Ømheten i ethvert språk

I en leilighet i Berlin, gjennom vinduet, ser jeg et kastanjetre blomstre – men dets løvblader, sakte oppspist av tiden, er kledd i bronse. I butikken på hjørnet skimter jeg en flaske Gorbatschow-vodka, krystallklar, såklart. For et par dager siden døde Mikhail Gorbatsjov. Regimet han forsøkte å helbrede – ved å gi det litt oksygen, i form av perestrojka og glasnost – har falt. Den samme Gorbatsjov sa en gang at «et Sovjetunionen uten Ukraina er utenkelig» (Ukrainian Weekly, 24.9.1991). For noen hadde Sovjetunionen vokst frem som et isfjell. Da det smeltet vekk, oppsto andre former, blant dem de baltiske landene og Ukraina. I 1989 ble det innført en språklov som anerkjente ukrainsk som landets eneste offisielle målform. Inntil da hadde det vært diglossi, et skille mellom det «høye» språket, det vil si russisk, og det «lave», ukrainsk. «1980-tallet var en nasjonal gjenfødsel», forteller den ukrainske romanforfatteren og poeten Jurij Andrukhovytsj meg, på Zoom, fra sin leilighet i Ivano-Frankivsk. De hører ikke luftvernsirenene der så ofte lenger. «Språk var kampsak nummer én. Språkloven var en stor samfunnsdebatt.» Jurij kastet seg inn i kampen for å redde det ukrainske språket, som om det var en utrydningstruet planteart. Det var nødvendig å skape nye vilkår for det, nye publikasjoner, tilrettelegge for kulturens økologi, sjelens økologi. Kanskje en nasjon kan være et «forestilt fellesskap», som Benedict Anderson ville ha det til, men det er vanskeligere å anerkjenne språk som forestilte enheter.

Siden opptrappingen av krigen har jeg reist rundt i Europa og snakket med ukrainske forfattere. Jeg samler deres historier, som for å ville lette byrden deres på denne måten. Våren er i full blomst i Berlin da jeg møter poeten og performancekunstneren Daryna Gladun på Viktoria-Luise-Platz, vis-à-vis en restaurant kalt Potemkin. Navnet gjør meg flau. Jeg lover meg selv aldri å besøke dette stedet igjen. Daryna, som er kledd i helsvart, med en lærveske drapert rundt henne som et ordensbånd, foreslår at vi i stedet går på åpningen av «The Captured House», en omreisende utstilling av ukrainske kunstnere, nær Alexanderplatz, som tar sitt navn fra den russiske tsaren Aleksander I. Utstillingen finner sted i kjelleren til et tidligere destilleri og består av kunstneriske vitnesbyrd om russiske krigsgjerninger. Daryna forteller meg om dem med rolig stemme, som om dette var en meditasjonsøvelse – som om hun på dette viset ønsker å distansere seg fra hva vi ser. Nei, hun har ikke sett krigsgjerningene med egne øyne; hun forlot sin hjemby Butsja i siste øyeblikk. Det hadde ikke vært noen transportmuligheter. Hun og forfatterkollegaen Lesyk Panasiuk måtte gå om lag tolv kilometer til fots. Da Daryna og jeg stiger opp fra kjelleren igjen, spør jeg: Hva kan jeg gjøre for henne? Trenger hun å snakke, eller bare være sammen i stillhet? Nei, hun har sitt eget ritual nå. Hun går til bokhandelen Dussmann i Berlin og der, i bøkenes velde, finner hun ro. Selv finner jeg det ikke noe sted. Jeg begynner å løpe. Jeg klarer ikke å stoppe, jeg løper gjennom halve Berlin, hele veien hjem. Samme dag sender Lesyk Panasiuk meg et foto av hans og Darynas leilighet i Butsja, dit han har dratt for å sette inn nye vinduer. Utover gulvet ser jeg knust glass fra de gamle vindusrutene, i en million biter, over hele leiligheten, over bøker og andre stuegjenstander – det ser ut som de er dekket av snø.