Hit, men ikke lenger

Skiltet sier hit, men ikke lenger. Rasfare. Ei mus piper, en falk henger midt i lufta der borte. Kroppen ser vi tydelig omrisset av, men vingene slår så fort at de nesten er usynlige.

Vi prøver å ta innover oss synet: fuglen som er som frosset fast over en vei som opphører i løse lufta, som om havet har forsynt seg av en brødskive. En munnfull, tett inntil klyngen av hus, veien er tygget rett av. Plutselig lyder det bjeffing. Fire logrende hunder presser snutene sine mot nettinggjerdet bak oss så pels og tunger tyter ut. De logrer og knurrer om hverandre.

For bare noen få måneder siden var hjemmet deres en perle på ei snor man suste rett forbi i landsbyen Criel-sur-Mer i Normandie. Nå har hjemmet deres blitt en slags endestasjon, en dead end. Et mildt kvinneansikt dukker opp bak hundene. Jeg vet ikke om hun vil logre eller knurre. Nå blir vi jaget vekk, tenker jeg og prøver å komme henne i forkjøpet, prøver meg på fransk, så fransk som det går, sier pardon og limer sammen noen tilfeldige ord som jeg er sikker på må bety noe forståelig, kanskje.

Jeg kommer fra Norge. Vi jobber med et prosjekt om kysten, og beklager at vi forstyrrer.

Kvinnen hilser og introduserer seg, Patricia.

Ofte gir hun folk ei flaske vann på de varmeste dagene eller slår av en prat. Men om de flyr droner eller blir for nærgående i hekkesesongen, jager hun dem vekk.

– Fuglene blir helt gale av dronene.

De tykke brilleglassene forstørrer øynene hennes, hun blunker og smiler. Kvinnen ved verdens ende. Livet på kanten. Bakken går i oppløsning rundt dem. De må da være på flyttefot?

Noen ganger våkner de av drønnene om natten når store klipper raser ut, forteller hun.

Øynene blir glassaktige bak brillene, munnen smalner og krøller seg oppover.

Hun ville bo i drømmeferien, forklarer hun. 63 år gammel, to voksne barn, den ene kjører lastebil i Norge. Hun bor sammen med fire hunder, fem katter og ektemannen Jean Michel.

– We want to spend our last days here, sier hun.

Hvis prognosene er rett, kommer ikke avgrunnen på dørstokken før om 30 år.

Jeg står og tenker at det må være en motorvei ved siden av oss, men lyden kommer jo langt nedenfra, et brøl som om et stort belte av biler passerer. Det stilner litt, tiltar, gjentar seg. En stor, skummende buss krasjer i veggen under oss, en frådende buss.

Hundene kan lukte at det er et stup, forteller hun, de holder seg langt unna. Kattene, derimot, de er så nysgjerrige, dem må hun holde innendørs.

– Det er 66 meter, sier hun, blunker og ser utover.

Jeg spør hva hun ser der ute, hvordan utsikten i dagene hennes er.

Hun begynner å prate, da hun trekker pusten, skal kollegaen min til å oversette, men hun fortsetter å snakke. Han gjør mange slags miner underveis, prøver å få inn et ord sidelengs for å simultanoversette, men han blir bare overøst med flere ord. Hun har løpt fra ham, mot havet. Han hvisker: She’s talking about the ambience of the ocean.

I utsikten her var en gang et nabolag. Nå er ni hus ekspropriert, og stedet der noens hjem en gang befant seg, er nå bare luft og horisont. På mange av byggene står det til salgs. Huset til Patricia var nylig et av dem, og prisene holder overraskende god stand. Bedre stand enn bakken iallfall, som spiser seg inn mot huset til Patricia.

– Når huset ditt står for tur, eksproprierer myndighetene huset for å rive det, men de betaler full pris, forklarer hun.

Bak gardinene sitter mannen til Patricia, Jean Michel, omkranset av luskende, sky, sosiale og skeptiske katter. Hun inviterer oss inn på te, og vi må være kjappe med å lukke døra bak oss så kattene ikke smyger seg ut, men ikke så kjappe at vi klemmer flat en hund i dørsprekken.

Hun dekker opp til te, ber Jean Michel komme og sette seg. Han er ikke av den pratsomme typen, hviler i sitt eget skinn, men har øyne som følger med. Talløse skapninger kikker fram oppå skap, bak stolrygger, fra kriker og kroker i huset. Det må nesten være flere enn fem? Hun er glad i dyr, Patricia. Tar imot omplasserte dyr, dyr som trenger en ny sjanse, som hun sier. Hundene dirrer og snuser på oss. En bitte liten hund som heter Max, har smøget seg umerkelig opp på stolen ved siden av meg, legger seg på rygg og presser magen fram, trygler om å bli klødd.

Patricia kan sy. Det lærte hun som liten av mormoren sin. Viktorianske kjoler er hennes spesialitet, med korsetter, hatter og alt som hører til. Ellers er hun veldig glad i å synge, sier hun og spør om ikke vi vil høre en sang? Ja, hvorfor ikke, svarer vi. Hun stiller seg opp og synger som om hun aldri har gjort annet. Pitchen svinger litt innimellom, men hun står der jo alene og synger, hvem kan si at det er rett og feil i et solonummer fra dypet? Jean Michel fortsatt lakonisk i sitt eget skinn. Når sant skal sies, slår stemmen som en knyttneve, og jeg må se ut vinduet og tenke på noe annet for å ikke oversvømmes. Mademoiselle ‘as the blues.

Jean Michel setter seg tilbake i godstolen foran TV-en, Patricia tar oss med opp på loftet, som er fullt av uåpnede esker, alle tingene som utgjør et liv og et hjem, som de skal få på plass etter hvert som de bor seg inn. De pleide å ha en bobil også, forteller hun og fisker fram en mobil for å vise bilder. Først et bilde av bobilen. Så et bilde av et nyhetsoppslag om en brennende bobil. Vandalisme, står det, ungdommer, les jeunes, sier hun og rister på hodet. En gjeng omflakkende ungdommer kom hit, til pensjonistenes drømmeferie, og begynte å tenne på ting.

Hun åpner døren til rommet som vender ut mot havet, ut mot England. Opal-fargede felt, med mørkere havstykker, ligger som tigerstriper i en blå verden utenfor. Det er som om vi enten er sjøsatt eller simpelthen er i en zeppelin som svever over det hele. På klare dager kan hun se lysene fra byene på den andre siden.

På senga ligger kjolene hennes slengt i en enorm stabel, ei kake av tøy med mange lag.

Hun blar i dem som i sidene i en bok og ser på dem omtrent på samme måte som hun ser på kattene sine, med hodet litt sidelengs og med smale øyne. Drakter fra en annen tid.

Hver kjole har sin fortelling, sin eier. For en av dem har hun mottatt priser i en sykonkurranse.

Hvor er den, mumler hun. Hun passer bare en av kjolene nå, forteller hun. Men før, sier hun. En rutete, grønn sak med rysjer og en kysehatt, capote, som følger med, dukker til slutt opp helt nederst.

Hun drar den på seg for å vise fram kjolen skikkelig, en omstendelig prosess der hun trenger hjelp av et par ekstra hender for å få til. Underkjole, midjebelte, hemper.

Til slutt tar hun på seg hatten. Idet hun knyter den under haka, får hun et annet drag over ansiktet. Hun klapper på skjørtet, ser ned og sier sånn! Hun knyter fast hatten, tar styring over tid og rom. Nå kan hun være hvem som helst, hvor som helst. Nå hører hun hjemme i en tid med riddere, adel, knekter, hoff og baronesser.

Patricia kommer fra Liège i Belgia, hadde en arbeidsom oppvekst, aldri ferie. Så hun bestemte seg for at hun skulle bo i drømmeferien når hun ble gammel. Hva er en drømmeferie for henne, spør jeg. Ved havet, sier hun.

Da de sjekket ut boligannonser langs kysten, kom de over noen praktfulle hus. Men vent litt … Er ikke det stedet som raser ut i havet? De hadde ikke akkurat planlagt å slå rot et sted som er i ferd med å gå opp i liminga. Men da de kom hit på visning, sviktet knærne under henne, og hun ville bli værende. Her skal vi bo, sa hun til Jean Michel. Ok, sa han.

På kanten av verden opphever hun tiden, stirrer avgrunnen i hvitøyet og hviler øynene på utsikten hun har ønsket seg hele livet.