– Du kan ta jenta ut fra den vestlandske heimbygda. Men du kan ikke ta den vestlandske heimbygda ut fra romanen til jenta, sier romandebutant (og tidligere Vinduet-redaktør) Maria Horvei.
Maria Horvei. Foto: Erika Hebbert/Gyldendal
En aldri så liten innrømmelse først: Jeg kjenner Maria Horvei. Ganske godt, tør jeg skryte på meg. Selv om det alltid har vært noe mystisk over dette vestlandske fenomenet av et menneske.
Vi jobbet først sammen i NRKs musikkmagasin Lydverket i 2012, da jeg var vaktsjef og hun var en fersk og talentfull 22 år gammel musikkskribent. Endelig, husker jeg at jeg tenkte. Endelig en skarp og stilistisk suveren (og til alt overmål nynorsk!) stemme inni miksen av markeringskåte unge menn.
Men akk. Hun dro raskt videre, til kunsten og litteraturen. Etter NRK ventet Dagbladet, Dagens Næringsliv, Klassekampen og etter hvert Vinduet, der hun mellom 2018 og 2021 opererte som tidsskriftets yngste redaktør noensinne. Plutselig var hun min redaktør: temmelig streng, men oppvakt og rettferdig.
Nylig ble hun plukket opp av Aschehoug, der hun jobber som redaktør for oversatt litteratur, og nå debuterer hun skjønnlitterært med romanen Gratulerer med dagen, som utgis av hennes forrige arbeidsgiver Gyldendal. Boka utspiller seg 17. mai 2015, i en liten vestlandsbygd som neppe er helt ulik den hun selv vokste opp i (Bolstad i Voss kommune), der en liten bukett karakterer må forholde seg til Norge som nasjon, idé og prosjekt. Større blir det knapt, men heller ikke mye mindre.
MARIUS ASP: Gratulerer med Gratulerer med dagen, Maria. Når fant du ut at du hadde en roman innabords? Og når ble det til denne spesifikke fortellingen?
MARIA HORVEI: Jeg livnærte meg jo av å skrive gjennom hele 20-årene, også før jeg var ferdig utdannet, både som journalist, kritiker og skribent. Men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri tenkte at jeg gjorde det i stedet for å skrive romanen jeg egentlig skulle skrive. I dag er jeg glad for at jeg ikke satte meg ned for å skrive en roman i en alder av 24. Jeg tror ikke jeg hadde hatt så mye å si. Men for et par år siden tenkte jeg: «Vent nå litt. Jeg kan jo skrive en bok!» Hele prosessen rundt det å skrive var blitt tilstrekkelig demystifisert for meg etter alle disse årene. Jeg innså at det ikke ligger noe mystisk bak produksjonen av en roman. Det var et lite fuck you-øyeblikk.
Egentlig begynte jeg på en helt annen roman, men da jeg hadde skrevet 30 sider, var det tomt. Så begynte jeg å skrive på mobilen, på noe som var lettere i tonen og fløt mer naturlig. Det begynte med Birger, en forholdsvis ung mann som strever med å skrive ferdig en tale for dagen som han skal holde i hjembygda. Den ene scenen utviklet seg etter hvert til en hel roman.
Birger, ja. I Gratulerer med dagen har vår mann fått i oppgave å si noen velvalgte ord til sine tidligere sambygdinger på selveste nasjonaldagen. Men alvoret og ambisjonene – ja, dimensjonene! – knyttet til oppdraget, truer med å røske den sindige, universitetsansatte vestlendingen opp fra sine røtter, så å si, og ut av balanse.
MH: Birger har satt seg fore å si noe som er dypt og originalt, men samtidig samlende, om hva 17. mai betyr i en lokal og global sammenheng. Men han må hele tiden nedskalere ambisjonene sine. Det fins en viss parallell mellom prosjektet hans og det å skrive en roman om 17. mai – det blir noe fåfengt i å prøve å skulle samle det som kan sies om nasjonalfølelse i et kort og konsist format som alle vil like. På den måten er han min avatar.
MA: Men utforskningen av det norske – ikke bare som nasjonalfølelse, men også som et konkret sted med inngrodde tradisjoner, og som en tenkemåte som kan ta flere mulige retninger – må likevel kunne kalles et hovedanliggende ved boka di?
MH: Det er nissen som følger med på lasset ved å velge akkurat den dagen som ramme. Det nødvendiggjør en omgang med ideer som nasjonalfølelse, nasjonal identitet, det nasjonale prosjektet, inkludering og ekskludering. Men dette er ikke en idéhistorisk avhandling eller et idédrevet prosjekt. Boka foregår i en veldig homogen og realistisk vestlandsbygd som ikke lenger er representativ for hva Norge er. Det er mange perspektiver i samtalene om norsk identitet som mangler på et sånt sted, og noen av karakterene mine er klar over sine begrensninger i de samtalene.
I tillegg til Birger låner Gratulerer med dagen stemme til fortellerne Bjørg og Laila, samt den rabulistiske, buldrende forfatterhøvdingen Arnold Eikeli (mer om ham seinere). Bjørg er leder i 17. mai-komiteen og avtroppende lærer i bygda, mens datteren Laila er tilbake på gamle trakter i anledning dagen, før hun skal videre for å arbeide i en flyktningleir i Hellas i sommerferien.
MH: Bjørg er nok den som er nærmest meg selv, hvis jeg hadde vært en generasjon eldre. Jeg ser for meg at jeg kunne blitt lærer, lettere misfornøyd med livet som det hadde blitt. Hun er den eneste som bor i bygda – både frivillig og ufrivillig, som de fleste livsvalgene vi tar. Laila, datteren hennes, tilhører en generasjon som har all friheten moren manglet – inkludert friheten til å surre med hva hun skal bruke alle mulighetene sine til, og ikke helt vite hva hun vil. Tilgangen på høyere utdanning har hatt enorm betydning. Mine foreldre gikk lærerskolen, som de første i sin familie, mens jeg tok mastergrad i kunsthistorie. Hva faen skal man med det? Å fødes inn i et bygdesamfunn pleide å være en skjebne. Nå er det et aktivt valg om du vil være med på å opprettholde bygda som struktur. Det er ikke en veldig original innsikt, men det er åpenbart en understrøm i boka.
MA: Laila føler på en viss skam over valget hun tar om å jobbe i flyktningleir?
MH: Skammen handler om å sette seg selv utenfor systemet. Det fins ulike måter å lese den handlingen på. Innenfor en viss mentalitet er det noe selvforherligende i å tro at du kan bidra med noe i en global clusterfuck, noe kleint og grandiost og litt pinlig i å ville ut og redde verden. Men jeg støtter henne i valget, altså!
Gratulerer med dagen innledes med to epigrafer – et høystemt utdrag fra et dikt av Henrik Wergeland og en Prima Vera-tekstlinje («Hurra for Norge, 17. mai og olje og alt det derre der»). Det er liten tvil om at det er førstnevnte som kaster de lengste skyggene i boka, også i en rent historisk forstand: I 1833 holdt nemlig en monumentalt bakfull Wergeland en av de mest legendariske 17.mai-talene som har funnet sted på norsk jord.
MA: Vi kommer ikke utenom Wergeland på en dag som denne. Men hvorfor?
MH: Det fabelaktige med Wergeland er at hans kamp for norsk kultur og identitet og selvråderett aldri gikk på bekostning av utsyn og internasjonal solidaritet. Hvis det er noe av Wergelands ånd som fortjener å leve videre, er det jo det. Et nasjonalt prosjekt har aldri rett til å lukke seg mot verden. Samtidig er jeg fascinert over personer som må ha vært helt ulidelig å forholde seg til da de levde. Wergeland etterlater seg en stor og viktig arv, men du skal ikke lese mange biografier om ham før du tenker «fytti helvete, jeg er glad jeg ikke må deale med ham i det daglige».
Hvilket bringer oss over på den fjerde fortellerstemmen i Gratulerer med dagen, den aldrende åndshøvdingen Arnold Eikeli – en bejublet og godt lest vestlandsforfatter med en eskalerende hang til offentlig krangling, pompøsitet og grenseoverskridelser.
MA: Det frister å spørre om Arnold er modellert etter noen bestemt norsk forfatter?
MH: Hehe, han er en kompositt. Men Arnold er nok delvis tenkt i retning av en Wergeland anno 2015. Når jeg har skrevet en forfatter inn i boka, kan det nok være litteraturkritikeren i meg som titter ut fra forhenget og prøver å få et ord med i laget. Denne forfatterfiguren med et grandiost selvbilde, som føler seg tilsidesatt og misforstått i et norsk litterært system, gir jo uttrykk for sitt eget litteratursyn, ikke mitt. Men han er ikke en fullt ut latterlig figur, heller, som bare sier dumme ting og tenker dumme tanker.
MA: Nei, du feller ingen dom i Gratulerer med dagen – verken over karakterene eller hjemstedet deres?
MH: Å skulle skrive skapet på plass er et utrolig dårlig skjønnlitterært utgangspunkt. Noe av det verste jeg vet som kritiker, er forfattere som ikke har noe som helst til overs for menneskene de skriver om. For at det skal bli interessant å lese om, må det finnes en eller annen varme der. Den har jeg, både for karakterene og bygda jeg skriver om.
Til slutt, tilbake til starten, eller i det minste til 2012, da Lydverket hadde en aktiv nettside hos NRK, og da Maria Horvei skrev bedre om populærmusikk enn de aller fleste andre i denne åndsforlatte steinrøysa. 22-åringen – som hadde Husfliden-jobb på si, selvsagt, hvor ellers? – var sulten, disiplinert og hardtarbeidende på den måten bare unge mennesker som kommer fra et lite og ubetydelig sted kan være, med en glupsk appetitt på og interesse for musikk, språk og, vel, verden.
MA: Ofte tenker jeg, litt egoistisk, at Norge ble snytt for en briljant musikkanmelder i deg. Det kunne vi saktens trengt i 2022.
MH: Måten vi jobbet med musikkanmeldelsene i Lydverket ble jo en miniskole, språklig sett. Gleden over den litt ordrike rytmen, det lett florale billedspråket, en mangel på ærbødighet overfor verket, graden av lek – alt det preger fortsatt stilen min. Men min bane i livet er at jeg kommer ti år for seint til festen. NRK Lydverket, Dagbladet FREDAG, DN Etterbørs, Vinduet i papirformat ... Arbeidsplassene mine har en lei tendens til å klappe sammen.
Dere er herved advart, redaksjon for oversatt skjønnlitteratur i Aschehoug.