Kunsten å samtale

I flere tiår har Alf van der Hagen utviklet en særegen og prisbelønt form for litterær journalistikk i møte med forfattere og kunstnere. I 2025 har tre av hans mest sentrale samtalepartnere gått bort: Dag Solstad, Ingvar Ambjørnsen og Henning Hagerup. I denne samtalen, hvor han for en gangs skyld svarer og ikke spør, snakker vi om forholdet mellom det muntlige og det skriftlige, om samtalen som inngang til et forfatterskap og om hans egen litterære praksis og metode.

– Kan du ikke begynne med å fortelle om din fascinasjon for samtalen, og hvordan det ble et litterært prosjekt?

– I likhet med mange andre begynte jeg å lese for å trekke meg tilbake, for å være i fred. I bøkene fant jeg et rikere liv og en større virkelighet. For mange begynner litteraturinteressen med en nærmest antisosial tilbaketrekning før den senere sender oss ut igjen i verden. På Blindern møtte jeg en driftig medstudent, Gunnar Rebnord Totland, som i dag driver Solum Bokvennen. Han savnet et ordentlig litteraturtidsskrift. Slik ble det til – høsten 1987 – at noen studenter stiftet tidsskriftet Vagant. Jeg ble med som medredaktør med Gunnar fra og med det andre nummeret, som kom i 1988. Senere, våren 1990, ble jeg også redaktør for et radioprogram i NRK, «Kritikertorget». Linn Ullmann var filmkritiker, og blant mange andre var Geir Gulliksen med som teaterkritiker, og Kjetil Rolness anmeldte populærmusikk. Han var frekk den gangen også, men veldig morsom, da.

– Henning Hagerup var vel også med?

– Ja, han ble med som medredaktør og programleder. Mari Lending, Eivind Røssaak, Tom Egil Hverven og Marta Norheim var også med. Og Yngvar Ustvedt! Det var en rik tid. Men! Nå kommer jeg til poenget. Jeg var aldri en veldig god litteraturkritiker. Jeg var også anmelder i Dagbladet, men jeg opplevde at det var lett å bli arrogant og gjøre seg fin på forfatternes bekostning. Det er jo ingen hemmelighet at ferske kritikere ofte synes det er gøy å slakte. Etter et par år skjønte jeg at jeg egnet meg bedre til å gjøre intervjuer. Og da var jeg i gang og gjorde intervjuer for Vagant og NRK med både Kjell Askildsen, Paul Auster, Gro Dahle, Jan Erik Vold, Dag Solstad, Liv Køltzow, Tor Åge Bringsværd og mange flere. Og så har jeg jo også, litt tilfeldig, fått en hel time sammen med Dalai Lama! I India!

– Ja, jeg har notert meg det.

– Jeg var 21 år, og jeg merket at han tok meg på alvor. Det er klart det var en spesiell opplevelse.

– Har du blitt litt høy på deg selv av å snakke med alle disse kjente menneskene?

– Nei! Jeg har sikkert lite selvinnsikt, men jeg synes ikke det.

– Etter hvert utviklet samtalene dine seg til å bli bøker. Da den første Dialoger-boka kom, hadde vel ikke noe sånt blitt gjort før?

– Det var jo Writers at Work i Paris Review, og i Fakkelserien til Gyldendal var det noen utdrag fra det som het Verkstedssamtaler, så det fantes noe lignende i mindre formater. Men noe av grunnen til at det utviklet seg til å bli bøker, var min frustrasjon over radioformatet, som jeg jobbet mye med den gang. Der gjorde jeg portretter, men de skulle sjelden vare lenger enn 28 minutter. Før portrettet jeg gjorde av Kjell Askildsen, for eksempel, hadde jeg jobbet flere uker med å forberede meg og jeg hadde jo lyst til å snakke med ham i mer enn en halvtime. Så da gjorde jeg opptak i 4–5 timer, og redigerte sammen den første timen til radio. Resten ble først publisert i Vagant, før det i 1993 kom i bokform – og da utvidet jeg enda mer.

– Hadde du allerede den gang dette bevisste forholdet til form? I samtalene dine bruker du kun spørsmål–svar, spørsmålene dine er ikke engang kursivert, og det er ingen analyser eller betraktninger fra din penn innimellom?

– Jeg har aldri klart å skrive sånne beskrivende, essayistiske partier. Jeg har ofte opplevd det som kunstig, stivt og i verste fall som et rop om «se på meg» fra journalisten. Det er ikke min måte, og det bestemte jeg meg for tidlig. Vi gjorde litt narr av den gullpenn-tradisjonen i Vagant. På sitt beste er den veldig morsom å lese, men jeg er ikke så morsom.

– I et essay publisert i Prosa i 2015 skriver du at du tror det kan komme mange dårlige bøker i kjølvannet av dine samtalebøker dersom sjangeren mot formodning blir en trend. Er det bare du som kan gjøre dette?

– Det er jo overfladisk og litt kjepphøyt å si, da.

– Ja, men du skriver det jo?

– Ja, men det er en stund siden. Det var i 2015, og det er jo kommet noen gode bøker siden. Ane Farsethås har gitt ut en bok med Toril Moi, og Kaja Schjerven Mollerin har gitt ut en med Cecilie Løveid. De er begge lærde litterater, så det er naturlig for dem å legge inn betraktninger og analyser mellom spørsmålene og svarene. Det er gode bøker, men jeg lurer på om det er en litt annen sjanger. Radioprogrammene jeg gjorde, var jo rene spørsmål–svar, så på en måte overtok jeg bare den formen i skrift. Men så skjønner man jo fort at det ikke går an å skrive rett av fra en lydopptaker. Det blir bare tull. Jobben er å få det så levende at det virker som det er direkte, mens det egentlig er kunstige samtaler. De er veldig redigerte, og det blir de mer og mer i de store bøkene.

– Jeg har lurt litt på i hvor stor grad bøkene er en skriftlig ekvivalent til den muntlige samtalen?

– De er ikke det, vet du! Men jeg dikter jo ikke. Alt som står der er sagt, men jeg kan ta en setning fra en tirsdag i november og sette den sammen med en setning sagt flere måneder etterpå. Jeg er avhengig av fri redigering for å få til både flyt og tematisk enhet. Jeg vil at tanker skal tenkes mens det snakkes. Og da er jo, i en del tilfeller, en god årgangsvin veldig nyttig.

– Har alkohol vært en tilstedeværende faktor i alle disse samtalene?

– Ja, på kveldstid med Solstad, Askildsen, Hagerup og Ambjørnsen. Men ikke på dagtid med folk som Suzanne Brøgger, dronning Sonja og billedkunstneren Bjørn Ransve.

– Alkoholen var vel også present i de fire forfatternes liv før du kom inn i bildet? Den er nærmest en slags bi-karakter i bøkene.

– Det handler vel om å holde ut. Hvis man har et skjørt nervesystem, hvilket mange kreative mennesker har, er det ikke så rart at man tyr til alkohol. Solstad hadde jo dette 3-1-3-systemet: Tre arbeidsdager, om kvelden den tredje dagen drakk han seg full. Fridagen er den fjerde, og så tre arbeidsdager igjen. Men, som han sa: «Det hendte at det også kunne bli 2-1-2, for å si det slik.»

– Ambjørnsen forteller også om sitt forhold til alkohol og skriving.

– Det første tiåret hans i Hamburg var nokså spesielt. Tidligere ville han ikke snakke om det fordi han ikke likte det han kalte «alkoholskryting». Men i kjøleskapet hadde han på den tiden, hver kveld, 20 bokser med øl. Han drakk 12 til 14 av dem sakte, sakte, mens han jobbet fra klokka ett til middag ved åttetiden. Flytende brød, kaller jo tyskerne det. Og han skrev faktisk mange av sine beste bøker i den tilstanden.

– Da du begynte å jobbe med Solstad-boka, jobbet du samtidig fulltid som sjefredaktør i Morgenbladet?

– Ja, da hadde jeg med meg to flasker vin hver kveld. Der satt vi fra seks til nærmere midnatt. På vei hjem kunne jeg synke ned i baksetet av en drosje og frykte at jeg hadde glemt alt sammen, men heldigvis hadde jeg lydopptakeren. Jeg skjønte etter hvert at det ikke funket å kombinere en fulltidssjefsstilling med disse samtalene, og etter at jeg ikke fikk innvilget permisjon, måtte jeg slutte i redaktørjobben.

– Solstad-boka ble altså begynnelsen på en ganske ny tilværelse for deg?

– Det ble den virkelig. Jeg er veldig takknemlig for at den boka ble til. For da jeg skjønte at Solstad faktisk var villig til å åpne opp og slippe meg inn, var det umulig å droppe det prosjektet. Det ville være som å si nei til å intervjue Henrik Ibsen, Knut Hamsun eller Edvard Munch. Den gang transkriberte jeg alt stoffet selv, og med Solstads litt mumlende måte å snakke på var det krevende. Jeg ble rett og slett litt gal av det. Jeg måtte ta en del pauser, få stemmen hans unna, og så skrive det frem igjen, som en muntlig samtale. Allerede med Askildsen-boka fikk jeg en profesjonell transkriptør, som gjorde dette seks ganger fortere enn meg.

– I det nevnte Prosa-essayet skriver du: «Det muntlige må bli skriftlig for å fremstå som muntlig og virkelig.» Kan du forklare hva du mener med det?

– Jeg kan egentlig ikke si det noe bedre enn det. Intensiteten i samtalesituasjonen vil jeg gjerne bevare og helst også forsterke i skriften. Jeg vil at leserne skal føle at de er til stede i samtalen som flue på veggen, og at de vil videre i den. Men det er et mareritt når jeg først får utskriftene. Den første sorteringsjobben kan virke helt uoverkommelig. Jeg jobber som en billedhugger. Inni marmorsteinen et sted er det en figur, jeg må bare finne den, ved å ta bort alt det andre.

– I intervjuet du gjorde med Tor Ulven for Vagant i 1993, sammen med Cecilie Schram Hoel, siterer han Ibsen: «Mitt kall er ei at tale, det er at skrive.» Skriften er jo forfatternes verktøy. Kan de miste litt kontrollen over sitt eget uttrykk i disse muntlige samtalene?

– «Man spyr seg selv ut, enten man vil eller ikke», sier han til og med. I en muntlig samtale blir intensitet enda viktigere enn presisjon, så jeg kan ikke si annet enn at jeg har valgt å gjøre det muntlig, og det vil jeg fortsette med.

– Ambjørnsen skiller seg ut fra de andre forfatterne du har intervjuet?

– Vi leste ikke mye Ingvar Ambjørnsen i Vagant, kan du tro! Han var jo «bokklubbforfatter», tenkte vi da. Men det bildet har jo endret seg.

– Har du gjort deg noen tanker om hvorfor han aldri nådde opp til, ja, la oss kalle det kultureliten?

– Ambjørnsen ble frikernes og hasjrøykernes forfatter. Det ga ham et gjennombrudd, men fungerte også som en hindring for å bli tatt seriøst som stilist og en litterær forfatter. Selv var han veldig tydelig på ... Nei. Stopp. Det er dårlig språk! Æsj. Jeg begynner på nytt: Han har sagt veldig klart at han ser seg selv som best når han skriver noveller. Da tok han på seg findressen, da var det høytid, og hver setning skulle være kunst. Det har han også blitt anerkjent for. Frode Helmich Pedersen har pekt på Ambjørnsen som en av de virkelig store novelleforfatterne her til lands.

– Du virker å være ganske selvbevisst på hvordan du ordlegger deg i denne samtalen?

– Ja, jeg merker det selv, i mye større grad enn når det er jeg som leder samtalen. Men du bruker jo den dumme telefonen som opptaker, den burde vært mye mer diskré.

– Sorry, jeg kan låse skjermen.

– Det skulle du gjort med en gang! Da hadde du fått et mye bedre intervju. La oss starte på nytt!

– La oss heller gå tilbake til Ambjørnsen. Det var kanskje ikke et mål for ham å få anerkjennelse fra de kretsene? Eller, det plaget ham ikke at han ikke fikk det?

– Han ville i hvert fall ikke si det høyt hvis det plaget ham. Men han har jo hatt et nedslag blant lesere som er helt unikt. Jeg tror det er grunnlag for å si at han har flere lesere enn Askildsen, Solstad og Hagerup til sammen.

– Er det alltid du som velger dine samtalepartnere?

– Ja, og etter Solstad og Askildsen ble det Henning Hagerup, som ikke var noe kjent i det hele tatt.

– Men som var en nær venn av deg fra før av, til forskjell fra de andre?

– Ja, eller i hvert fall en nær samarbeidspartner i Vagant. Vi var nære de første fem årene av 90-tallet. På 2010-tallet ble han veldig syk og gikk gjennom en kreftbehandling. Da gjorde jeg et intervju med ham som kom på trykk i Klassekampen, hvor han snakker en god del om døden, Gud og det åndelige, takknemligheten over å ha overlevd kreften. Den samtalen ble veldig spesiell, og jeg måtte skrive en ny bok for å livnære meg. Det ville blitt feil dersom Jan Erik Vold ble den neste. Det var mye mer meningsfullt for meg å skrive om en fra min egen generasjon.

– Vanligvis, eller ofte, skal journalister ha en viss avstand til sine intervjuobjekter. Være objektive, ikke bli venner med dem. Du har sagt at din metode er beundring?

– De første bøkene mine har helt opplagt vokst ut av beundring. Det var en kritiker som mente at Solstad-boka var for lite kritisk. Jeg pleier å si at jeg stryker de kritiske spørsmålene. Hvis de sier noe dumt, og det gjør de jo innimellom, så stryker jeg det også. Det er ikke noe poeng for meg å vise leserne at «ha! Der tok jeg ham!». Jeg fjerner også alt som ligner på «det var et godt spørsmål». Stryk, stryk, stryk!

– Jeg har snakket med to av redaktørene dine. En av dem antar at du ikke synes det er så interessant å samtale med noen som ikke har en «høyere himmel». Det trenger ikke nødvendigvis være religiøst, tror hun, men en eller annen form for kobling mot en åndelighet.

– Ja, det har alltid vært viktig for meg, også på 90-tallet. I Vagant på den tiden var vi egentlig mest opptatt av den autonome teksten. En nærlesning av tekst som skulle være uavhengig av forfatteren. Det var aldri helt naturlig for meg, for jeg har alltid vært interessert i de som skriver og, ja, i livssyn. Den høsten vi startet Vagant, hadde jeg selv falt ut av en kristen sammenheng, samtidig med en skilsmisse. Da begynte jeg å lese Jon Fosse og Tor Ulven med samme eksistensielle alvor som jeg før hadde lest hellige skrifter med.

– Er det noen du ikke kunne intervjuet?

– Jeg har jo intervjuet noen yngre forfattere, i den siste boka Litterære løft. Det var veldig livgivende, for de er jo så gode, men de må bli eldre for å kunne fylle en hel bok. Jon Fosse har jeg spurt flere ganger, men han vil ikke stille i en sånn biografisk sjanger, i hvert fall ikke foreløpig. Jeg skulle egentlig gjøre en bok med Per Petterson, men vi utsatte det en stund, og i mellomtiden skrev han på en journal, en selvbiografisk bok, som ble til Mitt Abruzzo. Han sa til meg i ettertid at da jeg kom ringende på døra, tenkte han at det måtte bety at han var ferdig som forfatter.

– En forespørsel om en samtalebok med Alf van der Hagen er en slags dødsdom for enhver eldre forfatter?

– Haha! Tenk det. Jeg er ikke mannen med ljåen, men mannen med mikrofonen: «Jag är döden!»

– La oss gå litt tilbake til Solstad. I samtaleboka gjentar han ofte at han ikke skriver selvbiografisk?

– Ja, han hevdet at det er «et vanntett skott» mellom livet hans og litteraturen hans. Men han tillot jo at det iblant piplet igjennom levd liv. Det ble tydelig mot slutten av forfatterskapet hans, både med disse drømmene i den siste boka om Bjørn Hansen, Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, og i den aller siste boka hans, Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger. Og naturligvis i den vakre romanen 16.07.41.

– Han sier flere steder i samtalen deres at han har en ambisjon om å skrive en bok om lykken?

– Jeg utfordret ham om det, for det er jo den fotnoten som står i 16.07.41. Mange Solstad-lesere ble grepet av det løftet han ga der, om at han en dag ville utfordre skjebnen og skrive om lykken, selv om man kan gå til grunne på det. Dante gjør det jo, i Paradiso. Noen litteraturvitere har ment at det er den dårligste delen av Den gudommelige komedie, men det er jeg ikke enig i. Det går nesten over i det språkløse. Og det er da det virkelig dirrer. Det tror jeg også gjaldt for Ambjørnsen. Han beskriver tidlig i samtaleboka en mystisk erfaring han hadde som barn, der han glir inn i en transe og blir en del av naturen. Jeg har tenkt på hans utrolige kjærlighet til, og kunnskap om, skogen, vannet, plantene og fuglene som en av de røde trådene i samtaleboka vår.

– Hvordan forholder du deg egentlig til balansen mellom det private og det personlige?

– Jeg har blitt mindre redd for det personlige. Intervjuet jeg gjorde med Tor Ulven for Vagant i 1993, ble igangsettende for meg. Jeg turte ikke gå så tett på, og i den grad jeg gjorde det, ble jeg avvist. Med Solstad turte jeg heller ikke det, for han er jo ikke en forfatter som skriver så mye om nære relasjoner. Det forandret seg med Askildsen året etter.

– Hvordan tror du at de har opplevd disse samtalene?

– Etter at Solstad-boka kom ut, ble han spurt hvorfor han ikke ville lese den før utgivelsen, og da svarte han: «For da er jeg redd jeg hadde strøket halvparten, og det er jeg glad for at jeg ikke gjorde.» Jeg vet at han leste den etter at den kom ut, men jeg vet ikke hva han syntes om den. Jeg la derimot merke til at han i årene etter utgivelsen virket veldig fri i offentligheten og stilte opp i mange forskjellige sammenhenger.

– I år har du fortsatt å jobbe med forfatterskapet til noen av dem du har samtalt med, også etter deres død. Du har vært på turné med Den kulturelle skolesekken for å snakke om Dag Solstad, og holdt flere foredrag om Ingvar Ambjørnsen. Og du var seremonileder i Ambjørnsens begravelse?

– Ja. Ingvar kom hjem til Norge i begynnelsen av året og ble mye dårligere utover våren og sommeren. En kveld sendte han meg en melding: «Kan jeg ringe deg? Dette er viktig!» Da spurte han altså om jeg ville påta meg å sette sammen og lede bisettelsen hans. Jeg tok turen til Hogsnes Helsehus i Vestfold, og dette viste seg å være to dager før han døde. Der planla vi, og han hadde klare føringer. Han ville være i Kulturkirken Jakob, det syntes han virket som et kult sted. Han ville ikke ha prest, og heller ingen salmer eller allsang, men musikk av Ole Paus, King Crimson og Brian Eno. Det var litt jobb å finne musikere som kunne gjennomføre dette, men så fant vi bandet Needlepoint, som gjorde det helt fantastisk. Jeg måtte spørre Ingvar om han ville ha tre skjeer jord: Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå. Det kviet jeg meg for, men der var han tydelig: Det ville han ha! Og jeg fikk i oppgave å kaste jorden på kisten. Tre ganger. Det var en rystende opplevelse. Jeg har aldri gjort noe sånt før og håper jeg slipper å gjøre det igjen. Samtidig var det dypt meningsfullt.

– Du holdt også en tale i begravelsen til Henning Hagerup?

– Ja, og etter bisettelsen hadde vi en minnestund på Café Sara, hans stamsted. Der fikk Linde Hagerup, søsteren hans, lov til å få henge opp et bilde av Henning over plassen der han pleide å sitte. «Det er en ære», sa de som jobber der. Jeg håper det henger der fortsatt.

– Mange storheter innen norsk litteratur har gått bort i år: Dag Solstad, Ingvar Ambjørnsen, Tor Åge Bringsværd, Liv Køltzow, Roy Jakobsen og Henning Hagerup. Tre av dem var sentrale samtalepartnere for deg?

– Jeg tror vi bare må forberede oss på at det er mange som kommer til å dø fremover. Det er jo en stor og viktig generasjon av kunstnere som ble født på 1940-tallet. Jeg håper jo at bøkene mine kan stå igjen som det de er: uskrevne memoarer. Men jeg synes fortsatt det er rart å snakke om Solstad.

– Hvorfor det?

– Jeg vet ikke helt? Søren Kierkegaard skriver om den indirekte meddelelsesform. Sannheten kan aldri sies direkte, den må sies indirekte. Det da å skulle reise rundt og si at Solstad var sånn og tenkte sånn, oppleves rart. Jeg bruker jo hans språk, som aldri er direkte. Han var veldig forsiktig med å si ting rett ut, særlig når det gjaldt livets store spørsmål. Men i det siste intervjuet vi gjorde, snakker vi om romankarakteren hans Bjørn Hansen, som sitter og snakker med sin døde far og grubler om Gud. Jeg sa til Solstad: «Kristne mennesker snakker med Gud, og det kaller de bønn.» «Ja, jeg ber ikke, hvis det er det du tror!» svarte han da. Det er akkurat det samme som Bjørn Hansen sier: «Jeg vil ikke knele!» Der kom jeg for nære. Men det er jo et fantastisk bilde. Denne fornektelsen, dette opprøret, som han holdt fast ved helt inn i det siste i litteraturen. Du kan kalle det jeg opplever med Solstad ærefrykt. Jeg setter han i en helt egen klasse av dem jeg har laget bøker med. Jon Fosse sa jo selv at det var Solstad som burde fått nobelprisen i litteratur.

– Det oppleves spesielt å lese disse tre samtalebøkene i år, etter forfatternes bortgang. De snakker alle en god del om døden?

– Ingvar hadde et veldig bevisst forhold til døden. Han visste hvor han var på vei, og at det ikke var lenge til han skulle dit. Henning hadde nylig vært veldig syk da vi jobbet med boka, og hadde derfor tanker om døden present i seg. I samtalen vår siterer han et sterkt dikt av Hjalmar Gullberg, «Hänryckning», som holdt ham oppe i de tøffeste periodene. Diktet skildrer ankomsten til etterlivet: Der møter du garderobevakten. Han tar av deg øyne, ører, tungen, nesen og huden, til kun sjelen står igjen – endelig klar til å møte Gud.

– Han virket å være veldig opptatt av sjelen og etterlivet?

– Ja. Han så helt konkret for seg å møte vennene sine igjen. Han var overbevist om at det kroppslige ikke er alt. Da jeg først intervjuet ham i 2013 og spurte ham hva han håper Gud vil si når han ankommer himmelen, kom han med dette nydelige sitatet: «Stig på, kjære venn. Mange du kjenner sitter og venter i baren. Og resten av evigheten er alle drinkene på huset.» Det åpnet jeg min minnetale i kirken med.

– Forlaget Oktober forteller meg at samtalebøkene dine er svært populære, og at de har opplevd økt interesse for dem i år.

– Det er fint, da. Jeg håper jo at mine bøker får folk til å lese bøkene deres. Men jeg får lyst til å avsløre at det er en stor feil i Solstad-boka.

– Hva?

– Han ville jo ikke lese over, og jeg har ikke peiling på fotball, men han, det vil si jeg, blander altså sammen navnene på fotballagene fra Skien og Porsgrunn. Du kan tro jeg har fått tilbakemelding på det! Jeg spurte ham om vi skulle rette opp i det, og da svarte han konsekvent: «Nei! Begynner du å rette feil i bøker, så har du det gående. Da blir du aldri ferdig. La det stå!»

– De følte seg alle tre fremmed i sin egen tid mot slutten av livet?

– Solstad ble kanskje ferdig med å uttrykke sin kulturpessimisme på 2000-tallet. Han kalte seg en «tidsforræder». Mens Ingvar leste bøker om overbefolkning og miljøforurensning tidlig i tenårene, og det førte til en form for tilbaketrekning og depresjon. Han så ikke noe håp. Det nest siste kapittelet i samtaleboka med ham er ganske mørkt. Men tror du ikke noe av forutsetningen for i det hele tatt å være genuint opptatt av kunst og litteratur er å ikke føle seg helt hjemme i sin samtid?

– Kanskje?

– Det er kanskje i overkant romantisk å tenke slik, men de folkene jeg trekkes mot, både som leser og som samtalepartner, har ofte et grunnleggende ubehag i seg knyttet til dette. Solstad sier i et opptak fra et intervju han gjorde med en polsk TV-kanal, at han helt siden han var liten har følt seg som en outsider. At dette ikke er hans verden, at han ikke er hjemme i den. Og dette sa han som 80-åring!

– Vi skal snart runde av her. Har du noen prosjekter gående nå?

– Ja, men jeg tror ikke jeg skal si så mye om det, annet enn at jeg lenge har snakket om å bruke min egen samtalemetode på meg selv, og det jobber jeg med nå. Så kan du være smart og si at «men Alf, har ikke du skrevet om å intervjue søsken, foreldre og andre i nære relasjoner i forordet til en 25 år gammel bok: Dialoger 3 – Stemmeskifter?» Og så kan jeg svare at ja, det stemmer, og kanskje er det noe sånt jeg gjør nå. Det er et litterært sakprosaeksperiment med ganske stor fallhøyde. Det er Knausgård på vrangen, på en måte. Det er vanskelig å få det til å lande, men jeg må nesten prøve meg på noe litt uhørt snart.