Et intervju med Clément Rosset.
Den franske tenkeren Clément Rosset tilbyr en illusjonsløs tenkning sentrert rundt en tragisk virkelighet. En moral bygd på begreper som det gode og det onde er kun sjelden moralsk. Den sanne livsgleden ligger i å stadfeste det aller gledeligste og det aller grusomste på samme tid.
Clément Rosset er født i 1939, og underviste i filosofi ved Universitetet i Nice fra 1967 til 1998. Ved siden av publikasjoner om filosofene Schopenhauer og Nietzsche, har Rosset skrevet om virkelighet og illusjon, grusomhet og glede, ofte i et satirisk stilleie. Følgende tekst er basert på to intervjuer med Clément Rosset, begge gjort hjemme hos ham i femte arrondissement i Paris. Det første intervjuet fant sted i mai 2000, det andre i februar 2002.
Det verstes filosofi
I Logique du pire («Det verstes logikk», 1971) utpeker Rosset en «terroristisk» fløy («terroristisk» i anførselstegn, etter som den ikke har noe som helst å gjøre med reelle terroristiske aktiviteter – den filosofien er «terroristisk» som ikke tilbyr noen trøst) i filosofihistorien, som blant annet består av sofistene, Lucretius, Montaigne, Pascal og Nietzsche. De er tenkere som vil ta fra mennesket enhver trøst som filosofien kan gi det, og presentere et så fullstendig bilde som mulig av det tragiske, eller av verdens misère, om man vil. For Rosset forenes disse tenkerne av å tenke det verste; den filosofiske ødeleggelsen er et nødvendig fundament for enhver filosofi, for enhver sannhetssøken. I Logique du pire identifiserte Rosset seg med denne filosofiske «terrorismen». Stilt overfor dette spørsmålet i dag, nøler han lenge med å kalle seg «terrorist» fortsatt. Han tar avstand fra et ethvert engasjement, og selvfølgelig også fra terroristiske handlinger, som han kaller et symptom på menneskets fanatiske og grusomme natur. At det i det hele tatt finnes en sosial og juridisk orden som fungerer noenlunde, forbløffer ham. Vi lever på en vulkan.
— Det eneste resultatet av at dette forbaskede ordet (philosophie terroriste) ble trykket på støvbindet til Logique du pire, var at universitetet, som allerede hadde mange grunner for ikke å like meg noe videre, over syv eller åtte år sendte dette dokumentet rundt bordet på Paris-Sorbonne, Frankrikes mest reaksjonære fakultet, når min videre karriere skulle bestemmes. Jeg var «terroristen», en som lagde molotovcocktails … det var i dette påskuddets navn at universitetet stengte meg ute fra enhver akademisk karriere i et tiår. Jeg ønsket ikke å stige i gradene på grunn av akademisk heder, men fordi det medførte færre plikter. Nå er det langt vanskeligere å være universitetsprofessor enn da jeg startet, i 1967.
Pessimismens umulighet
Rosset har altså måttet betale for sin til tider krakilske penneføring. Jacques Derrida, for eksempel, har aldri tilgitt Rosset for ett av ordspillene hans: écriture («skrift») og écrithure (samme ord, uttalt med svært spisset munn), en parodi på Derridas skjelning mellom différence («forskjell») og différance.
— Gjennom arbeidene mine, at jeg var agrégé i filosofi (le concours d'agrégation er den meget selektive opptaksprøven franske studenter må gjennom for å oppnå en stilling ved universitetet), elev ved École Normale Supérieure (ENS) i rue d'Ulm, doktor i filosofi – alt burde ført meg til et professorat, men dette ble forsinket i ti år av en innbitt og hatefull motstand. Det var et sosialistisk påbud i 1982 som gjorde det mulig for visse akademikere å bli forfremmet til professorer. Uten dette ville jeg ennå vært amanuensis, som Derrida. Derrida har aldri kunnet bli professor i filosofi i Frankrike.
Til tross for en filosofi som tar utgangspunkt i Nietzsche og forkaster enhver moral som subjektiv og tilfeldig, er ikke Rosset pessimist. For pessimisten finnes det én verden, én virkelighet. Umuligheten av å kunne danne denne ene verdenen utelukker pessimismen for Rossets del. Kan man ikke konstituere én objektiv verden, kan man heller ikke utsi hvorvidt den er god eller dårlig. Denne filosofiske posisjonen umuliggjør også optimismen, da man ikke kan utsi noe om det almene, og følgelig heller ikke om hva som måtte bli bedre eller verre.
Virkeligheten og det tragiske
— Hvordan anser du forholdet mellom det tragiske og virkeligheten?
— Jeg debuterte meget ung med en publikasjon om det tragiske. Etterpå har jeg snakket om tilfeldigheten, og siden om virkeligheten og dens dobbelhet og illusjon. Men det tragiske og det tilfeldige var allerede tilnærmingsmåter mot virkeligheten slik jeg forestiller meg den, ettersom virkeligheten er, for meg, uten dobbelhet, uten noen mulig duplikasjon; det er noe uavvendelig over den, noe uunngåelig i det minste hva hallusinasjonen og illusjonen angår; når det gjelder illusjonen, assosierer jeg den alltid med det dobbelte, det vil si, du har alt som eksisterer, og deretter kanter (marges), som Derrida ville sagt det. Det finnes alltid en tilflukt (i illusjonen); virkeligheten er imidlertid uten noen tilflukt, enten det gjelder døden, giljotinen, alderdommen eller andre positive (i betydning værende) aspekter av virkeligheten. Det finnes ingen klagedomstol. Man kan ikke omgjøre en bestemmelse, man kan ikke anke i virkeligheten. Det som er uavvendelig og uunngåelig er ikke nødvendigvis ubehagelig, det er ikke nødvendigvis døden eller undergangen; virkeligheten er det som ikke gir oss noe rom, som ikke gir oss noen utvei, slik som det dobbelte i metafysikken, i den heideggerianske ontologien, eller i teologien. Jeg anser samtidig virkeligheten som tragisk, fordi det uavvendelige er en av det tragiskes karakteristikker; det man ikke kan flykte fra. Jeg har tenkt tanken at alt jeg har gjort fra begynnelsen, ubevisst, er en meditasjon over virkeligheten, forstått som noe unikt, noe fascinerende, som det eneste man kan snakke om, mysteriet par excellence. Den første av mine bøker som tar for seg virkeligheten er Le réel et son double («Virkeligheten og dens dublett», 1975).
Monisme og anti-ekstase
— Du har gitt en definisjon av virkeligheten som summen av alle ting.
— Det er en definisjon blant mange andre. Jeg kan svare deg på hvorvidt jeg ser på virkeligheten i egenskap av fenomenolog eller metafysiker; nei. Men jeg kan ikke svare på om det er en fysisk virkelighet, en filosofisk virkelighet, en virkelighet som fremtrer, virkeligheten gjemt bak tingene slik de greske skeptikerne tenkte, eller virkeligheten slik Heidegger tenkte den, som Væren som ligger under det værende. Mange som liker det jeg skriver har klaget over at jeg har latt alt avhenge av et udefinerbart ord. Jeg forklarer altså at virkeligheten ikke kan defineres. Hele mitt arbeid består i vise at det som er spesielt for virkeligheten er at man er uten stemme. Virkeligheten er her og nå, hic et nunc. Jeg er monist (monismen anser alle ting som tilhørende samme enhet), virkeligheten for meg måler seg heller i skyggen av filosofer som Nietzsche eller Spinoza. Det er en monistisk verden, en verden uten transcendens, overskridelse. Jeg er heller ikke, merkelig nok, så langt unna enhetens intuisjon hos Plotin. Min tilknytning til virkeligheten kan sees på som en minimalistisk mystisisme, redusert til en ren ekstase foran det reelle, uten å tilføre noen teologisk, metafysisk verden. Å ha virkeligheten som filosofisk kjepphest er meget irriterende … (latter).
I forordet til La logique du pireinntar Rosset en posisjon som på mange måter er den motsatte av Plotins. Mot det han kaller Plotins blikk for det enkle, muligheten for å oppleve det Ene, ordnede, setter han opp et blikk mot det mangfoldige, det tilfeldige, og umuligheten av å se hva det måtte være. Han blendes overfor tilværelsens totale tilfeldighet, og faller inn i en slags anti-ekstase, det motsatte av Plotins ekstasis.
Moralen er den umoralskes asyl
— I en verden som ikke lar seg konstituere, finnes det noen mulighet for en moral?
— Jeg erklærte krig mot moralen i min første bok. Moralen tilhører det dobbelte, og er en illusjon. Moralen forstås i dag som FNs intervensjoner (ler). Humanitære saker er rene og simple illusjoner. På samme måte holder den kantianske moralen absolutt ikke mål, gjennom dens krav om universalitet.
— Ditt moralsyn ligner Nietzsches?
— Jeg følger Nietzsche helt og holdent i hans fordømmelse av moralen, ut fra det nietzscheanske synspunktet som tilskriver moralen en uvilje, en vilje til ikke å se; den er en slags «strutsens politikk» (politique de l'autruche) – moralisten stikker hodet i sanden. Moralen er en fornektelse av virkeligheten, og en av de viktigste formene for illusjon og unnaluring. Dette får meg til å tenke på en av Jacques Alain Légers bøker fra noen år tilbake, hvor han skriver at det som er bra med humanitær innsats, er at det tillater å gi alle rett uten noen gang å bistå noen (ler igjen).
Å angripe moralen, eller moralbegrepet, er kontroversielt. For å by på noe mer enn enda en karikatur av Rosset, la oss presisere at han ikke angriper dyder (vértus) som snillhet, godhet, høflighet og bonhomie per se. I samtalen understreker han viktigheten av en praktisk moral, basert på de ovenfornevnte dyder. Det Rosset vil til livs er skinnmoralen, moralen som makt og mønster. For eksempel siterer han Nietzsche som sier at hans kamp mot moralen lukter av parfyme, og ikke av krutt. «Moralen er ikke angrepet, den teller simpelthen ikke mer.» I La Force majeure ser Rosset den dydige hos Nietzsche som et lykkens og nytelsens menneske. Fra dette perspektivet er Nietzsches filosofiske prosjekt primært bekreftende, sekundært kritisk. Kritikk i sin opprinnnelige betydning (som krinô, gresk for å «bedømme», «skjelne») impliserer ingen kamp, kun et observerende blikk.
Immoralisme ut fra moralsk strenghet
— Jeg er ikke langt fra å innrømme at jeg er immoralist ut fra moralske krav, gjennom moralsk strenghet (austerité). Det moralen tjener til gjennom sine produkter (moralkoder, imperativ o.l.) har ingenting med verdier som generøsitet og mot å gjøre, de er alltid produkter av bedrageri og uvilje. Kvalitetene man ofte kaller moralske formidler en slags praktisk moral uten syllogismer og imperativer, uten noen grammatikk for hva man skal gjøre og ikke gjøre. Ingen kodifikasjon vil noensinne lykkes i å danne en moral i den betydningen jeg forstår den. For eksempel, USA har i løpet av de siste ti årene kamuflert kriminelle aktiviteter i moralens navn; de er kantianske, det er for det gode, det er for fremskrittet, det er for å fø folk, gi mer penger til alle etc. Den moralen er et åpenlyst bedrageri.
— Moral har ikke behov for å bli rettledet. Jeg har skrevet i en bok at må man ha på seg Kants kategoriske imperativer (Kants morallov anmoder en om å alltid handle slik at det en vil samtidig kan gjøres til en almen lov) for å vite om man skal gi til en tigger, for eksempel, eller komme noen til unnsetning, hvis man må lete frem disse maksimene for å kunne ta avgjørelsen, ja, da er man ikke moralsk. Moralen er laget for de som ikke er moralske. Jeg vil gå så langt som å si at det eneste menneskelige samfunn som praktiserer den kantianske moralen à la lettre, det er gangsterne, eller i mafiosi, hvor det er æren som hersker. De har imperativer for hva man skal og ikke skal gjøre, for hva som er verdig og uverdig. Folk som dreper, myrder og stjeler har alltid ord på tungen for hva man skal gjøre og ikke gjøre, de lever etter en kriminell kodeks.
Moralen blomstrer i incredibly weird shit
Ifølge Rosset blomstrer altså moralen best under harde forhold. Moral forstått som folkeskikk regulerer langsomt, men effektivt; mens mer kodifiserte regler er nødvendige i en sammenheng der det må handles raskt. Som Rosset påpeker, et medlem av en A-, B- eller C-gjeng må vite hva han skal gjøre, uten ambiguitet. Så også i krig. For å foreslå en tvilsom analogi: Bobby Shaftoe, en av Neal Stephensons protagonister i Cryptonomicon, forklarer militær etikette som et system som gjør det mulig for menn å leve sammen i årevis, reise til verdens utkanter og gjøre all mulig slags incredibly weird shit sammen uten å drepe hverandre eller bli gale. Rosset på sin side ønsker nettopp å se moralen omgjort til legalitet, å frarøve moralen dens krav om absoluitet. Overfor loven er jeg skyldig eller ikke skyldig. Overfor moralen handler jeg i beste fall godt eller ondt; i verste fall er jeg god eller ond, essensielt sett.
Den sanne moralen håner moralen
— Det er derfor jeg tror, som Pascal formulerte det i en berømt pensée («tanke»), at den sanne moralen håner moralen, og den sanne filosofien håner filosofien. Likeledes er den skrevne, institusjonaliserte og kodifiserte moralen illusorisk. Man må eliminere skjelningen mellom begrepene «det gode» og «det onde». Jeg sier ikke at det ikke er godt å redde noen fra å bli skutt, for eksempel, men jeg forstår ikke dette i en moralsk betydning av godhet. På samme måte unnlater jeg å betale for en billett i metroen, så forstår jeg ikke dette så mye et moralsk som legalt anliggende. Den skrevne moralen trenger det gode og det onde som begreper, og forfalskes av de samme begrepene. En av de filosofene jeg beundrer mest av alle, Spinoza, forfattet Etikken, som jeg helt og holdent skriver under på, en gledens og gavmildhetens etikk. I slutten av første del forklarer han hvorfor det gode og det onde ikke har noen mening, punktum (ler).
I appendiksen til «Om Gud», Etikkens første del, kritiserer Spinoza de som tror at naturen er skapt for mennesket, for at de ser en guddommelig vilje der det ikke finnes noen. «Det gode», Bonum, er det som bidrar til menneskets velvære, mens «det onde», eller Malum, er det som motvirker dette velværet. Begrepene om det gode og det onde i denne betydningen er fullstendig arbitrære, de har ingen fast referanse.
— Dette (Spinozas argumenter) overbeviste meg, og gjør det fortsatt. For meg avsluttes moralens historie med Spinoza, en gang for alle. Ethvert post-spinozistisk forsøk på grunnlegge en moral er dømt til å mislykkes, ut fra grunnene som Spinoza selv angir.
Ta det rolig, alt går galt!
— Du søker altså sannhet mer enn trøst?
— Jeg søker ingen illusorisk sikkerhet i filosofiske temaer som like mye som å søke sannhet og sikkerhet (certitude) tjener til å sette til side virkelighetens grusomme aspekter. Jeg har alltid tenkt at filosofer som Descartes og Kant, som søker sannheten mer enn noe annet, har til hensikt, ubevisst, å unnslippe sannheten. Kant hadde den feilen at han måtte fundere livet på teoretiske og moralske sikkerheter; men mennesket er dømt til å leve så snilt som mulig, så godt som mulig og med så mye glede som mulig, men i en vedvarende usikkerhet. Usikkerheten er sannheten om den menneskelige tilstand. Som middelalderpoeten François de Villon sier: Rien ne m'est sûr que la chose incertaine («Det eneste som er meg sikkert er det usikre»).
— Jeg tenker på dette som Cioran, Schopenhauer og Nietzsche. På bunnen har jeg ingen god grunn til angripe de som søker en trøst eller en utvei fra vanskeligheten ved å leve bevisst, vitende om hva forgjengeligheten og døden er, men jeg føler en avstand overfor denne tenkningen, som for meg fremstår som noe av en utsvevelse – den begynner forøvrig med Platon, filosofiens fremste guru, hvis motto er «ta det rolig, det går ikke så galt», mens mitt motto er «ta det rolig, alt går galt!».
«Ta det rolig, alt går galt»; i dette utsagnet kan en høre ekkoet av en Lucretius som advarer mot profeter og overtro. Den som er immun mot trusler om evige pinsler, vil ikke kjøpe andeler i et falskt paradis. Mottoet behøver ikke nødvendigvis være defaitistisk, snarere en påminnelse om filosofisk klarsyn. Naturligvis går det galt for han som deltar i gjørmebryting ikledd hvit dress; naturligvis går det galt for nyfrelste og revvolusjonære som drømmer om det deilige på den andre siden av historiens slutt; virkeligheten synes utilstrekkelig, inadekvat, sett i forhold til idealer og idoler; den svarer aldri til forventningene.
Illusjonen og gleden
— Det viktigste alt, synes det meg, også i filosofien, er å finne frelsen på jorden, å kunne forene en komplett livsglede med en total klarhet. Kan man tenke det grusommme klart, opphører det å tynge. For meg er denne tilstanden uadskillelig fra gleden (l'allégresse). Enhver livsglede som går på akkord med illusjonen er ikke noen sann glede. Den reelle gleden, ett av mine sentrale emner, er den dionysiske gleden som Nietzsche skriver om: «Gleden er dypere enn lidelsen.» Det å kunne svelge virkeligheten, den menneskelige tilstand, og vende tilbake styrket snarere enn svekket, det er gledens særmerke. Livsgleden er et naturlig og alminnelig fenomen, på samme tid som den også på bunnen er ekstraordinær, et slags mirakel.
— Jeg liker altså ikke filosofene som trekker seg tilbake overfor dette, og som tilbyr remedier, smertestillende. Jeg føler ingen antipati eller sympati med disse tenkerne, jeg forakter dem ikke, jeg innrømmer til og med en gang i blant deres filosofiske skarpsinn, men jeg tilhører ikke deres leir. Jeg tilhører leiren til dem som stadfester det aller grusomste og det aller gledeligste på samme tid.
En privat filosofi
Jeg har møtt flere filosofer med bakgrunn i anglo-amerikansk akademia som har problemer med å lese fransk filosofi. Hos Rosset finner en ikke mange etterprøvbare utsagn, som kan bestemmes som sanne eller usanne. Selv om Rosset helt fra begynnelsen av sitt virke har skrevet ut fra Schopenhauers og Nietzsches skrifter, og kastet vrak på metafysikken, eller prima philosophia, er det likevel denne kontinentale tradisjonen han først og fremst opponerer mot – Platon, for å ta en tenker som Rosset avviser med en viss beundring.
Å kategorisere Rossets filosofi er ingen lett oppgave. Men skriftene hans, for eksempel essayet La force majeure («tvingende omstendighet», kan også forstås som «durstemt kraft», ettersom essayet omhandler gleden), må leses mer som personlige meditasjoner à la Michel de Montaigne, rike som de er på refleksjoner og sarkasmer, personlige erfaringer og litterære referanser, enn som vitenskapelig fundert filosofi. Når Rosset skriver om gleden, skriver han med sin egen erfaring av glede som grunnlag. Ved en anledning har Rossets filsofi blitt betegnet som «privat» (philosophie privée), altså unntatt den arenaen hvor det konkurreres i variabelkasting og langdistansededuksjon.
Humorens nådegave
— Til tross for din illusjonsløse filosofi, skriver du morsomt og noen ganger nesten lettsindig. Er humoren uunngåelig?
— Det komiske er til stede hos meg hele tiden, jeg ville ikke ha skrevet hvis ikke. Det er en glede å skrive, og en glede å komme med uforskammetheter og morsomheter, noe som gir meg mange venner, men også mange flere uvenner, vel å merke. Da jeg var ansatt ved Universitetet i Nice, var det alltid noen studenter som hadde problemer med den bitende humoren min, og som sluttet å komme til forelesningene mine. Jeg anser gleden og humoren som de to nådegavene som gjør livet levelig. Humoren tillater en avstandtagen, og gleden gjør det mulig å helt og holdent oppfatte livet uten baktanker. Jeg har alltid vært redd for folk som er fiender av humoren, det være seg Jean-Jacques Rousseau eller Jacques Derrida. Slike mennesker, som nesten har patologiske vanskeligheter med humoren, gjør meg virkelig redd. Idet de får et politisk ansvar, nøler de ikke med å sette alle kluter til, og du kan telle de døde i millioner. Hvis man ikke er så heldig å være født med en sans for humor, tror jeg man står meget dårlig rustet mot vanskeligheter. Humoren er et usedvanlig godt forsvar. Det er derfor den er så effektiv i en pinlig situasjon.
Rossets pregnante penneføring er preget av arven fra Voltaire, han dyrker satiren som stil. Han viker ikke tilbake for å latterliggjøre naivitet og overdrevne fremtidshåp. I så måte deler han den antikke forkjærligheten for klarsynet. Han viser meg en treskjæring som representerer to kinesiske halvguder han kaller «Ho-ho»(!).
— De bor mellom himmelen og jorden, og tilbringer tiden med å fortelle om menneskehetens siste dumheter og dårskap. Halvguden til høyre holder seg for maven for bare latter, mens den til venstre holder ham på skulderen, åpenbart så kvalt av latter at han så vidt greier å fortelle den siste gode historien. Disse halvgudene kan være et emblem for min filosofi.
Hadde Rosset hatt tilgang til Verdensveven, er jeg sikker på at han ville moret seg ved å besøke Darwinawards.com.
Titanics forlis som komedie
— For meg er det en sammenheng mellom latteren og katastrofen. For eksempel ser jeg på Titanics forlis som noe av det morsomste som har skjedd i menneskets historie (ler). I Logique du pire forteller jeg hva som gjør dette forliset så morsomt.
Ikke bare morsomt, også nødvendigvis tragisk, understreker Rosset i boken. Blant annet forteller Rosset om den engelske presten som holdt andakt like før kollisjonen med isfjellet; han gikk i forbønn for alle sjøfarende som var overlatt til havets luner, og ikke så heldige å befinne seg om bord på Titanic, skipet som ikke kunne synke …
— Stilt overfor en katastrofal virkelighet, er humoren eneste mulige våpen; ta for eksempel mannen som ble ført til giljotinen under Terroren (under Den franske revolusjon). I køen til giljotinen leste han en diktsamling, av Tacitus, tror jeg det var, og da det var hans tur til å gå opp på skafottet, lagde han et eseløre på boksiden, som om han hadde muligheten til å lese videre (ler igjen).
Etter å ha plukket opp Rossets bok Le démon de la tautologie på Bibliothèque Sainte-Geneviève for et par år siden, satt jeg blant dypt konsentrerte studenter, og hadde problemer med å kontrollere latteren. Tautologien er som kjent en setning hvor subjekt og predikat er identiske. Tautologen kan kunsten å snakke uten å si noe som helst. Rosset siterer herrene Dupont og Dupond, fra et Tintin-album; når de mottar et mistenkelig brev, sier den ene «det er et anonymt brev», hvorpå den andre melder «jeg kan si enda mer, det er et brev uten avsender!».
Som både spøkefugl og tragiker står Rosset heller alene i den franske filosofien. En journalist har beskrevet ham som for litterær for filosofene, og for filosofisk for litteratene. Han gir ut bøker på det venstreorienterte forlaget Minuit, noe som gjør ham mistenkelig i konservative kretser. At han også gir ut bøker på PUF (Presses Universitaires de France), i tillegg til hans fiendtlige innstilling til ethvert engasjement, gjør ham suspekt også blant venstreintellektuelle.
Frihetsoperasjoner m.m.
Den dagen jeg intervjuet Rosset for andre gang (lørdag 16. februar 2002), hadde Operation Enduring Freedom vart i flere måneder allerede. Vi kunne ikke snakke om situasjonen annet enn som berørte borgere, det vil si, bedrive lenestolssynsing på trygg avstand fra begivenhetene. Under samtalen diskuterte Rosset og jeg hvordan vi opplevde det amerikanske verdenshegemoniet som en mulig fare; EU som en potensiell politisk, økonomisk og militær motvekt mot USA; det urettmessige, men ikke uforsvarlige, i å invadere Afghanistan, et land som ikke selv stod bak angrepene i fjor høst; somme tout, samtalen vår ble skjemt av manglende informasjon. Å tenke noe presist om det rakkeravisene kaller «terrorkrigen» lå hinsides våre evner. Vi hadde begge to en følelse av avmakt, ubehag, av å være ført bak lyset. Det som er innlysende for en politiker behøver ikke være innlysende for en filosof, at sannhet bare er én retorisk figur blant flere.
I denne konflikten settes Rossets tanke om ikke-engasjement på prøve. For ham er det ikke slik at alle standpunkt er like gode. Udåder begått i ideologiens navn ga ham tidlig en avsmak for alt som lukter av «gode saker». I et intervju med Roland Jaccard, forteller Rosset om en av sine første kinoopplevelser. Før filmen begynte, ble det sendt en oppsummering av ukens nyheter, deriblant en reportasje fra den tidens Tsjekkoslovakia. Lastebiler fraktet fanger («kontrarevolusjonære») inn på en plass i Praha. Fangene ble bedt stige ned av lasteplanet, og gå noen meter, før de uten videre ble likvidert med et skudd i nakken, av militante kommunister uniformert som politi. In retro, denne billedsekvensen skremte naturlig nok guttungen, og ga ham både en smak av og en avsmak for hva mennesket er i stand til å gjøre, samt en avsky for Rousseaus påstander om menneskets grunnleggende godhet.
Rosset beklager terrorhandlingene mot USA i september 2001, ikke så mye på grunn av ofrene det forårsaket, som på grunn av konsekvensene som fulgte. Angrepene får ham til å tenke på en film av Woody Allen, hvor en båt bevæpnet med armbrøster besetter USA. De ansvarlige så ikke for seg at «pendelen kunne svinge tilbake», det vil si, at USA ville komme til å hevne seg ettertrykkelig. Angrepene legitimerte alle midler i jakten på gjerningsmennene.
Western, Wayne og Wittgenstein
Under samtalen vender Rosset tilbake til franske intellektuelle, som han gjentatte ganger beskylder for manglende virkelighetssans og feilslått politikk.
— Jeg husker noen av de venstreorienterte kameratene mine, fra ENS, de var kultiverte personer som hadde lest Homer på gresk og Shakespeare på engelsk; de var klare til å innta Elyssée-palasset med vold, og støttet Stalin åpenlyst; hvis man sa at Stalin deporterte folk til konsentrasjonsleirer, ble man med en gang mistenkt som «borgerlig», en som burde skytes og «kastes i historiens søppelbøtte», som de sa. Når jeg nå ser de samme folkene svelge så enorme løgner – USAs militære operasjoner i Midtøsten for å oppnå kontroll over oljen, og Israels imperialistiske og grusomme politikk, begge presentert som en kamp for menneskehetens beste (hisser seg opp) – som nyhetene serverer, må jeg innrømme at jeg kjenner meg kvalm.
I intervjuet med Jaccard referer Rosset nok en gang til sine tidligere studiekamerater, når han blir spurt om hva han synes om westernfilmer. Westenfilmens psykologi er uhyre enkel og moraliserende, fremholder Rosset, med personer som enten er gode eller onde, rettferdige eller urettferdige, snille eller slemme. Ifølge en slik psykologi kan en lett eliminere «de dårlige», i «de godes» favør, slik man gjorde det i Røde Khmers Kambodsja. Rosset husker studentene som på 1960-tallet dyrket Stalin og Mao Tse-Tung, som ivrige forbrukere av westerns. Han undrer seg over at de som hatet Amerika kunne like westernfilmen og en skuespiller som John Wayne, en legemliggjørelse av den amerikansk dominansen som blant annet var å finne i Vietnam; han finner imidlertid svaret i at westernfilmens verdier var de samme som den sovjetiske og kinesiske undertrykkelsens.
Også Ludwig Wittgenstein var en hund etter westernfilmer. Til tross for at Rosset anser Wittgenstein som det 20. århundres største filosof, sammen med Bergson, regner han også Wittgenstein for å være en uforbederlig moralist, i kraft av hans posthume skrifter; derav den østerrikske tenkerens sans for filmatisert pang-pang – eller hva?
BIBLIOGRAFI:
Schopenhauer, philosophe de l'absurde, Presses Universitaires de France (PUF), Paris 1967
L'esthétique de Schopenhauer, PUF, Paris 1969
Logique du pire, PUF, Paris 1971
L'anti-nature, PUF, Paris 1973
Le réel et son double, Gallimard, Paris 1976
La Force majeure, Minuit, Paris 1983
Le principe de cruauté, Minuit, Paris 1988
Le démon de la tautologie, Minuit, Paris 1997
Route de nuit, Gallimard, Paris 1999a
Loin de moi, Minuit, Paris 1999b
Le régime des passions, Minuit, Paris 2001a
Propos sur le cinéma, PUF, Paris 2001b
ØVRIG LITTERATUR:
Kant, Immanuel: Kritik der Praktischen Vernunft, i Werke VII, Insel Verlag, Wiesbaden (1788)/1956
Lalande, André: Vocabulaire technique et critique de la philosophie, PUF, Paris 1999
Lucretius: De rerum naturae (latin/engelsk), The Loeb Classical Library, Harvard University Press, London 1982
Nietzsche, Friedrich: Also sprach Zarathustra, i Werke, Walter de Gruyter & Co, Berlin (1883–85)/1968
Nietzsche, Friedrich: Ecce Homo, i Oeuvres, Flammarion, Paris 1888/1992
Pascal, Blaise: Pensées, i Oeuvres (red. Brunschvicg), Hachette, Paris 1904
Spinoza, Bénédict de: Éthique (latin/fransk), Éditions du Seuil, Paris 1677/1999
Stephenson, Neal: Cryptonomicon, Arrow Books, London 2000