Hvordan havnet Horace her?

Det er formiddag i Guldheden, en velstående bydel og endestasjon i Göteborg. I vannpyttene er løvbladene blitt oppløst til velling. Horace Engdahl bretter sammen sitt kart over byens sporveisnett og går på 10-eren ved Doktor Sydows gate. Han velger vindusplass.

Fem år har gått siden han leste Matilda Voss Gustavssons artikkel i Dagens Nyheter, den som utløste en krise som fikk fire medlemmer til å forlate Svenska Akademien, som fikk «kulturprofilen» Jean-Claude Arnault dømt til fengsel for voldtekt, og som gjorde Horace Engdahl – akademiets ständiga sekreterare og ansikt utad fra 1999-2009, og fortsatt et av dets 18 faste medlemmer – til et av Sveriges mest foraktede mennesker.

To og et halvt år senere forlot Engdahl Stockholm og flyttet inn i en femroms i Aschebergsgatan i Göteborg sammen med litteraturviteren Stina Otterberg. Siden han i fjor sommer fikk sin andre vaksinedose, har han viet seg til et særegent prosjekt for å lære sitt nye bosted å kjenne.

– Jeg har satt meg fore å ta alle trikkelinjer fra endeholdeplass til endeholdeplass. For dette har jeg satt opp visse regler: Jeg tar meg til den ene holdeplassen med et annet framkomstmiddel. Siden tar jeg trikk til den andre holdeplassen. Der flanerer jeg i området og forsøker å finne en kafé.

Dagens tur går til Väderilsgatan i Biskopsgården. Ett område som allerede er kjent for Horace Engdahl gjennom reisene med linje 5 og 6.

– Mange av områdene rundt holdeplassene er faktisk forbløffende godt planlagt. De følger den fine tradisjonen for byplanlegging som har fantes her. Det er vanskelig å finne noe virkelig stygt område. Man lurer på hvordan det kan eksistere sosiale problemene i disse miljøene når man ser dem utenfra. Hvor er slummen? Den syns jo ikke. Det finnes naturligvis problemer. Men de skyldes ikke bymiljøet. Det inngir tillit til samfunnsbygging som virksomhet.

Siden han flyttet hit, har Horace Engdahl identifisert tre ofte oversette kvaliteter hos sitt nye bosted. Den første:

– Visste du at Göteborg, rent meteorologisk, har Sveriges lengste sommer? Våren går over i sommer allerede i slutten av mai og kulda setter inn betydelig seinere enn i Stockholm. Jeg skulle tro at det er havets oppvarmende effekt som jevner ut høsten. Man får nesten fire måneder sommer!

Utenfor vinduet suser Vasastan forbi.

– Og så backer man det opp med Sveriges ferskeste fisk. Jeg bor nær fiskekiosken i Landala, som virkelig er et av landets beste utsalgssteder for fisk.

Göteborgs tredje unike konkurransefordel, ifølge Engdahl?

– Göteborgerne selv glemmer hvor lekkert det er med trikker. Mer trengs ikke for å selge inn byen, synes jeg.

Ved Hjalmar Brantingsplatsen stiger to eldre damer med hjulspente handlevesker inn på trikken. Formiddagen er sen og morgenens jobbpendlere er blitt erstattet av pensjonister og arbeidsløse. Hvilken kategori tilhører Horace Engdahl, 72? På innerlomma av hans mosegrønne jakke har han notisbok og kulepenn. Er trikketurene privat forlystelse eller arbeid?

– Det spørsmålet kan man ikke stille en forfatter. Og det er vel den eneste fordelen med yrket. Det er dårlig med penger og man er uglesett. Men man har muligheten til å legge store prosjekter til side og begi seg ut på oppdrag uten å vite hva de skal lede til. Roland Barthes har skrevet morsomt om «forfatteren på ferie». Den fins ikke. En forfatter jobber alltid.

Å rykke seg selv opp med røttene og bytte bosted etter 70 gjør man ikke uten sterke grunner. Horace Engdahl begrunner det med kjærligheten og pandemien. Han hadde i flere år hatt et avstandsforhold til Stina Otterberg, da koronviruset begynte å spres.

– Vi ble tvunget til å være uten hverandre i lange perioder. Samtidig hadde vi kanskje begynt å bli lei av å våkne opp og oppdage at man hadde tatt med feil blazer. Så vi bestemte oss raskt: Nå skal vi bo sammen. Valget sto mellom Stockholm og Göteborg. Det utslagsgivende ble at et av hennes barn går på skole i Göteborg. De har dessuten faren sin boende her.

Spilte det inn at Horace Engdahls anseelse i byen han vokste opp i, har fått seg et realt slag i trynet?

– Det var ikke sånn at jeg flyktet for å komme vekk fra kritikerne. Da hadde jeg gjort det allerede i 2018. Men om jeg skal være ærlig så var det skjønt å komme vekk fra Stockholm-scenen. Stemningen var veldig hatsk en stund.

De seneste årenes tumulter er imidlertid ikke hans første erfaring av å komme på kant med omgivelsene.

På barneskolen Vasa Real i Stockholm ble han plassert, som innflytter fra Karlskrona med dialekt, i en klasse med eldre elever som, med Horace Engdahls ord, tidvis behandlet ham hardt. Og studietiden ved Stockholms universitet ble preget av utenforskap.

– De siste årene på skolen hadde jeg vært integrert i en fantastisk gjeng. Deretter avtjente jeg verneplikten, og da jeg kom ut derfra, var alle forsvunnet. Jeg lyktes ikke å gjenoppbygge en fungerende omgangskrets. Jeg vil ikke si at jeg var fullstendig ensom. Men på sett og vis var jeg likevel det. Det gikk lange perioder uten at jeg snakket med et menneske.

Tilværelsen ble i stedet fylt med 1700-tallsstudier.

– Jeg reiste til ulike bibliotek og omgikk meg mer med bøker enn mennesker. Iblant følte jeg meg veldig ensom, på det her hjerteskjærende viset, som at jeg bare skulle behøve noen som satt ved siden av meg og lyttet. Men da fikk man helt enkelt overvinne det, ved hjelp av musikk og andre ting.

Han fortsetter:

– Iblant, når jeg traff kolleger, venner og studiekamerater, flammet verden opp og fikk farge. Men dagen derpå syntes jeg ikke at jeg kunne ringe dem. Nesten alle jevnaldrende skaffet seg familie og barn. Og alle som har vært med på det, vet hvor vanskelig det er å komme alene i et middagsselskap der alle andre har en familieerfaring å relatere til. Etter en stund omgås man ikke med noen.

Isolasjonen ble for alvor brutt først etter at han under en fest begynte å småkrangle med en ung litteraturviter om kvinneskildringene i operaen Rigoletto. Ebba Witt-Brattström og Horace Engdahl kom siden til å leve sammen i 32 år.

– Forholdet fikk meg til å bli sosialisert fort. Det fantes dessuten et toårig barn som ble min stesønn. De gamle vanene ble brutt ned og jeg ble en ekstremt sosial person.

– Hva tror du hadde skjedd med deg ellers?

– Før vi flyttet sammen, minnes jeg at jeg tenkte at jeg kom til å forbli ensom resten av mitt liv. Jeg var nok et godt emne for å bli en raring.

Hans inntreden i yrkeslivet var stormfull. Som redaksjonsmedlem i tidsskriftet Kris, samt som danse- og litteraturkritiker i Dagens Nyheter, vakte han strid ved å hevde nye teorier og idealer. Hans avhandling Den romantiska texten – «den var jo egentlig en essaysamling» – skapte kontrovers. Sånn fortsatte det. Da han ble innvalgt i Svenska Akademien, ble det bråk. Som ständig sekreterare havnet han i nye konflikter.

– Jeg er blitt angrepet hele tiden. Det begynte allerede i min første store pressedebatt, sommeren 82, og siden har det bare fortsatt.

En stund etter at han i 2009 avsluttet sekretærskapet, hendte dog noe merkelig. Kanskje hadde omgivelsene vennet seg til ham. Kanskje hadde Horace Engdahl selv myknet. Nå dukket han opp i tv-programmet Bingolotto. Han deltok i – og vant – litteraturprogrammet Babels sangkonkurranse hvor forfattere skrev tekster til en låt av Benny Andersson. Han besvarte lytterspørsmål i P1-programmet Allvarligt talat. Plutselig lot Horace Engdahl til å ha blitt folkekjær.

– Alle ville ha meg med i sine programmer. Hvor enn jeg gikk, møtte jeg smilende ansikter. Jeg var elsket overalt. Det hele kulminerte i de her vidunderlige reisene i Europa som SVT lot meg gjøre med Liv Strömquist. Men det er farlig med medgang. Du senker guarden og blir bortskjemt. Om man setter seg på den pidestallen og forventer seg å være elsket og respektert – da gjør man gudene misunnelig. Da sender Zevs sin torden. Og det gjorde han.

I dekningen av krisen rundt Svenska Akademien og Jean-Claude Arnault kom Horace Engdahl til å framstå som en antifeministisk feltherre for den fraksjon som manøvrerte bort daværende sekretær Sara Danius, og som brydde seg mer om akademiets tilstand enn å lytte til de kvinnene som vitnet om overgrep.

Selv lot Horace Engdahl nærmest til å nyte sin skurkerolle. Eksemplene på hvordan han strødde salt i sine mediale sår er velkjente. Han betvilte påliteligheten i anonyme vitnemål. Fastslo at Sara Danius var «den av alle sekretærer siden 1786 som har lyktes dårligst med sin oppgave». Avviste Danius’ og hennes eks-akademifeller Peter Englunds og Kjell Espmarks krav om hans avgang med en ondsinnet oneliner: «Jeg er uinteressert i disse avhopperes hobbyvirksomhet.» I en epost til Svenska Dagbladet sammenfattet han sin nye stilling i offentligheten: «Det er helt ok å være landets mest upopulære person.»

Nå tilstår han at det ikke var tvers igjennom behagelig.

– Jeg oppfattet voldsomheten i angrepene som fullkomment uproporsjonal. En periode følte jeg meg som fritt vilt. Når jeg gikk ut om morgenen for å kjøpe mitt frokostrundstykke, våget jeg ikke titte på avisforsidene.

– Sa folk opp bekjentskapet?

– Man gjør ikke sånt i Sverige. I stedet går folk bare over til andre siden av gaten. De slutter å høre av seg. Man blir refusert og kommer ikke med i deres program. Blir ikke bedt på festen. Det innebærer en slags innskrenkning å vite at man er i fiendeland hver gang man går på en litterær opplesning eller en premiere.

Han peker ut mot sitt nye bosted.

– Her var folk mye coolare.

Ved endeholdeplassen konstaterer Horace Engdahl at området rundt Väderilsgatan – en forstad som mest får medieomtale i forbindelse med kriminalitet – mangler kaféliv. Han har allerede utforsket strøket.

– Jeg har merket at det ofte er sånn lengst ut på linjen. Områdene er så nye at den slags virksomheter ikke har rukket å spire på samme måte som de gjør noen holdeplasser tidligere.

Vi tar trikken tilbake, i jakt på en kafé. Etter avstigning på Vågmästareplatsen havner vi utenfor mathallen Kville Saluhall. Horace Engdahl kaster ett blikk gjennom glassfasaden.

– Det der ser vel lovende ut?

Inne ved kafédisken havner han i prat med en ekspeditør som forklarer at de har nybakte kanelbolle-croissanter. Horace Engdahl flammer opp.

– Hvilken grej, hva!

Han kikker på meg.

– Hva sier du? En sånn skal i hvert fall jeg ha.

Snart har han tatt frem sin Iphone fra lommen.

– Vent, jeg må ta et foto til jenta mi. Hvem har kommet på det her?

Over hver vår kanelbolle snakker vi deretter om hans ytringer under akademikrisen. Angrer han noe?

– Det kan man ikke gjøre. Og jeg står for det jeg sa. Men min oppførsel var feil. Jeg brast i elementær høflighet. Jeg angrer på at jeg hevet røsten som jeg gjorde i visse situasjoner i Akademiet. Det var jeg i og for seg ikke alene om å gjøre. Jeg skulle bare ønske at jeg hadde kunnet gå ut av meg selv og sett meg utenfra.

Under våre møter besvarer Horace Engdahl alle typer spørsmål med like deler alvor og vidd. Derfor blir jeg overrasket når jeg i etterhånd mailer ham for å innhente noen gjenstående opplysninger. Jeg spør om han, som tidligere har forsvart Jean-Claude Arnault og stilt spørsmål ved voldtektsdommen, fremdeles fastholder sin holdning. Nå blir det bråstopp. Horace Engdahl mener at det spørsmålet ikke hører hjemme i denne typen portrettintervju, og påpeker at det forekommer ham å bryte mot god skikk å «i tolvte timen kaste inn spørsmål av sterkt kontroversiell natur». Han mener videre at det ville være «en enorm dumhet å ødelegge intervjuet ved å komme trekkende med det inntil det kjedsommelige diskuterte temaet hvordan jeg stiller meg til voldtektsdommen mot Jean-Claude Arnault».

I en avsluttende epost skriver han: «Jeg har ikke endret oppfatning i saksspørsmålet. Jeg har heller ingenting å tillegge.»

Det hele fører tankene til op. 101, Horace Engdahls nye bok. I et fragment beskriver fortelleren hvordan han «blivit bestulen på sin mildhet», og at det har gjort ham til en mindre selvsikker, mer indignert – og kjedeligere – forfatter. Han noterer seg at omgivelsenes blikk på ham er forandret: «Med ens blev samtiden allergisk mot min ton, och själv förvandlades jag till en misstänkt person. Jag hade ingen önskan att förändras, men det skedde utan att jag kunde hålla tillbaka förvandlingen.»

På kafeen i Kville forteller han:

– Fragmentene blir nesten alltid til på den måten at jeg plutselig får setninger i hodet. Da skriver jeg dem ned, nesten uredigert. Det der kom bare til meg. Først etterpå forsto jeg hva jeg mente med «min mildhet».

Han sporet sitt ordvalg til den danske litteraturviteren Peer E. Sørensen, som i en festtale karakteriserte Horace Engdahl som «et mildt væsen».

– Jeg hadde aldri hørt noen si noe sånt om meg, men jeg kjente at det var sant. I bunn og grunn har jeg en forsonlig innstilling til mennesker. Når jeg leser det jeg har skrevet gjennom årene, så har det veldig sjelden vært konfliktrettet. Men når jeg kikket på meg selv under den her vanskelige perioden, så jeg en ilsk og ubalansert figur som bruste seg opp mot journalister. Jeg støtte på et fotografi der jeg så så jævla forbannet ut at jeg tenkte: Er det der meg? De som instrumenterte klappjakten frarøvet meg min mildhet – og den personen jeg ble da, er ikke en person som jeg vil lese.

Han drikker en slurk kaffe.

– Nå synes jeg det er mindre aktuelt. Det har rent av meg siden jeg skrev det. Men jeg ville likevel ha med fragmentet. Delvis for å selv minnes hvordan det føltes. Det var som når man er på en middag der man har drukket litt for mye, og så sier noen noe som gjør en gæren. Til slutt kan man ikke holde seg og sier ifra altfor kraftfullt. Deretter skjemmes man, allerede på veien hjem.

op. 101 gjennomstrømmes av en vemodig forundring over at forfatteren har havnet i utakt med sin samtid. Det er fragmenter som behandler flørtingens natur, seksuell penetrasjon som metafysisk opplevelse og samfunnets motstridende syn på unge, kjønnsmodne kvinner.

– Tror du at lesere kan provoseres av at det er nettopp deg som skriver om disse temaene?

– Så langt har ikke jeg tenkt. Jeg sensurerer ikke meg selv, men skriver om akkurat det som faller meg inn. Bokstavelig talt. Og jeg gjør ingen forskjell på emnene. Akkurat det der skulle jeg ikke engang omtale som spesielt kontroversielt. Men om det skulle være som du sier – ja, tough shit! Da får man vel ta den effekten, selv om den ikke er tilsiktet. Om man arbeider mot en kalkulert reaksjon, dras ens skriving ned i konvensjonalitet.

– Hvordan tenker du generelt omkring hvordan lesningen påvirkes av bildet av deg?

– Det er uunngåelig at lesningen i høy grad styres av det bildet leseren har av forfatteren. I mitt tilfelle kan jeg ikke gjøre noe med det. Men forhåpentligvis er det et initialt problem. Sånn er det jo ofte når man leser. Du har en oppfatning, men i en eller annen fase tar teksten over og du tvinges til å revidere ditt syn.

Han fortsetter:

– Man må huske at den som skriver, ikke er mitt sosiale jeg. Forfatteren er ikke en hvit, middelaldrende mann. Forfatteren er ikke akademimedlem. Forfatteren er ikke venn av [Jean-Claude Arnaults kone og tidligere akademimedlem] Katarina Frostensson. Det der får vi omgås med på fritiden. Forfatteren er den jeg kaller «han», noen som bor inni meg og dikterer tekstene. Det er den jeg vil at folk skal lese. Folk får gjerne tenke stygt om meg på grunn av min offentlige person. Men de får ikke tenke stygt om min tekst av den grunn. Det er jeg ikke beredt til å gå med på.

Under våre møter påpeker Horace Engdahl flere ganger at alt tidligere bråk har herdet ham til den seneste tidens oppstandelse. Men hvordan ser han på sin egen rolle, hvorfor stormer det alltid rundt ham?

– Jeg er blitt tvunget til å fundere på hva det er i meg som gjør folk så forbannet. I Meteorer sammenlignet jeg det med et allergen, som viste seg allerede på skolen der jeg ble mobbet. Noe som andre ikke tålte, men som jeg selv aldri kan få syn på. Ormer dør jo ikke av sin egen gift, sier han.

– Under doktorgradsseminarene på universitetet var det en person som bokstavelig talt mistet fatningen når jeg åpnet munnen. Hun begynte å klynke og hyle og forlot til slutt rommet fordi hun ikke holdt det ut. Jeg trodde først at hun hadde epilepsi, men en av mine kamerater forklarte at hun bare reagerte slik når jeg snakket. Det er tenkbart at det fins noe i min måte å være på som er fullstendig uutholdelig for visse mennesker. Nå har jeg ikke lenger noen forhåpning om det skal opphøre. Det kommer til å fortsette sånn resten av mitt liv. Og jeg kommer aldri til å få vite hva som var så feil.

Horace Engdahl titter ut mot Vägmästareplatsen.

– Jeg trøster meg da med Stendhals uttalelse – den største lykken for en forfatter er å ha fiender 100 år etter sin død.

Dette er en noe omarbeidet versjon av en artikkel tidligere publisert i Göteborgs-Posten. Oversatt av Simen V. Gonsholt.