Hvordan er de norske forlagenes oversettelses-profil i dag?

Cathrine Bakke Bolin, redaksjonssjef for oversatt litteratur hos Gyldendal, svarer at Gyldendal er et breddeforlag, hvilket innebærer at oversattredaksjonen skal gi ut skjønnlitteratur innen alle utgivelsesområder og sjangre. Hun utdyper:

– På den ene siden ønsker vi å kunne by på gode underholdningsromaner som når ut til og gleder mange lesere, og god kriminallitteratur som belyser kritikkverdige samfunnsstrukturer og ujevne maktbalanser. På den andre siden har Gyldendal en lang og stolt tradisjon som utgiver av kvalitetslitteratur, som vinner priser, preger avis- og magasinspaltene og diskuteres på litteraturfestivalene og i de ulike litteraturhusene. Vi har 58 nobelprisvinnere på listen vår. Mange av disse var ferske forfattere da de ble «oppdaget» av mine forgjengere flere tiår tilbake i tid, og oppgaven for oss i dag blir å forvalte disse nå etablerte forfatterskapene på best mulig måte.  Samtidig er vi alltid på søken etter å finne nye stemmer som har litterær tyngde og slagkraft i dag, og som vil kunne hevde seg over tid. Vi har store forventninger til forfattere som Rachel Kushner, Teju Cole, Josefine Klougart, Aleksander Hemon, Michel Laub, Jenny Offil, Daniel Kehlmann, Nir Baram, Mariana Enriques, Laurent Binet, Ferdinand von Schirach, Ralf Rothmann, Juli Zeh og Jonas Hassen Khemiri. Bare for å nevne noen.

På spørsmål om hvorvidt forlaget har en klar profil, svarer hun:

– På et forlag som Gyldendal er det viktig å holde blikket festet på fortid, nåtid og framtid samtidig. Vi har en arv å forvalte, vi skal være der det skjer her og nå, og vi vil sørge for å oppdage og legge til rette for forfatterskap som kanskje bare er i emning nå, men som vil slå ut i full blomst flere år fram i tid. Vår oppgave er å bringe den viktige verdenslitteraturen til Norge, og vår liste skal derfor alltid speile de litterære diskusjonene og bevegelsene vi ser på en internasjonal arena.

Bredde er viktig også hos de to andre store forlagene, Cappelen Damm og Aschehoug.

Anne Fløtaker, redaksjonssjef for oversatt litteratur hos Cappelen Damm, forteller: – Vi har en stor oversattliste med rundt femti aktive oversatte forfattere: Nobelprisvinnere, Man Booker-prisvinnere, smale litterære utgivelser og litterære bestselgere. Vi oversetter fra et et tjuetalls ulike språkområder, og legger vekt på å bringe ut på norsk den litteraturen vi ikke ville fått anledning til å lese dersom den ikke ble oversatt. Nylig antok vi et manus fra en nord-koreansk forfatter som skriver under pseudonymet Bandi. Det er en novellesamling som er smuglet ut av landet, og som har funnet veien til oss via fransk. Samtidig som vi forsøker å finne frem til den smale litteratur har vi litterære bestselgerforfattere som Jonathan Franzen, Hanif Kureishi, Julian Barnes og Nicole Krauss på utgivelsesplanen. Fra 2003 til 2014 kom åtte av elleve Man Booker-prisvinnere ut hos Cappelen Damm, og vi har hatt noen nobelprisvinnere både før og nå. Ekstra tilfredstillende er det når en virkelig god, neste glemt litterær bok, jeg tenker på Stoner av John Williams, når ut til et stort lesende publikum i Norge. Da kjenner man at litteraturen er tidløs.

Når det gjelder forlagets profil, svarer Fløtaker:

– Når jeg ser på lista vår, ser jeg at forfatterne vi utgir har en slags innbyrdes sammenheng, enda så ulike de er. Det er selvsagt et uttrykk for at vi har en profil, og jeg tror at dersom du spurte en litterær agent, så ville de kunne si om en bok at det er en typisk Cappelen Damm-bok. Likevel vil jeg ha problemer med å definere profilen vår i to setninger. Det jeg kan si, er at vi ønsker å være åpne for litteratur fra språk vi ikke selv behersker, vi bruker mye tid på å orientere oss og har et uttalt mål om å være dristige, ikke kjøpe prisvinnere etter at de har blitt store, men satse på forfatterskap og stå løpet ut med dem vi tror på.

Gunn Reinertsen, sjefsredaktør for oversatt literatur hos Aschehoug, poengterer også at de oversetter bredt, og innen ulike språkområder, i spennet mellom litterære og kommersielle utgivelser.
– Salman Rushdie, Margaret Atwood, Toni Morrison, Paul Auster, Siri Hustvedt, Sara Stridsberg, Ane Riel, Roberto Saviano, Jussi Adler-Olsen, Pierre Lemaitre, Caryl Ferey og Stefan Ahnhem er alle forfattere vi er stolte over å utgi – sammen med de mange det ikke er plass til å gjengi her, sier hun.  Hun mener at forlaget har en klar profil: – Vi ønsker å utgi de beste og tydeligste bøkene innen sin sjanger; det være seg litterære titler, krim og spenning eller underholdningslitteratur. Vi har nettopp lansert en spennende litterær serie, «Sidespor», som med åtte titler årlig formidler bøker som er godt utenfor den kommersielle allfarveien.

Hos Oktober svarer Signe Eriksdatter Russwurm, redaktør for oversatt litteratur, at de utgir en liten liste med oversatt kvalitetslitteratur, men at det er stor geografisk spredning blant de oversatte forfatterne. Spennet går fra tydelige samtidsforfattere, for eksempel Sofi Oksanen, Helle Helle, Ali Smith, Mikhail Sjiskin, A.S. Byatt, Jennifer Egan og Richard Ford, til klassiske forfatterskap. Klassikerserien består av nyoppdagede titler, slik Lucia Berlins novellesamling er et eksempel på, og ny- og førsteutgivelser av Marguerite Duras, Selma Lagerlöf, Tove Ditlevsen, Muriel Spark, Isaak Babel, blant flere.

Hun svarer et klart ja på spørsmålet om forlaget har en overordnet profil:
– Vi er et skjønnlitterært kvalitetsforlag. Vi ønsker nære forbindelser mellom forlagets norske og oversatte bøker, og mener det er viktig at leserne skal kunne gjenkjenne en oktoberbok uavhengig av forfatternes nasjonalitet. Vi forventer altså det samme av en oversatt tittel som en norsk: Høy litterær kvalitet, en utvidelse av det vante og en tematikk som føles vedkommende og viktig. Samtidig skal oversatt litteratur bringe en annen erfaring og en annen virkelighet til norske lesere. Kanskje kan man si det så enkelt som dette: Vi leter etter oversatte bøker som vi mener bør finnes i verden – og på norsk.

Også Samlagets redaktør for skjønnlitteratur, David Aasen, beskriver forlagets profil som en kvalitetsprofil, og forteller videre at Samlaget ønsker å introdusere nye forfatterskap og innimellom reaktualisere forfatterskap. – Vi har dessuten et ansvar for å ivareta nynorsken, og ønsker å være en motvekt til de forlagene som nekter oversetterne sine å gjøre jobben på nynorsk, sier han.

I tillegg til en egen gjendiktningsserie, og en serie for oversatt dramatikk, har forlaget noen bestemte romanforfatterskap de vil følge opp. Blant dem er Elena Ferrante for tiden det mest kjente navnet, men Aasen trekker også frem Paula Fox, Pia Juul, Willy Kyrklund, Norah Lange og Pavel Vilikovsky. I høst blir Unica Zürn og Gunnar Gunnarsson for første gang utgitt på norsk, og snart introduserer de også Olga Ravn og Andrzej Tichy for norske lesere.

Hos Solum Bokvennen, som tradisjonelt har utgitt mye klassisk litteratur, forteller salgs- og markedssjef Ann Helen Brendehaug at utgivelsene det siste året har dreid i retning av samtidige forfattere med høy aktualitet og kvalitet. Særlig ser de til Afrika, Asia og Latin-Amerika.

– Hva er de viktigste stemmene der, og hva kan de si om sin samtid? Dette er spørsmål vi ofte stiller oss når vi vurderer ulike prosjekter, sier hun. Blant forfatterne trekker hun fram blant annet Kamel Daoud, som vant Goncourt-prisen for beste debutroman med Mersault-saken, og Boualem Sansal som fikk Grand prix du roman de l’Academie francaise for 2084. Begge disse forfatterne kommer fra Algerie. Blant andre forfattere på utgivelseslisten dette året er Chinelo Okparanta fra Nigeria, Alain Mabanckou fra Kongo, Ljudmila Petrusjevskaja fra Russland, Cristovão Tezza fra Brasil og Alejandro Zambra fra Chile. De har også en oversettelse fra Etiopia; tradisjonelle eventyr oversatt fra ahmarisk.

– Det er altså en fin balanse mellom klassisk og samtidslitteratur av høy kvalitet som karakteriserer oss nå, sier Brendehaug. Og vi ser til land som vanligvis ikke får så mye oppmerksomhet i form av norske oversettelser. Dessuten ønsker vi å finne forfatterskap vi kan følge videre, og som vi kan være med på å bygge opp.

Et annet forlag som er opptatt av å se utover det engelske språkområdet, er Pax.

– Dette er et bevisst fokus, forteller redaktørJanicken von der Fehr, og trekker fram forfattere som japanske Haruki Murakami, finske Kjell Westö, Katja Kettu ogTommi Kinnunen, indonesiske Eka Kurniawan, sør-koreanske Han Kang, ukrainske Serhij Zjadan, danske Inger Christensen, islandske Auður Ava Ólafsdóttir og belgiske Stefan Hertmans. Men engelskspråklige forfattere som Joyce Carol Oates, Anne Enright og Virginia Woolf er også å finne på utgivelseslisten.

Von der Fehr forteller at de ønsker å opprettholde og videreføre «den gode Pax-profilen» med å ha en bred og variert liste, med forfattere fra mange språk og et bredt geografisk område.  Titlene skal holde et godt litterært nivå, men innen et ganske vidt litterært spekter. Forlaget utgir ikke krim og heller ikke kommersiell litteratur. – Vi ønsker at utgivelsene våre på forskjellig vis skal kunne bidra til økt innsikt eller kunnskap om verden, og samtidig kunne nå ut til de norske leserne, uten at vi dermed binder oss til en spesifikk eller fastlagt strategi. Det koker alltid ned til den enkelte tittelen. Og vi ønsker selvsagt at titlene skal bli lest, avslutter von der Fehr.

Blant de mindre og relativt nye forlagene som også har hatt vesentlige oversettelser å tilføre det norske bokmarkedet i det siste, er Heinesen og TransFe:r. Førstnevnte har blant annet oversatt Josefine Klougart, Kerstin Ekman og Tove Jansson.

– Da forlaget ble etablert for godt og vel ti år siden, var det med fokus på kvalitetslitteratur fra de andre nordiske landene, både unge og etablerte forfatterskap, forteller forlegger William Heinesen. 

– Det var det vi visste mest om den gang. Vi har beholdt den nordiske profilen, men de siste årene har vi rettet blikket videre ut i verden og funnet flere forfatterskap vi gjerne vil følge opp på norsk.

Det lille forlaget TransFe:r er et klassisk småforlag drevet på ideell basis med et ikke-kommersielt siktemål og uforutsigbar utgivelsesfrekvens, som de siste årene har opplevd å få en plutselig bestselger: Å skrive av Marguerite Duras (for øvrig oversatt av undertegnede). Siden den utkom i juni 2014 har den solgt i hele 6000 eksemplarer og er trykket i fire opplag.

– Dette har endret forutsetningene for forlagsdriften en god del, forteller forlegger og redaktør Cathrine Strøm. Målet har hele tiden vært å bidra til å skape en samtale omkring oversettelse og oversatt litteratur, og vi startet med seminarer og en nettportal med oversettelsesrelaterte artikler ved siden av bokutgivelser. Nå konsentrerer vi oss mest om det sistnevnte, sier hun.

*

Samtlige av de spurte redaktørene trekker frem at de ønsker å formidle gode leseropplevelser og gjerne overrumple både lesere og kritikere. En oversettelse skal helst virke både åpnende og berikende.  – Å lese litteratur fra verden utenfor Norge er uvurderlig på så mange måter, og oversettelsesaspektet her bør heller ikke glemmes: Å gjøre disse tekstene tilgjengelige på norsk bidrar i sin tur også til en berikelse av det norske språket og den norske språkhorisonten, sier Janicken von der Fehr hos Pax.

Hva ser forlagene som sin rolle i arbeidet med å oversette? Og hva tenker de om lange linjer, hvilke prøver de eventuelt å trekke? Har de noen bestemt strategi?

Både Cappelen Damm og Gyldendal ser det som sin rolle å bringe verdenslitteraturen til norske lesere, og da helst ved å satse på forfatterskap, ikke bare enkeltbøker. Et forlag er først og fremst summen av sine forfatterskap – redaktørene er der en stund og forvalter listene, så forsvinner de, mens forfatterskapene forhåpentligvis blir stående igjen for evigheten, sier Anne Fløtaker i Cappelen Damm.

Cathrine Bakke Bolin sier det slik:

– Gyldendals arbeid med å bringe verdenslitteraturen – innenfor alle utgivelsesområder – til Norge, er en seriøs oppgave. Det er dypt forankret i verdigrunnlaget vårt at vi skal være en bærende utgiver av kvalitetslitteratur, og vi skal også tjene penger. De kulturelle og kommersielle kreftene skal virke sammen med de personlige leseropplevelsene, og de neste årene skal redaktørene i redaksjonen sette sitt preg på listen og ta den med inn i en ny tid, i samspill med forlagets kultur og tradisjon. Bidraget vårt til det litterære feltet skal ligge i litteraturen vi gir ut.

– Det viktigste vi kan og skal gjøre, er å jobbe hardt for å utgi genuint god litteratur, slår Signe Eriksdatter Russwurm hos Oktober fast. –Vi ønsker å utgi bøker som kan virke på ulike måter, for ulike lesere. Det er ikke tette skott mellom det norske og utenlandske i redaksjonen, og vi samtaler og samarbeider nøye om utvalget. De utenlandske forfatterne utvider og beriker forfattermiljøet på forlaget, og vi mener det er viktig å legge til rette for møter der disse kan samtale, lytte og knytte kollegiale bånd med forlagets norske forfattere. Oktober er kjent for å være et «forfatternes forlag», og vi ønsker at også de utenlandske forfatterne skal kunne betrakte oss som gode og dedikerte samarbeidspartnere. Vi har en liten og selektiv liste, med mer rom rundt utgivelsene legges det bedre til rette for å invitere dem hit – og invitere dem inn.

William Heinesen forteller at ettersom forlaget hans har hengitt seg til noen få utvalgte forfatterskap og bare utgir 5-10 titler i året, kan de løfte frem hver utgivelse med et stort og lystbetont engasjement. – Det må være det som gjør at vi lykkes i å nå bredt ut med våre forholdsvis smale titler, mener han, og det vil vi gjerne fortsette med.

Forlagets rolle kan være å tydeliggjøre et språkområde, litterære retninger, tradisjoner eller tidspoker, sier David Aasen.

– I de kommende årene vil Samlaget for eksempel spisse porteføljen i gjendiktningsserien og løfte fram den amerikanske, danske og svenske poesien, der forfattergenerasjon til dels vil vere ein underkategori.  Han påpkeker også at i tillegg til redaksjonens preferanser, blir de lange linjene også formet av språkkunnskapene til oversetterne som er knyttet til forlaget.

Cathrine Strøm kan fortelle at TransFe:r i framtiden ønsker å også utgi essays som omhandler oversettelse, enten disse er oversatt eller nyskrevet på norsk.

– Forlaget er inne i en satsningsfase nå, og har mange gode prosjekter i lufta. Så får vi se hvilke som lander, sier hun.

Hvilke tanker har forlagene om det å oversette fra svensk og dansk (hvis de gjør det)?

– En oversettelse fra dansk eller svensk utvider og tilfører det norske litterære språket noe nytt, noe annet, svarer Russwurm hos Oktober. Hva dette «noe» er, er ikke lett definerbart, men danske Helle Helle kan stå som et eksempel. Hennes knappe og samtidig bunnløse minimalistiske prosa er fullt og helt hennes egen, og hadde ikke bøkene vært oversatt til norsk, ville vi gått glipp av en grunnleggende original utforsking av hva språk kan romme. Det samme gjelder Linda Boström Knausgårds forfatterskap. Også den nordiske klassikerserien, med bøker av forfattere som Selma Lagerlöf, Tove Ditlevsen og Halldor Laxness, har vært viktig for oss. Under dette spørsmålet må dessuten oversetternes uvurderlige rolle nevnes. Takket være deres evne til å gjenfortelle og gjenskape, blir disse bøkene en del av og altså også en utvidelse av språket vårt. I tillegg til slike opplagte litterære grunner, orienterer mange norske forfattere og andre lesende seg mot litteraturen i Sverige og Danmark. Forlagets danske og svenske forfattere er viktige for våre norske, og vice versa.

Beslektede tanker finner man også hos David Aasen, som i tillegg nevner viktigheten av tilgjengeliggjøring: – Arbeidet med å oversette mellom de skandinaviske språkene handler om tilgjengelighet og folkeopplysning, og ikke om manglende språkforståelse, slik mange frykter. Det handler om å innføre nye forfatterskap i eget språkområde, om å være i dialog med andre litterære kretsløp enn det norske. Når leseren blir introdusert for et forfatterskap gjennom en gjendiktning, kan han så ta for seg resten av titlene på originalspråket.

Og han legger til: – For min del var det lenge etterlengtet da Norsk Kulturråd i fjor åpnet opp for innkjøp av svensk og dansk poesi. Det skjer viktige ting i skandinavisk poesi for tida, som bør være interessant for flere norske forlag å følge med på.

Det allerede nevnte argumentet om tilgjengeliggjøring finner vi også hos Cappelen Damm og Heinesen forlag. William Heinesen synes det egentlig er rart at man behøver å oversette fra språk som er nesten identiske med norsk, men ser jo at det viser seg å være nødvendig for at vi skal lese svenske og danske forfattere i Norge.

Anne Fløtaker:

– Vi oversetter fra svensk og dansk fordi det er mye god og viktig nabolitteratur som ikke ville blitt lest dersom den ikke ble oversatt. Personlig synes jeg det skulle være unødvendig, vi burde lese på originalspråkene, men sånn er der ikke. Forfattere som Dorthe Nors og Sara Stridsberg ville ikke hatt et like stort norsk publikum om de ikke også hadde et norsk forlag, det må vi bare forholde oss til.

Cathrine Bakke Bolin hos Gyldendal mener imidlertid at oversettelse fra de nordiske språkene har en verdi i seg selv:

– Selv om mange nordmenn er fortrolige med å lese svensk og dansk, er det mange nyanser som kan gå tapt når man ikke leser på sitt eget språk, mener hun. Hun påpeker videre hvor viktig det er at den oversatte litteraturen også blir synliggjort:

– En rekke glitrende bøker utgitt i nabolandene våre ville aldri nådd ut til mer enn et lite knippe norske lesere hadde det ikke vært for norske forlags innsats for å sørge for at disse får spalteplass i norske medier eller innpass på norske scener. Jonas Hassen Khemiri, Lena Andersson, Tom Malmquist, Stina Stoor, Naja Marie Aidt og Josefine Klougart er gode eksempler på dette.

Signe Russwurm:

– Selv om bøkene kan leses og oppsøkes på egenhånd, er det nødvendig at den norske bokbransjen bidrar, all den stund vi mangler både distribusjon av og offentlighet rundt svenske og danske bøker i Norge.

Hos TransFe:r har det ennå ikke blitt gjort noen oversettelser fra svensk eller dansk, men Cathrine Strøm sier at de ikke er fremmed for tanken. Som Signe Russwurm peker hun også på det at vi mangler en felles nordisk litteraturoffentlighet:

– I påvente av, og mens vi arbeider for, en felles nordisk litteraturoffentlighet, hvor vi alle nyter godt av nabolandenes litteratur, kritikk og ikke minst oversettelsesarbeid, vil det være nødvendig og positivt med ovesettelser språkene i mellom. En oversettelse er nemlig alltid en litterær hendelse: Det betyr noe at det er nettopp Tina Åmodt som nå har oversatt Athena Farrokhzad, at Karl Ove Knausgård oversatte Maria Zennström og at det var Gunstein Bakke som gjorde de to glimrende Willy Kyrklund-oversettelsene Meisteren Ma og Polyfem forvandla. I alle tilfeller gis tekstene tilgang til større distribusjon og publikum i Norge enn originalutgivelsene fikk eller kan få her. De får en ny kontekst, en kvalitetssikret og ofte velkjent sådan, gjennom sine oversettere eller forlaget. Tilfellet Bakke/Kyrklund handler dessute om oversettelsens mulighet for å reintrodusere tekster, hente frem ra glemselen, fra en annen tid. Et annet argument for oversettelser fra dansk og svensk, er at nabolandslitteraturen taper i kampen om vår oppmerksomhet i en allerede presset oppmerksomhetsøkonomi. I en tid hvor store aviser ikke ser seg råd til å omtale mer enn et lite utvalg av den norskspråklige eller mest populære litteraturen, er det lite sannsynlig at det vil være plass til kritikk av svensk- og danskspråklige utgivelser. Forhåpentlig vil den nye innkjøpsordningen for gjendiktninger fra svensk og dansk også medføre kritikk, intervjuer og debatt omkring utgivelsene. I en ideell verden vil slikt dessuten generere interesse for mer av den svenske og danske litteraturen, oversatt eller ei.

Har vilkårene for å gi ut oversatt litteratur endret seg de siste 25 årene, og i så fall, på hvilke måter?

Her synes forlagene å være ganske enige: økt kommersialisering, hard kamp om anmeldelser og oppmerksomhet i media, økt konkurranse om rettigheter, sterkt prispress i markedet, høyere oversettelseskostnader – svaret er absolutt ja. Antallet oversatte titler som kjøpes inn av Norsk kulturråd blir stadig færre, og i følge Aschehougs Gunn Reinertsen er de nå på et historisk lavt nivå. På samme måte som i resten av bokmarkedet er det færre titler som tar oppmerksomheten og en større andel av avkastningen, og det har blitt vanskeligere å opprettholde en god bredde i den oversatte kvalitetslitteraturen. Samtidig med at bokhandlene har blitt mer kommersielle har også bokklubbene, som var svært viktige støttespillere for kvalitetslitteratur på 1990- og 2000-tallet, i økende grad begynt å dreie seg om salg av underholdningsbøker og livsstilsprodukter.

Men, det har også skjedd en del positivt. Blant annet har Kulturrådets selektive innkjøpsordning for oversatt litteratur, vært viktig for forlag som vil utgi litterære titler.

Cathrine Strøm trekker fram hvordan samtalen om oversettelse og oversatt litteratur også har endret seg de siste ti årene:
– Da vi startet TransFe:r var oversetterne lite synlige, og oversatt litteratur lite påaktet i akademia og media. Nå er oversetterne et selvfølgelig innslag på litteraturfestivalene, Oversatte dager trekker mye folk og det er ikke sjelden man kommer over essays og tekster om oversettelse skrevet av oversettere selv. Dette er selvfølgelig mye takket være godt og systematisk arbeid fra Norsk Oversetterforenings side. Men også andre initiativ bidrar til bildet, så som det relativt nystartede tidsskriftet Mellom. Mye er altså på gang, men den gode, oversatte litteraturen sliter fortsatt med å nå ut til folk, så det er ingen grunn til å hvile.

Samtidig minner Cathrine Bakke Bolin om at litteraturen i dag generelt står sterkt, og at det leses mer en noen gang. – Festivaler og litteraturhus trekker publikummere som aldri før og det er mulig å skape kommersielle suksesser av en Jonas Hassen Khemiri, en Ian McEwan eller en Elena Ferrante, sier hun. Stoner av John Williams var også et slikt lyspunkt, så det er ingen grunn til å gi opp dette, tilføyer Janicken von der Fehr. Aschehougs Gunn Reinertsen avslutter det hele slik: – Det er både en utfordring og et privilegium og få jobbe med oversatt litteratur.