Olav Angell: Fem stadier

«Alt avhenger av det tyvende århundre. Poesiens framtid er avhengig av menneskenes fremtid. Å tro på poesien vil derfor si det samme som å tro på menneskets fremtid.»

1

Det kom et brev i posten. Det gjør det jo sjelden. Og om det kommer, er det gjerne med bud om noe ugreit – innkalling til legeundersøkelse, purring på regning fra Capris.no, sånt noe. Etter at brevkniven ble lokalisert, gled det tre ark ut av konvolutten. «Hei! Sender dere en artikkel som kanskje kan være av interesse. Jeg understreker at det er en sann historie. Vennlig hilsen Olav Angell». Du store kineser. Var det liv i ham fortsatt? Forfatteren, oversetteren, musikk- og poesi-mennesket Angell fylte nylig 80 år, noe som ble forbigått i relativ taushet av media og i bokheimen. Antakelig også av ham selv. Det har ikke vært stort å se av Angell i offentligheten siden 2002, da han ble feiret med tjukt, overstadig festskrift og jazz-suite skrevet til hans ære. Folk svir tydeligvis av kruttet på syttiårsmarkeringen, det blir den siste festen. Ingen regner med at man orker – eller i det hele tatt kommer så langt som å oppleve – åttiårsfesten. Så den blir ikke planlagt. Sånn er det bare. Ingen flere romaner er kommet siden Oslo i demring, det året. 2002 var også året han leverte fra seg sin siste oversettelse, av Thomas Pynchons Mason & Dixon, den siste i en liste på rundt 70 viktige verk som har strømmet gjennom hans oversetterfingre. Noen egne dikt eller artikler er det heller ikke kommet siden den gang. Det virket som blekket hadde størknet inni fyllepennen. Alt var sagt. Ti år: Det er fryktelig mange dager uten skriving. «En aften i Bangkok», som lå vedlagt i brevet, skrevet på maskin, er et litterært snapshot i stil med mye han har gjort med så stort hell tidligere: et melankolsk, beruset, overraskende erindringsstykke. Bearbeiding av minner. På restaurant alene. Tung rødvin, litt brun farve i kanten, som den skal være. Musikalsk eleganse. Sorg. En kvinne. Men ikke pompøst eller forblommet, som foregående linjer – det er en nøktern stil på det meste Angell befatter seg med.

I den store røde bokhyllen på Vinduets kontor står de utstilt alle sammen: alle utgavene siden det første nummeret utkom i 1947. Man kan glemme noen årganger i et par år, før de plutselig igjen føles relevante. Stor var for eksempel overraskelsen da det ble oppdaget at vi kanskje ikke var så vågale og sjangeroverskridende sammenliknet med tidligere tider som vi likte å tro: Også Merete Morken Andersen trykket, midt på nittitallet, en artikkel om rockebandet The Whos plate Quadrophenia. Det var da som pokker. Det samme hjulet blir øyensynlig oppfunnet annethvert år. På vei til Kongsberg, til konsert med det skandinaviske jazzbandet Atomic, blir et vilkårlig nummer av Vinduet røsket ut av hylla, til tog-lesing. I stedet for dagens avis. Ikke overraskende lette fingrene automatisk etter det kjente USA-nummeret fra 1974, redigert av Jan Erik Vold og Olav Angell. Det kunne glatt blitt utgitt i dag. Dikt er plassert side om side med intervjuer og tegneserier og leserinnlegg og essays, nærmest uhierarkisk og med en klar organisk følelse. Det presenterer forfatterne som mange lesere er opptatt av i dag, spesielt unge. Hele bladet har en uanstrengt iver over seg som er uhyre smittende. Og det er noe med Kongsberg, og veien dit, og innlandsvarmen, som uansett får en til å tenke på 1974. Neste år burde nummeret gjenutgis i førtiårsutgave.

Så. Selv om stort øyensynlig ikke hadde skjedd med Angell på ti år, bestemte Vinduet anno 2013 seg for å se hvordan det stod til med innsenderen. Skriver han? Leser han? Ser han inn i veggen og gråter stille tårer över den tid som flytt? Man opplever ofte en berøringsangst i møte med gamle mennesker i dag, også i en kultur som for så vidt er basert på feiringen av Den Store Mann, men som kanskje mest av alt lar seg begeistre av tanken på debutanten, 20 under førti, tjue under 30. I forlagsbransjen ser vi representanter for virkelig gode tider i norsk litteratur, en hel generasjon, bli skjøvet ut for aldersgrensen. Nytt blod må til. Men hva med det gamle blodet?

Hans gamle venn og kollega Jan Erik Vold sendte oss et utklipp i posten; Angells første artikkel om jazz kom på trykk i Dagbladet allerede i 1950. Det har rent mange flasker ned elven siden den teksten ble publisert. I hyllene våre finner vi mengder med bøker og trykksaker Angell står bak: diktsamlinger, artikkelsamlinger, romaner, tidsskrifter, kriminalromaner, novellesamlinger, haikudikt, jazzhistorier, kollektivromaner. Stabelen rekker oss langt over neseroten. Hva skyldes et slikt uttrykksbehov og ikke minst en slik gjennomføringsdyktighet? Vi tok med oss en Bordeaux fra 1970 og pekte nesen mot Angells leilighet på Majorstua i Oslo.

2

Han bor i femte etasje, uten heis. Det er den eneste trimmen han får, fortalte han, å gå opp og ned trappen til postkassen. «Jeg er veldig skrøpelig,» sa han. «Føttene mine har hovnet opp. Jeg føler meg … opp- blåst … utvannet.» Det meste av tiden sitter han alene der oppe i leiligheten. Rommene luktet av innestengt, gammel mann. Det var som å gå inn i et litteraturens gravkammer. En verandadør ble raskt åpnet ut mot en florgrønn bakhage. Vi må ha luft! «Det er helt utrolig hvor grønt det kan bli der ute nå om våren,» sa han begeistret. Vi kunne puste igjen. Han fortalte at han følger nøye med på boligprisene. Leiligheten var nå taksert til cirka fire og en halv million kroner. Når den bikket fem skulle han selge den og leve ut resten av sine dager på Grand Hotel. Det hørtes ut som en god roman. Kanskje en han kunne skrevet selv.

Mer enn hos noen annen norsk forfatter i sin generasjon, er alt Olav Angell har skrevet gjennomsyret av en voldsom appetitt på livet. På romaner og reiser; på vin og mat og jazz og poesi. «Når jeg leser en god bok, og det er et måltid der, blir jeg alltid irritert over at forfatteren ikke skriver hva de spiser,» sa han.  «Så jeg har sørget for å rette opp i det.»

Mange av høydepunktene i hans delvis selvbiografiske bøker kretser rundt måltider, fra den intenst sanselige beskrivelsen av å spise et eple som ung gutt under krigen, til et siste måltid på Annen Etage, bestående av kaninpaté og en halv flaske Barsac til forrett, and i appelsin med en helflaske Mouton Rotschild ‘77 til hovedrett, og tre Ch. de Laubade til kaffen. Vel hjemme, 150 knuste sovetabletter i tre glass half&half Glenfiddich og Farris. Duke Ellington på tallerkenen.

Vi hadde tatt med noen gode, velhengte biffer, de var i sekken sammen med dijonsennep, mozzarella, tomater, portobellosopp og ruccola, men det lå digre stabler av bøker og papirer overalt på kjøkkenbordet og kjøkkenbenken; det så ikke ut som han noen gang tilberedte mat der. Ingrediensene ble raskt smuglet ned i sekken igjen. Kanskje neste gang. Bokhyllen i stuen var overfylt, både av bindsterke klassikere og brevsamlinger og biografier; det uryddige destillatet av et helt livs lesning – på kontinuerlig jakt etter noe friskt og moderne og nytt. Det var en bokhylle slik den kunne blitt drømt frem av en mørkhåret jente tidlig i tjueårene med selvbevisst Instagram-konto og forfatterambisjoner og fransk filmfetisj.

Han fant frem en diger vinopptrekker, nærmest et apparat, ansiktet fortrakk seg i en voldsom grimase da han brukte det, og formelig rev korken ut av flasken. Plopp! 1970. Det var det året han ga ut prosasamlingen DIG! – med undertittelen «Fem stadier». Den sprekeste boken på hele syttitallet, skrev Lars Saabye Christensen, «og så kom den allerede i sytti». Han oversatte T.E. Lawrence, Visdommens syv søyler, det året. Han smakte. Smattet. Jo, det var godkjent. For en ettersmak! Hvilke minner hadde han fra dette året?  «Det ligger vel i glemselens mørke, mesteparten, er jeg redd,» sa han. «Jeg merker fra måned til måned hvordan hukommelsen blir dårligere. Jeg er jo blitt åtti år nå, jeg hadde aldri planlagt å leve så lenge.»  Han la til, nærmest skrekkslagen: «Min mor ble 104. Det var helt fryktelig.»

Han hadde fått en hang til å snakke om seg selv i tredje person. På 80-årsdagen i august i fjor tok noen venner ham med til et spisested rett over gaten: «Det dukket opp andre også, vi ble en 10-12 mennesker og tok over hele stedet. Det ble en skikkelig fest. Angell ble så blingsete at han måtte ha hjelp til å gå hjem.»

En av hans flotteste bøker, og en av dem han selv er mest stolt av og gjerne snakket om, er prosaboken Snapshots, med undertittelen «glimt fra livets karusell». Her møter vi Angell hjemme hos William S. Burroughs, som ikke ante hvordan han skulle skru av isbitmaskinen sin, den spyttet ut nye biter hele døgnet; Angell sittende alene i Aulaen i Oslo med tårer trillende nedover kinnene mens han lytter til en privat opptreden av Stan Getz, og Angell på lunsj hjemme hos Jorge Luis Borges i Buenos Aires, da den blinde argentineren plutselig begynner å sitere Ibsen på norsk. «Sukkertøy», kalte Angell historiene selv. Det er glimt fra et liv i musikken og litteraturens tjeneste, forvaltet med en selvfølgelighet som bringer hele historien nærmere. Da han nå, ansporet av stadige turer bort til bokhyllen og navn som kom opp i samtalen, dykket ned i hukommelsen, var det som han plukket nye snapshots fra den samme karusellen, med en letthet som gjorde at hele det tyvende århundrets litteratur kom til live i den stille stuen. Han snakket om Bjørneboe, som han ofte hadde drukket med på Håndverkeren. «Han satt der hver dag fra ett til tre. Jeg satte meg ned for å prate. Og jeg ble så glad i ham og fikk en sånn respekt for ham, jeg forgudet ham rett og slett.» Det andre store norske forbildet hans var Axel Jensen: «Virkelig et spennende menneske. En ordkunstner. Vi var jo nære venner og jeg har faktisk skrevet noen av bøkene hans.» Han sa ikke mer om det. Andre navn kom og gikk.

I februar 1974 dro Angell, sammen med daværende redaktør og mangeårig venn Jan Erik Vold, på en femukers tur til USA for å lage den umiddelbart legendariske Amerika-utgaven av Vinduet. De skrev om graffitien på subwayen i New York, besøkte Robert Creeley i Buffalo, kjørte Greyhoundbuss over til Vestkysten, handlet på City Lights i San Francisco og tok en drosje ut av byen hjem til Richard Brautigan, forfatteren av Ørretfiske i Amerika, som samme år kom på norsk i Olav Angells oversettelse, uten at forfatteren selv ante noe om det. «Det pøsregnet. Klokka var sikkert ti på kvelden, og vi banket på døren,» fortalte Angell. «Jeg sa, ’Hello, Mr. Brautigan, I am your Norwegian translator’. Da åpnet han døren på vidt gap. ’Gentlemen. Come in’.»

I den Vinduet-utgaven kan man lese en av de beste gonzo-reportasjene satt på trykk i en norsk publikasjon, om da Angell er ute med Brautigan og forsøker å intervjue ham over middag og drinker. Brautigan forsvant. Angell også, på et vis. Nordmannen dukker opp på side 478 i Jubilee Hitchhiker, den helt ferske, 600-siders biografien om Brautigan, som tok sitt eget liv i 1984. «Dere hørte kanskje hvordan det gikk med ham,» sa Angell lakonisk. Det gjorde han flere ganger i løpet av samtalen. «Jeg er blitt så gammel at de fleste av vennene mine har gått bort,» sa han. «Jeg har nesten ingen igjen. Det er det som er det tragiske. Snart kjenner jeg vel ingen.» Han så seg rundt i stuen.

3

Det er blitt oss fortalt at om du leser én bok hver dag, hele livet, i 80 år, kommer du bare til bokstaven G i skjønnlitteraturhyllene på Deichmanske bibliotek. De færreste har kanskje slike lesevaner. Enda færre lar seg vel plage av tanken. Men de av oss som har det, har det fra folk som Olav Angell. Heldigvis har han gjennom sin oversettergjerning også hjulpet til med en dreining av oppmerksomheten i retning av de tidlige bokstavene i alfabetet. Om man hopper over hans femten egne bøker, helt der fremme, støter mange likevel tidlig i lesningen på navnet hans som oversetteren av både Bukowski og Burroughs. Det begynner gjerne der for mange. Siden blir appetitten altoppslukende, fortærende. Hver bok man sluker gir liv til ti nye. Da trenger man noen å støtte seg på. Angell, gjennom essays og antologier og oversettelser, staker kursen trygt videre til Barthelme, Beckett og Borges.

Litt ufortjent er navnet hans for mange blitt synonymt med beatbevegelsen, mens hans årvåkenhet og litterære glupskhet gjorde at han har rukket over et enormt mangfold av diktning, både som leser, forfatter og oversetter. Da han første gang kom på trykk i Vinduet, i debutantnummeret i 1966, fortalte Angell at han «for tiden» var mest opptatt av Günter Grass, og Hans Magnus Enzensberger, Jean Genet, J.P. Donleavy og Slawomir Mrozek. Navnene ble gjentatt i baksideteksten da han debuterte på Gyldendal senere samme år, 32 år gammel, med diktsamlingen Burlesk.

Først og fremst var han på jakt etter en litteratur som responderte på forandringene i samfunnet. Han formulerer det nærmest som en programerklæring i forordet til antologien Moderne amerikanske fortellere – Prosa i pop og protest fra 1969, der han, etter å ha «dukket ned i det som skjer i amerikansk litteratur»– det vil si pløyet gjennom hundrevis av tidsskrifter og utgivelser fra obskure småforlag – introduserte norske lesere for eksperimentelle tekster av forfattere som John Barth og Donald Barthelme og Richard Brautigan og Gregory Corso og Jack Kerouac og Hubert Selby jr. og Susan Sontag. Og en rekke andre, noen fullstendig glemt i dag. Alt i antologien oversatt av ham selv. Mange av dem skulle han også vende tilbake til.

«Jeg hadde, viste det seg, en ganske stor arbeidskapasitet,» sa Angell. «Jeg kunne både skrive for meg selv og oversette andre, parallelt: hvis jeg hadde kjørt meg fast på det ene kunne jeg gå over til det andre, det var to sider av samme sak.» Angell hadde tidligere arbeidet som tekstforfatter i et reklamebyrå. Skrev om såpe og slikt. Hans relativt sene debutalder må ha vært et resultat av en enormt kraftig, oppdemmet kreativ energi.

Hans ønske og krav til at skrivingen måtte være av sin tid, er dessuten det som gjør at enkelte av romanene og oversettelsene i dag kan virke daterte, med sin eksperimentelle sjangerblanding, utgåtte referanser, og en tidstypisk bruk av gateslang og jazzsjargong. Den samme sensibiliteten var det som gjorde at han tidlig fikk fingrene i alt som siden har oppnådd kultstatus. «De begynte å stole på meg», fortalte Angell. Gyldendals legendariske og særdeles utgivelsesglade redaktør Sigmund Hoftun hadde tiltro, og ba ham sette opp en liste over 10 bøker han kunne tenke seg å oversette. Dette var midt i billigbokrevolusjonen, en periode da antall utgivelser på norske forlag gikk i taket – spesielt på Gyldendal. Etter hvert begynte Angell egenhendig å korrigere unnlatelsessynder i oversettelsesregisteret, fra krimromanens mestere, Raymond Chandler og Dashiel Hammett, via en katalog av klassikere, som Mark Twains Huckleberry Finn og Thomas Pynchons Katalognr. 49. Kronen på verket kom i 1993, da Cappelen utgav hans oversettelse av James Joyce' Ulysses. Den uoversettelige.

«Jeg har noen ganger snust litt på oversettelsene mine, og jeg synes jeg i grunnen har kommet brukbart ut av det. At det ikke er så galt, selv om det er helt annerledes. Det blir det jo. Jeg hevder at oversetteren skal ta seg friheter. Det blir min tolkning. Jeg kan gjøre noe helt annet enn det forfatteren hadde tenkt: når jeg oversetter er det jeg som er sjef. Å overgå originalforfatteren er vel vanskelig, men det er faktisk det jeg prøver på. Jeg vil løfte original- prosaen opp på et norsk nivå som er bedre, språkmessig, enn det engelske.»

Han hadde ikke inntrykk av at det skjedde noe som var verdt å følge med på nå lenger. Var det virkelig stadig gøy å jobbe med et tidsskrift som Vinduet? Glupskheten, jaget etter det nye, hadde stilnet. Han ba oss likevel, innstendig, om å sende ham noen nummere. Kunne vi sende ham bøkene til denne Knausgård også? Fortsatt leste han enormt mye, sa han, men nå holdt han seg til å lese favorittene sine om igjen. Den aller største var tyske Erich Maria Remarque. Om vi hadde lest Triumfbuen?

«For et fantastisk menneske han må ha vært. Jeg er ute etter varme. Nå har jeg oversatt Beckett også da, han er jo langt fra varm, men han er jo en språkets mester. Det er jeg også ute etter. Språket er en levende organisme som jeg vil utforske.»

For tiden arbeidet han mye med Dostojevskij og Proust. Han pekte mot en lenestol. «Jeg gleder meg til å begynne å lese Hamsun på nytt. Når det er gått så lang tid at jeg ikke husker detaljene i handlingen. Jeg oppdager at jeg finner nye ting som jeg ikke fant ved første gangs lesning. Og det gir meg stor glede. Da blir litteratur en glede for meg. Og det gjør den ikke så ofte. Særlig ikke når jeg leser andre forfattere.»

Han lo litt.

«Nei, nå var jeg slem.»

Flasken var tom. Den opprinnelige begeistringen vi alle hadde følt over den særdeles modne vinen hadde stilnet. Ingen sa noe, men vi mistenkte vel at den ikke hadde tålt alle tiårene i ensomhet. Han stavret seg bort til det avkjølende vinskapet som sto mellom bokhyllene og terrassen, som han alltid sørger for å holde fullt. Han får tilsendt 24 flasker i slengen, fortalte han, stort sett alltid den samme, en vin i 230-kronersklassen som han hadde slått seg til ro med. Stolt holdt han en av dem frem. Chateau Coufran 2003. «Skal vi?»

4

I en av bokhyllene sto deler av hans egen produksjon. Vi la dem utover bordet. Der var Den elektriske blomsten, prosadebuten fra 1968, en slags jazz-hipp science fiction-roman om en mann som gjenoppvekkes til livet etter femten år i nedkjølt tilstand. Der var den upolitisk-politiske romanen Forræderen, som igangsatte stor debatt på kultursidene i 1974, da Angell ble opphavet til begrepet «Vinduet-komplekser». Og for ikke å snakke om hans klassiske Perdido, Perdido … fra året etter, en bok som jevnlig fremheves som en av de aller beste kriminalromanene skrevet på norsk. Han sa det egentlig hadde begynt som en fleip. «Jeg tror jeg skrev hele boken på fire-fem dager.» Et viktig element ved den boken er at samtlige rollefigurer i boken har navn etter kjente og mindre kjente jazzmusikere, så som Chu Berry og Harry Carney. Det gir en drømmeaktig merverdi til den klassisk oppbygde noir-krimmen. «Det var så morsomt å bruke navnene, og så kom alt det andre av seg selv,» sa Angell.

Jazz gjennomsyrer hele forfatterskapet og all artikkelskrivingen, i løs skrivestil, hektisk dialog-jamming, sørgmodige mellomspill, navn. Man kan kanskje se det problematiske ved at en modernist som Angell hele veien har lagt vekten på førtitallsjazz, og selv om han er et ekte barn av det sene sekstitall, er det å spore en klar fremmedgjøring fra frijazz, rock, soul og annet som tilhørte den tidens frigjøringsprosjekt. Men han var god til å finne datidens poeter, og gjorde en god jobb med å oversette kvinnelige, afroamerikanske lyrikere. Han simpelthen elsket hipstere. Og ordet neger, som dukker opp svært hyppig i hans tekster, er brukt som den høyest tenkelige hedersbetegnelsen.

Angell er en særdeles viktig skikkelse i norsk jazz – som organisasjonsmann, oppstarter av Jazznytt, konsertarrangør, president i Norges Jazzforbund, og generell ambassadør for Amerikas fremste kunstform. Interesseorganisasjonen og lytteklubben Oslo Jazz Circle som ble opp- rettet i 1948 har han vært en essensiell del av, og skrevet mye om. Sirkelen eksisterer fortsatt.

En smule konservativ i musikkveien, må han kunne kalles. Det er Paul Gonzalves og Johnny Hodges som er hans musikere, ikke John Coltrane eller Jerry Garcia. «Skal vi prøve Billie eller Duke?»spurte han etter å ha fått ja på spørsmålet om han skulle sette på anlegget. Vi spurte ham om hans syn på heroin og LSD, siden han så til de grader har idolisert kunstnere som leflet med virkelighetsflukt. Han unnlot å svare.

Vi gikk videre i bokbunken. Topkapi fra 1981 virket han ikke å erindre å ha skrevet – han måtte lese godt på vaskeseddelen. «Dette fikk jeg nok ikke helt til» sa han, og gikk heller ut på soverommet, og kom tilbake med en bunke av det nå glemte tidsskriftet POETICA, som ble utgitt i hans fremste poesi-tiår, 80-tallet. Han ga ut den flotte samlingen Tiden en korketrekker som forvandler kjærligheten til konkylier i 1982, noen år senere kom Neptuns døtre, og hele tre antologier med egne oversettelser av amerikanske poeter. Det var også tiåret da han igangsatte Oslo Poesifestival, og fikk en rekke store poeter til landet. Vi spurte hvordan han klarte å gjøre alt dette samtidig som han oversatte romaner, skrev egne romaner, hadde et liv, og spiste middag med en flaske rødvin og to armagnac til dessert hver dag. Han smilte. Men svaret finnes i den kanskje mest essensielle Angell-boken. En han ikke har skrevet selv – det overdådige, frodige festskriftet Angell 2002, der hans venner og kolleger overgår hverandre i gode historier, kjærlighetserklæringer og bekymringsmeldinger. Mange møtes i beskrivelsen av å våkne tunge i hodet til lyden av klapringen fra Angells skrivemaskin.

5

En dag i fjor høst satte Olav Angell seg ned og skrev. Han hadde ikke skrevet noe på mange år, hadde ikke hatt behov for det. Hans siste roman var Oslo i demring fra 2002, den tredje i hans delvis selvbiografiske Oslo-trilogi, kanskje hans mest bejublede romaner, og dem han liker best selv. «Jeg er den eneste som har skrevet en Oslo-trilogi,» sa han, «kan du tro det?» Det var tydeligvis en stor begivenhet for ham å ha skrevet noe igjen. Han var meget interessert i, og tvilende til, om vi hadde sett på den, og hadde bruk for den. «Det er noe jeg har tumlet med i sikkert ti-femten år, det stoffet der, men jeg har ikke fått det til. Så plutselig en dag løsnet det, og da var det omtrent som en sånn tømmerfloke løsnet og vannet kom fossende nedover. Jeg skrev dag og natt. Jeg hadde ikke tid til å legge meg, det hendte jeg sovnet ved kjøkkenbordet ved totiden på natten. Våknet, og fortsatte å skrive.» Nå holder han på med å skrive haiku-dikt, fortalte han. Han har gjort det før, han ga ut en samling i 1999. «Det gir meg en sånn frihet,» sa han, «jeg kan skrive om hva som helst. Jeg skal skrive 99 stykker, og så skal jeg gi dem til Jan Erik, så kan han være streng dommer.» Vold er den eneste han har kontakt med. Han, og oversetter Per Qvale. Og noen venninner, la han til, forsiktig. Var det spor av den gamle kvinnebedåreren igjen? Vi så oss rundt.

Enda en flaske var tom. Vi hadde snakket i mange timer. Det var på tide å gå. Han sa det hadde vært fint med besøk, at han hadde kommet på mange ting det var lenge siden han hadde tenkt på. Vi måtte love å komme tilbake. En gang måtte vi grille på verandaen, eller forsøke et av stedene i umiddelbar nærhet. Det skulle han klare. «Det er jo noe skummelt med å snakke om fortiden,» sa han rett før vi reiste oss. «Man vil heller snakke om fremtiden.» Vi tumlet ut av leiligheten. Oppspilte og nedtrykte, på én og samme tid. Vi hadde sekken full av ingredienser, til og med en libanesisk rødvin. Det var altfor tidlig å dra hjem og legge seg. Vi ringte på hos en kamerat som bodde i nærheten. Kunne vi komme inn? Vi hadde et helt liv å snakke om.