Møte med Richard Brautigan

Stikker man innom Richard Brautigan i Geary Street en ettermiddag (ti tolv minutter med drosje fra San Francisco downtown), stuper man inn i et lite rom som minner om førtiårenes gutteværelser. En bred seng, et arbeidsbord med et par meter bokhyller, et par kurvstoler og et lite bord. Over sengen henger de konføderertes flagg (som inngår i omslagstegningen til hans roman A Confederate General from Big Sur, Grove Press-utgaven. I bokhyllen på veggen står et par dusin bøker. Evergreen Review Reader (fire av kapitlene fra Trout Fishing in America er med), og diktsamlinger, særlig Stephen Crane, som er hans amerikanske yndlingslyriker, haiku, og de greske klassikerne, men ingen bok om ørretfiske.

«Jeg hadde så mange bøker at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med dem. Derfor ga jeg dem bort til venner og kjente. Nå leser jeg mest historie. Og aviser.»

Over den ene stolen henger en hvit bomullstrøye påtrykt WHY DON’T WE GET DRUNK AND, og under er det en tegning av en stor skrue. På gulvet står en gulnet avisside i glass og ramme. Det er forsiden av San Francisco Chronicle for 26. juli 1942, og oppslaget sier med store bokstaver: ROMMEL DRIVES ON DEEP INTO EGYPT. Overskriften benyttet han som tittel på en av sine diktsamlinger (forøvrig titteldiktet). På gulvet har noen malt de hvite konturene av en halv meter lang fisk som smiler, og i det ene hjørnet står en fiskestang. Om en ukes tid skal han til Florida og prøve seg på saltvannsfiske for første gang.

Richard Brautigan er nærmere to meter, med blondt hår, som faller ned på skuldrene, og lange mustasjer, som gir han et sørgmodig, cocker spaniel-aktig utseende. Men etter et par glass (vi kunne velge mellom Martell, Grand Marnier og Bourbon, men alt gikk med), lysner han opp, og han begynner å fortelle, slik at det virker som fortellingene kommer fra hele kroppen. Når han setter seg på sengekanten, tar på seg brillene i tynn nikkelinnfatning og begynner å lese opp fra manuskriptbunken med sine nyeste dikt, minner han om en skikkelse fra forrige århundre, slike personer som bare lever på gamle fotografier.

Vi er nettopp kommer tilbake fra en japansk restaurant – en stor trehvit bygning i pagodestil, en av de tallrike kulturblomster som stikker sine røtter dypt i jorden i denne uutholdelig vakre byen – og spist en memorabel lunsj. Og Richard virker avslappet, noe som kanskje henger sammen med at han nettopp er ferdig med arbeidet på en ny roman. Vi snakker litt om Trout Fishing, som jeg nettopp hadde oversatt før vi dro fra Norge, og samtalen glir over i alt det som påvirker oss og hva det vil si å arbeide i et miljø. Men Haight Ashbury-mystikken er borte, blomsterbarna er borte, Fillmore Auditorium er stengt (Jefferson Airplane er i hvert fall reist). Richard Brautigan har mer eller mindre mot sin vilje skapt sitt eget ensomme miljø.

Vu tar en drosje ned til sentrum og henter en av Richards venninner, og drar opp til North Beach for å spise middag. Men først slår vi oss ned på en fortauskafé og lader opp med noen glass. Jeg merker at jeg begynner å få fokuseringsproblemer. Jeg lengter bare etter et glass iskaldt vann, da det plutselig står på bordet foran meg. Imponert over tankelesningsevnen til vår kelner, griper jeg glasset og tømmer det i meg. Men akk. Det er ikke vann i glasset, men Ålborg akevitt.

Richard fniser fornøyd.

«Jeg nevnte for en fyr at jeg skulle ut med to norske venner. Og han fortalte meg at nordmenn virkelig kan drikke.»

Tilfreds med at vi har bestått prøven, foreslår Richard litt mat. Da er det en pike som kommer bort til bordet vårt og spør ham: «Er ikke du Richard Brautigan?»

Richard trekker på skuldrene og nikker. Han smiler unnskyldende til oss. Hans venninne ser en annen vei og forsøker å få i gang en samtale med meg.

Den ukjente beundrerinnen setter seg på huk, legger hendene i fanget til Richard, og han stryker henne over håret. De begynner å snakke fortrolig sammen. Jeg forsøker selv å si noe, men må holde meg fast til bordet. North Beach begynner å minne om et opprørt hav. En høy neger stanser på fortauet foran oss, stiller opp et notestativ, finner fram en fløyte og begynner å spille, mens han slår an takten med den ene foten. Jeg tror hodet mitt skal implodere og forsøker å overtale ham til å la være.

Omsider beveger vi oss inn i restauranten ved siden av. Richard blir møtt av en hovmester, som virker begeistret over å se ham igjen. Det er håpløst å få et bord, men hvis vi vil vente et øyeblikk i baren… Det er overfylt i den lange baren av folk i aftenantrekk, damer i lange kjoler og herrer i smoking. Men vi får en drink, og jeg tilbringer ventetiden med å prate med en av bartjenerne. Etter et par runder kommer hovmesteren bort og hvisker noe i øret til Richard. Jeg taues avgårde og fortøyes på en stol. En meny blir stukket i hånden min, men jeg ber Richard overta. Han gnir seg i hendene, og en tallerken settes foran meg. Det ser ut som uniformsknapper. Jeg pirker i det med gaffelen. Det er muslinger. Jeg griper glasset og tømmer det. Denne gangen inneholder det champagne.

Jeg må opp på dekk og få luft. Ute på gaten blir jeg stanset av en fyr, og vi prater sammen. Det begynner å mørkne. Jeg oppdager at jeg sitter på en nattklubb, første bordrad, og forsøker å se opp på en scene. Noen bestiller et glass til meg, og jeg sovner.

Neste dag ringer Richard til hotellet vårt og er lei seg for at han ble borte så lenge. Han beklager at middagen ble spolert, men det får vi ta igjen. Hva om vi møtes neste dag på samme sted og fortsetter der vi slapp?

Det er vår siste dag i San Francisco. Vi er innom City Lights Bookshop og foretar de siste bokinnkjøpene. Jeg setter meg på fortauskafeen med et glass vodka og leser Blaise Cendrars da Richard viser seg. Vi to gale nordmenn og den gale amerikaneren går inn i baren igjen. Det er som vi har fått anledning til å gjøre aftenen for to dager siden om igjen, for å lage et alternativt sluttkapittel i en bok om San Francisco.

Hovmesteren ønsker oss velkommen. Han kjenner oss igjen. Bartjeneren husker meg igjen og smiler, setter vodkaglasset på disken og spør hvordan det står ti. Utmerket. Denne gangen kan jeg se ham tydelig, sier jeg.

Richard beklager det som skjedde sist. Han ble nærmest bortført av en forfatter, som på liv og død ville vise ham et manuskript. Fyren hadde forfulgt ham i ukesvis og dukket opp på restauranten, hvor han kom bort til bordet vårt og spurte om han kunne få fem minutter. Richard ba seg unnskyldt og ble med ham inn i et lukket rom. Der hadde de kranglet i over en time, og Richard forteller at til slutt ble han så rasende at han tok manuskriptet og rev det i stykker. Richard ler av episoden og vinker på hovmesteren.

Vi får spise uforstyrret, og jeg spør Richard om han ofte blir utsatt for forfattere som vil at han skal lese manuskripter. Han trekker på skuldrene og sier: «Det hender.» Vi snakker om den nye romanens hans, og plutselig får jeg en idé. I Trout Fishing forekommer et par steder en person som underskriver seg med romanens tittel. Og i boka er underskriften selvfølgelig ført i pennen av Richard. Jeg spør han om han kan lage en versjon med Ørretfiske i Amerika til den norske utgaven. Richard ber hovmesteren om papir, og jeg viser hvordan tittelen staves på norsk.

Og nå da vi er inne på Ørretfiske, må vi selvfølgelig oppsøke stedet som er avbildet på romanens forside. – Washington Square med statuen av Benjamin Franklin. Richard haler oss avsted. I San Francisco-mørket ligger plenen og funkler i skinnet fra lyktene på plassen foran kirken. Jeg tar av meg på bena og vasser ut i gresset. Statuen av Benjamin Franklin virker så liten. Jeg hadde forestilt meg noe større. Hadde det ikke vært for den høye sokkelen, ville ikke Benjamin Franklin ha rukket meg lenger enn til nesen.

Det er et par timer igjen til vi skal sette oss på bussen videre til Hollywood. Hva med en siste drink? Vi kaster oss inn i en drosje og drar ned til byen. I en tverrgate får jeg plutselig hjertet opp i halsen. Kabeltrikken er begynt å kjøre igjen. Det har vært kommunal streik i byen den uken vi har vært der, og alle trikkene har stått. Men nå er de begynt å gå igjen.

Vi ramler ut av drosjen og stiller oss i køen på holdeplassen. Det er en round about midnight og fullt av mennesker i gatene. Richard sier det er folk som feirer at trikken er tilbake. Og der kommer den vesle vognen glidende ut av mørket. Under skrik og latter styrter vi på trikken som blir full på ti sekunder. Vognføreren klemter med klokka, og vi er underveis. Oppover den bratte gaten i den milde natteluften, trukket av stålkabelen i gatelegemet. Vi står ute på stigjernet med et jerngrep i en stang, og jeg strekker ut det ene benet og den ene armen slik jeg har sett på fotografier og film. Trikken når opp til toppen av høyden, gjør en sving og kjører ned en ny bratt gate. Hele San Francisco-bukta ligger åpen foran oss, langt der nede, med lysprikker som funkler i alle farver. Noen har begynt å synge, sigaretter og flasker går på omgang.

Til slutt er vi i Market Street og stiger av. Trikken har stanset på en dreieskive, og folk hjelper vognføreren og konduktøren med å skyve den rundt. Jeg tar i av alle krefter med begge hender, og den vakre vognen begynner å røre på seg, kommer i sig, går rundt som en karusell, fortere og fortere …