut, forteller meg at hjemme snakket familien russisk; hennes mor er russisk. Å snakke ukrainsk hadde vært et bevisst valg for Ella, men i begynnelsen var det som å lære seg et nytt språk: «Jeg måtte oversette alt i hodet mitt.» Hun leser fortsatt verdenslitteratur på russisk siden hun synes de ukrainske oversettelsene er utilfredsstillende.

«Å snakke er å eksistere fullt og helt», skrev filosofen Frantz Fanon, som ble født i den daværende franske kolonien Martinique. Kolonisører som fratar sine koloniserte morsmålet, berøver dem de facto muligheten til sann selvuttrykkelse, eller «språkvaner», som Jean-Paul Sartre kalte det. Når man forsøker å assimileres til kolonimaktens kultur, gir man opp sin egen identitet, ifølge Sartre. «Men hvordan skulle de kunne avvise fransk, etter så mange år?» undrer Isabelle Macor, en oversetter av polsk litteratur til fransk, da vi spiser middag sammen. «Alt måtte ses gjennom et russisk prisme», sier den ukrainske oversetteren og forleggeren Natalija Trokhym i telefonen, fra den heterammede storbyen Kutaisi i Georgia. Hun er i ferd med å høste druene hun dyrker ved siden av huset sitt. «Alt skulle bane vei for russisk kultur. Det er på tide at vi lærer oss selv å kjenne.» Poeten Ostap Silvinsky sier noe lignende, fra Lviv, hvor han sitter foran dataskjermen sin, kledd i en blå hettegenser: «Det er ikke slik at et språk er uskyldig; det er ikke bare et middel for kommunikasjon, men også for vold. I de okkuperte områdene endrer de [språket] på alle skiltene.» Han ser ikke for seg at russisk noen gang vil vende tilbake til Ukraina, ei heller russisk litteratur, for den saks skyld. Han sier at det er nødvendig med en «karantene» – jeg innser at for ham, akkurat nå, er russisk som covid.

«Språk var et middel for spirituell underkastelse», skrev Ngũgĩ wa Thiong’o. Den kenyanske forfatteren ga avkall på engelsk til fordel for språkene kikuyu og swahili. En kveld snakker jeg om dette med Clara Simpson, en irsk skuespiller som bor i Paris. «Jeg kan ikke si at engelsk ikke har vært aggressivt mot irsk», sier hun. Selv kan hun ikke lenger et ord irsk. Den britiske historikeren Eric Hobsbawm spurte en gang, retorisk: Den som er i tvil om man kan sammenligne Storbritannia med Sovjetunionen, burde spørre seg: Hvilken nasjonalitet kaller seg «britisk-irsk»? På vei hjem sjekker jeg telefonen og ser at jeg har fått en e-post fra den ukrainske dramatikeren og regissøren Natalija Blok, fra Basel. Hennes farmor lærte henne russisk. Inntil hun var fem år, kunne ikke Natalija forstå hva hennes andre bestemor sa til hennes mor på ukrainsk. Senere lærte Natalija seg ukrainsk. Jeg møtte henne for mange år siden, i en residens på Gotland. Hun kunne ikke engelsk den gang. Jeg var den eneste personen hun kunne snakke russisk med. Min gebrokne russisk. Jeg lærte meg egentlig aldri språket, men moren min leste poesien til Mandelstam, Akhmatova og Tsvetajeva høyt, på originalspråket. Hun spilte også LP-plater med sangene til Vysotskij og Okudzhava. Til denne dag bruker jeg fortsatt noen ganger ikke-polske ord, uten engang å legge merke til det. For et par måneder siden spurte jeg en kjær venn om han kunne hjelpe meg å bære en tung «chemodan» opp trappene. Han så undrende på meg. Ah, så «chemodan» er faktisk ikke et polsk ord for «koffert»  ... Jeg innså ikke at det var russisk. Det kommer fra persisk. BBC sendte et program kalt «Chamedan», som handlet om iranske flyktninger. Mens det polske ordet for koffert, «walizka», kommer fra det franske, «valise»  ...

Jeg returnerer til Berlin og finner ut at den ukrainske poeten og oversetteren Olga Bragina ikke har noe sted å bo fra i morgen. Hennes residensopphold er over. Jeg inviterer henne og hennes mor til meg. Inna Krasnoper, en russisk poet som har bodd i Berlin i årevis, kjører dem bort i bilen sin. Olga har på seg en blomstrete jakke, og på hennes hvite støvler skinner små sølvpaljetter. Jeg lærer at et språk ikke bare tilhører ett folk: «Russisk er ikke eiendommen til den russiske føderasjonen», sier Olga. Jeg snakker russisk med Olgas mor – noe som får den ukrainske poeten Ija Kiva til å snu hodet vekk da jeg siden forteller henne dette, på Zoom. For Ija er russisk et rom hun ikke ønsker å gå inn i. I hennes barndomshjem snakket de russisk. Hun har skrevet poesi på begge språk, men nå velger hun bevisst ukrainsk. «Russland–Ukraina er som et skadelig forhold hvor du hele tiden tenker på eksen din, i stedet for å se etter en ny person», sier hun.

Jeg avslutter samtalen med Ija og løper for å rekke en avtale med den ukrainsk-amerikanske poeten Ilya Kaminsky. Han er i Berlin for byens poesifestival. Han forteller meg om en slektning av ham som, etter andre verdenskrig, ble skutt på åpen gate i Odesa for å snakke jiddisk. Jeg tenker på dette senere, da jeg på festivalen ser Ijas dikt bli oversatt til tegnspråk – som jeg ikke kan tyde, men betrakter med fascinasjon. I USA, fra begynnelsen av 1900-tallet og ut 60-årene, ble døve studenter fysisk avstraffet og tvunget til å sitte på hendene sine, for ikke å bruke amerikansk tegnspråk. Det minner meg om Natalija Trokhyms historie fra hennes førskole, hvor barna ble tvunget til å snakke russisk. Natalija protesterte, og fordi hun snakket ukrainsk ble hun satt ut på balkongen i desember måned, uten vinterklær. Hun fikk nyrebetennelse og kom aldri tilbake til skolen. Man kan si hun vant. Jurij Andrukhovytsj forteller meg at på hans førskole brukte de sovjetiske metoder. De tvang også barna til å snakke russisk og til å kalle hverandre ved fulle navn. En dag da hans bestemor kom for å hente ham, påpekte hun: «Dere har alle ukrainske navn, og snakker til hverandre på russisk?»

Den ukrainske poeten Natalija Belsjenko har sendt meg et brev – hun har oversatt et av mine dikt til ukrainsk. Jeg blir rørt. Jeg tenker på vårt korte møte i sommer. Natalija hadde akkurat kommet tilbake fra en omvisning, organisert av det polske bokinstituttet, i Adam Mickiewicz-museet i Vilnius i Litauen. Det var varmt ute, og Natalija hadde på seg en lys kjole med sorte polkadotter. Hun fortalte meg at i hennes familie snakket de russisk. Hennes mor var russisk, og hennes foreldre kom fra landsbyene Belomestnoye og Petropavlovka i Belgorod, som hadde falt i hendene på Sovjet etter andre verdenskrig. På grunn av det var hennes farmor ukrainsk. Denne farmoren hadde dratt for å studere i Kyiv på 30-tallet og snakket bare ukrainsk. «Men med meg snakket hun russisk, sannsynligvis så jeg ikke skulle få noen problemer», forklarer Natalija. Ukrainsk passerte mellom dem som viser, når de sang sammen. Som om sang var en trygg sone, nøytralt territorium. Natalija har skrevet syv bøker på russisk og to på ukrainsk. Jeg spør om russisk litteratur er viktig for henne. «Jeg har brukt nok tid på den til å vite hvor tingenes tilstand i dag kommer fra», sier hun.

Jeg drar bort for noen dager: Paris, Stockholm, Bergen. Jeg leser poesi og møter mennesker fra ulike land. På en middag etter kunstfestivalen Here and Now i Bergen forteller kunstmaleren Sónia Barreiro meg hvor hun er fra: Portugal. Så, spør jeg, er ditt morsmål portugisisk? «Det er komplisert», sier hun og skifter tema. Men jeg er interessert i hva som er komplisert. «Du skjønner, min far kommer fra Kapp Verde, og han snakket kreolsk.» Portugisisk er kolonisatørenes språk. Siden emigrerte hennes far til Portugal, hvor han møtte Sónias mor, og de emigrerte videre til Nederland sammen. Nederlandsk er hennes fars språk, sier hun. Hun har vært i Portugal én gang, hennes besteforeldre lo da hun snakket portugisisk, fordi hun lød som et barn … Jeg kommer til å tenke på dette igjen på flyplassen i Bergen, i passkøen, da jeg mottar en e-post fra den ukrainske poeten Borys Khersonsky, skrevet mens han venter på toget til Ravenna. Han er i Italia med sin kone Ludmyla, på et residensopphold. De kom seg ut av Odesa i siste liten. Jeg husker et bilde han sendte meg av vinduet sitt, tildekket med bøker i tilfelle eksplosjon. En ny jobb for bøker. I Boris Khersonskys barndomshjem snakket de «odesisk-russisk», som er som en smoothie lagd av jiddisk, russisk, polsk, ukrainsk og bulgarsk. Borys’ foreldre hadde sendt ham til en russisk skole, men de insisterte på at han lærte seg ukrainsk fra andre klasse av. Han skrev poesi på «odesisk-russisk». «Min russisklærer likte diktene mine, og min ukrainsklærer likte ikke diktene mine», forteller han.

«Borys begikk en meningsfull handling: Helt siden Maidan har han bare skrevet på ukrainsk», sier den ukrainske poeten Marianna Kiyanovska. («Men jeg gir ikke opp russisk», skriver Borys til meg.) Marianna oversatte Borys’ dikt fra odesisk-russisk til ukrainsk. For å gjøre det måtte hun bygge opp et helt nytt språk. Odesisk språk har en annen syntaks, en annen fonetikk. Jeg møter Marianna for en kaffe nær universitetet hun er tilknyttet, Wissenschaftskolleg zu Berlin. Hun har et halskjede med en perlesøm i et blomstrete folkedraktmønster. Hjemme hos henne snakket de bare ukrainsk. Hennes far hadde ingen russiske forfattere i bokhylla, bortsett fra lyrikeren Aleksandr Blok. Marianna kjenner russisk litteratur ut og inn. Mer spesifikt kjenner hun den fra begge sider, både fra innsiden ut og som fra oven. Tsjekhov og Gogol er imidlertid ikke lenger fullt ut russiske. De er mer enn det. Det handler ikke om Russland, det handler om noe større – et høyere språk. Marianna oversetter fra dette høyere språket, forteller hun meg. Det dreier seg ikke om propagandaens språk, eller om idiomatisk språk; det er døde språk. Det dreier seg om språket som polske Zbigniew Herberts tilbakevendende litterære figur herr Cogito bebor, et abstrakt og refleksjonspoetisk språk, et intellektets språk. Kanskje er det ikke en tilfeldighet at Marianna kjøpte en leilighet i Lviv, ikke langt fra hvor Herbert selv levde. Men han er bare en av mange polske forfattere som Marianna sier hun ikke er i stand til å oversette til ukrainsk, for hun vet ikke hvordan hun skal oversette ironien. Hun vet imidlertid hvordan hun gir det polske språket en melodi, som jeg kan føle da hun leser sin oversettelse av Julian Tuwims dikt «Lokomotivet» for meg. Det føles som om det er på polsk. Som om hun har funnet dette metafysiske språket hinsides skillelinjer, som Walter Benjamin ønsket seg. Bortenfor det private språket Ludwig Wittgenstein skrev om.

På slutten av dagen vandrer jeg omkring i Tiergarten med mine biologvenner Olivia Judson og Alexandre Courtiol, som vil vise meg beverne. Bevernes seksuelle organer er skjult, sier Alexandre. Du kan bare identifisere dem ved lukten deres. Olivia er god til det. Hun vet. Vi stod ved elvekanten og sniffet. Alt jeg kunne lukte, var duften av vannet. Olivia, derimot, kunne fortelle at det hadde vært et beverpar her. Vi var for sent ute. Eller for tidlig. Vanskelig å si – kanskje Hegel ville visst. Han snakket jeg om med en tysk forfatter. Her har du Hegel and Haiti, sa hun og viste meg en bok om den haitiske revolusjonen. Om herrer og slaver. Og jeg kom til å tenke på filmen The Servant av Joseph Losey, basert på et stykke av Harold Pinter, hvor tjeneren viser seg å være herren. Og hva Michel Foucault skrev om det. Og hva han skrev om biopolitikk. Som ledet meg tilbake til mine kjære biologvenner og vår diskusjon om arv, hvordan blodrelasjoner handler om makt. Gener og blod er bare biopolitikk. Jeg foretrekker følelser. Og ømhet. Uttrykt på hvilket som helst språk.

Oversatt fra engelsk av Simen V. Gonsholt.