Grenseoverganger

Soldaten i visumkontrollen er ung og ser ut til å kjede seg. Uniformen hans er sandbrun, den tettbygde kroppen lener seg tilbake i kontorstolen. Han kaster et blikk på passbildet mitt, som er fra en tid da jeg nappet brynene tynne og farget håret svart.

«Er dette deg?» spør han og ser fra ansiktet mitt til bildet og tilbake. Han virker skeptisk. «Du er mye finere med blondt hår. Har du vært i Libanon før?»

«To ganger.»

«Har du libanesisk kjæreste?»

Jeg rister på hodet og smiler.

«Kan du se rett inn i kameraet og smile for meg en gang til?»

Han stempler passet og ønsker meg velkommen til Libanon. Jeg er raskere gjennom visumkontrollen enn de to kvinnene som sto noen plasser foran meg i køen med himmelblå pass fra Etiopia. Jeg kan tydeligvis ikke mistenkes for annet enn å være en man enkelt kan lokke et smil ut av. Klokken er halv tre om morgenen. Kjæresten min, O, kommer gående fra en av de andre båsene. I morgen skal han hentes av en pansret FN-bil som skal kjøre ham over grensen til Syria, der han skal tilbringe ti dager – så lenge visumet hans tillater. Jeg skal vente på ham i Beirut, som jeg har gjort flere ganger før.

På vei inn til byen sier vi lite. Det har regnet, lyset fra bilene og reklameplakatene langs veien speiler seg i sølepyttene. Vi passerer de sørlige forstedene til Beirut, som kontrolleres av den sjiamuslimske gruppen Hizbollah, et av Libanons største politiske partier eller en terrororganisasjon, avhengig av hvem du spør. Det var her to selvmordsbombere tok livet av 43 personer og skadet 239 dagen før Paris-angrepene i 2015. Ofrene var for det meste sjiamuslimer, og IS påtok seg ansvaret.

Sjåføren vår ser ut til å være i syttiårene, kritthvitt hår stikker frem under en rød strikkelue. Han røyker ut av vinduet. Jeg føler et stikk av dårlig samvittighet for å ha holdt ham våken. Det var jeg som insisterte på å bli hentet. O mente vi fint kunne praie en taxi fra flyplassen, og han har rett, vi har gjort det før, men i etterkant har vi fått høre at det er en dårlig idé, særlig på nattestid. For et års tid siden satte en britisk ambassadeansatt seg i en Uber og ble funnet voldtatt og drept ved siden av motorveien. Jeg liker ikke å være redd. O frykter sjelden det verste. Han liker følelsen av å oppheve hverdagen. «Unntakstilstander» er ordet vi bruker i vårt private vokabular. Hvis vi krangler, er det ofte om dette: hva et unntak er, når unntakene er mange nok til å bli en regel.

Den beksvarte middelhavsnatten har fraranet oss en slående innflygning: de blågrønne bølgene som slår inn mot klippene, rekken av skyskrapere langs kysten, husene som karrer seg opp den rosa fjellsiden, der snøen faller om vinteren.

«Den umulige byen», skrev reisejournalisten Jan Morris i 1953, før dette var blitt en klisjé: «En havn, et bordell, et observatorium i enden av den arabiske ørkenen», «en rotløs by» i selvsikker balansegang mellom østlig og vestlig kultur, sydende av «intensitet og frivolitet». Morris beskrev «topptunge blondiner» som sto på vannski i havnen, europeere og arabere forent i et halsløst livsnytersk prosjekt.

Som mange av sine kollegaer reiste Morris til Beirut for å finne et lettlivet pusterom fra arbeidet med å dekke den egyptiske revolusjonen. Nå, etter tretti år med krig og uroligheter, har «den umulige byen» gjenerobret noe av sin tidligere posisjon. I dag er Beirut et reisemål for de som vil oppleve Midtøsten uten å gi slipp på for mange vestlige friheter. En transittstasjon for utenriksjournalister, studenter, politiske eksildissidenter, hjelpearbeidere, diplomater og jetsettere. Man kommer for å feste, spise, ta svindyre utdannelser på American University of Beirut eller slappe av mellom oppdrag i konfliktfylte naboland. Man kommer hjem for å besøke slektninger: Over dobbelt så mange libanesere er bosatt utenfor landet (8–14 millioner) som på innsiden (4 millioner). Eller man kommer som flyktning, fratatt frihetene alle andre nyter godt av i middelhavsbyen. Halvannen million syrere har flyktet til Libanon siden borgerkrigen startet i Syria i 2011, men de behandles som en pariakaste. Det ryktes om uformelle portforbud, om syrere som blir arrestert hvis de er ute etter klokken ti om kvelden.

De første nettene har jeg bestilt et rom på Mayflower, et firestjerners hotell i hjertet av det muslimske Vest-Beirut. Et norsk flagg henger utenfor hotellinngangen, Mayflower er populær blant norske journalister og diplomater, uten at dette kan skyldes etablissementets standard. Hittil har vi aldri fått et rom uten fuktskader på badet. En norsk ambassadør som losjerte her, kom hjem fra en tur ut og fant rommet sitt brent ned.

«Kjenner du Odd Karsten?» sier barmannen i hotellbaren, og hvis du svarer avkreftende, legger han håpefullt til: «Tveit?»

Rommet vårt ligger i sjette etasje, med balkong mot gaten. Vi våkner til sollyset gjennom de tynne gardinene og bråket fra trykkluftborene som tonsetter hver time i Beirut, uansett hvor man oppholder seg. Det bygges overalt. Morgenen tilbringer vi på Café Younes, en nærliggende kafé med strømuttak, stabilt wi-fi og «american coffee»: filterkaffe i store krus. På bordet ved siden av oss sitter to menn og diskuterer teologisk teori på engelsk, en blond kvinne skyper med en venninne på fransk. Vi bestiller omeletter. Foran kafeen fyller en tankbil drivstoff, sjåføren står og røyker ved siden av bensinluken. Mens vi spiser, blir vi nappet i genserermet av barn med skitne fjes. Gjestene ser stivt ned i skjermene sine, ignorerer barna eller sender dem bryskt vekk. På gaten sitter mødrene med tildekte ansikter, babyer i fanget og smårollinger med nakne bein strukket ut på fortauet.

«Shukran», sier vi når vi avviser dem, noe vi ofte gjør, fordi vi har sett andre gjøre det og glemmer å tenke selv. Det betyr takk.

Etter å ha spist forsvinner O for å skaffe de siste tingene han trenger til reisen. Jeg blir sittende og jobbe. Jeg skriver på min første roman, som jeg må levere til forlaget før jeg reiser hjem. Senere møter jeg O på en bar. Vi tar en øl og går deretter for å se om Adib har åpnet bokhandelen sin.

The Little Bookshop er på størrelse med et alminnelig barnerom, men har Beiruts beste utvalg av engelskspråklige bøker. Det finnes ingen faste åpningstider, Adib er sjelden på plass før klokken fire om ettermiddagen, men til gjengjeld holder han ofte åpent langt utover natten. Bjellen klirrer, vi får klemmer, kaffe og te. Adib kan være alt fra 35 til 45 år gammel, har glattbarbert hode, lange øyevipper og sarte hender. Han laminerer pocketbøkene sine og har et intrikat system for å loggføre det han leser, for gode setninger. Noen ganger lar han deg bla i hans private bøker, og jeg har lagt merke til at mange av passasjene han understreker, handler om ensomhet og isolasjon. Han har tilbrakt både julaften og nyttårsaften i butikken, sier han. Adib er den eneste jeg vet om som setter forfatteren Anita Brookner like høyt som meg.

Adibs familie kommer fra Marjayoun, en kristen landsby i Sør-Libanon, men han ble født i USA og vokste opp i Saudi-Arabia, der han gikk på internasjonal skole. Foreldrene hans er libanesiske professorer, faren i statsvitenskap, moren i engelsk litteratur. De forlot Libanon i 1960 og kom tilbake i 1991. Det er seks år siden Adib åpnet bokhandelen med hjelp fra en gammel venn – bokstavelig talt, han er 104 år gammel – som kommer fra samme landsby som Adib. Han fortalte vennen at han drømte om å åpne en bokhandel i Beirut.

«Så hva venter du på?» sa mannen. «Hvorfor kaster du bort tiden din?»

Han satte Adib i kontakt med niesen sin, som eide et bygg i Hamra med et ledig lokale på bakkeplan. Niesen ga Adib en god avtale; leien er lav for området og settes aldri opp. Likevel, bøker er ikke lukrativt, sier han. I fjor, da han strevde økonomisk, strøk niesen en stor del av det han skyldte henne.

«De er intellektuelle mennesker», sier han.

Jeg spør Adib om anbefalinger til bøker om og fra Beirut. Jeg vil lese om byen som et hjem, ikke som en holdeplass. Han skriver en sirlig liste på en post-it-lapp, men trekker særlig frem krigsmemoaren Beirut Fragments av Jean Said Makdisi, søsteren til den berømte litteraturhistorikeren og forfatteren Edward Said.

«Tittelen er dobbel», sier Adib. «Den viser både til bokas form og til krigens effekt på byen.»

To av vennene våre, M og A, flyttet til Beirut før jul. Denne kvelden har de invitert oss til å markere åtteårsdagen for 25. januar-revolusjonen i Egypt. A er fra Hamar og skal dekke Midtøsten som stringer for en norsk avis, M er egyptisk og var blant aktivistene som protesterte på Tahir-plassen. De traff hverandre da A var i Kairo for å lære arabisk. Nå er de gift.

Langbordet er dekket av meze-tallerkener: kyllinglever i granateplesirup, hummus, kebbeh, ful, fattoush. Ved bordet sitter syrere, egyptere, libanesere, nordmenn. Der er også Norges ambassadør til Iran, som er på helgetur til Beirut sammen med en av utenriksministerens taleskrivere.Utpå kvelden blir restauranten forvandlet til en klubb, folk danser på bordene, dj-en spiller vekselvis Beyoncé og arabiske revolusjonssanger. M gråter av sorg og glede, omfavner vennene sine og binder skjerfet rundt hoftene når hun skal danse.

Lørdag morgen står vi opp bakfulle. O går ut og henter kaffe i pappkrus som vi drikker i sengen. Så går han for å møte sjåføren. Vi tar avskjed utenfor hotellet, under de burgunderrøde markisene. Jeg står på tærne for å kysse ham.

Første gang vi landet i Beirut, skulle vi være der i tre måneder. O hadde nettopp begynt arbeidet med en bok fra Syria og hadde planer om å reise over grensen så mange ganger Assad-regimet tillot ham. Jeg skulle lese og skrive, gjøre det som falt meg inn. Vi bodde på et billig hotell i Verdun, litt utenfor det kommersielle sentrum av Vest-Beirut. Den første morgenen gikk vi ut for å oppdage byen. Vi passerte et godt bevoktet fengsel, som jeg senere fikk vite at huser både mannlige og kvinnelige fanger. Fangene hang ut av vinduene og røykte, så ned på to luksusrestauranter, der oversminkede kvinner i hijab røykte vannpipe ved utbordene.

Vi gikk mot Hamra, handlegaten som før 1975 ble sammenlignet med Champs-Élysées og var middelklassens og elitens tumleplass. Da krigen brøt ut, flyktet mange av landets bemidlede innbyggere, og Hamra ble forvandlet til en slags western-gate, der militser, mange av dem fra forstedsslummene, streifet rundt med store våpen. Gamle grenser mellom fattig og rik ble trampet ut, og nye, mindre forutsigbare skillelinjer ble streket opp.

For oss åpenbarte Hamra seg som en larmende trafikkork. Uberørte fotgjengere ålte seg mellom bilene. Gamle vrak, fullastet av folk, tutet til oss, uten at vi skjønte hvorfor. Dette var vårt første møte med service, en tjeneste vi snart kom til å benytte oss av daglig. I mangel av offentlig transport – offentlig er som regel synonymt med fraværende i Libanon – finnes et delt taxisystem: Er du villig til å sitte trangt med fremmede, innånde tobakksrøyk og risikere livet med avsindig kjøring, kan du komme byen rundt for to tusen libanesiske pund per person, cirka ti kroner. Senere, da sommeren nærmet seg, tok vi service opp og ned kysten, til badebyen Batroun og UNESCO-byen Byblos, svømte i havet og ble fraktet hjem solbrente og brisne i en bil der alle dørene manglet.

Men nå gikk vi i en slags inntrykksdøs. Storslåtte villaer, tæret av kulehull, med hager overgrodd av seder, oleander, sypresser og furu, lå side om side med nesten latterlig stygge nybygg. Vi hadde gått i noen minutter da jeg bråstoppet. Rett mot oss på fortauet kom flere maskerte menn med hevede automatvåpen. Først da de hadde passert, så vi at det sto «spesialstyrker» på ryggen til de skuddsikre vestene. Vi trosset skuelysten og snudde, gikk på måfå ned en trafikkert sidegate, skimtet noe som lignet en kaféterrasse bak noen parkerte biler. Under en pergola omslynget av eføy fikk vi servert grønnkålsalat og grønne juicer, hundre meter fra det vi senere fikk vite hadde vært en aksjon mot en pengeveksler som sendte penger til IS i Raqqa.

Kafeen vi helt tilfeldig endte opp på den gangen, heter Dar Café. Første etasje huser også en bokhandel, etasjen over disponeres av et fotostudio, med et mørkerom man kan leie. Spisematten gir råd om hvordan du tar «det perfekte Instagram-bildet»: «Tenk på lyset.» Nå, etter å ha tatt farvel med O, setter jeg meg der for å lese, tar boka til Makdisi opp av vesken.

Beirut Fragments ble skrevet under borgerkrigen, som varte fra 1975 til 1989. Det som «skiller boka fra andre bøker om Beirut», skriver magasinet The Village Voice, er at Makdisi «skildrer krigens ødeleggelser som en Beirut-boer, ikke som en journalist». At det lokale perspektivet holdes frem som noe unikt, viser i hvilken grad utenfrablikket har preget fremstillingen av Beirut. Selv introduserer Makdisi boka som et forsøk på å skildre kjærligheten hun føler til «denne mutilerte byen», som gjorde at hun, og mange andre, nektet å flykte, å gi slipp, selv da alt kollapset rundt dem: «som et barn som dier ved morens bryst».

Makdisi ble født i Palestina, av velstående foreldre som oppdro henne i den anglikanske tro, av alle ting. Livet hennes er formet av kolonialismen. Familien ble fordrevet fra hjemlandet i 1948 og slo seg ned i Egypt. Som elev ved en engelsk skole i Kairo lærte Makdisi å spise dadler med kniv og gaffel. Da panarabisten Gamal Abdel Nasser kom til makten, flyttet foreldrene hennes på nytt, denne gangen til Beirut. Makdisi reiste til USA for å studere, giftet seg med en libaneser og bosatte seg i Beirut, hun også, der både hun og mannen fikk stillinger ved American University of Beirut.

Hele livet har hun levd mellom to virkeligheter, den vestlige og den arabiske, skriver hun: «en suspendert uvirkelighet». I Beirut ble disse realitetene for første gang forent. Hun følte seg hjemme.

Leiligheten hennes ble bombet for første gang i 1976. Makdisi og ektemannen, som hadde både pengene og kontaktene til å forlate byen, bestemte seg for å bli. De var lei av å flykte. Makdisi beskriver krigen, dens aktører og stadig skiftende allianser, som et kaleidoskop: Rist det, og mønsteret endrer seg, rist det igjen, og et nytt mønster dukker opp.

Krigen rommet kontrastene inni henne, på samme måte som Beirut gjorde. Palestinernes tilstedeværelse i Libanon, særlig den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, var med på å sparke i gang konflikten. Det kristne falangistpartiet ønsket dem ut. Men også klasse spilte en viktig rolle, «noen ganger fordekt, andre ganger ikke; mange kom til å se krigen som en del av et antiimperialistisk utbrudd med røtter i den egyptiske revolusjonen», skriver Makdisi. «Nesten alle aspektene ved krigen hadde jeg allerede utkjempet i mitt eget hjerte.»

Det var en norsk pensjonist som først viste oss den gamle frontlinjen mellom øst og vest. Han kom bort til oss i en armensk bokhandel, en gråhåret mann i kakibukser og safarivest. EF hadde i yngre år vært aktivt medlem av AKP (m-l) og leder for Palestinakomiteen, siden hadde han funnet tilbake til barnetroen og skrevet en bok om kristne i Midtøsten. Nå tilbrakte han mye tid i Beirut fordi kona jobbet for hjelpeorganisasjonen Norwac. De leide en leilighet like overfor Mayflower. En grytidlig morgen møttes vi der for å krysse Beirut til fots.

Han var dårlig til beins og vi gikk sakte, stoppet utenfor kiosker langs gaten for å kjøpe pappkrus med grumsete espresso. Han fortalte om de ulike religiøse grupperingene, hvordan de viktigste posisjonene i det libanesiske samfunnet er fordelt på bakgrunn av sekterisk tilhørighet: Presidenten er maronitt, et kristenkatolsk kirkesamfunn som har sin største utbredelse i Libanon, statsministeren er sunnimuslim, og parlamentets leder er sjiamuslim.

Vi nådde den gamle frontlinjen, blant vestlige kjent som «den grønne linjen». Hilton Hotel, en betongruin pepret med kulehull, skar gjennom den blå himmelen, det blå havet. Vi fortsatte gjennom downtown og souk-ene, som en gang var et levende handelssentrum, men som nå er et gloret luksuskvartal. Her står byens største moske, side om side med en maronittkirke. EF pekte på det nye kirkespiret, som han mente var bygget for at det skulle være høyere enn minareten.

I Beirut Fragments er perspektivet ikke bare lokalt, men også huslig. Makdisi utkjemper en krig ved å holde seg hjemme. Hun blir i nabolaget blant søppel og råtnende kropper. «Vår eneste triumf er vår aktive vilje til å nekte», skriver hun. Dag etter dag slåss hun for å opprettholde så mye normalitet som mulig for barna sine, setter skoene deres klare ved sengen, i tilfelle de må løpe til bomberommet midt på natten. Hun går på jobb på universitetet og underviser de få studentene som er igjen.

I 1982 fløy israelske fly over Vest-Beirut og slapp flygeblader med en likefrem oppfordring: Hvis du vil leve, forlat byen. Ektemannen tryglet Makdisi om å reise. Etter å ha protestert i dagevis gikk hun til slutt med på å ta med seg barna til venner til Øst-Beirut, som på det tidspunktet ble regjert av kristne libanesiske styrker i koalisjon med Israel. Hun så kampene fra balkongen, skriver hun. Det tok ikke lang tid før hun var tilbake i Vest-Beirut med barna. Der ble de værende gjennom hele beleiringen. Hun kaller det «den mest meningsfulle politiske handlingen i mitt liv»: «Min motstand var simpelthen å bli værende, ta vare på familien min, si nei til flygebladene.»

Og hun var ikke alene. Hun skildrer et vennepar som inviterte til teselskap da det knapt fantes rent vann å oppdrive, da lik ble kastet i sjøen i mangel av ledige krematorier. «For selv under apokalypsen må du vaske barnas klær, tenke ut måter å trekke ned i toalettet på; spise, drikke, røyke», skriver hun.

En ettermiddag sitter jeg på balkongen utenfor rommet mitt på Mayflower. Jeg har kjøpt en flaske libanesisk vin som jeg drikker fra et tannglass. For en gangs skyld er det helt stille, ikke noe arbeid i gatene. En mørkhudet hushjelp i blå uniform nynner mens hun vasker vinduer i en av leilighetene overfor. Mange av hushjelpene i Libanon kommer fra afrikanske land, særlig Etiopia og Eritrea, de rikeste ansetter asiater, er jeg blitt fortalt, fordi det forbindes med europeisk overklasse. En venn fra Beirut fortalte at hun var inne på en libanesisk nettside for kjøp og salg av brukte gjenstander, da hun kom over en annonse fra et par som solgte hushjelpen sin. Det sto oppgitt at hushjelpen var ung og kunne jobbe mye. Det var mange interessenter.

Senere går jeg til hotellbaren med laptopen. Interiøret her er – som hotellnavnet røper – utpreget engelskkolonialt, med sabler og utstoppede dyrehoder på veggene. Flatskjermen i bakgrunnen viser en strøm av grelle musikkvideoer. På et bord ved siden av meg sitter to libanesiske menn og diskuterer høylytt. De ser ut til å være mellom 75 og 80 år, og i løpet av fem minutter hører jeg «Jägermeister», «Grey Goose», «Iran», «Hizbollah» og «Peter Sellers». Det er ikke enkelt å forestille seg hva de prater om.

«Snakker vi for høyt?» spør den ene og blunker til meg.

Jeg sier nei og smiler.

«Vi snakker om politikk», sier han. «Da blir vi ivrige.»

Jeg sier at det er forståelig, at de ikke trenger å holde volumet nede for min skyld. Da snur han stolen sin mot meg. Han har på seg en brun dress og brune skinnsko, en ring av papirtynn hud er synlig over sokkene.

«Er du kjent med libanesisk politikk?» sier han.

«Litt», sier jeg.

«Og hva tenker du?» sier han.

«Det er veldig forvirrende», sier jeg.

Han ler. «Vi har det ikke som i Norge, med en venstreside og en høyreside. Her er det fullstendig kaos. Skriver dere om libanesisk politikk i Norge?»

Jeg sier at det ble skrevet en del da Libanons statsminister, sunnimuslimen Saad Hariri, forsvant til Saudi-Arabia, eller ble kidnappet, avhengig av hvilken fortelling man lytter til.

Den gamle mannen nikker. «Han har fått såret stoltheten sin. Han her» – han peker på den tause kompisen sin, som virker vant til vennens sjarmoffensiver – «han liker Hariri, jeg, derimot, kan ikke fordra ham. Likevel er vi venner. Sånn er det i Libanon!»

Jeg har lukket laptopen min. Libanon har en veldig utsatt posisjon ved havet, forteller mannen, som jeg får vite at heter Khalid.

«Vi er omgitt av sterke stater som forsøker å styre oss. Det gjelder å stå imot. Først var det Egypt, så var det Syria, så Iran … Kjenner du til 2006-krigen?»

Sommeren 2006 kidnappet Hizbollah to israelske soldater. Israel svarte med å bombe infrastruktur i hele Libanon – broer, transformatorstasjoner, flyplasser. Landet ble satt mange tiår tilbake akkurat da det så vidt hadde begynt å komme seg etter borgerkrigen. Til tross for dette ble den trettifire dager lange krigen sett på som en triumf for Hizbollah og et vendepunkt der organisasjonen fikk fornyet støtte, også utover sjiamuslimene.

«Da satte vi oss i respekt», sier Khalid med et smil. Han tenner en røyk. «Vi er få mennesker og har ingen stor hær, folk kommer hit for å nyte livet, svømme, spise, drikke, se på kvinnene. Sytten sekteriske grupperinger lever side om side, bare i Beirut. Selv jøder bor her! Alle kan komme og finne noen å leve med.»

Før han reiser seg for å gå, spør han hva jeg gjør i byen, kaller meg en «god kone» som blir med «mannen min» til Libanon.

«Du er en perfekt kvinne for menn», sier han og blunker. «Du må bare slutte å kle deg som en liten gutt.»

I de tre månedene vi bodde i Beirut, tilbrakte vi mesteparten av tiden hos den katolskortodokse ingeniøren Toni. Han leide ut flere rom i et bygg i Mar Mikhail, en lang trapp opp fra festgaten Armenia Street. Da jeg kom kjørende i taxi, sto han og vinket som en konge fra balkongen. Han ropte noe til en ung gutt i joggebukser og slippers som bar bagasjen min opp trappene. O var over grensen, og vi hadde avtalt at jeg skulle si at vi var gift, ettersom vi ikke visste hvem jeg flyttet inn hos, hvor konservative de var.

«Dere er gift?» spurte Toni skeptisk.

Jeg så at han kikket ned på den nakne ringfingeren min, men gjentok løgnen.

Han nikket fornøyd. «Det er bra.»

Fra balkongen så man ut mot et grønt neonkors som hang mellom to bygg. Jeg spiste de kvalmende søte kakene han hadde lagt igjen på rommet, så ruslet jeg ned til Armenia Street i skumringen for å finne noe å spise. Jeg satte meg på en gatekafé og bestilte vin og bolognese. Ved siden av meg satt mannlige hipstere i skinnjakker og svarte haremsbukser og gestikulerte med fingre nedlesset av turkise steiner. Unge kvinner med Elton John-briller, dukkeneser og oppblåste lepper gikk forbi i klynger. Jeg fant veien hjem ved å se etter det grønne korset.

Toni hadde vært sjåfør under krigen, kjørt mat og ammunisjon. En kveld så han en kompis skyte fem hundre muslimer, sa han stolt, trakk opp skjorteermet og viste frem arrene der splintene hadde truffet.

Vi satt på en lokal kafé og spiste manakeesh de zaatar, brød dynket i olje, timian og sesamfrø. Han fortalte at zaatar var bra for hjernen. Han sa også at libanesiske menn spiste sauehjerne for å få økt libido. Jeg skar en grimase. Toni skjente på meg.

«Du burde ikke gjøre narr av ting andre folk spiser. Det er uhøflig.»

«Du har rett», medga jeg. «I Kina spiser de apehjerner.»

«Det er motbydelig», sa Toni. «Gud fortalte oss at vi skulle bruke hele geiten og hele sauen, men han sa ingenting om å spise aper. Det er motbydelig.»

Toni hadde meninger om alle, men særlig om dem som ikke var europeiske eller kristne libanesere. Saudiarabere var skitne, kjortlene deres var «motbydelige», sandaler generelt var «motbydelig» og sammenlignbart med å gå uten sko, som var for fattige. Syrere var også skitne, muslimer var ikke til å stole på.

Daglig banket det på døren, og Toni kom strenende inn, som regel med hjelpegutten Ali hakk i hæl. Toni sjekket om vi hadde nok vann, om vi trengte nytt sengetøy, bjeffet ordre til Ali, som lystret umiddelbart. Etterpå inspiserte Toni jobben, foran oss og foran Ali selv. Ali kom innom et par dager i uken for å vaske og levere vann samt tømme posen med brukt toalettpapir, en nødvendighet på grunn av de dårlige kloakkrørene. Ali kom fra den syriske ørkenen, fortalte Toni.

«Da han kom til Beirut, snakket han en så stygg variant av arabisk at jeg måtte lære ham å snakke på nytt», sa Toni.

Ali, som så ut til å være tidlig i tjueårene, bodde over gaten i en nedlagt grønnsaksbutikk sammen med kona. En gang spurte han O hvorfor han hadde så mange bøker om Bashar al-Assad på rommet. Med Toni som motvillig oversetter fikk vi vite at familien til Ali bodde i et IS-kontrollert område. Faren hans hadde fem koner, én av dem hadde åtte barn, en annen hadde ni. Ali mente IS og Assad var like ille. Toni betalte ham tusen amerikanske dollar i måneden. Ali sendte mesteparten av summen til familien sin, hvilket IS tok en durabelig skatt av.

«Det betyr at deler av leien vår går til IS», sa O da de hadde gått.

På hjørnet, tvers overfor balkongen vår, satt en venn av Ali i en plaststol og solgte is fra en fryser. Han var fra Qamishli, nordøst i Syria. Hele dagen satt han der og røykte under det grønne neonkorset. En dag gikk vi forbi sammen med Toni, og Toni spurte oss om vi ville ha is. O tok frem penger for å betale, men Toni viftet ham bort.

«Det koster bare 500 libanesiske pund», sa han. «Det er ingenting.»

Mannen med fryseren sa noe. O ba Toni oversette. Toni ville først ikke, men da O presset ham, sa han at mannen hadde fortalt at isen i Syria var enda billigere.

«Men det er ikke den samme isen», sa Toni. «Den er mye dårligere.»

Vi spurte mannen om han solgte noe annet enn is, og ba Toni oversette. I stedet svarte Toni for ham, sa at han ventet på lisens for å åpne et bakeri.

«Men ingen vil kjøpe noe av en skitten baker», sa Toni. «Han er en skitten baker.»

Mannen med fryseren smilte.

Om morgenen drakk vi pulverkaffe på balkongen, så mot fjellene som fikk en lilla glød i demringen. Vi gikk til Spinneys, et gigantisk supermarked, der man kunne velge blant et tosifret antall blåmuggost. Hushjelpene handlet ofte to og to sammen, brettet kvitteringene nennsomt og la dem i forklelommen. Vi gikk til havnen, så på menn som fisket i det forurensede vannet, joggere som løp med hvite ørepropper og gispet inn eksos og salt sjøluft. Om kvelden satt vi på taket og drakk vin, eller gikk til Le Chef, en kneipe drevet av en russisk pratmaker, spiste middag på bordet ved siden av Kristin Solberg. Jeg kastet opp sjelden whisky i et av de mange toalettene hjemme hos en norsk diplomat.

Faren til O hadde vært i Libanon tidlig på åttitallet, som en del av FNs fredsbevarende styrker, og da han kom på besøk, reiste vi sørover for å feire nasjonaldagen sammen med norske medveteraner. Under høytidelighetene tok stadig noen av seg den blå luen for å tørke svetten fra pannen. Etterpå fant vi frem til steinhuset der faren til O hadde bodd. Jeg har et bilde av O og faren med alvorlige miner foran porten.

Sjåføren vår hilste fortrolig på vaktene i kontrollposten som tok oss inn i Hizbollah-kontrollerte områder. Jeg stirret på det tykke arret som løp fra issen og ned til tinningen hans. På murer og husvegger smilte unge martyrer stolt fra sine egne dødsannonser. I bilen lå brosjyrer for Hizbollah-museet. Sjåføren vår kunne kjøre oss dit, sa han, null problem, men da måtte jeg først få tak i noe å dekke meg til med. I stedet endte vi opp ved grensen til Israel, som ble patruljert av israelske soldater i militærkjøretøy. Den andre siden lignet en slags Edens hage, med endeløse rekker av frodige oliventrær, holdt i live av et intrikat vanningssystem. Vår side var gold, mange av husene lå i ruiner.

Senere spiste vi ved en elv, i skyggen av hvite teltduker. En av våre følgesvenner, en sunnimuslim som en gang var sjef for McDonald’s i Midtøsten, ville ikke kjøre gjennom sjiaområdene etter mørkets frembrudd. Han kjørte sin egen bil. Da en av de andre, en nordmann, ba ham slappe av – så farlig kunne det vel ikke være? – ble den vanligvis kontrollerte mannen sint.

«Du vet ikke hva du snakker om», sa han.

Halvveis i oppholdet sjekker jeg ut av Mayflower og flytter til Geitawi, et kristent nabolag i øst. Leiligheten jeg har leid på Airbnb, er stor, med planter som må vannes og kunst på veggene. Den ligger i første etasje, med utgang til en bakhage, der gatekatter hyler skingrende om natten. En kveld er jeg ute med A og M. En av vennene deres, R, en libaneser utdannet i London, snakker om den libanesiske sangeren Fairuz, som han – i likhet med M, i likhet med hele Midtøsten – dyrker som en gud. Han sier at Fairuz har ofret seg for folket. Hun har ikke noe privatliv, er alles mor. Ingen har kjent til hennes politiske ståsted før sønnen hennes røpet det.

«Hva røpet han?» spør jeg.

«Hun sympatiserer med Nasrallah», sier R med et skuldertrekk.

Utestedet har gamle flyseter langs veggene og en strippestang midt i rommet. Vi drikker Arak og danser oss svette. Etterpå, mens jeg sitter i trappen og kjøler meg, kommer en fyr og setter seg ved siden av meg. Han har trang, hvit T-skjorte og militærbukser.

«Synes du jeg ser arabisk ut?» spør han, men gir meg svaret han er ute etter selv: «Libanesere er ikke arabiske, vi er annerledes, mer som europeerne.»

Dagene forløper i bokhandler, jeg krysser byen for å komme fra den ene til den andre. En dag overhører jeg en av ekspeditørene gi en kunde København-tips. Jeg spør om han har vært mye i København, og det viser seg at han er sammen med en dansk offiser som tidligere var stasjonert i Libanon. De har vært sammen i fire år. Kjæresten pendler mellom København og Beirut. Fadi, som er libaneser, viser meg bilder av ham og kjæresten under Pride i den danske hovedstaden. Han virker ulykkelig når han snakker om være i et langdistanseforhold, sier de krangler mye på telefon.

«Han kan komme hit så mye han vil, han har dansk pass», sier han. «Men for meg er det ikke bare å reise til København og slå meg ned. Siden vi ble sammen, har immigrasjonsreglene bare blitt strengere.»

Jeg spør ham om jobben i bokhandelen.

«Libanesere leser ikke, det er ikke tull!» sier han.

Når jeg spør ham hvorfor, lister han opp tre grunner:

1. «Det finnes ingen offentlig transport. I andre land leser man på bussen, toget og undergrunnen, det kan man ikke i Beirut.»

2. «Libanesere har vært utbrent siden før det å være utbrent ble en greie. Vi har en veldig intens sosial kultur, er aldri alene. Selv hjemme snakker du med familien din eller de du bor sammen med. Ingen setter seg ned med en bok.»

3. «Vi ble intellektuelt knust av krigen. Vi lever i øyeblikket, tenker at alt kommer til å forsvinne hvert øyeblikk. Vi tar oss ikke tid til å fortape oss i bøker.»

Jeg kommer på at Makdisi kun leste Jane Austen-romaner under krigen. Hun ble betrygget av forfatterens velorganiserte verden, skriver hun. «Struktur: Jeg lengtet etter det mer enn noe annet, tror jeg – en motstandsdyktig struktur jeg kunne verdsette i en verden der armert betong kollapset rundt meg.»

En gang satt jeg på kontoret til Toni og drakk kaffe. Det hang religiøse ikoner på veggen. Toni hadde på seg helsetrøye og røykte.

«I Libanon er det vanlig at vakre kvinner får penger for å gå ut med rike menn, men det er ikke prostitusjon», sa han. «Det er ikke jobben deres.»

Toni og kona hadde vært gift i 35 år. De hadde barn, et godt samliv.

«Men hun er som en søster, og jeg er som en bror for henne. Vi gir hverandre frihet. Hun vet at jeg har en kjæreste, jeg sier ingenting om at hun sitter i kasinoet hver kveld.»

Han møtte elskerinnen sin i kirken, fortalte han. De satt i kirkerådet sammen.

«Hun var vakker som en filmstjerne», sa Toni. «Men hun kledde seg sjuskete.»

Mannen hennes hadde forlatt henne for en yngre kvinne, nå slet hun med å få endene til å møtes for seg og sine tre barn. Vanligvis var det en gammel mann som kjørte henne hjem etter kirken, men en dag så Toni henne stå utenfor med et fortvilet uttrykk. Det viste seg at den gamle mannen hadde kjørt uten henne, og hun hadde ikke penger til taxi. Hopp inn, sa Toni. Hun nølte, men godtok til slutt invitasjonen. I bilen fortalte hun om situasjonen sin, hun hadde ikke jobb, klarte ikke betjene boliglånet. En mann fra kirken hadde tilbudt henne penger for sex, men hun ville ikke prostituere seg. De stoppet i en matbutikk på veien, og Toni ga henne to hundre dollar så hun kunne kjøpe ost og brød.

«Denne vakre kvinnen hadde ikke engang mat til ungene sine! Jeg kunne ikke gjøre annet enn å hjelpe henne. Så jeg ga henne to tusen dollar til.»

Hun nektet først å ta imot. «Hva vil du ha i retur?» spurte hun, gjentok at hun ikke var til salgs. «Jeg vil ikke ha noe i retur», sa Toni.

«På dette tidspunktet hadde jeg ikke den slags i tankene», sa han.

Han sa: «Jeg er en kristen mann, det er min plikt å hjelpe, så ikke en gudfryktig kvinne må ty til prostitusjon.» «I så fall», svarte kvinnen, «vil jeg ha tre tusen dollar». Dagen etter dro han hjem til henne med pengene. Leiligheten kokte. Ute var det trettifem varmegrader, men hun hadde ikke kjøleanlegg. «Jeg drar og kjøper kjøleanlegg til deg», sa han. «Nei», sa hun, «jeg vil heller ha en vaskemaskin».

«Så jeg kjøpte tre klimaanlegg og en vaskemaskin til henne. To tusen dollar til. Jeg eier dette bygget vi er i», sa han og slo ut med armen. «Det er verdt tre millioner dollar. Jeg har nok. Så jeg sa: La meg prate med barna dine. Hun sa nei. Hun spurte på nytt hva jeg ville ha fra henne, hva jeg hadde i tankene. Jeg gjentok at jeg bare gjorde min kristne plikt.»

Det viste seg at kvinnens datter hadde måttet slutte på universitetet fordi hun ikke hadde råd til skolepengene.

«Så jeg begynte å betale for henne. I dag har jeg betalt utdannelsen til alle tre barna. De ser på meg som en far, de elsker meg, de kaller meg vakre ting. De sier: Gud er i himmelen, men du er her med oss på jorda.»

En kveld, etter halvannet år, ble Toni og kvinnen sittende og drikke sammen.

«Vi drakk whisky. Black Label. Så kysset hun meg. Og jeg sier ikke nei til en vakker kvinne. Dette er veldig emosjonelt, jeg vet ikke hvorfor jeg forteller det til deg. Det er fordi du er som en datter for meg. Jeg er din libanesiske far.»

Nå hadde kvinnen fått jobb, fortalte han, en fast rolle i en tv-serie.

«Hun trenger ikke meg lenger. Jeg sa til henne: Du og jeg kommer til å avslutte forholdet vårt så snart du tjener egne penger. Hun sa at hun gjerne kunne fortsette å treffe meg, men uten sex. Men det vil ikke jeg. Hun sa vi kunne møtes for å ha sex én gang i måneden.»

Han trakk på skuldrene.

«Vi får se. Jeg hjalp henne i en periode av livet. Hun hadde brukket alle beina i kroppen, og jeg hjalp henne med å sette dem sammen igjen, så hun kunne stå.»

Han gråt da han kom til slutten av fortellingen.

Jeg går til Kalei, en jålete kafé som ligger skjult bak en byggeplass. Her sitter jeg i åtte timer med en kopp kaffe, leverer fra meg bokmanuset til forlaget i skumringen. Hjemme i leiligheten drikker jeg vin, slimhinnene er irriterte fra all forurensningen. Det smeller i fyrverkerier utenfor.

Etter ti dager kommer O tilbake. Han møter meg på en kafé like rundt hjørnet fra leiligheten. Bak baren henger et bilde av en barbrystet Che Guevara henslengt på en seng. Vi krangler etter en halvtime, som vi pleier. Det er en nødvendig overgangsrite, har jeg skjønt. Vi drikker russisk vodka i leiligheten, går på jakt etter en ny bar. Vi spiser på et syrisk gatekjøkken, der vi slutter fred, går videre til en ny bar, der roen rakner. Vi drikker mer vodka, bommer røyk av bartenderen selv om vi begge har sluttet, blir venner igjen.

Den siste dagen går vi innom Adib for å ta farvel. Mens vi drikker te i butikken, får han besøk av en venn, en syrisk yogalærer som nettopp har startet et tidsskrift om dans, som gis ut i Beirut. Vi blir sittende og snakke. Hun forteller at regimet krevde at det ble holdt danseforestillinger i Damaskus mens bombene falt.

«De ofret folket for å holde illusjonen i live», sier hun.

«Jeg hater hvordan regimet bruker kultur for å dekke over brutaliteten. De gjør kulturen medskyldig i løgnene.»

Den kvelden tilbringer vi sammen med et syrisk vennepar. Begge er fra Damaskus, men bor nå i Beirut. L er 28 år gammel. Hun snakker fire språk og jobber som engelsklærer for vanskeligstilte barn, om kvelden gir hun privattimer i arabisk til utlendinger. Hun kommer fra en liberal familie og er ikke religiøs. Frem til hun var 14, visste hun ikke hvilken sekt familien tilhørte, sier hun. Som tenåring var hun guttegal, røykte marihuana og drakk. Hun giftet seg med H i en bar.

«Vi giftet oss først og fremst for å slippe å bli sladret om, for vi sov hos hverandre mens vi var kjærester», sier hun.

H er ett år eldre enn henne. Han vokste opp i en forstad til Damaskus, i en konservativ sunnifamilie, der alkohol er en synd og kvinnene dekker seg til. Han hadde en god jobb i Damaskus, men måtte flykte for å unnslippe militærtjenesten for to år siden. Nå har han en ny jobb i Beirut. De drømmer om å flytte til et annet land, få bedre pass, men fordi jobben til H betaler godt, må de bli noen år til der de er.

Det styrtregner. Vi spiser fete pastaretter og stopper i en kiosk for å kjøpe vin. L avslår plastposen hun blir tilbudt, har med seg et bærenett hun har sydd selv. Overalt hvor vi går, plukker hun plast på gaten, nekter å være medskyldig i ødeleggelsen, selv når den er overalt, overveldende. Vi drar videre til en fest hos en av arabiskelevene hennes, en italiener, men går tidlig, tar en Uber hjem til L og H i stedet. Leiligheten har to soverom, stue, kjøkken, bad. L peker på gardinene hun har sydd, viser stolt frem anstrengelsene for å skape et hjem. Som syrere er det ikke enkelt å leie i Libanon, sier hun, selv om paret har sikker inntekt. Mange behandler dem nedlatende når de hører den syriske dialekten.

Første gang L hørte fyrverkeri i Beirut, løp hun ut av døren i panikk. Fortsatt blir hun redd hver gang hun hører flyene over seg. Hun skulle ønske at de tre yngre søsknene, som fortsatt bor i Damaskus, kom til Beirut, men de får ikke visum. Yngstesøsteren fylte nettopp atten år. L viser meg et bilde av en ung, sminket jente som smiler til kameraet.

Fortellingen om de livsglade, fandenivoldske Beirut-boerne er alltid den første som dukker opp i samtaler med lokale, de som har blitt værende, tross alt. Gjennom årene har de sett slektninger reise, bomber falle, naboer dø, hus rase. Sammen utgjør de et gjenstridig fellesskap, uavhengig av religion og klasse. Men før eller siden begynner fortellingen om dette vi-et å smuldre og avdekke noe mindre forsonlig, et sinne, en sorg, og grensene mellom «oss» og «dem», som har kostet utallige liv, gløder plutselig rødt i landskapet.

H sier at i en krig er du enten et offer eller en overlever. Den harde holdningen i Libanon er en konsekvens av at de har gjennomlevd krig, mener han: Mentaliteten deres er fortsatt innstilt på overlevelse. Han sier at det samme er i ferd med å skje i Syria. Folk blir mindre opptatt av å ta vare på hverandre.