Nicolai Houms gradvise forsvinning (og plutselig frigjørende tanke)

I januar 1998, lenge før han debuterte skjønnlitterært, skrev Nicolai Houm (f. 1974) en kronikk i Aftenposten som på en måte forklarer hele forfattervirket hans. Anledningen for kronikken var at Terje Håkonsen, Norges og verdens største snowboardstjerne, hadde takket nei til å delta i den nært forestående vinterolympiaden i Nagano i Japan, i protest mot at den nye OL-grenen skulle bli innordnet det internasjonale skiforbundet, som formodentlig ville suge livskiten ut av en hittil uavhengig subkultur. Både i media og norsk idrett reagerte man på boikotten hans med ganske unison hoderysting, som ikke ble noe mindre av at Terje Håkonsen ikke akkurat begrunnet avgjørelsen sin i utrengsmål. Dette fikk Aftenposten til å spørre på debattsidene: «Hvem er de egentlig disse tøffingene – og særingene – på snowboard?» Nicolai Houm, som på den tiden var snowboardjournalist i magasinet Playboard og Dagbladet, tok på seg å svare – ikke bare på hvem snowboardere er, men på hva som er snowboardingens sjel: «Kjernen i det hele var ikke annet enn gleden ved å ta seg nedover en snødekt slalåmbakke uten sprikende ski og veivende staver. Det handlet om personlig opprør i de sekunder vi fikk ‘air’», begynte han. «Dette var alt vi ville, det var alt vi ba om, å få være små-opprørske individualister i et ensrettet samfunn, diktert av den forrige generasjonen og deres slalåmklubber, sportssendinger og alpinmoter.»

Før han la til: «Skriv og si hva dere vil om snowboardere. Når dette kommer på trykk, er jeg på toppen av et fjell, med intet annet i sikte enn endeløse vidder dekket med nysnø. Stigmatiserende uttalelser, behov for homogenisering og misforståtte oppfatninger av snowboard biter liksom ikke her oppe. Til det er snøen for herlig dyp.»

Dette er en idealtilstand og tankefigur Nicolai Houm siden har vendt tilbake til i litteraturen sin, mest minneverdig i «Lyset under vann», et personlig essay om surfing nominelt skrevet av en av romanfigurene i hans magnum opus, nærmere 700 sider lange De håpefulle (Tiden, 2013): Ved hjelp av Sigmund Freuds uttrykk «oseanfølelsen» og den ungarske psykologen Mihaly Csikszentmihalyis flow-teori konkluderer essayisten-i-romanen med at idet en surfer er på vei ut i vannet, og etter en duck dive skyter opp på baksiden av en bølge, «oppleves samhørigheten med havet, enten den er en klisjé eller ikke, som fullstendig […] alt virker avklart, og det paradoksale er at den sakrale freden eller helheten eller kanskje følelsen av å bli tilgitt som oppstår gjennom erkjennelsen av at jeg er del av noe ufattelig mye større enn meg selv (altså følelsen av alt jeg har gjort og konsekvensene av det er ubetydelige i dette perspektivet), oppstår først når jeg er på et ulevelig sted.»

I forfatterskapet til Nicolai Houm, derimot, har denne følelsen inntruffet sjeldnere og sjeldnere med årene. Han debuterte, etter forfatterstudier i Bø, med den allegoriske krigsromanen Knekk nakken, min venn (Tiden, 2004), som han fulgte opp med novellesamlingen Alle barn er laget av ild (2009) og barneboken Når alle sover (2011). Men hans tre påfølgende, distinkt ulike voksenromaner – den moderne familiekrøniken De håpefulle, karakterstudien Jane Ashlands gradvise forsvinning (2016) og det nettopp utgitte kollektivportrettet Hver torsdag klokken nitten – handler alle til dels om en forfatter som ikke lenger klarer å skrive. Og i Hver torsdag klokken nitten – som ikke figurerte på Tidens vårliste, formodentlig fordi verken forlaget eller opphavspersonen inntil nylig så den for seg – er det en eksistensiell krise forårsaket av skrivesperre som er motoren i fortellingen: En «mislykket, ustabil, småkriminell» og smått alkoholisert forfatter, like greit kalt Nicolai Houm, har forlatt en trygg forlagsjobb i Oslo og flyttet til Drammen, hvor «han har befestet sitt helvete på jord ved å ta på seg frilansoppdrag som tegneserieoversetter». (Ved et par anledninger har han blitt pågrepet for ordensforstyrrelse av politiet, for å stå og brøle på torget og vandalisere et stativ med Moleskine-notatbøker utenfor en bokhandel langs byens nye havnepromenade.) I desperasjon starter han et ukentlig kveldskurs i skriving for upubliserte forfattere, og gjennom skildringene av de ti kursdeltakerne – et typegalleri som vekselvis presenteres i vi-form og gjennom utdrag fra deres skriveprøver, som i De håpefulle – vokser Hver torsdag klokken nitten fra en metaroman til en sår og morsom novellesamling, ulikt noe annet han har skrevet tidligere. Med Jane Ashlands gradvise forsvinning «demonstrerer Nicolai Houm nok en gang at han er kanskje Norges mest amerikanske forfatter, i begrepets aller beste betydning», skrev Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv om hans forrige roman. Og mens De håpefulle var ganske utilslørt inspirert av Jonathan Franzens Korrigeringer, minner Hver torsdag klokken nitten, om noe, mer om en tidlig George Saunders-utgivelse, transponert til hva en skrivekursdeltaker omtaler som «Buskeruds Paris».

Lik sin hovedperson har Nicolai Houm bodd i Drammen de siste årene, bygd opp et (for hans del nettbasert) skrivekurs, tatt på seg strøoppdrag i forlagsbransjen og tilbrakt en god del tid på byens bibliotek. Ikke bare på grunn av den gratis kaffen, som i hans nye roman fremheves som et trekkplaster, men fordi det var der han for første gang på en god stund fikk følelsen av å stå på toppen av et fjell, bare omgitt av endeløs nysnø.

NICOLAI HOUM: Jeg skrev boken veldig, veldig raskt. Aldri skrevet så raskt før. Men jeg fikk en sånn vanvittig raptus. Jeg satt og skrev på en historisk roman, om borgerkrigen i USA og en norsk kunstmaler som roter seg inn i en … egentlig ganske kul historie, men det ble så jævlig stivt og kjipt. Forsert. Sånn som det blir iblant for meg når jeg ikke føler det ordentlig. Så i sinnet over å ikke få til det, tok jeg opp igjen det her, som jeg hadde skrevet 7–8 sider til for mange år siden, og fikk så flow som det er mulig å få. Jeg gikk på biblioteket, det er sånn meråpent, så jeg satt fra sju om morgenen til elleve om kvelden. Bare skrev og skrev og skrev, fra jul til februar. Da hadde jeg førsteutkastet. Og så var det nesten ikke noe bearbeiding. Litt samme som med De håpefulle, at jeg er så sikker på det, at det er et take it or leave it-aktig manus. Det er vanskelig å forklare hvorfor, for jeg opplever ofte det motsatte også, men det kan ikke være på noen annen måte, har jeg tenkt med dette. Hvor skal man endre? Det er seg selv nok, på en måte.

SIMEN V. GONSHOLT: Var det virkelig på den måten med De håpefulle også? Det slo meg ikke som noe du hadde spruta ut, men som en veldig helstøpt bok.

NH: Det var akkurat samme sak, altså, bare full gass. Men det er noe med at det blir et sluttet verk, når man har sånn skriveflyt. Så kan det jo være at det fins folk som synes De håpefulle er helt teit, men det er likevel vanskelig å si hva om du hadde flyttet på det der, eller gjort sånn og sånn, for det er som det er. Som har med flyt å gjøre, tror jeg.

SVG: I Hver torsdag klokken nitten forteller kurslederen at «han måtte late som han var en annen som skrev Nicolai Houms tekst. […] Først opererte han bare med én persona. Etter hvert ble det flere. Disse tenkte forfatterne var frie, ivrige. De kastet seg over tastaturet, skrev med den største letthet og glede. Han opplevde at det var besettende. Det var som å utvikle et spaltet sinn.» Det var kanskje litt sånn for deg også?

NH: Helt klart. Hele rammehistorien med han forfylla, fallerte Nicolai Houm, noe av det eneste med Nicolai-karakteren som er sant, er at det var en vei til å komme ut av skrivevegring. De går på skriveskole, ikke sant, det trenger ikke å være polert, det de skriver, og det er et eller annet med at det er noe pastisjaktig ved mange av dem, som gjorde det veldig mye lettere å slippe seg løs. Og så ble det et alvor i flere av novellene likevel. Det er ikke 100 prosent pastisj. Så jeg grubler på hvordan jeg skal ta meg den lærdommen. For å føle meg så fri ellers … Jeg lurer på om jeg skal fortsette med masse pseudonymer, for det er dødsdigg å tenke at man ikke er seg selv, det er ikke jeg som blir målt, det er en eller annen skriveskoleelev som har funnet det på. Selv om det er helt fiktivt, er det nok til å få i gang meg. [Pause.] Men det er bedre å finne ut hvor i all verden den manglende selvtilliten min kommer fra, kanskje.

SVG: Har du prøvd å finne ut av det, da?

NH: Da den historiske romanen havarerte, gikk jeg til kognitiv terapi. Og kognitiv terapi er så smooth, for du slipper å ta hele det freudianske dypdykket i bakgrunn og sånn, det er bare: du trenger tydeligvis noen verktøy for å komme deg ut av en måte å tenke på. Og for min del var det veldig enkelt: Du grubler for mye. Det er det som skjer her, sier terapeuten. Du grubler veldig mye på hva som er god litteratur. Er du god? Hvordan skal du skrive? Så du får bare lov til å gruble klokka åtte på kvelden, i ett kvarter. Ellers kan du ikke tenke på den type ting. Du må selvfølgelig tenke stil og plott og hva som skal til, men det er ikke lov å second-guesse. Og det fungerte med en gang. For vi-stemmen her er på en måte min, jeg kan påstå at det er andres, jeg kan se for meg at det er gruppen som snakker, men det er jo jeg som skriver uansett. Men det var liksom det som skulle til. Og da satt jeg nede på biblioteket og bare fyrte løs. Og det morsomme med sånn grubletid i kognitiv terapi, er at du grubler ikke hele dagen, og får gjort alt du skal, og så blir klokka åtte, og da glemmer du å gruble, så jeg har aldri brukt grubletiden. Det hadde vært et fantastisk verktøy for folk flest, altså, for er det noe som ikke leder til noe som helst, så er det grubling. Når du står overfor et eller annet valg, så løser du det som regel der og da. Å tenke på hva en skal gå til neste år, hvordan blir det å bli far, alt man grubler så sykt på, det har ingen funksjon. Og med skriving er det veldig tydelig: Hvis du ikke grubler, men bare lar det komme, kommer underbevisstheten fram, og da skjer det masse kule ting.

SVG: Du skrev for noen år siden i Klassekampen om hvordan du gikk til hypnose, eller hypnoterapi, for å få hjelp med det du mistenkte var «en negativ spiral der jeg stadig bekrefter for meg selv at det er vanskelig å være forfatter og vanskelig å skrive.» Men det hjalp ikke?

NH: Hypnosen hadde samme funksjon som kognitiv terapi. Det er på mange måter samme sak. En quick fix, det er tydeligvis alt jeg trenger. Det er ikke noen veldig alvorlige, dypereliggende ting, det er bare at jeg tenker feil. Er for selvkritisk. Det er for min del bare å gjøre noe [terapeutisk] i to-tre timer, 3000 spenn, så er jeg good to go. Men så forsvinner lærdommen for hver gang. Si det går et halvt år til neste gang, så er jeg tilbake til at jeg klarer det ikke. Men det er nok mange som har det slik, på et eller annet nivå. Alle snakker om prokrastinering og at det er tungt å komme i gang. Med en gang det betyr noe, det er fallhøyde og du investerer mye i det, er det gjerne en kneik du skal over. Jeg tror egentlig alle som driver med skapende virksomhet kan kjenne seg igjen i følelsen, men for meg har det vært lammende til tider.

SVG: Selv om du vel egentlig aldri har fått noen virkelig dårlige kritikker?

NH: Bare sånn at jeg merker meg det. Jeg tenker jo masse på dårlige kritikker. Jeg har ikke fått noen slakt, liksom, men nok til at jeg blir lei meg. Det skal sikkert ikke så mye til, heller.

SVG: Var det spesielt vanskelig å følge opp en såpass stor suksess som De håpefulle?

NH: Det gjør ikke noe fra eller til. Det gjør det ikke enklere eller verre. Jeg er glad og stolt over [De håpefulle], og det kan hende den bidrar positivt, for jeg vet jeg kan. Jeg vet at inni her er det en som kan skrive mye og fritt. Så det er egentlig bare digg å ha gjort det. Hvis man har vært med på en sånn maraton en gang, så vet man at det går antakeligvis en gang til.

SVG: Jane Ashlands gradvise forsvinning er definitivt en annen type bok enn De håpefulle, men det tenkte jeg var bevisst, at det skulle være en «mindre» bok, på et vis?

NH: Ja, nei, jeg hadde håpet at den fikk samme mottakelse, men det gjorde den jo ikke. Og Jeg synes du kan merke at De håpefulle har en motstandsløs flyt når du leser, og Jane Ashland er mer hakkete, liksom. Grenser til pretensiøst noen steder. Mye av boken handler om sorgbearbeiding, og på grunn av temaet var jeg sånn: Shit, dette må jeg behandle på en ordentlig måte. Og så går det helt greit, men så kommer det til et parti som handler om forelskelse, som jeg føler at jeg kan eie mer, da, for jeg kjenner til det bedre enn å miste et barn [som tittelfiguren har gjort] – jeg synes det er en annen prosa der. Det lærte jeg også noe av.

SVG: Så du var ikke bekymret for at du aldri skulle komme til å skrive en roman igjen?

NH: Det er jo åtte år siden sist. Det er lenge siden. Det er mye barnebokutgivelser inni der, men det er lenge siden forrige voksenroman. Men det er like mye en tilfeldighet. Man skal ha lyst. Og så jobbet jeg mye som redaktør, jobbet mer og mer [i Cappelen Damm, Ena og Vigmostad & Bjørke], og det var dyrtid og barn – jeg måtte ha spenn, og da ble det litt mindre av voksenlitteraturen. [Pause.] Men det var jo ikke bare praktiske ting. Hadde jeg ikke følt noen vegring, så hadde jeg gjort det. Så jeg har kjent på den frykten. Men det er heller ikke helt uvanlig. Som redaktør har jeg flere ganger trøstet – eller forsøkt å trøste, i hvert fall – gode, etablerte forfattere som at nå kan jeg ikke skrive lenger, jeg har mista det. Som om det er en flyktig egenskap, noe magisk. Det er jo ikke det. Jeg er rasjonell nok til å skjønne at hvis man har gjort det én gang, så kan man gjøre det igjen. Men det må være gøy. Det er den beste rettesnoren for meg, i alle fall. Du blir ikke rik av det, du kan ikke leve av det, det er ingen grunn til å gjøre det bortsett fra at det er gøy. Det er rart å bli nesten 50 før man skjønner det.