Olav Angell: Fem stadier

«Alt avhenger av det tyvende århundre. Poesiens framtid er avhengig av menneskenes fremtid. Å tro på poesien vil derfor si det samme som å tro på menneskets fremtid.»

1

Det kom et brev i posten. Det gjør det jo sjelden. Og om det kommer, er det gjerne med bud om noe ugreit – innkalling til legeundersøkelse, purring på regning fra Capris.no, sånt noe. Etter at brevkniven ble lokalisert, gled det tre ark ut av konvolutten. «Hei! Sender dere en artikkel som kanskje kan være av interesse. Jeg understreker at det er en sann historie. Vennlig hilsen Olav Angell». Du store kineser. Var det liv i ham fortsatt? Forfatteren, oversetteren, musikk- og poesi-mennesket Angell fylte nylig 80 år, noe som ble forbigått i relativ taushet av media og i bokheimen. Antakelig også av ham selv. Det har ikke vært stort å se av Angell i offentligheten siden 2002, da han ble feiret med tjukt, overstadig festskrift og jazz-suite skrevet til hans ære. Folk svir tydeligvis av kruttet på syttiårsmarkeringen, det blir den siste festen. Ingen regner med at man orker – eller i det hele tatt kommer så langt som å oppleve – åttiårsfesten. Så den blir ikke planlagt. Sånn er det bare. Ingen flere romaner er kommet siden Oslo i demring, det året. 2002 var også året han leverte fra seg sin siste oversettelse, av Thomas Pynchons Mason & Dixon, den siste i en liste på rundt 70 viktige verk som har strømmet gjennom hans oversetterfingre. Noen egne dikt eller artikler er det heller ikke kommet siden den gang. Det virket som blekket hadde størknet inni fyllepennen. Alt var sagt. Ti år: Det er fryktelig mange dager uten skriving. «En aften i Bangkok», som lå vedlagt i brevet, skrevet på maskin, er et litterært snapshot i stil med mye han har gjort med så stort hell tidligere: et melankolsk, beruset, overraskende erindringsstykke. Bearbeiding av minner. På restaurant alene. Tung rødvin, litt brun farve i kanten, som den skal være. Musikalsk eleganse. Sorg. En kvinne. Men ikke pompøst eller forblommet, som foregående linjer – det er en nøktern stil på det meste Angell befatter seg med.

I den store røde bokhyllen på Vinduets kontor står de utstilt alle sammen: alle utgavene siden det første nummeret utkom i 1947. Man kan glemme noen årganger i et par år, før de plutselig igjen føles relevante. Stor var for eksempel overraskelsen da det ble oppdaget at vi kanskje ikke var så vågale og sjangeroverskridende sammenliknet med tidligere tider som vi likte å tro: Også Merete Morken Andersen trykket, midt på nittitallet, en artikkel om rockebandet The Whos plate Quadrophenia. Det var da som pokker. Det samme hjulet blir øyensynlig oppfunnet annethvert år. På vei til Kongsberg, til konsert med det skandinaviske jazzbandet Atomic, blir et vilkårlig nummer av røsket ut av hylla, til tog-lesing. I stedet for dagens avis. Ikke overraskende lette fingrene automatisk etter det kjente USA-nummeret fra 1974, redigert av Jan Erik Vold og Olav Angell. Det kunne glatt blitt utgitt i dag. Dikt er plassert side om side med intervjuer og tegneserier og leserinnlegg og essays, nærmest uhierarkisk og med en klar organisk følelse. Det presenterer forfatterne som mange lesere er opptatt av i dag, spesielt unge. Hele bladet har en uanstrengt iver over seg som er uhyre smittende. Og det er noe med Kongsberg, og veien dit, og innlandsvarmen, som uansett får en til å tenke på 1974. Neste år burde nummeret gjenutgis i førtiårsutgave.