Hviterussiske spøkelser

Horatio: ... Stay, illusion!
If thou hast any sound or use of voice,
Speak to me:
If thou art privy to thy country’s fate,
Which, happily, foreknowing may avoid,
O, speak!

I løpet av de siste to årene har fire fremstående personer i Hviterussland forsvunnet. Én opposisjonspolitiker, én general, én forretningsmann og én TV-journalist er blitt borte. Ryktene sier at de er drept av sikkerhetspolitiet på presidentens ordre. At de først er skutt og siden lempet fra helikoptre og ned i de store myrene sør i landet. Men ingen vet hva som har hendt. Og så lenge ingen vet, dukker det stadig opp nye rykter og teorier om hva som har skjedd med dem. Familiene deres er usikre, dels håpefulle, dels oppgitte. Navnene til de forsvundne dukker opp i folks samtaler sent på kveldene. Folk er redde for hva forsvinningene betyr. Mange forsøker å glemme det som har hendt, men det er ikke så enkelt. Hviterussland hjemsøkes av de forsvundne. De er som spøkelser, de har ingen grav, ingen ferdig historie. Derfor forsvinner de ikke, men lever videre på folkemunne som om de fortsatt er i verden. De er fortsatt i verden, og de vil komme igjen helt til det blir klart hva som er hendt dem. Da jeg nylig besøkte Hviterussland, opplevde jeg at det finnes generasjon på generasjon av spøkelser der, og lik Horatio på Helsingør forsøkte jeg å få dem i tale.

Paragraf 72, åttende ledd

Det er ikke mange nordmenn som drar til Hviterussland. De fleste som kommer hit er sannsynligvis i vår bransje, organisasjonsfolk med humanitært, økologisk eller menneskerettslig mandat. Tomasz og jeg er kolleger i Den norske Helsingforskomiteen. I slutten av januar dro vi til Hviterussland for å kartlegge lokale organisasjoner som arbeider med menneskerettigheter. De har mye å gjøre og er ofte utsatt for press fra myndighetenes side. Myndighetene er særlig opptatt av å begrense og kontrollere utgivelsen og distribusjonen av informasjonsmateriale, og en typisk menneskerettighetssak kan for eksempel handle om en privatperson fra Baranovitsj, en småby vest i landet:

Pjotr Gusajevskij skulle lage et nyhetsbrev på kontoret til den lokale Helsingforskomiteen i Baranovitsj, men så dukket politiet opp og beslagla utstyret han brukte – som forøvrig ikke tilhørte ham, men Helsingforskomiteen. Ifølge loven har man tilgang til å publisere og trykke nyhetsbrev i opptil 299 eksemplarer. Men Gusajevskij ble siktet likevel etter en straffebestemmelse i informasjonsloven: «for å ha utgitt et uregistrert tidsskrift», paragraf 72, åttende ledd. Først tre rettsmøter og to måneder senere, 23. januar 2001, fikk Gusajevskij datautstyret tilbake etter at Høyesterett ga ham medhold i det han hadde hevdet hele tiden – nemlig at loven ikke har noen slik bestemmelse siden paragraf 72 bare har tre ledd.

Samtidig som Hviterussland bare er et par timers flyreise unna, virker et besøk der som en lang reise tilbake i tid. De hverdagslige vanskene folk har – enten det er knyttet til pengemangel, eller brudd på ytringsfrihet – er tett knyttet til en voldsom og brutal historie som av og til stikker frem fra teppet den er feid under. Glemsel og taushet har bredd seg over forbrytelser fra fortiden, som dermed lever fremdeles. Gammel skyld som aldri ble gjort opp, døde mennesker som aldri fikk en grav – historien har en sterk puls i Hviterussland. Vi kommer til en del av Europa som hjemsøkes av spøkelser.

Tsaren i Minsk

På flyet fra Frankfurt til Minsk blir det tydeligere hvordan makten arter seg i det flate, skogkledte landskapet under oss. De tyske flyvertinnene deler ut en avis, Belarussia Today. Slike aviser finnes i de fleste statene i Øst-Europa – fra Baku til Tirana får gjestene på dollarhotellene tilgang til tabloidaviser på engelsk som først og fremst er rettet mot forretningsmenn. Til Minsk kommer det nesten ingen forretningsmenn, men avisen er her likevel – på tross av de økonomiske og diplomatiske sanksjonene som de vestlige landene har innført mot Hviterussland.

Tomasz, reisefølget mitt, flirer og peker ut et par artikler for meg.

Den ene artikkelen ledsages av et bilde av en middelaldrende mann. Han ser alvorlig ut. Det er Pjotr Tsjernomorets, sjef for Minsks eneste private TV-stasjon, «Kanal 8», som ble tatt av luften nyttårsaften. Han har akkurat sendt et brev til president Aleksandr Lukasjenko der han ber om et personlig møte for å diskutere betingelsene for hvordan stasjonen «skal overleve».

En annen artikkel diskuterer en ny lov (utarbeidet og behandlet av regjeringen, men fremdeles ikke signert av presidenten) om alternativer til militærtjeneste. En slik lov har man hittil ikke hatt i Hviterussland og militærnektere har risikert to års fengsel. Ifølge generalmajor Mikhail Kaurin, leder for generalstabens organisasjons- og mobiliseringskontor, har det bare forekommet ett tilfelle der militærnektere har sluppet fri fra tjenesten. President Aleksandr Lukasjenko løste en gruppe ortodokse prester og seminarister fra militærtjeneste etter en forespørsel fra eksark Filaret, overhode for den hviterussiske filialen av den russisk-ortodokse kirke.

Det er en tommelfingerregel at byråkratiets og presidentens makt er motsatt proporsjonal med lovens og enkeltmenneskets avmakt. I Hviterussland betyr loven lite (den ovennevnte utarbeides og signeres for eksempel av de utøvende myndighetene, ikke av noen lovgivende forsamling). Presidentens nåde betyr tilsvarende mye. Ingen vinner frem i domstolene og byråkratiet. En petisjon til presidenten kan derimot berge en fra politi og fengsel. Bak det truende byråkratiet, som uten forklaring kan ta deg av lufta, finnes den barmhjertige tsar som kan redde deg. Dette er de to hodene til Tsar-Russlands ørn, et statssymbol som nå er gjeninnført i Russland. I Hviterussland mangler symbolet, men realiteten er her.

«Benådningen» av prestene viser også et par andre sider ved Hviterussland under Lukasjenko. Ved første blikk kan det virke overraskende at presidenten, som er langt mer opptatt av å dyrke ishockey og skiskyting enn av religion i sin opprinnelige form, gadd å engasjere seg på vegne av militærnektende prester. Årsaken er at prestene tilhørte den russisk-ortodokse kirke. Lukasjenkos store politiske prosjekt er unionen med Russland, og en konsekvens av orienteringen mot Moskva er at den russisk-ortodokse kirken favoriseres i forhold til de andre kirkesamfunnene – katolske, protestantiske, hviterussisk-ortodokse menigheter.

Et annet aspekt ved artikkelen er hvordan presidenten engasjerer seg i detaljspørsmål som at den russisk-ortodokse kirke mangler prester. Årsaken til at de slapp fengsel var nemlig ikke religiøs overbevisning, men at den russisk-ortodokse kirken hadde lite mannskap. Ingen sak er for stor, ingen for liten for presidenten: han overvåker alt. Det er en sentralisering av makten som minner meg om dekretene fra en av de sovjetiske lederne. Ifølge den polske journalisten Ryszard Kapuscinski kunne et dekret på tredvetallet lyde slik: «Overfør symaskin tilhørende konfeksjonsfabrikk 1 til fabrikk nummer 7. J. Stalin.»

Museet

Senere, i Minsk, går det opp for meg i hvilken grad Hviterussland er et museum over det tapte Sovjetunionen. Det dreier seg ikke bare om Lukasjenkos demagogiske forsøk på å holde liv i den kalde krigen, men om dagligdagse begivenheter. I brød-butikkene står folk fremdeles i to køer, en for å hente brød, en annen for å betale det. Lenin og de andre sovjetiske helgenene står støtt på sokkelene sine. Sikkerhetstjenesten (dvs. én av dem, det finnes seks) heter fremdeles KGB, drosjesjåførene blir mistenksomme og unnvikende når vi spør dem om politikk, og over åtti prosent av befolkningen over 18 år avhenger av staten for lønninger og pensjoner. Ikke alt er negativt. Fordelen ved å ha politistyrker på 200 000 mann er svært lav kriminalitet – akkurat som i gamle dager.

Vi kjører gjennom Minsk. Det er kaldt, stjernehimmelen er vid over oss. Bilen suser avgårde i stillhet, bare av og til peker Dariusz, vår polske venn og sjåfør, og forklarer kort. Minsk er stort sett bygget opp etter krigen: brede gater, tunge bygg, enorme minnesmerker. Byens sirkus – ikke noe telt, men en enorm rotunda av stein. Fagforeningens hus, et digert tempel komplett med statuer og doriske søyler. Stein på stein, etasje på etasje. Et menneske blir lite og uviktig.

Vi sitter på Restoran Bravera, opprinnelig et av Minsks bryggerier, og det går opp for meg at Dariusz har skaffet rett person likevel. Jeg hadde bedt ham invitere en yngre engelsktalende hviterussisk forfatter eller oversetter, men Dariusz hadde ikke klart å få tak i noen av vennene sine den kvelden. I stedet sto en spinkel, eldre mann i dypet av en tykk blå frakk og en gedigen bresjnev’sk pelslue og ventet på oss i hotell-lobbyen den kvelden. Øynene hans rant, han var blek og stille, og virket svært skjør. Vi ble forklart at han het Vasil, og blant annet hadde oversatt Goethe og Rilke. Vi hilste litt beklemt. Han så ut som en liten og beskjeden utstillingsgjenstand fra sovjetmuseets avdeling for etterlatte personer.

Men i løpet av middagen tødde den museale oversetteren opp. Frem fra hatten dukket det opp strittende hvite hårtuster, blå øyne og falske tenner. Jeg spurte ham om ikke de siste ti årenes dramatiske historie, inkludert bortfallet av sovjetisk sensur, uavhengighet og Hviterusslands politiske, økonomiske og idemessige drift mellom å orientere seg østover mot Russland eller vestover mot EU og Nato, hadde gitt fruktbar grunn for kunst og litteratur. Han flirte og svarte på tydelig og langsom tysk:

Men vi er ikke uavhengige! Russifiseringen av Hviterussland pågår akkurat som i Tsarens dager. Moskva kontrollerer alt her fremdeles. De kan når som helst høyne prisene på energi og forårsake en krise her. Fem av de seks landsdekkende TV-kanalene folk tar inn er russiske, og fire av de fem er igjen kontrollerte av den russiske stat. Selv om sytti prosent av befolkningen her anser seg for å være etniske hviterussere, er det bare førti prosent som kan snakke hviterussisk. Den nyutnevnte lederen for KGB er en russer. I år skal det være presidentvalg, men siden russerne har kontroll over økonomien, media og politiet, er det bare kandidater som har en forståelse med russerne som har mulighet til å vinne. Vi lever fremdeles i sovjetiske tider her, det har du jo selv sett.

Dessuten er det umulig å få gitt ut noe som helst her med mindre det dreier seg om svært kommersielle publikasjoner eller regimevennlige pamfletter. Jeg har oversatt Det gamle testamentet til hviterussisk, men det finnes ingen mulighet for å trykke det i dag. President Lukasjenko har startet en kampanje mot det hviterussiske språket og den hviterussiske historien. Ingen av delene passer inn i hans pan-russiske verdensbilde. Men språket er her som et faktum! Det kan ikke bortforklares! Så hva gjør Lukasjenko?

Du vet at han er en populistisk type som fremhever at han er fra bygda, liker idrett og vet hva som skal gjøres i praksis – i motsetning til verdensfjerne intellektuelle som meg. De fine er egentlig bare dumme, sier han. Han bruker kulturelle distinksjoner for å mistenkeliggjøre elitene, som i realiteten er den nasjonalistiske, hviterussisk-talende, demokrati-orienterte opposisjonen. Men samtidig oppretter han en ny kulturell distinksjon og hevder at det hviterussiske språket ikke er fint nok til å kunne brukes i formelle og alvorlige sammenhenger, for eksempel i kirken. Hviterussisk er bare bondesnakk, sier han, og spiller på nedarvete mindreverdighetskomplekser hos hviterusserne. Men dermed er språket blitt en politisk såvel som kulturell slagmark, og forfattere og oversettere er i kraft av å skrive enten på hviterussisk eller russisk, deltagere i denne kampen.

Spøkelser

I gatene utenfor bryggeriet, er det stille og iskaldt. Det blåser. Vasil forteller fra tyskernes tilbaketrekning gjennom Hviterussland i 1944. En fjerdedel av befolkningen strøk med i krigen, sier han. I 1944 var han åtte år gammel og bodde i en landsby vest i landet, mot grensen til Polen. Soldatene samlet sammen alle menneskene i landsbyen hans, men Vasil gjemte seg først i kjelleren og løp siden til skogs. «Meine ganze Familie vernichtet war. Aber trotz dem habe ich von vierzig jahre Werke aus den Deutsches Literatur übersezt.» Før vi sier farvel forteller han at han akkurat er ferdig med oversettelsen av «Mephisto» av Klaus Mann – «Ein sehr aktuelle Werk für uns!»

Ales, en av de andre middagsgjestene forteller at bryggeriet og gatene vi går gjennom i sin tid lå i det jødiske kvarteret i Minsk. Dette var en by med en jødisk majoritet. Nå er de borte. Halvparten ble drept i en ravine som lå der borte, forklarer han og peker mot en stor, mørk bygning delvis skjult fra gaten vi går langs. Der hotellet deres står, fortsetter Ales og peker fremover, bodde det tatarer før krigen.

Det er ingen minnesmerker etter disse menneskene, som ble drept og deportert for lenge siden. Kun noen få mennesker i Minsk later til å kjenne eller bry seg om denne historien. De fleste som bor her ble fraktet hit etter krigen og kom fra mange kanter av landet. De lærte seg at det var farlig å stille spørsmål, farlig å huske. Men av og til hviskes det i natten om hvilke grusomheter som fant sted her, hva slags musikk som pleide å bli spilt rundt omkring i byen, hvilke mennesker som en gang bodde her. Jeg blunker, forestiller meg at gatene og parkene er hjemsøkt av spøkelser som ikke får ro.

Neste morgen kjører vi ut fra sentrum. Når vi kryper ut av den lille drosjen, begir vi oss bortover en isete skiløype. Vi befinner oss rett utenfor Minsk. Løypa går først flatt bortover, før den stiger opp på en bred kolle. På toppen står det tre trekors. Langs løypa står det mindre minnesmerker – flere kors, noen steiner, en benk av stein. De fleste minnesmerkene ser forfalne og glemte ut. Rundt om løypa står furuene, noen i geledd som tyder på at de ble plantet. Det skjedde etter krigen da NKVD forsøkte å skjule hva som hadde foregått her. Under det tynne snølaget, aner man hvordan bakken er full av groper. Det er groper over alt, tett som kratre på en asteroide. Gravene var opp til tre meter dype. Først ble de fylt med et lag lik, så et lag sand, og så videre til graven var full. Men med tiden råtnet likene og da sank gravene sammen. Derfor er hele området fult av kratre. Stedet heter Kurapaty.

Fra 1937 til 1941 ble folk henrettet her. Noen sier at mer enn to hundre tusen mennesker ble skutt i dette skogholtet. Stedet var et av de mest besøkte minnesmerker i landet under første halvdel av nittitallet. Men etter at Lukasjenko kom til makten i 1994 er det blitt stille rundt Kurapaty. Likvidasjonen av den hviterussiske intelligentsiaen er nettopp den slags begivenhet som det sittende regimet ønsker å glemme. Det passer ikke inn i historien om brorskapet mellom Russland og Hviterussland eller nostalgien over Sovjetunionen. Når vi går derfra, kaller de døde på oss. De er glemt og har ingen ro.

Heltemot i Brest

Vi er i Brest, på grensen til Polen, Tomasz’s fødeland. Det er kanskje derfor han virker så pigg. Jeg fryser. Det er ti minus, solskinn og frisk vind i gatene. «The air bites shrewdly; it is very cold,» som Hamlet hutrende konstaterte mens han sto på festningsmurene sammen med Horatio og de to soldatene og ventet på spøkelset.

Brest er kjent som heltenes by. Vi er på vei til festningen, der heltemotet etter sigende utspilte seg en sommer for 60 år siden.

Historien om heltene i Brest fikk stor utbredelse i Sovjetunionen. Da tyskerne angrep Sovjetunionen 22. juni 1941, var den Røde Armé dårlig forberedt. Tyskernes fremmarsj var rask og millioner av sovjetiske soldater ble tatt til fange eller drept i løpet av sommeren. Det var en demoraliserende tid, men heldigvis fantes det lyspunkter. Ifølge offisiell sovjetisk historie forsvarte grensefestningen i Brest seg heltemodig i en hel måned mot de tyske overfallsmennene. Også vestlige historikere har akseptert historien om «tapperhet i Brest», slik den berømte amerikanske journalisten Harrison E. Salisbury uttrykte det. Den britiske krigshistorikeren Antony Beevor beskriver forsvaret av festningen i Brest i boken Stalingrad fra 1998:

The defence of the citadel of Brest-Litovsk is the most striking example [of the cases of extraordinary courage and self-sacrifice in the face of the German attack]. German infantry occupied the complex after a week of heavy fighting, but some Red Army soldiers held out for almost a month from the initial attack without any resupply of ammunition or food. One of the defenders scratched on the wall: «I am dying but do not surrender. Farewell Motherland. 20/VII-41». This piece of wall is still reverently preserved in the Central Museum of the Armed Forces in Moscow.

Kulten rundt heltemotet i Brest utviklet seg i løpet av femti- og sekstitallet. Festningsområdet ble bevart uendret, slik at kulehullene og granatnedslagene i dag er synlige rundt omkring i det store festningskomplekset. Hele stedet er nå et monument. Fra høyttalere under bakken lyder plutselig musikk, fra et annet sted høres sekunder som tikker – for å illustrere nedtellingen før «operasjon Barbarossa», det tyske angrepet på Sovjetunionen. Og midt i festningen står tre enorme monumenter. Det ene er en femten meter lang, fire meter høy, liggende soldat med bulende muskler. Det andre er en 120 meter høy bajonett i metall. Det tredje og største er et helt berg av betong hvis ene ende er formet som et hode. Ansiktet er morskt og rugende, monumentet så stort at det stenger solen ute fra plassen og trappene der navnene på forsvarerne står skrevet. Vinden visler over det øde festningsområdet. Det truende hodet og den ødelagte festningen minner meg om Shelleys beskrivelse av glemte ruiner i sonetten «Ozymandias»:

I met a traveller from an antique land
Who said: Two vast and trunkless legs of stone
Stand in the desert. Near them, on the sand,
Half sunk, a shattered visage lies, whose frown,
And wrinkled lip, and sneer of cold command,
Tell that its sculptor well those passions read
Which yet survive, stamped on these lifeless things,
The hand that mocked them, and the heart that fed:
And on the pedestal these words appear:
'My name is Ozymandias, king of kings:
Look on my works, ye Mighty, and despair!'
Nothing beside remains. Round the decay
Of that collosal wreck, boundless and bare
The lone and level sands stretch far away.

Jeg hutrer i vinden, mens jeg står i skyggen av betonghodet. Det slår meg at de stakkars bondeguttene fra den Røde Hær som døde her heller ikke har noe minnesmerke. De truende hodene, betonget og metallet, er ingen tributt til dem, men Sovjetunionens (Ozymandias's) feiring av sin egen styrke og makt. Og den styrken og makten besto av evnen til å jage millioner av bondegutter inn i døden, i å flytte folkegrupper rundt omkring etter forgodtbefinnende og å sperre mennesker inne i templer av stein og betong, i stedet for å la dem bygge sine egne hus. Navnene til de døde står som gisler blant de gigantiske betongblokkene, det truende metallet og de knuste festningsverkene. Samtidig er proporsjonene og utformingen av monumentene en ironisk kommentar til et overmodig og menneskefiendtlig regime som gikk til grunne – akkurat som Ozymandias' patetiske «sneer of cold command» i ruinene av hans glemte kongerike forteller om hans avmakt og ikke hans allmakt.

Mens trekorsene i Kurapaty var spinkle, skjeve og tynget av snø, er monumentene i Brest fremdeles velholdte. Musikken er høy og klar, betonghodet ser ikke ut som det noensinne har tenkt å rikke på seg. Festningen i Brest eksemplifiserer hvordan den annen verdenskrig erstattet revolusjonen som den sentrale metafysiske begivenhet i sovjetisk mytologi. Og kulten rundt den annen verdenskrig lever fremdeles. Den støttes også av det sittende regimet – på tross av at Lukasjenko etter sigende har stor sans for Hitler som statsleder. I Minsk så jeg hvordan brudepar etter brudepar gikk hutrende ut av bilene for å bli fotografert ved seiersmonumentet i midten av byen. I Sovjetunionen, der kirkene, synagogene og moskeene ikke var i bruk, trådde krigsmonumentene inn i gudshusenes sted.

Vi forlater festningen i Brest. Tomasz fotograferer, mens jeg ser lengselsfullt mot den varme minibussen. Men så begynner den ene guiden vår å fnise og trekker meg i ermet. Med sann oppofrelsesvilje, kanskje heltemot, vender jeg meg bort fra bilen og blir med guiden til plassen utenfor inngangen til monumentet.

Guidene våre er et pussig par. Feliks er en gammel intourist-guide og oversetter som messende forteller den sovjetiske versjonen av Brests historie. Det vil si at han utelukkende snakker om militærhistorie og festningen. Anastassia mestrer lite engelsk og tysk, og foretrekker å snakke russisk med Tomasz. Hun er kunstner og forteller om hvordan Brest så ut før Tsaren anla festningen på midten av attenhundretallet. Citadellet, den indre delen av festningen, hviler nemlig på ruinene av gamle Brest som ble revet for å gi plass til festningen. Før den tid var stedet fylt av synagoger, katolske kirker og unionist-kirker (en spesiell retning inne den ortodokse kirken som anerkjente paven i Roma som sitt overhode). Men nå er alt det glemt, ifølge Anastassia. Bare én bok er utgitt om dette emnet – gamle Brest – men det var før Lukasjenko. Feliks er uinteressert i historien hennes. Han smiler lurt som for å antyde at Anastassias versjon er like mye propaganda som alle de andre versjonene av hva som har skjedd i dette området. Som gammel, profesjonell løgner vet han alt om hvor omskiftelig sannheten er.

Feliks peker utover plassen, og sier: «Vel, du vet at offisielt ble den siste forsvareren av festningen i Brest, major Gavrilov, tatt til fange av tyskerne 20. juli 1941, en måned etter at angrepet startet. Men vet du hva? Innbyggerne i Brest forteller at de så tyskerne trekke likene av rødegardistene ut på denne plassen her for å desinfisere dem 25. juni.» «Og hva skulle det bety?» hutrer jeg. «Tyskerne inntok festningen etter tre dager, ikke tredve, det er det de sier, de som bodde her i 1941,» svarer Feliks og klukkler. Så blir han sitt vanlige distanserte jeg igjen, ser uutgrunnelig på meg og sier, «Men hvem vet? Det eneste som er sikkert er at ingenting er sikkert.»

Det høres fornuftig ut, egentlig. At festningen falt etter noen dager. Den innskriften som Beevor forteller om virker ikke helt overbevisende som en døende manns avskjed («Farewell Motherland»). Hvordan en garnison i en gammel festning skulle utholdt en måneds angrep og beleiring uten forsyninger, vann og ammunisjon virker ubegripelig. For ikke å snakke om hvordan en døende soldat som hadde vært avsperret omverdenen og i konstant kamp i en måned skulle klare å holde styr på datoen. På den annen side, det meste ved den annen verdenskrig – dens proporsjoner, ideologier – virker ubegripelig. Når vi endelig er tilbake i den varme minibussen igjen, synes jeg det er fullt av spøkelser ved festningen også. Hvileløse sjeler som virvler i vinden og forvirringen rundt hva som egentlig har skjedd, hvem som en gang levde her, hvem som drepte hvem og hvorfor.

Stort hjerte, hard rumpe

I løpet av den uken vi er i Hviterussland kjører vi gjennom halve landet og har tilsammen 44 møter med journalister, redaktører, organisasjonsfolk, politikere og diplomater, i tillegg til at vi møter folk på felles middager og deltar på et seminar. Politiet må ha jobbet overtid med overvåkningen og rapporteringen fra besøket vårt. De fleste vi snakker med forteller den samme historien om å bli forfulgt og overvåket av myndighetene, og følelsen av å være glemt av Europa. De får støtte fra amerikanske og polske fond for demokrati og menneskerettigheter, men vest-europeiske land har vært svært forsiktige med å gi penger og støtte til Hviterussland. Hviterussland er Europas geografiske sentrum. Likevel er det et glemt land, og det hersker en stille forståelse om at når Nato utvides til å inkludere de fleste tidligere Warszawapakt-landene og til og med de baltiske landene, må russerne i det minste få beholde sin innflytelse her.

Den lille delen av samfunnet som er opptatt av demokrati og menneskerettigheter snakker om politistat og krise i Hviterussland, men for de fleste innbyggerne går dagliglivet sin vante gang. Den økonomiske situasjonen er vanskelig, men ikke så dårlig at folk opplever at de befinner seg i en krise. Det er i hvert fall ikke krig eller sult her. Folk er stort sett opptatt av hvordan de skal klare seg fra dag til dag – politikk er det få som bryr seg om. Men mulighetene for å tjene penger eller starte noe uavhengig av staten er små og folk blir apatiske. Folk kjeder seg, særlig de unge kjeder seg – og så drømmer de vagt om noe annet.

Vi ble fortalt at en spørreundersøkelse i Brest, en by med over tre hundre tusen innbyggere, viste at to tredjedeler av den unge befolkningen (16–25) ønsket å emigrere til Vesten, dvs. EU eller USA. Kun tyve prosent var opptatte av og/eller orienterte om politikk. Brest ligger vest i landet og ønsket om å emigrere er antagelig sterkere her enn i de østlige delene av landet som er nærmere tilknyttet Russland. Men undersøkelsen taler om en generell virkelighet for de unge: kjedsomhet, apati, håpløshet.

En kveld forteller Dariusz en historie om en utlending på reise i den hviterussiske provinsen. Mannen traff to unge jenter på en café. De fortalte at de kom fra en småby i nærheten og hadde reist til distriktshovedstaden samme dag. Først var de hemmelighetsfulle, men etterhvert avslørte de hvorfor de hadde kommet. De ønsket å miste møydommen sin. I sin egen by var det ingen de ønsket å gjøre noe så spesielt med. De hadde reist inn til regionshovedstaden for å lete og hadde besluttet å miste møydommen sin sammen med ham.

Og jeg vet at denne historien er sann, sier Dariusz og tar en slurk av mineralvannet sitt, fordi jeg kjenner vedkommende som opplevde det.

Han oppfatter dette som en historie om selvforakt: ens egen landsby er ikke god nok. For ham er ikke dette noen isolert episode, men et generelt bilde på innbyggernes dom over eget land. Trangen til å bryte ut og komme seg vekk henger sammen med Hviterusslands enorme kulturelle mindreverdighetskompleks: å ikke finne noe seksuelt attråverdig ved sitt eget samfunn er en metafor for sosial, politisk og kulturell selvforakt. Det er en selvforakt som ikke bare har å gjøre med fattigdom og labre utsikter, men med at hviterusserne er et kolonisert folk – den koloniserte mentaliteten er det som gjør det mulig for presidenten i landet offentlig å uttale at det hviterussiske språket er mindreverdig.

Jeg stirrer på Dariusz og tenker at den eneste som kan tro at denne historien er sann, er en som har opplevd noe slikt selv – ellers ligner det alt for mye på en ensom reisendes fantasi.

Et av menneskene vi traff i Brest var en høy, tynn gutt på noenogtyve år. Han gestikulerte, hadde livlige øyne og jobbet i en ungdomsorganisasjon som var opptatt av det vanlige: menneskerettigheter, hviterussisk historie og språk, kultur, musikk og dans. I år er planen at organisasjonen hans skal kjøre en kampanje rettet mot å få ungdommen til å delta i det kommende presidentvalget. «Det blir kanskje ikke så enkelt å få det til, men i det minste slipper vi å kjede oss, slik som de andre ungdommene gjør,» flirte han.

Han hadde nettopp satt ny hviterussisk rekord etter å ha fått en mulkt på 700 dollar for å ha deltatt i en markering av FN-dagen 10. desember. «Jeg driter i bøtene deres. Jeg har fått mange – men jeg anser det for å være politiets problem. Jeg eier ingenting, jeg har ingen jobb, jeg bor hjemme hos foreldrene mine. De får ingenting av meg.» Jeg spurte ham om ikke politiet kunne presse ham på andre måter. Han lo og fortalte at leiligheten til foreldrene hans en gang ble stormet av ti bevæpnete politisoldater på jakt etter ham. En annen gang ransaket og endevendte KGB leiligheten mens de var på ferie – kanskje de samtidig installerte lytteapparater. Så snudde han seg og pekte på skinnjakken sin. «Men jeg har en kraftig jakke og når de slår meg, tar den av for det meste. Så lenge jeg har jakka mi, skal jeg ikke gi meg for de drittsekkene!» flirte han.

På vei ut døra forsøkte han seg rødmende på engelsk: «Goodbye. Thank you.» Tomasz lukket døren etter ham og konkluderte på polsk: «Miekie serce, twarda dupa» – stort hjerte, hard rumpe. Altså stemmer det det de sier. Det finnes faktisk heltemot i Brest.