Nattens dronning

12250 kilometer og ti måneder er avstanden i tid og rom mellom mine to møter med den argentinske forfatteren Mariana Enríquez. Samtalen begynte i mars 2022 i Oslo, adoptivbyen min, som Mariana Enríquez besøkte for første gang, og ble avsluttet i januar i år i Buenos Aires, byen vi begge kommer fra.

Hun ble født i 1973, er utdannet journalist og forfatter av ti bøker. Hun er også det mest kjente ansiktet for det argentinske «dark»-fenomenet, en litterær boom som vinner lesere og kritikere over hele verden. Gjennombruddet hennes kom med novellesamlingen Ting vi mistet i brannen, som ble utgitt i 2016, Bookerpris-nominert og oversatt til 15 språk, deriblant norsk året etter. Nå utgis hennes nyeste roman, Vår del av natten (av Gyldendal, oversatt av Kaja Rindal Bakkejord og Kristina Solum), som i 2019 ble tildelt den prestisjetunge Herralde-prisen, som utmerker spanskspråklig litteratur, og er blitt trykt opp i 25 opplag i Argentina.

Boken forteller historien om en gutt ved navn Gaspar og innsatsen hans far Juan gjør for å beskytte ham mot den fryktede Ordenen, et hemmelig selskap som er tilknyttet morens familie av mektige landeiere. Handlingen foregår for det meste i Argentina på 1980-tallet, i militærjuntaens tid, men også i 1960-tallets London, hvor selveste David Bowie dukker opp.

Under sitt besøk i Oslo bor Mariana Enriquez på Litteraturhuset; jeg venter på henne utenfor, i morgensola. Da hun kommer ut, er det i sortkledd goth-look og mørke solbriller. «Du lovet meg vinter», anklager hun meg. Jeg spør hvordan det er å bo på Litteraturhuset. «Det er helt nydelig. Det er ingen der», svarer hun. Et perfekt utgangspunkt for en Mariana Enriquez-historie, tenker jeg, ei jente helt alene i et svært, tomt hus.

På vei til t-banen forteller hun om sitt besøk på Munch-museet dagen før, der hun fikk se sitt favorittmaleri, «Morderen», som minner henne om Freddy Krueger fra «Nightmare on Elm Street»-filmene. Hun snakker også om maleriet «Pubertet», om hvordan Edvard Munch viser kroppen til den skjøre jenta. Det er uunngåelig å snakke om kropper med Mariana Enríquez. Forfatterskapet hennes er preget av en nærmest fetisjistisk besettelse av dem: avskyelige, lemlestede, monstrøse kropper, kropper det gjøres grusomme ting med, kropper som ikke lenger er der.

Jeg spør hvor denne besettelsen kommer fra.

– Moren min var lege, og som barn tilbrakte jeg mye tid alene hjemme med å se i medisin- og anatomibøkene hennes. Der så jeg kroppen og alle dens sykdommer, men alt adskilt, fragmentert. Jeg leste også Frankenstein og ble fiksert på kroppen som var laget av rester. Og så filmer, selvfølgelig, mange filmer. Hammer-filmene, slashers, alle disse jentene som blir kuttet opp og lemlestet, og som samtidig skremte og fascinerte meg.

I Vår del av natten er kutting og lemlestelse av kropper knyttet til ritualene til Ordenen, som også kidnapper barn og sperrer dem inne i bur, og er i tjeneste for en ond makt som omtales som Mørket.

– Jeg var lei av novelleformatet og ville skrive en stor horror-roman. Så begynte jeg å undersøke kulter, jeg forestilte meg Ordenen, gudene de tilber, hva slags magi de bruker. Jeg leste mye – om kaosets magi, om tarotkort, biografier om mystikere. Men til slutt endte alt dette opp med å bli det minst viktige i boken.

Det er sant. Vår del av natten er i bunn og grunn en roman om slektsbånd, i hovedsak forholdet mellom sønn og far.

– Jeg har alltid vært fascinert av Cormac McCarthys Veien, det far-sønn-forholdet i en døende verden og spørsmålet om arv som et problem. Det er noe av det.

Vi ankommer Slemdal stasjon. Jeg skryter av at jeg kan veien til Emanuel Vigelands mausoleum, vårt første stopp, og som forventet går vi oss vill. Vi vandrer rundt i lang tid, men finner det til slutt. Vel inne blir Enríquez overveldet av en barnlig fascinasjon. Hun stirrer og stirrer på freskomaleriene i krypten, som tilsynelatende feirer livet og kjærligheten, men som skildrer urovekkende scener av død og forfall. Mørket, den uhyggelige akustikken og den mugne stanken bidrar til opplevelsen.

Etterpå sier hun at mausoleet er det sprøeste hun har sett i byen. (Mye sprøere enn black metal-platesjappa Neseblod, der hun tilbrakte masse tid ettermiddagen i forveien, og kjøpte en t-skjorte med motiv fra Mayhem-albumet De Mysteriis Dom Sathanas.) På vei fra mausoleet og ned til Vinderen snakker vi om private, hemmelige og utilnærmelige templer. Jeg spør om de hedenske helligdommene hun har skrevet inn i Vår del av natten, som far og sønn besøker i den argentinske jungelen.

– Det er en del av min historie. I barndommen besøkte jeg ofte min mors familie, som er fra det området, fra Corrientes. Eller så dro vi til Paraguay, der bestefaren min kommer fra. Jeg har kunnskap og barndomserfaring fra disse stedene og overtroen derfra, som San La Muerte-kulten, en hel argentinsk mytologi som merkelig nok aldri har blitt skildret i argentinsk litteratur. Den store forfatteren Horacio Quiroga bodde der, men har ikke skrevet en eneste historie som inkluderer den mytologien.

Jeg spør hvorfor hun tror det er sånn. Hun mener det delvis skyldes at overtro blir sett på som noe kvinnelig.

– Det er kvinnene som leser i kort, som gjør det magiske arbeidet og lager mirakelkurene, mens mennene jobber på sukkerplantasjene. Det er en uforståelig forakt for alt dette imaginære, som er så rikt. På skolen lærer vi at nasjonalblomsten er ceibo, men de forteller oss ikke legenden om blomstens opprinnelse, historien om urfolksprinsessen som ble brent, guaraní-myten bak blomsten. All den arven vi har. Og siden romanen handler om arv, følte jeg at jeg måtte ta det med.

Jeg sier at denne delen av romanen antagelig er den som vil stemme best overens med norske leseres forventninger. Så snakker vi om hvordan lesere fra ulike land leser forskjellig.

– I Tyskland var det noen som fortalte meg at romanen kanskje ikke ville fungere så godt der, fordi det fantastiske og det gotiske er veldig forbundet med Det tredje riket. [Hennes tyske forlag] har begynt å bruke «trigger warning»-stempel på grunn av volden.

Før vi vet ordet av det, har vi kommet til Villa Stenersen, neste stopp på turen. Jeg forteller henne hvem Rolf Stenersen var og om rådgiverrollen han hadde for Edvard Munch. Vi studerer huset utenfra, og mens Enríquez tar bilder som hun umiddelbart legger ut i sosiale medier, snakker vi om huset til en annen rik familie, den eksentriske Bradford-familien fra Ordenen, som bor i et herskapshus i jungelen.

– Det huset finnes. Det ligger i nærheten av Iguazufallene. Tenk deg å komme dit på 1940-tallet, gjennom jungelen og sumpene. De hadde ingen kjøleanlegg da. Jeg husker at familien min snakket om det huset da jeg var liten: Tenk å bo der, med all den helvetes myggen, varmen og det evige regnet, når du har så mye penger at du kan bo i Paris i stedet. Jeg er fascinert av den type hus. Det som gjenstår for de dekadente rike, er eiendom. Denne ideen om det gamle, pengenes forbannelse, preget av en arvesynd og hvordan den er representert gjennom husene. Det er veldig Southern Gothic, en sjanger jeg elsker.

På vei tilbake til byen krysser vi Vestre Gravlund. Intet besøk i en by er komplett for Mariana Enriquez uten å oppsøke en kirkegård. Hun skrev i 2014 en memoarbok om det, Alguien camina sobre tu tumba («Noen går på graven din»). Mens vi undersøker en merkelig gravstein med to pingviner på, spør jeg om hennes tilnærming til fiksjon, med tanke på hennes bakgrunn som journalist.

– Jeg er flink til å skille mellom hva som er journalistikk og hva som er litteratur. Generelt jobber jeg med materiale fra virkeligheten, men jeg prøver å ikke skrive det dokumentarisk. Du kan kjenne igjen stedene, men topografien og gatenavnene er oppdiktet. Reelle ting filtreres av fantasien og minnemekanismene, som ikke er nøyaktige, og dette produserer noe annet, som er sterkere enn historiske eller journalistiske detaljer.

Disse små forskyvningene gjør gjenskapelsen av 1980-tallets Argentina i Vår del av natten bemerkelsesverdig. Det er en spesiell type gjenskapelse som ikke nødvendigvis er autentisk, men likevel potent. Barneminner skildres, uten nostalgi eller sentimentalitet, men gjennom livserfaringer fra senere år, som gir denne leser en følelse av noe nær dagdrømming.

– I dag er det et slags behov for å sjekke om en litterær tekst samsvarer med Wikipedia-data. Da vi var barn pleide vi å lese russiske romaner, og det falt oss aldri inn å sjekke om den og den gaten i St. Petersburg virkelig eksisterte i virkeligheten eller ei, sier Mariana Enriquez.

– Jeg vil at litteraturen skal opprettholde det. Jeg vil ikke at det skal være nødvendig å sjekke det ved å se på Google Maps.

Jeg ber henne sjangerplassere Vår del av natten.

– Jeg tror den kan kalles en horror-roman. Men kanskje er det urettferdig [mot boken] å si at den bare er det. Jeg liker å tro at det jeg skriver har flere lag.

– Det er også en politisk roman?

– Selvsagt. Det er en politisk roman som bruker horror. Eller omvendt, om du vil.

Noe av det mest vellykkede med romanen er hvordan den bruker post-diktatur-perioden i Argentina, på midten av 1980-tallet, lateralt. Perioden adresseres ikke direkte.

– Tiden rett etter diktaturet var en svært makaber periode. Jeg var ti år gammel da demokratiet kom tilbake i 1983, og hjemme hos meg var TV-en på hele tiden og man kunne se bilder av [militærdiktaturets president Jorge Rafael] Videla, av rettssakene mot folkemorderne, mens faren min kommenterte, uten å ense at det er ting man ikke bør si foran et barn. Vår generasjon var veldig sånn, ikke sant? De lot deg se hva som helst, det fantes ikke noe filter.

Vi går inn i Vigelandsparken. Hun spør meg om ikke Gustav Vigeland var like gal som en hattemaker. Jeg sier at han sannsynligvis var det. Vi bruker lang tid på å tolke bildene av barn, skjeletter og beist i den sentrale fontenen. Hun synes det er fascinerende at folk spaserer så naturlig blant de uhyggelige statuene.

– Det er veldig urovekkende.

Vi krysser Ring 2 og går sakte tilbake til Litteraturhuset. Hun forteller om da hun satt i juryen under en filmfestival og måtte kjempe mot sine europeiske kolleger om hvilken film skulle få prisen.

– De ville at en film som ikke var så interessant, men som utspilte seg under andre verdenskrig, skulle vinne, fordi det var et så viktig statement. Jeg likte en annen film bedre, en mindre film, om en jente som ville forlate landsbyen sin, som ville bli kjendis, og da det ikke skjedde, drepte hun alle i landsbyen. Jeg sa at jeg syntes det var mer ekte, at dette er hva som kan skje med unger som ikke har mer enn fem følgere på Insta. Men det var håpløst, jeg klarte ikke å overbevise dem.

– Andre verdenskrig er en uuttømmelig kilde for den europeiske kulturverdenen.

– Ja, og vi som latinamerikanere må akseptere at vår historie, våre spøkelser, er andre. De er ikke spøkelser fra middelalderslott eller konsentrasjonsleirer. Det finnes en annen historie, andre spøkelser i Latin-Amerika, og de er knyttet til virkningene av USA og Englands intervensjoner i regionen.

– England spiller en viktig rolle i romanen?

– Dette er ting jeg ikke bevisst hadde tenkt på. Plutselig ble jeg interessert i masse britiske elementer relatert til folk horror, magi, hekseri, medium, spiritualister og kulter, og det ender opp med å passe perfekt som metaforer for [Englands politiske innflytelse i regionen].

På vei tilbake går vi forbi Grotten, i Slottsparken, og jeg forteller at den norske stat lar en av landets fremste kunstnere bo der gratis på livstid. At den nåværende beboeren er den eminente Jon Fosse, og at til tross for dette privilegiet søker han om arbeidsstipend og snapper stadig noen tusenlapper fra andre anonyme og sultne kolleger. Det minner henne om den feirede argentinske novelleforfatteren Silvina Ocampo (1903-1993).

– Da hun søkte om [det amerikanske] Guggenheim-stipendet, som hun endte med å få, irriterte hun mange som mente det var uanstendig for en rik forfatter som henne å gjøre noe sånt.

Det er ikke tilfeldig at hun nevner Ocampo. I tillegg til å være hennes største litterære forbilde fra hjemlandet, har Enríquez skrevet en sakprosa om henne, La hermana menor («Lillesøsteren»). I researchen til den boka kom hun i kontakt med mange representanter for den typen ekstravagante rike som fungerte som inspirasjon for Bradford-familien i Vår del av natten.

Enríquez blir boende noen dager til i Litteraturhuset. Hun avslutter oppholdet med en felles presentasjon med sin landskvinne Samanta Schweblin, også hun en populær dark-forfatter, for en fullsatt Wergeland-sal. De utgjør en interessant kontrast, både estetisk og idémessig. Enríquez er den syrligste av de to, og også den mer politiske. På et tidspunkt sier hun noe veldig rørende om de forsvunne under det argentinske diktaturet:

– Da jeg begynte å gå i demonstrasjonstogene, var de forsvunne ungdommene vi marsjerte for, på min alder. De var så unge og vakre. Ansiktene deres på bannerne, på bildene foreldrene hadde valgt, var fulle av ungdommens skjønnhet. De hadde datidens romantikk. Og nå ser jeg på dem og de er fortsatt unge. Jeg vokste opp, og det gjorde ikke de. Det er noe veldig spøkelsesaktig ved det. En fraværende kropp som aldri blir mer enn 22 år gammel. Og i dag er effekten enda mer spøkelsesaktig. Da jeg var på deres alder – det er ikke det at jeg trodde de ville dukke opp igjen, det var allerede kjent at de var døde. Men fordi de og jeg var så unge, tenkte ingen på døden. Det er ingen døde unge mennesker på disse bildene.

En viktig del av Vår del av natten handler om nettopp dette. Den er skrevet som en crónica, en reportasje fortalt i jeg-form, av en journalist som undersøker utgravninger av beinrester etter forsvunne mennesker i Nord-Argentina.

– Jeg ville gjøre noe i stil med latinamerikansk narrativ sakprosa, i førsteperson, men fiksjonalisert. I det jeg gjør, er det hele tiden et spill mellom fiksjon og virkelighet, men ingenting av det som skjer i den delen, er ekte. Saken eksisterer ikke, journalisten eksisterer ikke, utgravningen eksisterer ikke. Jeg ville skrive noe som virket journalistisk, slik at leseren føler at det som fortelles, er sant, men som i virkeligheten er manipulasjon som består av oppdiktede opplysninger, og likevel fungerer som noe sant i handlingen i den fiktive romanen.

Mariana Enríquez forteller meg dette på hjørnet av Del Barco Centenera og Estrada-gatene i Buenos Aires, i nærheten av hjemmet sitt, nesten ti måneder senere, og kort tid etter at Argentina har vunnet sitt tredje verdensmesterskap i fotball. Byen og hele landet er fortsatt preget av euforien. (Selv så hun VM-finalen fra Australia, på besøk hos familien til sin australske ektemann: «Kampen var ferdig klokka fem om morgenen, og mannen min og jeg feiret og skrek under en haug med tepper for ikke å vekke naboene.»)

Hun har tilbudt meg en liten omvisning i nabolaget sitt, for å vise noen av stedene som inspirerte Vår del av natten. Det er en barrio av lave hus midt i byen, der tiden ser ut til å gå saktere enn i det travle sentrum. Varmen er trykkende, mer enn 35 grader i skyggen, selv om klokka er over seks på ettermiddagen. Vi stopper foran et hus med noen kitsch-skulpturer på fortauet. Det er spesielt en hun vil vise meg, en monstrøs skikkelse inne i en boks med gitter.

– Denne figuren i buret har alltid fanget oppmerksomheten min. Jeg vil ikke si at det inspirerte meg til å skrive inn innesperrede mennesker i romanen min, men det har vel noe med det å gjøre.

To kvartaler til og vi ankommer Parque Chacabuco, et stort grøntområde som på denne tiden av døgnet alltid er fullt av mennesker. I den sentrale delen av romanen, som beskriver Gaspars barndom på midten av 1980-tallet, spiller parken og omgivelsene rundt en fremtredende rolle, selv om ingenting i boken omtales ved sitt virkelige navn. Hun peker på et hjørnet i parken, der t-banestasjonen Emilio Mitre ligger.

– Det er der Gaspar begynner å lete etter hunden når hun går seg vill.

Vi går inn i parken, hvor vi så vidt unngår å bli truffet av ballen et dusin barn sparker på gresset, alle iført den lyseblå og hvite drakten med Messis navn og nummer 10 på ryggen. Vi kommer til et område med benker og blomsterbed, der noen eldre gjør tai chi.

– Og det er her Gaspar og vennene møtes. Jeg hadde alt dette kartlagt mens jeg skrev.

Jeg spør om det mystiske huset der Gaspar og vennene bryter seg inn, noe som utløser en av de avgjørende hendelsene i romanen.

– Det er en spin-off av «Adelas hus», en av novellene i Ting vi mistet i brannen. Jeg har alltid hatt en idé om å lage en slags oppfølger til den historien i denne romanen, med det samme huset og den samme jenta uten arm.

Inspirasjonen til dette huset er et sted sør for Buenos Aires, i Lanús, der Mariana Enríquez tilbrakte barndommen.

– Det er alltid noe med hus. Det er en klisjé fra horror-sjangeren, ikke sant? Huset ikke som et koselig hjem, men som et sted som ikke tar vare på deg. Tenk på diktaturet. Mange hus ble brukt som mini-konsentrasjonsleirer.

– Militæret kom midt på natten og tok folk fra hjemmene deres.

– For meg var diktaturet vårt på merkelig vis veldig hjemlig. De gikk inn i husene, tok barna og ga dem til andre foreldre. Mange mistrodde naboene sine fordi det var hus i kvartalet som var brukt til noe annet, noe hemmelig. Det skjedde masse rart bak husets fasader.

Vi når enden av parken. Foran oss ligger motorveien 25 de Mayo, og til venstre, ved kanten av en steril, åpen plass, den enorme Medalla Milagrosa-kirken, som ser ut som en kulisse i en John Carpenter-film.

– Jeg har gått inn flere ganger, og det er aldri noen der. Men å plassere den creepy kirken i romanen, var for mye.

Hun ler.

– Motorveien, derimot, var viktig å ha med, for det er en motorvei laget av diktaturet. De rev ned hus for å lage den, og de flyttet menneskene som bodde der. Hvor er disse menneskene? Det er et slags tabu rundt det spørsmålet. Motorveien er et ekko av diktaturet tvers gjennom nabolaget.

Det er enda et sted til hun vil ta meg med til, det såkalte Barrio Inglés, det engelske kvarteret, på den andre siden av Avenida Pedro Goyena.

Det er en vakker skumring og innbyggerne er ute i gatene. Mariana Enríquez beveger seg anonymt blant folket. Til tross for at hun er den mest kjente nålevende argentinske forfatteren i verden, til tross for en aktiv profil i sosiale medier og ikke minst stilen hennes, en blanding av rockestjerne og kultgudinne fansen gir offergaver til (dette så jeg med egne øyne etter arrangementet på Litteraturhuset), er det ingen i hennes nabolag som ber om autografer eller selfier eller tilsynelatende engang kjenner henne igjen.

Plutselig, idet vi runder et hjørne, endrer arkitekturen seg betraktelig. Alle husene blir elegante, små toetasjes herskapshus, med samme inngangsparti, samme trapp, samme balkonger. I bakgrunnen skimtes hager med trær.

– Dette er det engelske kvarteret. I disse husene bodde de engelske bestyrerne da jernbanene ble bygget. På parksiden lå arbeiderboligene. Gaspar og faren hans kunne ha bodd i det huset på hjørnet. Du kan se at det er en annen type prakt, men som ikke er aristokratisk, det er fortsatt middelklasse. De lever kamuflert, det likte jeg. Dessuten ser du aldri noen gå inn eller ut av disse husene, det er ikke engang folk i vinduene.

– Vi kommer alltid tilbake til engelskmennene.

– Det er et elsk-hat-forhold, vil jeg si. England er som faren som forlot oss. Og også faren som kommer tilbake igjen og igjen for å banke dritten ut av oss.

Det er blitt kveld og jeg følger henne tilbake. Hun forteller meg at blant alle reisene hun har planlagt for de neste månedene, er én av dem for å korrekturlese manuskriptet til sin nye bok. Jeg blir veldig glad for denne nyheten.

Vi tar farvel med en klem på hushjørnet hennes. Diagonalt over gaten ligger en inngjerdet, spøkelsesaktig eiendom, som må være hundre år gammel og er en vanvittig blanding av stiler. Ovenpå har den en merkelig, trekantet struktur og et diamantformet vindu med vegetasjon voksende ut.

– Ser du? Du trenger ikke å dra langt, for å finne det du leter etter, sier Mariana Enriquez, og forsvinner inn i mørket.