Kvinnene fra La Mancha

Hver gang Pedro Almodóvar har klar en ny film, viser han den først på et lite sted i La Mancha. Premieren holdes på kulturhuset i Calzada de Calatrava, et tettsted med drøye 3500 innbyggere i lave, hvitmalte hus som ikke har blitt malt på lenge. Her er Almodóvar født og oppvokst. Mellom sauegårder og jorder med oliventrær, vindmøller og potetåkrer, i det flate, ørkenaktige landskapet hvor statuer av Don Quijote, Miguel Cervantes’ lavadelsmann fra La Mancha, står i annenhver rundkjøring, de siste årene flankert av spanske flagg og militært materiell. I det som både kalles det dype og tomme Spania, innlandsbygda som stadig flyttes fra. Som filmskaper har Almodóvar vendt tilbake til dette landskapet igjen og igjen. Men mer enn stedet er det en karakter herfra han stadig gir hovedroller, nemlig «kvinnen fra La Mancha», som har en lang historie.

I 1915 ga poeten Antonio Machado ut diktet «La mujer manchega», en spøkefull serenade til Cervantes’ kvinneskikkelser. Som en av Spanias fremste forfattere fra den såkalte generasjon 98, tok Machado del i en nasjonal selvransakelse etter krigene i de siste oversjøiske koloniene. Han beskrev det spanske innlandet, La Mancha og Castilla, der «de varige verdiene» lå fast. Poeten hadde imidlertid et turbulent forhold til fedrelandet sitt, som både fortryllet og forbannet ham. Han er særlig kjent for å ha beskrevet las dos Españas, det delte Spania: det konservative og det progressive, det blå og det røde, det religiøse og det sekulære. Selv tilhørte han det røde, mens broren Manuel – som også var forfatter og sto ham svært nær – tilhørte det blå.

I et dikt beskrev Antonio Machado de to «landene» som ett som gjesper og ett som dør, linjer som skulle vise seg å passe han og brorens bane under den spanske borgerkrigen. Antonio Machado mente at Spanias forfall kunne avverges om kvinner og bygdefolk fikk mer innflytelse, på bekostning av de kirkelige aristokratene i byene. «Det handler ikke om dannelse», skrev han i selvbiografien sin. «Men om bevissthet. Bevisstheten kommer før alfabetet og brødet».

Denne bevisstheten har Pedro Almodóvar prøvd å vise fram gjennom sine kvinnelige karakterer fra La Mancha. Kroppsliggjort av moren hans, som ofte var med i filmene og det uten manus – hun spilte som regel en versjon av seg selv – og søstrene, som har fått sin væremåte gjenspeilet av skuespillere som Carmen Maura, Blanca Portillo og Penélope Cruz. Alle fra Madrid, men med en umiskjennelig manchegisk måte å være på. Altså freidig, forpint og frampå, ifølge La Mancha-kvinnene selv.

– De må ha fått en liste over hva de skal gjøre og si. Og så må de ha brukt 20 000 timer på å få det riktig, sier 63 år gamle Paula, med armene i kors over veska.

Hun er en av kvinnene fra Calzada de Calatrava som nå har laget film om seg selv. Doni, Paloma, Agustina, Peque, Sole, Pili, Prado og Paula. Åtte damer mellom 47 og 74 år, som aldri har drevet med film før, brukte sommeren 2022 på å lage femti minutter video med mobiltelefonene sine. Las Otras Chicas («De andre jentene») heter langfilmen der de improviserer fram sin egen fortelling, der pusten fra den bak kamera ofte høres. I filmen har de nettopp blitt verdensberømte etter en stor kinosuksess, og nedringes av festivaler som vil ha dem til land som Australia, Japan og USA. Paula blir forfulgt av Antonio Banderas, men nekter å svare på tilnærmelsene hans. Doni blir oppringt av Beyoncé som vil ha henne til å danse i musikkvideo. Prado får en rød tangatruse i posten av Richard Gere. De er ettertraktet over hele verden, men når festivalene bare vil invitere noen av dem på turné, bestemmer de seg for å bli i Calzada og feire suksessen sin sammen – med en stor premiere på kulturhuset. Og det er i denne salen, der Almodóvar også viser filmene sine, de sitter og mimrer i munnen på hverandre, en regnværsdag et halvt år senere. Med jakkene på, for det er kaldt i det store, mørke rommet som ikke har blitt brukt på lenge.

– Vi skulle ønske fortellingen vår var sann, at vi virkelig ble berømte, sier Agustina og retter på brillene.

– For jeg liker veldig godt russiske menn.

– Russiske? sier Peque.

– Nei, jeg mener tyrkiske. Tyrkiske menn som dem fra TV-seriene de sender nå. Gyllenbrune med store øyne. Så jeg sa til Paco –

– Paco er mannen hennes, skyter Sole inn.

– Så jeg sa til Paco, hvis det kommer en tyrkisk mann hit, så ...

– Så vet du ikke hva du skulle gjort, sier Peque.

– Jo, sier Agustina.

– Jeg ville hatt et lite eventyr med ham. En uke eller noe sånt. Og det måtte Paco ha tålt.

De ler så det smeller i veggene.

– Greia er at jeg tror på det, at det kan skje, sier Agustina.

– Jeg hadde en drøm i natt, og Paco var ikke involvert, for å si det sånn.

Kvinnen fra La Mancha er en karakter som både har blitt hedret og tullet med i spansk offentlighet. På 1600-tallet skrev Cervantes henne fram som Aldonza Lorenzo, bondejenta som Don Quijote forelsker seg i og opphøyer til Dulcinea del Toboso. Dulcinea, avledet fra søt, yndig, er et forestilt glansbilde av kvinnen fra La Mancha, som er skjønn og dydig, men som aldri kommer til orde i romanen – hun eksisterer bare i hodet til Quijote. Aldonza er derimot rappkjefta og rett fram, et rivjern som rett som det er lar seg rive med av sitt eget begjær. Når folk ymter frampå at Dulcinea og Aldonza er samme person, utbryter Quijote at de «har forvandlet hennes perleøine til poteter, hennes gulhaar til en rød kohale, kortsagt alle hendes yndigheter til hæsligheter!»

Damene i nåtidens Calzada vet hvem de ligner mest på. De er ikke fine på det, men åpne og direkte, ifølge dem selv. Poenget med filmen er å dokumentere denne bramfrie væremåten før den forsvinner, sier regissør Lola Camacho, som er oppvokst i samme gate som Almodóvar.

– Denne kvinnekarakteren som forfattere og filmskapere har latt seg inspirere av, det er den vi har prøvd å vise fram. Altså den ekte versjonen.

– Vi prøvde oss først med et manus, men det var umulig. Det gikk i søpla. Vi måtte bare la dem snakke fritt og finne på selv, sier Luisa Moreno, som også har regissert filmen.

Den manchegiske forestillingsevnen kommer fram i filmen og intervjuet, når damene fortsetter å snakke om ting som har skjedd og ikke, og ting som muligens er et sted midt imellom. Sammenblandingen fikk Almodóvar være vitne til som liten. Faren hans var handelsreisende og sjelden hjemme, mens moren var en av få kvinner i landsbyen som kunne lese og skrive. Hun leste derfor brevene til nabokonene høyt for dem, mens Almodóvar satt ved siden av og fulgte med. Han la merke til at moren ikke leste det som stod på arket, men trakk fra og la til ettersom hva hun tenkte de ville høre. «Det ble en av mine første lærdommer om forholdet mellom virkelighet og fiksjon», sa Almodóvar i et intervju sammen med moren like før hun døde, i 1999.

Hun hadde da levd siden 1916, året etter at poeten Antonio Machado ga ut diktet «La mujer manchega». Machado døde i 1939. Han var tilhenger av den revolusjonære republikken på trettitallet, og da militærgeneraler kuppet den folkevalgte regjeringen i 1936, og den spanske borgerkrigen brøt ut, var han en av de antifascistiske intellektuelle som ble drevet fra skanse til skanse. Broren hans, på sin side, sluttet seg til Francos fascistiske styrker og skrev dikt til Spanias kommende diktator. De var det delte Spania i form av et brødrepar. Hvordan befolkningen skulle forholde seg til ofrene for krigen og Franco, de langt over 100 000 som ble borte i massegraver, skulle også senere bestemmes utifra disse skillelinjene. Da Antonio Machado flyktet, tok han med seg sin aldrende mor, som han hadde bodd sammen med store deler av livet. De krysset grensen til Frankrike og kom seg til den lille byen Collioure. Der døde begge to kort tid senere, med bare tre dagers mellomrom. Noe av det siste Machado uttalte, var at republikanerne hadde tapt krigen, strategisk, politisk og historisk sett, «men menneskelig sett, er jeg ikke så sikker ... Kanskje vi vant.» Først i det neste århundret fikk disse ordene anerkjennelse fra øverste politiske hold.

Det fascistiske diktaturet varte til 1975, da Franco døde etter lengre tids sykeleie, 82 år gammel. I etterkant inngikk høyre- og venstresiden El Pacto del Olvido – «glemselspakten» – der de ble enige om å ikke straffeforfølge borgerkrigens og det påfølgende regimets forbrytelser. Å glemme var forutsetningen for overgangen til demokratiet. Derfor kom det heller ikke noe politisk oppgjør med fascismen. Franco hadde sovnet rolig inn, og ble gravlagt i sitt store, egenkonstruerte mausoleum utenfor Madrid. De navnløse kroppene i rundt 2000 massegraver, forskjellige steder i Spania, ble også liggende i jorden. Men siden de døde i Spania er mer levende enn i noe annet land i verden, som dikteren Federico García Lorca en gang skrev, ble de værende i hukommelsen. I 2007 ble loven om historisk minne vedtatt, under sosialistpartiets statsminister Zapatero. Den anerkjente for første gang fascismens ofre, og sikret støtte til utgraving og identifisering av forsvunne og drepte. Francos regime ble også fordømt fra statlig hold, og sosialistene begynte en langvarig prosess for å flytte levningene etter den tidligere diktatoren til et mindre prangende sted. Høyresiden motsatte seg disse tiltakene høylytt. Tolv år senere, under ny sosialistregjering, ble levningene likevel gravd opp og transportert fra minnestedet til en liten gravplass som kun kan besøkes med tillatelse.

Samme år markerte venstresidens politikere 80-årsdagen for Antonio Machados død. I et Spania som hadde fått sin mest progressive regjering siden før diktaturet, og et ytterliggående høyreparti med fascistisk nostalgi, var beskrivelsen hans av det delte Spania mer aktuell enn på lenge. Poeten siteres hyppig i spansk offentlighet – også av politikere på høyresiden. Den forrige lederen for det konservative partiet Partido Popular, Pablo Casado, brukte for eksempel setningen «fortiden er ikke død, og verken morgendagen eller gårsdagen er skrevet». Deretter fikk han kritikk for å sitere poeten, siden han hadde motsatt seg fordømmelsen av Franco, når det var han som hadde tvunget Machado i eksil.

Pedro Almodóvar vokste opp i La Mancha på 1950-tallet, et hardt tiår under diktaturet, med klappjakt på opposisjonelle og munnkurv på republikanere, krigens tapende part. Da han flyttet til Madrid som attenåring, hadde han med seg morens eventyrlige fortellinger fra sitt ene besøk i hovedstaden. Men Almodóvars Madrid ble annerledes. Han opplevde diktaturets fall og den uvante friheten som fulgte med overgangen til demokratiet. I den motkulturelle bevegelsen La Movida, som herjet Madrid i tiåret etter at Franco døde, feiret han avkriminaliseringen av homofili, salg av p-piller, tilgang til rusmidler og avstand fra den katolske kirken. Han sto for en rekke provoserende verk, men ga seg ikke i kast med den fascistiske fortiden. La Movida var også til en viss grad beskyttet av den politiske makten i hovedstaden, med sosialistordføreren Tierno Galván, som ble berømt for å rope at alle rockere måtte ruse seg på fest. I et intervju med avisen El Mundo uttalte Almodóvar at hans hevn over Franco gikk ut på å nekte ham plass i livet sitt og filmene sine. Den første spillefilmen hans, Pepi, Luci, Bom (1980), var heller et pønkete portrett av Movida-bevegelsen, en svart komedie om tre kvinner og en tirade av scener som hadde vært forbudt å vise i Spania bare noen år tidligere – voldtekt, peniskonkurranse, slåsskamp med politiet, lesbisk kjærlighet og tissing i fjeset.

– Vi var ikke forberedt på nakenhet. Eller å høre folk snakke om å «knulle» som om det var linser til middag, sier Paula, som i tillegg til nyslått skuespiller er det eneste gjenværende medlemmet i Asociación Cultural de Cine Pedro Almodóvar Caballero, foreningen for Almodóvar-filmer i Calzada.

– Vi hadde heller aldri sett en homo mellom lakenene. Eller transdamer. Men nå har vi det. Og nå føler jeg meg forberedt på det meste, altså jeg kan takle det meste, sier hun.

– Men jeg skulle ønske de sa «elske» i stedet for «knulle», sier Agustina.

– Det mener jeg ennå. Jeg liker ikke ordet «knulle».

– Men å snakke om fritt om seksualitet, det er ikke noe problem?

– Nei, nei, det gjør vi gjerne. Synes du det er rart? spør Paula.

Peque dytter henne i siden.

– Hun kommer fra Norge, det er en kaldere kultur.

– Hvis det snakkes fritt i Spania, snakkes det friest blant kvinner i La Mancha, sier Paula.

– Men alle regionene har sin måte å være på, sier Luisa.

– Galisierne er mer forsiktige, for eksempel, sier Paula.

– Og så ljuger de mye, sier Peque.

– Nei, gi deg, sier Luisa.

De åtte kvinnene er stolte av å kalle seg tradisjonelle og opptatt av å ivareta gamle skikker, som å bake appelsinkake og brodere bolillos, kniplingene som ofte går igjen i Almodóvars filmer. Flere av dem er skeptiske til byens feminisme, sier de – Agustina synes den henger ut menn – men å holde munn om tabubelagte temaer eller underordne seg det motsatte kjønn, det er de også fremmede for.

Almodóvars siste film, Parallelle mødre (2021), er det delte meninger blant damene om. I filmen får fotografen Janis (Penélope Cruz) hjelp av en arkeolog til å grave opp levningene etter sin oldefar, en av de «røde» som ble drept og dumpet i en massegrav. Filmen begynner og ender med det historiske minnet, mens fortellingen ellers tar for seg Janis og Ana som får spedbarna sine byttet om på sykehuset.

– Jeg synes filmen var fantastisk. Jeg liker de siste filmene hans mye bedre enn de tidlige, sier Paula.

– Jeg synes ikke den var noe særlig, sier Agustina.

– Ikke jeg heller, jeg kunne ikke fordra slutten, sier Peque.

– For meg var filmen livet selv. Men jeg synes det med massegravene var unødvendig, sier Paula.

– Hvorfor det?

– Jeg tenker at det som er gjort, er gjort. Det gir ikke mening å rote i fortiden. Ikke av politiske grunner, forstår du? Når det er valg, stemmer jeg på det jeg vil, og ingen får vite hva, en farge eller en annen. Men jeg vil ikke åpne gamle sår.

– Nei, vi kan ikke grave opp folk sånn, sier Agustina.

– Vi må se fremover.

De andre damene nikker, og så blir det stille for første gang i intervjuet.

I Parallelle mødre tar Almodóvar for seg arven etter borgerkrigen og Francos diktatur for første gang. Han har riktignok produsert dokumentarfilmen Sannheten Spania vil glemme (2018), som viser hvordan ofre for Franco fører en innbitt kamp for oppreisning. Men mens den spanske høyresiden okket seg over at landets fremste regissør nå «har blitt politisk», har andre kritikere i og utenfor Spania ment at Almodóvars tilnærming til emnet kommer lovlig sent. Med filmen underordner han seg rådende holdninger, samtidig som har inntar en motstandsposisjon, skriver Leo Robson i New Left Review. Han undrer seg over at filmskaperen, som ellers har vært opptatt av hvordan fortiden former nåtiden, først pirker i det historiske minnet når politikken på området er vedtatt og iverksatt. En av Spanias fremste – og mest polemiske – filmkritikere, Carlos Boyero i El País, går et stykke lengre. «Almodóvar har alltid vært god på å orientere seg etter hva som er i tiden, hva som passer seg å snakke om», sier han i et radiointervju om filmen. «Han omgir seg med kvinnelige karakterer som gir det hele liv, men det er ikke nok. For meg virker det kalkulert. Jeg irriterer meg over hvor opportunistisk han er.»

På tross av motstridende meninger, er damene i Calzada tilfreds med at Almodóvar har satt kvinnen fra La Mancha på kartet. De skulle bare ønske hun var litt mer ekte, litt mer som dem. Det er derfor de har lagd sin egen film. Og i den er det ikke snakk om politikk. Kvinnene i kulturhuset er på samme alder som Almodóvar – han er 74 år, litt eldre enn de fleste av dem – likevel kan det virke som om de tilhører forskjellige generasjoner, og han den yngste. Når damene snakker om de første filmene hans fra åttitallet, er det som å høre moren hans i gamle intervjuer, hvor hun forteller om å bli flau når nabodamene kommenterer at «det er mye seng» i filmene hans. På et vis er det som å høre stemmer fra hvert sitt Spania snakke. De har forskjellig syn, men kvinnene kaller likevel Almodóvar en eminense, den beste av de beste, hele byens stolthet. Selv om han aldri har spilt inn film i Calzada, men på småstedene rundt. Selv om han ikke kommer på filmpremierene sine i egen person, men sender en videohilsen i stedet. Og selv om han ikke takket den lokale helgenen da han mottok sin første Oscar («han nevnte så mange helgener i La Mancha, men ikke vår!»). Nå lurer de på om de skal invitere Almodóvar på premieren sin i Madrid. Filmen deres skal nemlig vises i hovedstaden om en måneds tid. På Sala X, en tidligere pornokino.

– Ja, det må vi. Og så må vi ha limousin, sier Peque.

– Vi bør heller ankomme i traktor, sier Agustina, og så ler de igjen.