Herdet gjennom motgang

Det er oktober, og formiddagslyset trenger inn i stua, som nesten minner om et moderne kunstgalleri. Høstens melankoli med løvverk som danser gjennom luften mot jorden og minner om livets faser, kommer også til uttrykk i en stor tekstilmontasje av den danske kunstneren Margrete Agger som fyller den ene veggen i stua. Billedkunstneren har fartet rundt i Sápmi og fanget opp de åtte årstidene i samenes land. Nå er det høstvinter, og Rauni Magga Lukkari gleder seg over at Laila Stien har gjendiktet hennes diktsamling fra 1996, Árbeeatni, som vinner av en konkurranse. Den norske utgaven har fått tittelen Morslodd.

RAUNI MAGGA LUKKARI: Vi er heldige som har Laila Stien her i Norge. Hun er en av de få som har forutsetninger til å gå inn i det samiske språket og styrke til å forme det slik at det kommer så nært originalen som en kan forvente. Hun har også gjort en politisk jobb som har hjulpet oss til å få kopivederlagsordninger på norsk side. I Finland og Sverige mangler det.

JOHN GUSTAVSEN: Burde ikke det offentlige bidra for å styrke oversettersituasjonen, det vil i så fall være i tråd med språkloven som likestiller samisk og norsk?

RML: Avgjort. Vi ønsker at flere oversatte fra samisk, men situasjonen er nå engang slik den er. Hva kan vi gjøre?

- Den samiske forfatterforeninga, Sámi Girjecálliid Searvi (SGS), vil i februar neste år ha et oversetterseminar i Finland, nettopp med mål å få fram flere oversettelser både til og fra samisk.

RML: Vi kan ikke stenge oss ute fra verden omkring oss, og må se det som en stor oppgave å gi samiske lesere utenlandsk litteratur på eget språk. Jeg ønsker selv å se hvor langt en kan tøye og utnytte det samiske språket, når tiden kommer.

Grundig hjernevasket

Det er gått 18 år siden Rauni Magga Lukkari debuterte med lyrikksamlinga Jienat vulget eller Isen går som er den norske tittelen. Denne kan spore hen til hennes egne livserfaringer, og fysisk kom disse til uttrykk nettopp med de voldsomme kreftene som ligger i naturen om våren. Når de store ismassene tar løs i Tanaaleva i mai, dirrer det også i menneskesinnet. Rauni vokste opp i samekommunen Utsejohka, ved den store grenseelva Deatnu, Tana som velter mot Ishavet, stedvis stille, stedvis heftig. Isløsningen kan sammenliknes med hva som skjer med mennesker når de får utløst indre krefter i en skapende akt.

JG: Men når begynte du å skrive?

RML: Straks jeg hadde lært det, egentlig. Men det tok ikke skikkelig av før jeg kom til Tromsø, og ble kjent med kolleger som Ragnhild Nilstun, Laila Stien, Liv Lundberg og Herbjørg Wassmo. Jeg er dem takknemlig for at de tok vare på meg.

I likhet med andre samiske forfattere fra finsk side – som Kirsti Paltto, Nils-Aslak Valkeapää og Gerttu Vuolab – skulle Rauni bli lærer. I Lappland lå lærerskolen sørøst i Kemijärvi, en by kjent for sin celluloseindustri og sitt harde klima.

RML: Jeg var en ung og livsglad "finlender", og så fram til oppholdet. Vi hadde samisk forening i byen, og gjennom deltakelse i den vokste min samepolitiske bevissthet, som gjorde at jeg sluttet ved skolen.

JG: Hvorfor brøt du opp?

RML: Opp gjennom årene ble vi grundig hjernevasket i den finske folkeskolen. Jeg kunne aldri bli lærer for å tvinge samiske barn til å lære finsk, derfor avbrøt jeg utdanninga for å begi meg ut på usikker veg ...

To-kulturell

Den harde forfinskninga som samer har vært gjennom, har sin parallell også i Norge, Sverige og Russland. Ved å bli frarøvet retten til å lære sitt morsmål og samtidig bli indoktrinert ut i tærne og opp i hårrøttene om at det samiske er mindreverdig, fikk mange samer et hatsk forhold til majoritetssamfunnet.

RML: I dag ser jeg sjølsagt at det å ha lært finsk også er en stor styrke. Jeg er minst en tospråklig person, og leser og skriver finsk. Dette er et privilegium, og du må tro meg når jeg sier at jeg elsker mye ved Finland.

JG: Er det bøker du særlig setter pris på?

RML: En gang skal jeg gi meg i kast med Mika Waltaris fantastiske bok Sinhue egyptilainen, en roman på 500-600 sider som tar løs på livet som ingen annen. Det å ha fått lese denne boka på originalspråket er et stort privilegium, og når jeg har fått ladet opp batteriene tilstrekkelig, for det må til, skal jeg gå løs på oversettelsen.

JG: Så forfinskninga har langtfra hatt bare negative følger?

RML: Nei, vi må utnytte det positive i det negative, og flere og flere av morgendagens mennesker vil bli tospråklige. Mine tre barn er flerkulturelle, og en av guttene, Johannes, er alt interessert i finsk litteratur.

JG: Hvordan har det vært å bo i Norge?

RML: Som forfatter mener du ...? Norge er et land jeg kjenner heller dårlig, men våre forfatterkolleger har gjort en stor innsats for å bistå oss i SGS.

JG: På reise i Finland har jeg møtt mange samer som er bekymret over negative holdninger til samer og kanskje ikke minst samisk bevisstgjøring?

RML: Vi har dessverre slike antisamiske holdninger som du snakker om, direkte fiendtlige kan de være. Samtidig ser vi også hos mange finlendere en økende respekt for samisk kultur og forståelse for samepolitiske krav.

JG: Jeg oppfatter det slik at den unge generasjonen som har skaffet seg utdanning, er den mest forståelsesfulle?

RML: Hatet som vi har møtt i Nord-Finland er politisk. Da Sametinget i Finland stilte krav om makt, motstod de dette, fordi det fra gammelt av var sterk motstand mot det samiske. Nordfinnene forsøker nå tre inn i Sametinget bakveien for å svekke dets samiske innhold. Ved at det er kommet universitet til Lappland med sete i Rovaniemi, har Rovaniemi by våknet. Men det samiske forskningssenteret ligger i Oulu. Hvorvidt utdanningsnivået i Finland har endret holdningene til samene, er jeg usikker på.

Samisk nasjonalisme

JG: I løpet av 20 år har samer blitt langt bedre utdannet, og det blir sagt at utdanningsnivået særlig blant kvinner i indre Finnmark er noe av det høyeste i landet. Har en høynet bevissthet om ens egen kultur medvirket til å skape konflikter?

RML: Ved at storsamfunnene ser at også samer kan gjøre seg gjeldende, organisere seg og får egne sameting, blir det samiske mer synlig, ihvertfall utenpå. Vi ser en samisk nasjonalisme med høynet selvrespekt, og den tror jeg vi skal være glad for. Men vi er ikke så heldige som færøinger, islendinger og grønlendere som har egne øyer å bo på, vi er tilvist den skjebne å bo i fire ulike land, så å si i "et hav" av andre. Vår fellesforståelse smuldrer opp ved at vi blir norske samer osv.

JG: Skulle ikke dette også kunne styrke enkeltmennesket?

RML: Jo, forfinskninga som jeg kjenner og fornorskninga som du har gjennomgått, var en hardhendt prosess, men dette har herdet oss. Når et folk i hundrevis av år lever under trykk fra majoritetsfolk, skjer det antakelig noe med genene, de "lærer" seg å leve under trykket.

JG: Kan dette utnyttes kunstnerisk, så å si til å bringe fram nye uttrykksformer?

RML: Ja, tenk på joiken som gir en helt annen måte å uttrykke seg på og kommunisere på. Joiker uten ord kan være fulle av informasjon, men du må beherske koden for å forstå den. Joiken virker frigjørende, og gir oss muligheter til å uttrykke følelsene på en helt annen måte. Joiken vokser i styrke, og snart har "alle" debutert som joikere. Mange sporer opp slektskap gjennom joik. En gammel same i Guovdageaidnu, Ellon Ailo Bals, mente at de østsamiske joikene som han nylig hadde hørt, minnet om de gamle nordsamiske joikene. Men vi finner også slektskap mellom joiken og andre folks sanger. Gråtejoikene som er så viktige for mange i sorg, kan minne mye om gråtesangene fra Karelen. Når familier møtes i sorg, er gråtejoiken en del av sorgarbeidet.

Savner unge forfattere

Rauni Magga Lukkari har ledet Sámi Girjecálliid searvi siden 1996, og varsler å ville tre av ved neste årsmøte. Foreningen har 70 medlemmer fra de fire landene.

JG: Hvordan står det egentlig til med den samiske litteraturen?

RML: Ser vi alt under ett, med større og mindre skrifter, er det bedring i sikte. Det kommer årlig ut innpå 100 titler, 1/4 av dette er skjønnlitteratur. Det som bekymrer meg er at vi mangler unge forfattere, vi har i dag få mellom 20 og 45 år som skriver. Medlemmene våre er eldre.

JG: Nå har vi egne kulturfond og egne sameting. Har ikke dette ført til bedre økonomiske vilkår for samiske forfattere? Eller har vi bare fått flere byråkrater og større papirmasse?

RML: Kulturfondene betyr selvsagt mye for finansiering av samisk litteratur. Politikere generelt, tja; vi kunstnere og våre organisasjoner burde nok være flinkere til å informere, så hadde de nok også forstått oss bedre.

JG: Hva gjør forfatterforeninga?

RML: Vi forsøker å få til stimuleringstiltak særlig overfor unge. Vi vil avvikle kurs, og ser gjerne at det blir flere penger til stipend. Mange samiske ungdommer behersker minst ett språk i tillegg til samisk, og jeg skulle gjerne sett at de benyttet for eksempel både samisk og norsk.

JG: Men det er ikke alle i forfatterforeninga som ser med velvilje på at ikkesamiske-skribenter kan være medlem?

RML: En slik linje er jeg helt imot, vi er en forfatterforening, og ikke en språkforening. Vi skal også huske på at vi har mange samiske språk, og selv om nordsamisk er det dominerende, kan vi ikke kreve at alle som kan samisk, skal benytte nordsamisk.

JG: Hva er ditt mål for det videre arbeidet i forfatterforeninga?

RML: Det er tresidig; først å få etablert begrepet "samisk litteratur" like sterkt i Finland og Sverige. Så gjelder det å få fram nye og unge forfattere og endelig å få et eget sekretariat for SGS.

JG: Ved Universitetet i Tromsø har man i 30 år hatt undervisning i samisk språk, og etter hvert også i litteratur. Hva har det hatt å si?

RML: Det har høynet status for språket. Ved at universitetet forhåpentlig snart får sitt eget professorat i samisk litteratur, vil vi ha tatt et nytt steg framover. Flere samer er i ferd med å ta sine doktorgrader. I Finland vil Vuokko Hirvonen snart disputere både på finsk og samisk ved Universitetet i Oulu, dermed får den samiske kvinnelitteraturforskningen et nytt løft. Nei, uten universitetene hadde det ikke stått så godt til. Tenk på alle som har studert der, og som er kommet ut i skole og undervisning. Har det ikke gått framover, kanskje?

JG: I november er den samiske forfatterforeninga 20 år. Hvordan skal det markeres?

RML: Vi runder år omtrent samtidig med billedkunstnerne, og vil avvikle en egen jubileumsuke i Rovaniemi. 150 samiske billedkunstnere, musikere, joikere, forfattere, film- og teaterfolk er forventet å møtes. Det blir seminarer, opplesninger, konserter, utstillinger, for eksempel av barnebokillustrasjoner, teaterframvisninger og mye annet. Dette skal bli en skikkelig markering, og både Arktisk Senter, universitetet og regionalbibloteket vil stille lokaler til disposisjon. Biblioteket vil lage en stor historisk bokutstilling, og det moderne Arktisk Senter vil ha fire ulike utstillinger. I kunstmuseet vil vi likeens ha to utstillinger, en av Nils-Aslak Valkeapää og en over 20 år med samisk kunst, den sistnevnte vil bli en vandreutstilling som skal gå til flere land. Finland satser skikkelig på denne jubileumsuka, og budjettet er 2,4 millioner finske mark. Når Finland satser på noe, er det med helt annen innsats enn her i Norge. Jeg både håper og tror at arrangementene neste høst vil etablere begrepet "samisk litteratur" i Finland.

Likegyldige media

Rauni Magga Lukkari har hovedsaklig skrevet dikt, men også forfattet artikler og essays. I tilleg har hun skrevet for teater, og i alt dette har hun tatt opp vilkårene ved å være kvinne.

JG: Hva lærte du av de gamle kvinnene?

RML: Mange kvinner har erfaringer som de kommende generasjoner bør få kjenne til, og for hver av de stolte, sterke kvinnene som går bort uten at vi får samlet deres kunnskaper, mister vi noe verdifullt. Kvinnene var først og fremst fortellere, og kunne ikke skrive. Selv skriver jeg ut fra allmennmenneskelige erfaringer som kvinner har gjort seg, men om dette er 'kvinnelitteratur' vet jeg ikke.

JG: Hvilke forfattere setter du pris på?

RML: I unge dager, de store fortellerne, som nevne Mika Waltari. Men også Aksel Sandemose setter jeg stor pris på. En flyktning krysser sitt spor er en meget spennende bok. Nå leter jeg først og fremst etter de små fortellingenes kunst, de tette små novellene. Men jeg leser også gjerne biografier. Jeg kommer over slike der man mer skriver om et ønsket liv, enn slik det i sannhet var.

JG: Hvordan kunne det ha seg at du kom til å oversette fra islandsk?

RML: Du kan godt spørre om det, og det paradoksale er jo at jeg ikke kan islandsk. Derimot ble jeg kjent med forfatteren Einar Bragi, han har også oversatt samisk litteratur til islandsk via et annet språk. Alt i 1980 redigerte han en antologi over samisk litteratur på Island. Så jeg tenkte at til gjengjeld måtte det gå an å få oversatt islandske forfattere, og ved hjelp av andre språk og Einar ble boka Vaikke jiehkki jávkkodivccii (Om så isbreen forsvinner) til.

JG: Den islandske professoren Hermann Pálsson har i en avhandling påvist slektskap mellom samer og islendinger, med sagadiktningen, person- og stedsnavn på Island som kilde. Føler du slektskap med islendingene?

RML: Så avgjort, det er noe der! Jeg har tenkt som så at siden Einar var over 60 år da han startet oversettelsesarbeidet, så må jeg også kunne gjøre det som en gestus. Einar har som du vet vært en ambassadør for nordisk litteratur, og snakket samenes sak.

JG: Får du reaksjon på dine bøker og oversettelser?

RML: Jo, en del, særlig fra kvinner. Jeg møtte forresten en sint leser for ikke så lenge siden, det var en finne som hadde lært seg samisk. Men han forstod ikke min oversettelse av Einar Bragis dikt.

JG: Hvordan blir den samiske litteraturen møtt i media?

RML: Samiske media er blitt mer opptatt av samisk kunst på grunn av interessen for det samiske i norske media. Sámi Radio bryr seg for lite om levende forfattere, men opp i alt dette er det et godt tegn at det skal lages en dramaserie for barn i samisk TV. SGS går sterkt inn for en samisk kulturredaksjon i samisk radio og TV.

JG: Hva med våre to samiske aviser?

RML: Der står det også dårlig til, det er enklere å skrive om fotball, som om slikt betyr noe i den store sammenhengen.

*

RAUNI MAGGA LUKKARI:

Født 1943.

Forfatter og oversetter. Leder av Sámi Girjecálliid Searvi.

Oppvokst i Utsjok. Bosatt i Tromsø.

Innstilt til Nordisk Råds litteraturpris i 1987.

UTGIVELSER:

Jienat vulget (Isen går) 1980

Báze dearvan, Biehtár (Farvel, Biehtár), 1981

Losses beaivvegirji (Mørk dagbok), 1986

Mu gonagas gollebiktasat (Min konges gyldne klær), 1991

Árbeeatni, 1996 (Morslodd, 1998)