Kaur-komplekset

«Jeg kommer til å stå her oppe og gi dere alt jeg har, så hvis dere liker det … La meg få vite det, okei?»

En solid applaus – den første av det som etter hvert skal bli ganske mange – brer seg i en stappfull teatersal. Det er mandag kveld i The Chicago Theatre, en ærverdig bygning oppført i 1920, hvis fasade, på beste amerikansk storhetsvis, er en etterligning av Triumfbuen i Paris, og hvis indre er lesset ned av tungt, Versailles-inspirert barokkinteriør. Her, under funklende lysekroner og dramatiske takmalerier, sitter 3600 – for det meste unge, for det meste kvinnelige – publikummere og nyter åpningen av det som skal bli en nesten tre timer lang helaften, dedikert til dikterkunsten. Instagram-poeten Rupi Kaur er på USA-turné, i 14 byer er billettene revet vekk, og i kveld er turen kommet til Chicago.

«Jeg vil at dere skal late som at det er en gigantisk, sexy, funklende discokule som henger fra taket her. Kan dere gjøre det for meg?»

Det er ikke hver dag man får muligheten til å se poesi bli fremført på en enorm scene – og strengt tatt er det vel ikke hver dag man har lyst til det heller. Billettprisen, som ligger på opp mot 60 dollar stykket, gjør også sitt til at denne kvelden for de fleste i salen nok er en engangshendelse.

Før jeg tok plass på det plysjkledde setet i Chicago Theatre, har jeg stått halvannen time i kø. Da klokken var sju og Kaur egentlig skulle gått på scenen, var det fortsatt trengsel ved inngangen. Det skyldtes blant annet at vesker og bagger måtte skannes i en metalldetektor, og at alle kameraer måtte leveres i garderoben. En annen årsak til forsinkelsen var forvirring rundt køsystemet. Flere av de som trodde at de ventet på å komme inn i teateret, stod egentlig i kø for å bli tatt bilde av under det ikoniske teaterskiltet hvor kveldens hovedattraksjon var annonsert. «Rupi Kaur you are everything! So excited to share this night with you», leser kvinnen foran meg høyt og nikker anerkjennende til venninnens nylig opplastede Instagram-bilde, der de to står smilende foran det lysende skiltet. «So cute!»

Enkle poetiske tekster

At Instagram spiller en betydelig rolle denne kvelden, skulle bare mangle. Det sosiale mediet er, sammen med mikrobloggetjenesten Tumblr, selve fundamentet og forutsetningen for det som straks skal utspille seg på teaterscenen. Det er for en stadig økende digital fanskare – i skrivende stund 3,2 millioner følgere på Instagram – at 26 år gamle Rupi Kaur deler sin poesi med verden, og det er fra de samme følgerne hun mottar umiddelbare reaksjoner på det hun skriver. Et nylig publisert bilde på Kaurs Instagram-konto er for eksempel diktet «you must have a / honeycomb / for a heart / how else / could a man / be this sweet», som har 189 000 likerklikk og 2242 kommentarer. «I GOTTA GET THIS BOOK ASAP», står det i én kommentar, etterfulgt av røde hjerter og honningkrukke-emotikoner. En annen kommentar ligner et forsøk på å følge opp Kaurs dikt med et annet dikt – en slags spin-off-poesi: «Sweetness coats you till, as easily as you entered, you fall right out of the comb, left with nothing more than a sticky residue.»

Rupi Kaur er født i Punjab-provinsen i India i 1992, men har vokst opp i Canada etter at foreldrene hennes emigrerte til Toronto i 1996. Først to år etter at hun «debuterte» på Tumblr, endte diktene hennes opp i bokform. Hennes første diktsamling, Milk and Honey (2014), solgte over 2,5 millioner eksemplarer og lå over ett år på bestselgerlisten til The New York Times. Kaur har også havnet på magasinet Forbes’ liste over «30 under 30» i kategorien «Creatives», og hun var redaktør for The 2016 Mays Literary Anthology of New Writing, som presenterer de beste nye tekstene fra University of Oxford og University of Cambridge. Poesien hennes har blitt oversatt til 40 språk, inkludert norsk: Melk og honning ble utgitt på Kagge i 2017. Forlaget skriver dette om Kaur på sine hjemmesider:

«Sensasjonell poesidebut. Melk og honning er bokfenomenet som har fått unge kvinner over hele verden til å lese poesi. Stjerneskuddet Rupi Kaur treffer leserne rett i hjertet med sine enkle poetiske tekster basert på egne erfaringer. Hun skriver både om den dypeste smerte og den største kjærlighet, og med et tydelig ønske om å sette ord på den kvinnelige erfaringen.»

Måten Kaur setter ord på den kvinnelige erfaringen på, kan for eksempel se slik ut:

Other women’s bodies

are not our battlegrounds

Eller slik:

Since day one

she’s already had

everything she needs

within herself. It’s

the world that convinced her

she did not

Instagram har de senere årene etablert seg som en betydningsfull plattform for poesi, med talløse kontoer viet spredning av egne og andres tekster. I norsk Instagram-sammenheng er Alexander Fallo og Trygve Skaug blant de som har gjort seg mest bemerket innenfor sjangeren. Sistnevnte presenterer seg som låtskriver, artist og «diktfyr», og deler daglig (opptil flere ganger om dagen!) dikt med sine over 67 000 følgere. På farsdagen 11. november publiserte Skaug for eksempel diktet «pappaer / er vel kanskje alle / sånne folk / som gjør så godt / de kan / som tar de vanskelige tinga / på strak arm / eller bare redder verden / selv om de ikke rakk / å barbere seg / eller bytte underbukse / først». Den 2. november: «Og du / poesi / er ikke kleint / når det er sant.»

Mens Skaug i tillegg deler øyeblikk fra tilværelsen som artist og far, samt reklamerer for diverse produkter som har diktene hans påtrykt – kopper, gensere, tatoverte underarmer (!) – har Fallo et mer minimalistisk uttrykk, med skjermdumper av dikt som er skrevet i notatapplikasjonen på Iphonen. Fallo er hakket sårere enn Skaug: «Og vi spiste hverandre opp / samtidig som vi bare ble / tynnere og tynnere.» «Det er ikke sånn at alle diktene er kjempebra […] men på Instagram funker de kanskje. De blir også skrevet som snapshots, der og da, uten redigering», sa Fallo i et intervju med Natt&Dag i mars 2016 og sammenlignet karakteren i diktene sine med Drake i låta «Hotline Bling» – med henvisning til at jeg-et i diktene hans ofte har blitt dumpet.

Selv om (også) Rupi Kaur balanserer på en hårfin grense mellom det banale og det ektefølte, er det åpenbart at hun treffer en nerve hos mange lesere. Den andre diktsamlingen hennes, The Sun and Her Flowers (2017), solgte ifølge Kaurs forlag Simon & Schuster én million eksemplarer i løpet av de første tre månedene etter utgivelsen.

Exchange of energy

I teatersalen i Chicago, halvannen time etter annonsert showstart, har folk begynt å komme på plass. Lysene dempes. Den store scenen er nesten tom. Beyoncé-låta som har blitt spilt på høyttaleranlegget, fades ut. Kvinnen foran meg sjekker Kaurs egen Instagram-konto før hun pakker bort mobilen. Fotoforbudet er absolutt, og plakater truer med at regelbrudd vil føre til utkastelse. Selv har Kaur for vane å ta bilde av seg selv, poserende i gallakjole med en alvorlig mine, etter hver opptreden. Under bildet pleier hun å skrive en hyllest til sitt forrige publikum. Før hun kom til Chicago, var hun i Madison, Wisconsin: «i’m blown away by you. performing for you was brilliant!!!!!!! can’t wait to be back J», skriver Kaur og avslutter med det som ser ut til å være en slags intern spøk: «ps. i’ll take you up on that roommate offer!» Kaur har ennå ikke lagt ut noe Chicago-relatert materiale. Det siste innlegget er et bilde av diktet «medicine», fra The Sun and Her Flowers: «we need more love / not from men / but from ourselves / and each other.»

Scenen er dekket med roseblader. På et lerret i bakgrunnen er det projisert en illustrasjon av et tre med noen grener. Det er Kaurs egen tegning, en påminnelse om at prosjektet hennes, i likhet med flere andre Instagram-poeters, er mer enn verselinjer og strofer, og i stedet går inn for å skape et visuelt univers, der fonter, bilder og illustrasjoner inngår som virkemidler ved siden av selve tekstene. Den amerikanske Instagram-poeten Cleo Wade (446 000 følgere) er en annen representant for den visuelle poesien. Wade publiserer jevnlig bilder av tilsynelatende håndskrevne notater, der hun gjør et poeng av hvordan betydningen av teksten endrer seg hvis man manipulerer deler av den: «Getting over it. / Working through it. / Learning from it.», står det på et bilde som er «signert» «Love Cleo». De to første setningene er strøket over, og innlegget har underteksten (!) «When realizing that your personal wisdom is based on your ability to turn everything you’ve been through into a lesson…».

Men i dag er det ikke Cleo Wade det handler om, det er Rupi Kaur, som har seks ganger så mange følgere som Wade, og som akkurat nå kommer gående ut på scenen, kledd i en gullfarget silkekjole, med en bok i den ene hånden og et vannglass i den andre. Hun glir selvsikkert bort til mikrofonen, setter fra seg vannglasset, åpner boken, og begynner å lese.

On the last day of love

My heart cracked inside my body

Applausen braker løs. Publikum hyler.

«Endelig, Chicago», sier Kaur og forteller hvorfor hun har gledet seg ekstra mye til å komme hit: «De slemmeste og mest ondskapsfulle kommentarene jeg får på Instagram, er alltid fra dere. Jeg har dødd etter å finne ut hvem Chicago-folk egentlig er.»

Latter.

Før Kaur leser videre, gir hun publikum en introduksjon til hvordan hun vil de skal oppføre seg når de er på hennes poesishow. De skal ikke knipse, som det er vanlig å gjøre på poesikvelder, de skal hoie, rope og klappe, som en «exchange of energy». Kaur forklarer at hun helst skulle hatt en fest med publikum, i stedet for å stå på scenen. Derav den gigantiske imaginære discokulen i taket, «okay?».

«Yes!» kommer det spontant fra salen.

«Sånn skal det låte», sier Kaur.

Publikum ler igjen, men Kaur ber dem om å ikke bli for muntre. «Vi skal nemlig inn i noen ganske seriøse greier nå», sier hun og løfter opp manuset i en megetsigende gest. Hun leser:

I don’t know what living a balanced life feels like.

When I am sad, I don’t cry, I pour.

When I am happy, I don’t smile, I beam.

When I am angry I don’t yell, I burn.

The good thing about feeling in extremes

is when I love, I give them wings.

But perhaps that isn’t such a good thing.

Cause you should see me when my heart is broken.

I don’t grieve, I shatter.

Kvinnen ved siden av meg gir fra seg et lite stønn. Hun klapper og halvt nikker, halvt rister på hodet.

Poesiens død?

Før showstart, mens jeg stod i toalettkø, snakket jeg med en kvinne som fortalte at hun var her sammen med kjæresten. Han var slampoet og stor fan av Kaurs «visual poetry». «Jeg håper ikke det varer så lenge», sa hun og fortalte at hun bare hadde blitt med fordi kjæresten ikke turte å gå alene, som mann på et Rupi Kaur-arrangement.

Det ikke nødvendigvis slik at Kaurs poesi eksplisitt utelukkende henvender seg til kvinner. Mange av diktene som handler om kjærlighet og om å slå opp, kan snakke til alle som har vært i en romantisk relasjon – selv om det neste diktet Kaur leser opp fra scenen i Chicago, riktig nok lener seg på et ganske heteronormativt språklig bilde:

you ask

if we can still be friends

i explain how a honeybee

does not dream of kissing

the mouth of a flower

and then settles for its leaves.

(Applaus.)

Typen som har bedt kvinnen jeg møter i toalettkø, om å bli med ham på Kaur-show, er likevel et unntak. De få mennene som er til stede denne kvelden, gir inntrykk av å være ledsagere og ser litt ubekvemme ut. Særlig sjargongen i Kaurs betroelser, som fungerer som intermessoer mellom diktene, og som bidrar mye til følelsen av at man er på et «show», understreker et slags innforstått søsterskap. Kaur snakker om napping av øyenbryn, om umulige og stadig endrede skjønnhetsidealer, og om sitt siste forhold:

«Jeg sverger … Jeg lå to uker i sengen og lot som om dét skulle få ham til å komme tilbake til meg, noe det selvfølgelig ikke gjorde. Men så skjedde det et mirakel. Jeg fant styrken til å stå opp, noe som er en rar ting å få til når man har fått hjertet sitt knust. […] Jeg husker at jeg tok en dusj, så meg i speilet, og tenkte: Jeg er egentlig ganske søt!»

(Applaus, hyling.)

«Og så tittet jeg på facebookprofilen hans og tenkte: Han er ikke egentlig så søt.»

(Latter, applaus.)

Nytt dikt:

When you plunged the knife into me

You also began bleeding.

My wound became your wound.

Didn’t you know?

Love is a double-edged knife

you will suffer the way you made me suffer.

Og videre:

What I miss most

Is the way you loved me.

But what I didn’t know

Was how you loved me

had so much to do

With the person I was.

It was a reflection

Of everything I gave to you coming back to me […]

Noen har ment at Rupi Kaurs suksess er et varsel om poesiens død. I januar i år publiserte det litterære tidsskriftet PN Review et essay skrevet av litteraturviter, forfatter og poet Rebecca Watts. Essayet hadde tittelen «The Cult of The Noble Amateur», og Watts gikk hardt ut mot en annen Instagram-poet, Hollie McNish, som hun mente ikke var en poet, snarere kun «en personlighet». «Kunstløs poesi selger», skrev Watts og erklærte at konsum hadde overtatt for lesing. Hun koblet hele instapoesi-trenden til det hun mente var en generasjon av unge kvinnelige poeter som først og fremst ble hyllet for sin «ærlighet», noe hun bare mente var et buzzord. Dette, kombinert med at samtiden premierer kort og effektiv kommunikasjon, gjør det lettere å konsumere dikt, mente Watts.

Det skulle nesten bare mangle at (tilsynelatende) sanntidspublisering av dikt på digitale plattformer møter motstand fra poesiens grå eminense. Aversjonen mot instapoesi generelt, og mot Kaurs poesi spesielt, viser seg også blant kommentarene på Kaurs egen instakonto. Under bildet av «you must have a honeycomb for a heart, how else could a man be this sweet»-diktet har en bruker som kaller seg Rupikon, kommentert: «You must have a void as a brain, how else can poetry be so empty.» Rupikon viser seg ved nærmere ettersyn å være en rendyrket anti-Kaur-konto, dedikert til forakt for 26-åringens litterære prosjekt: «if you haven’t figured, Rupi Kaur is a disgrace to literature and I’m going to be a bitch about it», står det i presentasjonen av profilen, som foreløpig har publisert 12 parodier på Kaurs konsise og megetsigende dikt, blant annet:

who needs

a publisher

right.

Svulstig, fiffig og effektivt

Det er ingenting som tyder på at Kaur har tatt seg nær av verken Rupikon eller andre som mener at det hun driver med, er kunstfattig, hult eller helkommersielt. Tvert imot; hun gløder av selvtillit der hun står på scenen og holder det gående med anekdoter og med voldsomme og dramatiske opplesninger, som tidvis til og med er akkompagnert av musikk som understreker stemningen i diktet. Hun flørter med publikum, gir oppmerksomhet til de som roper at de elsker henne («I just wanna take you home with me!»), og gjør et stort poeng av at hun vil ta av seg de høyhælte skoene («ok, now I’m just gonna do it. No, wait, one more poem first!»).

Selv om Kaur er mest kjent for sin kjærlighetspoesi og sin feministiske oppbyggelighetspoesi, dekker universet hennes også temaer som humanisme, medmenneskelighet og økologi, som diktet «green and blue»:

look at what they’ve done

the earth cried to the moon

they’ve turned me into an entire bruise.

Salen sukker når tegningen av en ødelagt planet dukker opp på lerretet bak Kaur.

Kaur er også opptatt av migrasjon, noe som for en stor del er forankret i foreldrenes historie. Hun bruker mange av intermessoene på å snakke om det å være barn av indiske innvandrere; om å ha foreldre som bryter opp, begir seg ut på en reise mot noe fullstendig ukjent, som prøver så godt de kan å etablere seg i et nytt land og å skaffe en fremtid for sine barn. Hun snakker om en mor som savner sine søstre, og som skammer seg over å ikke snakke godt nok engelsk, om en far som jobber dobbelt for å forsørge familien. Som den første i sin slekt som får vokse opp i et annet land, med andre muligheter, betrakter Kaur seg selv som en magisk begivenhet:

I am the product

Of all the ancestors getting together

And deciding these stories

Need to be told

… og som en kvinnelig sensasjon.

I am the first woman in my lineage

With freedom of choice

To craft her future

Whichever way I choose

Say what is on my mind

When I want to

Without the whip of the lash

[…]

Alle temaene Kaur er innom, er likevel forbundet med hverandre gjennom den samme forskjønningen og ved hjelp av de samme effektive virkemidlene. Kaurs tekster kretser som regel rundt det samme punktet i det språklige og emosjonelle rommet, stedet der «svulstig» møter «fiffig» og «effektivt». Ordene er vakre, metaforene er tradisjonelle, budskapet hennes kan vanskelig misforstås, og subjektet har gjerne en slags myndighet, en orakelaktig kunnskap som forteller hvordan noe er: «The right one does not / stand in your way / they make space for you / to step forward», sier hun i et av diktene. «Trust your body / it reacts to right and wrong / better than your mind does.» Av og til betoner Kaur punchline-elementet så sterkt at diktet bokstavelig talt ligner en vits:

Your voice does to me

what autumn does to trees

you call to say hello

and my clothes fall naturally

(Hjertelig latter fra publikum.)

Digital iscenesettelse – live. Å bivåne Rupi Kaur på scenen, å få hele katalogen hennes servert i stedet for ett og annet bilde i feeden på Instagram, viser seg å være en emosjonell berg-og-dal-bane. Sittende under Kaurs imaginære discokule i en stappfull amerikansk teatersal registrerer jeg en merkelig følelse: Mange av diktene til Kaur rører meg. Dette skjer samtidig som jeg sitter og tenker på at Kaurs poesi er pinlig polert, at uttrykket hennes ikke passer meg, og at det hun sier, i mange tilfeller er for banalt. Det å bli rørt uten egentlig å anerkjenne verdien av det som rører en, er forvirrende. Det er som når et perfekt komponert klimaks i en Disney-film eller synet av Hardangerfjorden i en Visit Norway-reklame virkelig treffer en. Man tenker: Dette er ikke riktig.

Et eksempel: Jeg synes det er tåpelig at Kaur har skrevet et ektefølt dikt om skjønnhetstyranni. Likevel får noe i meg litt lyst til å gjøre som min sidekvinne: nikke og si «mhm!» når Kaur leser diktet sitt om skjønnhetsindustrien og hvordan stadig vekslende trender tvinger en til å endre mening om hva som er vakkert. Kaur kaller den kommersielle skjønnheten for «[…] a beauty so insecure / it can’t even commit / to itself». Jeg får lyst til å huske disse ordene helt til neste gang jeg er på nippet til å kjøpe noe dyrt som skal gjøre meg penere.

Samtidig: en følelse av skam. Skal jeg virkelig la meg bygge opp som menneske av å fordøye noen velvalgte ord om at dyrkingen av utseende er noe dritt?

Det er litt som om diktene til Kaur er skapt ut ifra samme prinsipper som nettopp reklame, ment for helt spesifikke deler av følelsesregisteret – den samme delen som bryter sammen når man har en dårlig dag og en god venn spør hvordan det egentlig går, eller den delen som setter pris på «perfekte øyeblikk», som når den første snøen begynner å dale eller man kysser noen for første gang. Kaurs dikt er umiddelbare. De har ikke dybde, men de har en kraft knyttet til presisjon og spissformuleringer, og de appellerer til vår sentimentale side. Men hvorfor skal egentlig reklamen ha enerett på enkle, men effektive budskap?

Det er en nesten lettet stemning blant strømmen av publikummere som er på vei ut fra teateret. To og en halv times show er over. Et av kveldens klimakser var da Kaur inviterte en kvinne med rosa hår opp på scenen for å lese sammen med henne – annenhver setning i et dikt. Praten surrer rundt meg. «Intensely revitalizing», sier noen bak meg.

Selv om det tilsynelatende er mye støy rundt Kaur, hvorav mye genereres av det glossy imaget og millionindustrien hun har bygget opp rundt seg selv, er det ingen tvil om at publikum opplever det hun gjør, som bra og oppbyggelig. Vel slår hun kanskje inn åpne dører når hun, med en formanende tone, slår fast at «menn som blir slått, slår», som om det var første gang noen hevdet denne sammenhengen, eller når hun, med myndig mine, minner om at «If you are not enough for yourself / you will never be enough / for someone else», som om det var Rupi Kaur som for første gang oppdaget viktigheten av selvtillit. Men uansett hvor gammelt nytt denne informasjonen måtte være for mange av oss, så gjør det vel ikke noe å la seg påminne om det heller?

Med Rupi Kaurs liveshow tar den digitale iscenesettelsen steget ut på en virkelig scene. Kaur er ikke den eneste som har skjønt at det ligger et stort potensial i det å introdusere seg selv i nye formater. Hun er heller ikke den eneste som har vokst seg stor ved å appellere til ett spesielt segment av befolkningen. Sånn sett har hun enkelte likhetstrekk med en annen canadier, nemlig sosialpsykolog og forsker Jordan Peterson. Der Melk og honning, for å si det med Kagge Forlag, har fått unge kvinner over hele verden til å lese poesi, har Peterson fått menn over hele verden til å interessere seg for hjerneforskning. Det har han gjort ved å appellere til verdikonservative standpunkt samt ved å peke på forskning han mener viser at likestilling ikke nødvendigvis fører til mindre kjønnsforskjeller. Peterson og Kaur blir begge kritisert av representanter for det bestående, som mener at nyanser, dybde, kvalitet og tradisjon blir neglisjert til fordel for en slags vitenskapelig (Peterson) og kunstnerisk (Kaur) populisme. Begge later til å riste av seg kritikken og i stedet hente styrke fra massene som oppsøker dem, orakelstatusen de har oppnådd, og det trygge rommet de skaper for sine følgere. Kanskje er det flere forskjeller enn likheter mellom de to, men i banalitetens navn, la oss sette punktum akkurat her.