Hverdagen – er den realistisk?

Ragnar Hovland, 32 år, vestlending med åtte bøker bak seg: tre romaner, tre barnebøker og to bøker med historier og kortere tekster, gode mottakelser, ingen direkte litterær oppsikt. Er det slik i det norske, lille litterære systemet at en som er yngre enn både Fløgstad og Økland, men like umiskjennelig både klok, velskrivende og fra Vestlandet har vanskelig for å profilere seg i norske leseres litterære bevissthet? Er det slik, er det verst for leserne, for Ragnar Hovland har så absolutt sin egen stemme, en stemme det er verdt å lytte til.

Jo, sier han selv, det er klart jeg kan plassere meg i en norsk tradisjon, selv om jeg tror jeg har tatt mer preg av utenlandsk litteratur enn av norsk. Einar Økland, Arild Nyquist leser jeg med glede. Ved siden av Paal-Helge Haugen. Jeg har også lest både Hamsun og Vesaas, men jeg har store hull i min norske lesning. Når det gjelder Kjartan Fløgstad, så er det klart at jeg har øre for tonen og talespråket hans, og jeg kjenner meg selv igjen hos ham når det gjelder distansen til de litterære figurene.

– Tror du selv det er slik at en forfatter i en viss periode av livet sitt lar seg påvirke mest av andre forfattere?

– Det er kanskje slik at en er mer påvirkelig i visse perioder enn i andre. Selv vet jeg ikke riktig hva som har påvirket meg mest, det blir vel en slags sum av alt det jeg har lest. Den tidligste påvirkningen opplevde jeg fra tegneserier og fra westernhefter og bøker. Jeg abonnerte på Donald Duck i femtiåra, men foreldrene mine mene at i en prestefamilie passet det seg bedre med Kom og se, som var Misjonsselskapets blad. Ellers var jeg i lange perioder altlesende, jeg slukte Mark Twain og andre etablerte barneklassikere. Jentebøker leste jeg også, uten å fortelle det til noen. Når det gjelder mer voksen innflytelse, tror jeg det er vanskelig å komme bort fra Kafka og Beckett. Det er ikke det at jeg har lest så mye av noen av dem, men det er vanskelig å komme løs fra det 20. århundres livsfølelse som de formidler.

– Så vidt forskjellige innflytelseskilder som tegneserier og Kafka har du ingen problemer med å forene?

– Jo, men det lar seg gjøre. Jeg skriver bevisst enkelt, mener jeg selv. Jeg er skeptisk til ord jeg selv ikke har dekning for. Og jeg skriver om det jeg er fortrolig med.

– Dette du kaller «enkelheten», har det noen sammenheng med at du også skriver for barn?

– Jeg tror ikke det er så stor forskjell på de voksne og barn i bøkene mine. Men den første barneboka jeg skrev, Det får stå til (1980), kom faktisk til etter et forlagsinitiativ. Jeg har ikke barn selv og skrier om barn på en slags intuisjon. Jeg orker ikke fortellinger om barn det er synd på, og liker å utnytte en slags barnebokfiksjon i Tom Sawyer-tradisjonen, nemlig den at barn klarer seg selv, at det er få voksne som er nødvendige i barnas verden. Jeg bruker dette for å fortelle at barn får til en slags undergravingsvirksomhet, en slags utnyttelse av systemet. Jeg gir barn en mulighet til å slippe unna …

– Men er ikke de voksne personene dine også litt slik? Mange av dem har en slags kontroll i enhver situasjon, de har vanskelig for å la seg overraske, ikke en gang av katastrofer?

– Dette er nok også noe jeg har fra tegneserier, eller fra westernheltene. Jeg gir personene mine en verdensvanthet i de fleste situasjoner, et slags overskudd som redder dem. De er nærmest en slags syntese av Philip Marlowe og Ole Brumm.

– Men er ikke tegneseriehelten en slags umoden helt som mentalt aldri blir eldre enn 13 år – kan det ligge noen utfordring i det?

– Ja, den evige puberteten er et uutnyttet felt. Helten som aksepterer verden, slik den er, uten å resignere, han som alltid har noe motstandskraft i seg.

– Hva er det denne helten skal bruke sitt overskudd til da – er det et politisk overskudd eller en politisk motstand du er ute etter å skildre?

– For meg er politikk noe fantastisk. Det ligger politikk i å underliggjøre noe vanlig, og på den andre siden i å vanliggjøre det underlige. En svensk forfatter som [Klas] Östergren driver visst med det samme. Han finner også fram til det alminnelige og viser hvor uvanlig det egentlig kan være.

– Du er altså opptatt av hverdagen, av detaljene – av det realistiske?

– Hverdagen – er den realistisk? Personer har visse oppfatninger om virkeligheten, og lager virkeligheten om, fortolker virkeligheten slik de opplever den.

– Men er det sant det du skriver om? Fantastiske ting skjer vel ikke i virkeligheten?

– Jo, og mer enn jeg hittil har klart å beskrive. Som helhet er bøkene mine sanne, selv om det skjer mye rart i dem. Den smaken som sitter igjen etter en hel bok, er at det er sant det som står der. Jeg vil gjerne skrive slikt at folk kjenner seg igjen og igjen og igjen. Men de skal ha noe å lure på.

– Du utnytter vestlandsgeografien og -naturen til det fulle; er det slik at østlendinger også kjenner seg igjen?

– For det første er det ikke nødvendigvis Vestlandet jeg skriver om, det kunne f.eks. like gjerne vært Frankrike. For det andre er jeg bevisst når det gjelder forholdet mellom litterært Østland og Vestland. Det er i en slags protest mot Frogner-trikken og andre lokale selvfølgeligheter, hvis de bare ligger i Oslo, at jeg benytter meg av det helt lokalt vestlandske.

– Hvordan er forholdet mellom Vestlandet og Amerika i bøkene dine?

– Den amerikanske kulturen var minst like sterk som den norske i min oppvekst. Eisenhower var president på Vestlandet, og det var Vill Vest og Texas like mye som det norske som preget meg. Men det er hele tiden Vestlandet som ligger bak.

– Et sted i romanen «Alltid fleire dagar» sier en person til hovedpersonen som holder på å skrive en roman: «Ein ting er no bra med boka di (…) – At du ikkje driv og skriv psykologisk.» Er du imot psykologiske romaner?

– Det er i hvert fall ikke det jeg forsøker å skrive. Det å bruke f.eks. disse tegneseriefigurene som modeller gjør at jeg kan være friere, men samtidig at jeg ikke kan gå dypere bak personene.

– Hva slags forhold har du til romanen?

– For meg blir det en konflikt mellom den korte historien og romanen. Romaner får jeg ikke helt til, det blir gjerne korte prosastykker som jeg samler til et hele. Samtidig vil jeg gjerne skrive romaner, selv om jeg ikke riktig vet hvorfor. Det har mindre med innholdet enn med formen å gjøre. Jeg vil gjerne forfølge en lengre struktur. Det betyr at jeg ikke har noe innhold klart som jeg leter etter en form til. Det er formen roman som fascinerer meg. Samtidig liker jeg å bryte ting av …

– Romanen «Under snøen» fra 1983 virker mer helhetlig?

– Jeg starter ofte fra vidt forskjellige utgangspunkt. Jeg kan begynne med et poeng, med en overskrift eller med en person. Da jeg skrev Under snøen, hadde jeg skjelettet ferdig, og hadde valgt ut noen personer. Jeg ville skrive en genreroman, en gotisk roman om noen få mennesker på et avstengt område.

– Slik at du nærmet deg den psykologiske romanen likevel? Hva synes du at du opp nådde med det?

– Først og fremst at personene gikk hverandre mer på nervene. Det stilte større krav til meg om begrensning, og det ble flere spilleregler å følge. I det hele tatt har jeg vært opptatt av litteratur som beveger seg over mot det systematiske, som spill. Georges Perec, franskmannen som jeg har oversatt en roman av, som kommer ut i høst, er en slik forfatter. Han bygger opp bøker over forskjellige spill, ordner dem som f.eks. sjakktrekk eller som matematiske problem. En av de bøkene han er kjent for er en roman skrevet uten bokstaven e. Dette er jo først og fremst en intellektuell lek, men jeg synes det er inspirereren og bevisstgjørende. W, den romanen som kommer på norsk, er ikke så eksklusiv. Det er en roman om Perecs barndom og er episk uten å være tradisjonell. Selv om dette er bøker utenfor allfarvei, mener jeg det er viktig at de blir oversatt til norsk.

– Du har latt deg inspirere av flere franske forfattere, og du er opptatt av form, og formenes begrensninger. Hva med surrealismen?

– Surrealismen er for meg et langt senere bekjentskap som først kom inn gjennom universitetsstudiene. Jeg skriver på ingen måte surrealistisk. Slik jeg ser det, er surrealismen for fri, alt mulig er lov. Jeg vil gjerne prøve å ha en viss logikk i det jeg skriver, jeg vil at det ikke skal være for tilfeldig. Surrealismen fikk en betydning som gikk langt utenpå selve de litterære verkene som oppsto innenfor retningen. Den innførte en ny frihet.

– Men innebærer surrealismen en litterær frihet også i dag – i Norge f.eks.?

– Nei, som dikter i dag er du jo relativt fri. Andre har gått foran og gjort arbeidet for oss som skriver i dag. Selv kjenner jeg meg som en slags etterdønning etter Profil-grupperingen, etter Jan Erik Volds introduksjoner i Vinduet av f.eks. Beckett, Creeley, Bichsel m.fl. Raymond Queneau er en annen tidlig fransk surrealist jeg har vært opptatt av. Han skrev både prosa og dikt og var betatt av språklek og språkspill og dikt med faste former, slik de f.eks. fantes i middelalderlyrikken. Det finnes en egen fransk forening som dyrker slikt. Vi har vel bare sonetteformene i levende bruk i dag.

– Du snakker stadig om lyrikk og strenge former, er det egentlig poet du burde vært?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg begynte med å publisere noen få dikt, kanskje mest i en slags Liverpool-pop-lyrikk-tradisjon. Etter hvert har jeg sett større muligheter i prosaen, den gir også plass for poesien. I min nyeste bok, Bussen til Peking, er det også noen dikt.

– Bøkene dine er fulle av en egen, litt brutal, men iblant også vár form for humor. Er du en humorist?

– Humor er noe forferdelig. Humoravdelingen hos bokhandleren skynder jeg meg alltid fort forbi. Det er ikke noe galt i at det er noe morsomt i en bok, men bøker med le-tvang er forferdelig. Humor som ikke er forhåndsannonsert, er jeg svak for. Jeg finner mer som er morsomt på ti sider i Hamsuns Sult enn i Odd Eidems samlede produksjon. Men samtidig som jeg har en skrekk for vitser, må jeg legge inn noen i tekstene mine.

– I flere av de morsomme tekstene dine er det en alvorlig, nesten melankolsk undertone.

– Jeg har en skrekk for det høytidelige og selvhøytidelige. Jeg vil ikke ta stilling til om det er et håp for personene mine eller ikke. Det hele er et spill. Jeg lar dem gjøre noe i stedet for å vite noe. Det er klovnen, Chaplin og Buster Keaton som er idealene mine her. De tar ikke stilling, de spiller. Fra filmens formspråk har jeg også lært andre ting om skriving, en viss kutteteknikk, og en viss mulighet for å holde tilbake personopplysninger. På den andre siden er målet mitt å lage noe helt alvorlig, slik Woody Allen gjorde. En slags Når demninger brister på norsk, eller kanskje en 1000 siders roman som starter med verdens skapelse. Det er jo mursteinsromaner forleggerne vil ha …

– Så du er opptatt av å «engasjere» leserne gjennom f.eks. sympatiske eller ikke-sympatiske figurer, du også?

– Oftest er historien bare en unnskyldning for å holde personene i gang, men som regel blir jeg interessert i og fascinert av personene mine på en «gammeldags» måte. Det har jeg ikke noe imot. Jeg må i det minste «like», eller føle en slags sympati med personene for å orke å skrive videre.

– I «Bussen til Peking» kommer du med en lang begynnelse til en kriminalroman som er riktig elegant og spennende. Der lar du leseren i stikken ved å snyte oss for slutten.

– Ja, den er skrevet for flere år siden, og den har ingen slutt, jeg fant ikke ut hvordan den burde slutte.

– Noe annet jeg har lagt merke til i tekstene dine, også i den vesle kriminalromanen, er at du gjerne skriver om erotikk. Hvorfor det?

– Jeg legger ikke mer vekt på litterær erotikk enn på andre elementer. Jeg ser på det å skrive om erotikk også som en avmystifisering. Selv om erotikk også skal være mystisk. Jeg skriver gjerne om måltider og om erotikk som del av en strategi for å vanliggjøre det som er uvanlig, det som alle gjør, men ikke snakker om.

– Og erotikken er ofte vellykket?

– Det skrives altfor mye om vanskelig seksualitet. Jeg skriver bevisst problemløst som en reaksjon på den norske arvesynden, under mottoet: bort fra arvesynden.

– Hva sier leserne dine til det?

– Familien synes det er for mye erotikk. Andre synes det er passelig.

– Hvordan arbeider du med de kvinnelige figurene?

– Jeg prøver å gi jentene en sjanse i bøkene mine. Jeg synes det ville være pretensiøst av meg å velge en kvinnelig hovedperson. Jeg velger mannlige hovedpersoner og behandler jentene på linje med de mannlige bipersonene.

På spørsmål om den litterære situasjonen i Norge i dag, blir Ragnar Hovland tenksom, vil lite gjerne ut med noen navn han liker, men sier også at han er glad for at yngre forfattere virker mer interesserte i og opptatte av teori enn de eldre. Selv føler han at hans egne teoretiske kunnskaper om litteratur er for overflatiske, at han arbeider mer ut fra intuisjon enn fra konkrete teorier, men at han i alle fall aldri vil skrive for å illustrere noen teori.

Vanskelig, sier han selv på spørsmål om hvordan han er å intervjue. Samtidig som han både skriver og snakker enkelt. Kanskje er det likevel en treffende karakteristikk. Når samtalen kommer til et visst punkt, det punktet der de store ordene ligger like rundt hjørnet og de store, alvorlige spørsmålene truer med å blande seg inn i samtalen, der ser han ut som en som liker å bryte av …