Ned poesiens lost highway

Oslo ligger tung og grå under en gardin av regn. Hvordan finne frem til Drøbak? Kristins hund er syk, og det er bare rett og rimelig at den unge poet og redaktør ikke skal måtte slepe dyret helt til Oslo for å møte intervjueren – jeg kaster meg heller på en buss til Drøbak. Bussen snor seg med stor hast gjennom et bølgende marklandskap, og snart står jeg på en forlatt havneplass i regnet. Kristin plukker meg opp i sin bil, hunden – en siberian husky – er med. Den ser på meg med bleke øyne, før den skamfullt ser ned, inne i sin ukledelige plastkrage. Vi sitter noen timer i Kristins kjøkken; hunden ligger i kurven og bidrar til samtalen med et par radikale utsagn: en slags syngende tone fra dypt inne i en hundedrøm.

Vi kan starte med din første bok, loosing lousie. Den utkom i 2007 og sjarmerte mange kritikere, bl.a. på grunn av sin design. Boken har en nærmest sart skrifttype, som understøtter og blitt ett med teksten. Vi er ikke vant til slike konseptuelle grep i Norge; en design som på en måte er meddiktende. Hvordan ser debuten ut nå, med noen års perspektiv?

Teksten var opprinnelig en installasjon, og jeg hadde i det arbeidet et veldig uklart forhold til ideen om bokformatet. Jeg arbeidet med skrivemaskin og utallige ulike papirstørrelser som ble hengt opp på veggen, med både tekst og piler og geometriske figurer. Men så ble det likevel klart at det skulle bli til en bok, så jeg jobbet den ned i A4-størrelse – og da var det mye som ikke kunne få plass, og noe nytt som måtte skrives til. Da tekstene var ferdige, begynte jeg å jobbe med designeren Ingeborg Ousland, og jeg trodde faktisk at jeg måtte gjøre alt sammen om til et Word-dokument, men hun sa nei, vi skanner det heller inn. Dette var helt overveldende, jeg hadde ikke trodd det skulle gå. Det endret jo det videre arbeidet, eller sluttfasen, at jeg fikk jobbe så tett på det originale arbeidet. Diktet som ligger rundt omslaget var kjempelangt, ca. en meter, og jeg klarte ikke få det ned i mindre størrelse, men så foreslo Marie Silkeberg (poet og professor ved Litterär Gestaltning i Göteborg, hvor Kristin har vært elev) at vi skulle legge det rundt omslaget. Men når jeg ser på den nå, så opplever jeg i større grad at det er en veldig stille bok, at den leter etter et språk som til stadighet glir over i piler og streker og geometriske figurer.

Boken ser på mange måter svensk ut. Jeg tenker for eksempel på de såkalte språkmaterialistene; måten å forholde seg til det materielle ved boken: den fremstår som et flerdimensjonalt kunstobjekt. Hva tenker du om dette?

Interessant at du nevner språkmaterialistene, jeg har nok aldri selv satt meg i direkte sammenheng med arbeidene deres. Da materialet skulle bli bok, var det veldig klart for meg at det var det det skulle være, og ingen ting annet. Da var det ikke et poeng for meg å leke med bokformatet i seg selv. Formen ble et svar på det tematiske arbeidet.

Man kan også finne mange gjenkjennelige populærkulturelle positurer i boken?

Du kan vel si at de ulike referansene var et resultat av å snurre i gang "samplingmaskinen" min; i installasjonen hadde jeg ingen begrensning; alt jeg ville ha med, skulle få være med. Selvsagt fantes det et redigeringsarbeid i etterkant, men i den første delen av arbeidet tok jeg hva som helst fra beholdningen min. Det skulle ikke være et skille mellom høyt og lavt. Referansene ble tydeligere og mer formulert etter hvert, på samme måte som pilene og de geometriske figurene fikk klarere funksjoner. Karakterene louise og c skrev seg frem etter hvert som jeg fortsatte å arbeide med brevene deres.

Et sterkt narrativ er et annet kjennetegn ved poesien din. loosing lousie har en dramatisk kurve, en beretning om et søkende parforhold; det finnes et håp, håpet brister, et raseri slår gjennom og senere i boken inntreffer forskjellige former for selvskading og død. Og i din neste bok, Der ganze Weg, finner vi én fremadskridende bevegelse, fra dag 1 til dag 30. Er det slik du helst vil systematisere poesien din?

Da jeg skulle skrive denne boken, ville jeg absolutt ikke forholde meg til et narrativ. Men det finnes jo der likevel. Min opplevelse, også som leser, er at om man bruker det samme bildet i to forskjellige dikt, så skaper bevisstheten nesten av seg selv et narrativt forløp. Man skal ikke gi mange føringer før leseren griper fatt i dette: Vi lengter etter noe å holde fast i. For meg er det veldig uklart hva som er narrativet i Der ganze Weg, jeg opplever en stor grad av oppløsning på flere området, også tidsmessig. Det står ikke dag 1 og dag 2 og så videre, dagene skulle kunne være et hvilket som helst utvalg blant 30 dager i løpet av 2000 år. Men jeg kjenner jo igjen den enorme trangen til å lese inn en gjenkjennelig fortellerstruktur. Jeg har nok en viss ambivalens i forhold til bruken av narrasjon.

Reisemotivet finnes i begge bøkene, eller flukten, og kanskje i den forbindelse en slags lengsel. I diktene snakkes det ofte om det nye språk, det nye hus, den nye kropp ... en utopisk drift?

Ja, det er kanskje en utopisk drift, noe å strekke seg mot, men som man ikke nødvendigvis når frem til. Men også en lengsel, ja, et forsøk på å finne en annen måte å definere identiteter og roller på. Jeg kan bli irritert over ideen om at helten er den som blir suveren, den som vinner. Det er en enorm begrensning som ligger i i premissene for denne type heltefortelling. Jeg vil ikke bytte ut den stereotype mannsrollen som oftest innehar helterollen, med en kvinnerolle for å skape en annen form for helt. Jeg er ikke sikker på at å «vinne» er definisjonen på å være vellykket. Man snakker om at det er så trist at alle de kvinnelige heltene går til grunne, men man må definere hva det vil si å gå til grunne og hva det vil si å vinne.

Det finnes også referanser til Bibelen i Der ganze Weg. Hvem er den hellige Katarina?

Hun er en katolsk helgenfigur som utførte mirakler i kraft av sin usedvanlige veltalenhet. Det finnes varierende forklaringer på hvorfor hun måtte straffes, men at hun satte seg imot kongen på ulike måter er gjennomgående. Hun ble dømt til døden ved radbrekking på det som senere er blitt kalt Katarinahjulet, men hun døde ikke av dette, så de måtte halshugge henne. Da kom det engler ned fra himmelen og hentet Katarinas legeme, og i stedet for blod kom det melk ut av halsen hennes.

Boken er åpen for tolkning. Navnene Tom og Lolita går igjen, men er det egentlige personer? Eller er det slik at «Tom» = «empty»?

Det er i grunnen vanskelig å snakke spesifikt om det jeg har skrevet. Jeg tenker på det når jeg blir spurt om å stille opp til intervjuer; jo, selvsagt gjør jeg det, man vil jo stille opp, men så kommer jeg på at jeg har jo egentlig ikke mer å si. Min største bestrebelse ligger jo i disse bøkene. Den måten jeg tenker kunstnerisk på når jeg arbeider, handle rom å bryte med det jeg klarer av daglig tenking og oppførsel for å finne frem til noe annet, mens i en samtale søker man en forståelse og konsensus som blir som den motsatte bevegelsen av den kunstneriske ambisjonen. Jeg sier ikke at det ikke går, men at det er vanskelig.

Men nå har du jo nettopp spissformulert deg om hvor vanskelig det er å formulere seg ... Dette er jo en annen logikk enn anken om at alt kan belyses og forklares; at vi kan snakke sammen og etter det vet vi mer; tanken om at vi er kommet inn med våre lommelykter og funnet ut av hvor tingene står i rommet ...

Ja, jeg er enig i at det ikke skal være helt gjennomskinnbart. Det er jo dette som interesserer meg ved diktet, ved mye kunst; der det skaver, der man ikke nødvendigvis kommer til enighet eller med en slutning, heller et clean cut som viser frem en annen mulighet. Det språket er ikke så godt anvendbart i en samtale. Jeg opplever at poesien er et av de få stedene hvor det finnes stor plass for en slags undersøkelse som ikke må gå opp, og etter at jeg har skrevet skal jeg stå frem helt naturlig og svare på at at når jeg har skrevet det og det som det det dét. Ja, det kan for så vidt bety dét, men det kan bety noe annet også, det kan bety noe som jeg ikke vet om ennå. Jeg forsøker ikke å være mystisk, det er ikke min intensjon, men jeg snakker snarere om hvorfor poesien interesserer meg. Det er meg fremmed å skulle deschiffrere diktene, plassere dem. Du forenkler ikke bare poesien, du forenkler hva vi er, her og nå. Vi gjør oss mindre følsomme, mindre søkende, mindre nysgjerrige, mindre til stede, enn vi behøver.

Dette får meg til å tenke på den danske åttitallspoesien; at det oppsto en slags fordring om at poeten også formulerte en poetikk, poeten måtte kunne uttale seg filosofisk om sitt arbeid, en refleksjon som ligger i forlengelse av verket. Det foregår en bevegelse den andre veien også, som handler om lesesituasjonen, som åpner rommet opp for leseren, det åpne eller interaktive verk.

Jeg er nok på mang måter mer opptatt av den bevegelsen. Det er en måte å utdefinere meg som forfatter med makt over arbeidet mitt, og å la leseren overta etter at skrivearbeidet er endt. Jeg synes selvsagt det er opplagt og viktig at man skal diskutere litteraturen i offentlighet, men jeg kjenner en egen uvilje mot å være den som setter rammene rundt mitt eget arbeid. Dersom jeg skulle formulere meg poetologisk, så måtte formuleringen i tilfelle være ny ved hvert arbeid. Det er helt avgjørende at jeg finner en annen spørsmålsstilling, en annen metode og aktualisering for hvorfor å skrive en ny bok.

Dette er en pågående undersøkelse som hele tiden flytter seg. Men Søren Ulrik Thomsen holer fortsatt det samme foredraget som for 20 år siden, han må jo mene at han har bygget opp en form for sannhet om poesien som evig.

Jeg tenker som så at en bok muliggjør neste bok. Det er noe som må skje på den veien.

Din poesi er allerede blitt oversatt til flere språk, bl.a. utkom Der ganze Weg nettopp på det lille malmöforlaget Rámus. Kan du fortelle litt om dine erfaringer med oversettelse? I denne overgangen skjer det ofte noe.

Ja, tekstene mine er blitt oversatt til svensk, polsk og serbisk. I en polsk antologi foreligger blant annet diktsyklusen le temple de l'amitie, hvor utsagnsposisjonen ikke er kjønnet; altså en tekst på et språk hvor verbene konsekvent er kjønnsbestemte, slik at når man for eksempel sier «jeg løper», bøyes verbet ut fra hvilket kjønn «jeg» er. Akkurat i det arbeidet forsvant utgangspunktet for hele syklusen, som handlet om et jeg som ikke er kjønnsbestemt. Jeg diskuterte denne vanskelige situasjonen med oversetteren, for å finne ut av om det fantes en mulig løsning for å ivareta den usikkerheten som diktene arbeidet med.

Man skulle tro det fantes polske forfattere som interesserte seg for akkurat dette?

Jeg vet at enkelte poeter bytter kjønn i teksten; altså dersom du er kvinne så skriver du med et jeg som er mannlig kjønnet. I forhold til det arbeidet jeg nevnte, diskuterte jeg med oversetteren om hvorvidt vi kunne legge begge endelsene på hvert verb og gjennom det usikre kjønnsutgangspunktet. Man hadde sikkert funnet en måte å lese det på, men jeg opplevde at det ble hakkete og ganske maniert. Så jeg måtte til slutt ta en avgjørelse. Jeget ble til en kvinne.

Og hvordan ble den serbiske oversettelsen til?

Den polske poeten Ewa Sonnenberg, som jeg møtte i forbindelse med et Polen-oppholdt, kjente til en festival i Beograd hvor man hvert år kårer en slags vinner som får lov å komme igjen det følgende året. Og jeg tror Ewa Sonnenberg var en slik vinner, og i kraft av det anbefalte hun meg til festivalledelsen.

Hun var vinner i kraft av sitt poetiske arbeid?

Ja, faktisk! En ganske uvant situasjon for oss. Å delta på den festivalen var en sterk og annerledes opplevelse i forhold til hva jeg var vant til fra skandinaviske festivaler. Det virket som om poesien hadde en annen posisjon enn hos oss. Eller snarere en annen type viktighet. Det var poeter fra hele Europa der, men sterkest inntrykk gjorde poetene fra Balkan. Som denne ene bosniske poeten jeg møtte, som hadde deltatt i krigen som soldat. Han var ofte sky og nervøs, men en dag jeg pratet med ham, sa ham «I'm writing poetry in order to rebalnace myself and the world.» Det gjorde et enormt inntrykk på meg, jeg kjenner ikke mange her som skulle snakke sånn om skriften. Jeg tenker særlig på den siste boken min, der jeg forsøker å destabilisere noe av det som finnes som grunnleggende statiske størrelser, som for eksempel kjønn eller tid. Det er liksom den motsatte bevegelsen av det denne poeten beskrev. Jeg tror jeg kjente ganske tydelig på risikoen for å være selvtilfreds og middelmådig som menneske i et stabilt område, og derfor sette ting på spill i skriften. Det lyder jo klisjéfylt, samtidig som det kjennes utrolig prekært.

Men selv innad i Skandinavia finnes kanskje store variasjoner? Har du opplevd forskjeller mellom den norske og den svenske offentligheten; er din bok blitt lest annerledes i Sverige?

I utgangspunktet tenkte jeg at det ikke skulle skje noen ting da boken skulle slippes i Sverige. Oversatt poesi pleier ikke få særlig mye spalteplass, med mindre det er de helt store navnene det gjelder. Så både jeg og forlaget var ganske overrasket da det på slippdagen var en helside i Aftonbladet. Det var en ganske annerledes lesning av boken enn det jeg er vant til hjemmefra. Det ble lagt stor vekt på det aspektet ved boken som forholder seg til en kristen begrepsverden. I tillegg etterlyste anmelderen en slags løsning på boken, som aller helst skulle være at jeg hadde knust patriarkatet, og det skulle jeg jo gjerne ha ordnet.

Den unge poeten som endelig fikk patriarkatet i kne?

Etter hvert som anmeldelsene ble flere opplevde jeg en mye større grad av tolkning enn det jeg er blitt til del i Norge. Tolkninger som har gått i ulike retninger. Det oppleves som om man i Norge nøyer seg med å formidle hva som står i teksten, og ikke legge inn egne tolkninger. En annen ting var at mange hadde latt seg provosere av boken. Det er jeg heller ikke så vant til.

Avslutningsvis: Du har nylig overtatt redaktørstolen for Signaler. Hvordan er det å måtte forholde seg til andres tekster, kontra egne? Og hva er du på utkikk etter?

Det kan være ganske oppløftende å jobbe med andres tekster. Signaler er et veletablert forum for debutanter, og har jo alle muligheter til å vise fram ny litteratur. Men Signaler alene viser jo ikke bredden eller tendensen i ny litteratur. Jeg enker at da må man ta inn hele bildet av hva som skjer også i skriveskolenes antologier, blant debutantene med egne bøker, og også på ulike nettstedet som presenterer ny litteratur. Jeg opplever at i en tid da mange nye litterære forsøk blir skjøvet ut i mindre og uavhengige forlag og fora, er det viktig at et stort forlagshus også ivaretar en sånn plass der en litteratur som ikke nødvendigvis er en salgs-hit får finnes. Samtidig er det jo ikke sikkert at den mest nyskapende litteraturen kommer fra de nye forfatterne heller. Jeg tenker vel som mange andre at det tar lang tid å få frem gode forfattere. Det betyr også at det kan ta lang tid å finne frem til sin egen skrift, en skrift som også vet hva den bryter med og mot, og klarer å bære det på en overbevisende måte.