Fra arkivet

– Jeg er nå i den posisjonen at jeg er alene med keeper.

En formiddag sent i juni koster den lite metaforglade Espen Søbye på seg et sjeldent bilde – fra ishockeyens verden. Han sitter i et møterom hos forlaget Oktober og snakker om innspurten på sin kommende bok, Folkemengdens bevegelse. Norges befolkning 1735–2014. Bak den knusktørre tittelen skjuler et utradisjonelt prosjekt seg: Søbye har denne gang valgt en tabell, ikke et menneske, å biografere.

– Det er jo et vanvittig prosjekt å skulle gjøre noe sånt, fordi det på 50 avgjørende punkter er skrevet store biblioteker, sier han.

– Demografi er enormt omfattende. Og det er ment å være en bok som skal være relevant for alle, samtidig som den ikke skal være uinteressant å lese for de som er spesialister på ett eller flere av områdene.

På oppdrag fra sin mangeårige arbeidsgiver Statistisk sentralbyrå (SSB) har Søbye siden 2010 arbeidet med «Folkemengdens bevægelse 1735–1912», en demografisk tabell hjemmehørende i publikasjonen Statistiske oversigter 1914, utgitt av Det Statistiske Centralbyraa i forbindelse med Grunnlovens 100-årsjubileum. Siden ble tabellen og dens opplysninger om folkemengde, fødte og døde publisert fem ganger til, senest i 1994. I historieboken om tabellen som Søbye altså har forfattet til 200-årsjubileet for samme lov, omtaler han den som «et dyrebart klenodium».

– Jeg forsøker å skrive statistikk og statistikkpublisering inn som en del av kulturhistorien. Jeg bruker hermeneutisk metode eller bokhistoriemetode i den forstand at første halvdel forteller hvordan en tabell som første gang ble publisert i 1914, er blitt publisert til nå, hvordan den er blitt forandret og diskutert, samtidig som jeg forteller litt om hva den viser. Det gjør jeg utfra en forutsetning om at førsteversjonen er veldig viktig. Men en del edisjonsfilologi fetisjerer førstetrykksutgaven. Her har førstetrykksutgaven veldig mange mangler.

– Snarere blir den bedre med tiden?

– Tja, det er en sannhet med modifikasjoner. For når man ser på forhistoriene til førstetrykket er det nesten helt umulig å vite hva som er riktig. Og dette gjelder en størrelse som er helt fundamental og som folk oppfatter som selvfølgelig: Befolkningen og hvordan den har utviklet seg, det er jo en del av vår alles identitet, ikke sant? At vi bor i et land som er stort og spredt befolket, og at utvandringen har vært høy og barnedødeligheten lav.

– Du viser også hvordan statistikken får politiske konsekvenser og brukes som et maktinstrument?

– Statistikken er en veldig viktig del av nasjonsbyggingen og defineringen av hva det vil si å være norsk.

Tekst uten avsender

Den nye boken knytter i så måte an til temaer Søbye har jobbet med tidligere, som jøders og omstreiferes skjebne i Norge, og rasehygiene.

– Altså ...

Søbye tenker seg om, slik han ofte gjør.

– Jeg har vært i Statistisk sentralbyrå i 25 år. Når du kommer inn der som humanist, legger du sikkert mer vekt på at det jo egentlig ikke er tallene her som er så viktige, men inndelingene som blir brukt. Det gjelder ikke bare befolkning, men alle mulige ting det blir laget statistikk over: De blir laget utfra en mal for hvordan du skal dele inn et emne, hvordan noe hører til et emne. Men akkurat den delen av virksomheten ble det tilsynelatende lagt liten vekt på der. Når du har fått den maktposisjonen det er å kunne definere virkeligheten, da er det klart at du gjør lite ut av det. Det lønner seg – du underdriver. Og det gjør du både eksternt og internt. Hvis det blir diskusjon, sier man gjerne at jo, men dette er internasjonale standarder, og vi er tvunget til å følge dem. Og det er riktig, dét.

Ny pause.

– I Statistisk sentralbyrå er det også en veldig sterk og utbredt oppfatning som man som utdannet filosof til å begynne med reagerer på, nemlig at det er mulig å gi om ikke objektive, så i alle fall etterrettelige beskrivelser av virkeligheten. Statistikken skal bare legge til rette for en vurdering av hvordan virkeligheten er, men det er klart at det er tatt en rekke beslutninger i de beskrivelsene.

Han smiler.

– Men jeg har fått mer og mer sans for det og blitt mer og mer enig. Ja, det finnes mange subjektive forutsetninger for å beskrive virkeligheten, men det er et bra standpunkt at det er mulig å gi virkelighetsbeskrivelser som er etterrettelige.

– Så lenge man er klar over premissene?

– Ja. Alt er ikke subjektivt. Selv om det ikke er mulig å nå frem til en absolutt objektiv sannhet i en virkelighetsbeskrivelse, er det veldig stor forskjell på en som gjøres utfra et godt statistisk grunnlag og den beskrivelsen man gjør utfra sine personlige erfaringer. Hvis man kommenterer arbeidsledigheten ut fra at man har en datter som ikke får jobb, og generaliserer dét, kan jo arbeidsledighetsstatistikken samtidig vise at arbeidsledigheten går ned, og dét gir faktisk et riktigere bilde enn enkelttilfellet. Dette er også noe jeg har fått mer og mer sans for i skrivingen.

– Bevegelsen er parallell der?

– Arkivstudiemetoden er i én forstand en akseptering av dette. Det har også noe med å gjøre at de to stedene hvor jeg først skrev for et publikum, var i Statistisk sentralbyrås publikasjoner midt på 1980-tallet og i Gnisten, Kommunistisk universitetslags studentavis, på 1970-tallet.

Kommunistisk universitetslag (KUL) var en revolusjonær gruppe som var nært knyttet til Filosofisk institutt på Blindern. Blant Søbyes teoriinteresserte KUL-kolleger var Harald Berntsen og Jon Langdal. Sammen med Søbye og hans venn Kjartan Fløgstad gir de i høst ut Dovre faller, kvartettens satiriske variant av de siste 200 årenes norgeshistorie – med særlig vekt på arbeiderbevegelsens utvikling.

– Det som kjennetegnet både SSB-publikasjonene og Gnisten, var at de trykte tekster som stod uten avsender, de var ikke signerte, fortsetter Søbye.

– Dét er også noe jeg liker. En tekst som står uten avsender, er veldig autoritativ. Fraværet av en tydelig forfatterstemme, det har jeg veldig sans for.

Tabeller og stabbur

Arkivstudiemetoden perfeksjonerte Søbye i En mann fra forgangne århundrer. En arkivstudie (2010), den 939 sider lange biografien om den ruvende, stridbare og konstant tekstproduserende «sinnssykelegen» Johan Scharffenberg, der selve arkivene og dokumentene, deres plassering og prosessen før Søbye fikk adgang til dem, er av stor betydning.

– Kjernen i arkivstudiemetoden er proveniens – hvordan arkivstykket er blitt til: Hvordan det er blitt oppbevart, hvem som har skapt det og hvorfor, hvordan det er blitt brukt og hvordan det rent faktisk ser ut – om det er gjort notater av andre i margen, for eksempel. Denne metoden bruker jeg også i tabellhistorikken. Når man kjenner proveniensen vet man også en hel masse om saken før man begynner på selve innholdet. Den gir de helt nødvendige føringene på lesingen. Du kan ikke bruke nykritisk autonomiestetikk på en psykiatrisk journal eller en rettspsykiatrisk erklæring.

– Den nye boken må også kunne kalles en slags kjærlighetserklæring til statistikken, rett og slett?

– Den er et forsøk på å heve tabellens prestisje. Gjennom positivismekritikken er tabellen blitt jekket veldig ned. Men også i økonometrien og den matematiske statistikken er tabellen regnet for å være veldig vulgær. Jeg har villet oppgradere selve tabellen og tabellkommentaren som en viktig sjanger, og påpeke at den også er et veldig kollektivt produkt som er blitt til gjennom en lang historie. Skal jeg sette ting på spissen, vil jeg si at denne tabellen fra 1914 er et kulturmonument som er like mye verdt som halvparten av stabburene på Maihaugen.

Målet hans er da heller ikke snaut:

– At alle skal gå rundt og tenke på hva som skal plasseres i forspalten, og hva som skal stå i tabellhodet – få disse begrepene til å gli inn som viktige kategorier i språket.

Han tenker seg om og ler.

– Jeg har jo laget så jævlig mange tabeller opp gjennom årene. Å lage en tabell som sitter, det er en veldig stor glede, altså.

Bibliotekenes herre

At en nyutdannet magister i filosofi med avhandling om den tsjekkisk-tyske tenkeren Ernst Tugendhat bak seg skulle ende i Statistisk sentralbyrå, høres lite sannsynlig ut. Men det var det som skjedde med Espen Søbye i 1980-årene.

– Det var en tilfeldighet, sier han tre tiår senere.

– Det var i jappetiden. Det ble utdannet ganske få økonomer den gangen, og alle forsvant over i privat næringsliv. Så de manglet akademisk arbeidskraft i byrået. Det andre var at i jappetiden var det få som begynte på universitetet. De begynte på BI. Når det var få som begynte på universitetet, var det også lite behov for timelærere til ex.phil. Karriereveien til en magister i filosofi var jo å bli lærer til forberedende prøve.

Veien inn i SSB gikk via en bekjent. Snart satt Søbye i fast post.

– Jeg ble veldig opptatt av hvor moro det var å lære noe nytt og helt annet. Filosofi er jo regnet for å være et veldig teoretisk fag, og det er riktig, men filosofi er å elske visdom, og visdom er jo del av virkeligheten. Særlig de greske filosofene var fjetret av hvor sammensatt og fantastisk virkeligheten kunne være. Jeg hadde kanskje litt av det. Etter å ha sittet åtte år i niende etasje i HF-bygningen og prøvd å forstå filosofiens klassiske tekster var det en veldig glede å prøve å forstå virkeligheten.

– Med din interesse for Marx var du vel også opptatt av sosialøkonomi?

– Alle som studerte filosofi den gangen, var veldig opptatt av økonomi og var klar over at økonomi var en slags ny, totaliserende vitenskap. Den første statistikken jeg jobbet med, var investeringsstatistikk for oljevirksomheten. Det er veldig rart å tenke på at jeg i sin tid reiste rundt til regnskapsavdelingene i oljeselskapene når de hadde vedtatt en ny feltutbyggingsplan, for å redegjøre for skjemaet de skulle fylle ut hvert kvartal om inndelingen av kostnadsarter. Jeg har til og med, på et julebord for oljeselskapenes regnskapsansatte, holdt foredrag om byråets investeringsstatistikk.

Han smiler.

– Det er jeg veldig stolt av.

SSB hadde også et bibliotek som skulle komme til å bli av stor betydning for den unge filosofen.

– Fra institusjonen begynte sin virksomhet i 1830-årene har den bygget opp et bibliotek med en fantastisk samling. Å jobbe i en institusjon med et sånt bibliotek har vært helt utrolig. Jeg har også hatt tilgang til Stortingsbiblioteket, et annet fantastisk bibliotek. Å kunne ha tilgang til sånne halvlukkede biblioteker har vært et eventyr, et fortsettelsesuniversitet for meg.

– Du har brukt dem i bøkene dine?

– Ja, i alle bøkene mine, og i hundre bøker jeg ikke har skrevet. De byr på så mange fantastiske merkverdigheter. Det er sørgelig at disse bibliotekene i vår digitale tidsalder blir bygget ned. En del blir rett og slett makulert. Jeg har satt opp lapper der nede på biblioteket med «Først brenner de bøker, så brenner de mennesker, hilsen Heine» på. Men det har ikke hjulpet.

Han tenker seg om.

– En stund hadde jeg enda et hemmelig bibliotek som jeg frekventerte, det het Avholdsbiblioteket og lå i Torggata. Så det var en periode der jeg kunne pendle mellom tre sånne hemmelige biblioteker i Oslo sentrum. Nå er alle tre borte.

Selv om han ikke har noe imot å lese digitalt, benytter Søbye anledningen til å beklage seg over Nasjonalbibliotekets destruksjon av den gamle hovedkatalogen.

– Det var kortene fra tidenes morgen, ført med penn. Det er Norges intellektuelle historie: Når kom det første eksemplaret av den og den boken hit? Så kunne man gå til utlånskatalogen og se hvem som faktisk har lånt bøkene. I dette landet hvor Riksantikvaren er ute og roper hver gang de skal forandre på en inngangsdør – når hørte du Riksarkivaren rope varsko om at unnskyld, vi er så fattige på denne typen arkivmateriale? Poenget er at dette ikke er sært.

Talentløshetens vei

Søbye vokste opp i Fredrikstad. Spørsmål om bakgrunn er særlig relevante for en forfatter som har vært så opptatt av klasse og økonomi som ham.

– Jeg kommer fra en lærerfamilie. Begge foreldrene mine hadde artium, fra 1944 og 1946. Det var ikke så alminnelig den gangen. Men det var også det de hadde av utdannelse. Så jeg er den første i min familie som har gått på universitetet. Men det betyr ikke at jeg har vært noe skolelys eller at det har vært lett for meg, altså. Jeg har aldri vært flink på den måten.

Han tenker seg om.

– Men å komme på universitetet etter å ha tatt forberedende prøver i 1974 var en fantastisk følelse, en frihetsfølelse. Å skulle lese Aristoteles, Platon og Descartes, som bare hadde vært navn for meg og knapt nok det, og å skulle lese dem i original! Det var ingen mellom deg og disse typene – for en 21-åring var det en fantastisk følelse.

– Hvorfor valgte du filosofi?

– Det har litt med talentløshet å gjøre også: ikke noe flink i språk og ikke i realfag. Hva skal du da gjøre? Så tror jeg det var en lærer som hadde ment at filosofi kunne ligge for meg – noe av den vesle rosen jeg fikk på gymnaset. Det var veldig inspirerende. Jeg gikk til en studieveileder på Blindern og la frem at jeg hadde tenkt å ta filosofi, litteratur og tysk, og at jeg skulle ta magistergrad i filosofi. Hun bare ristet på hodet og sa: Men hva skal du leve av? Men det tenkte jeg ikke på. Jeg syntes det var så moro å lese filosofihistorie, sa jeg. Det er ikke filosofihistorie du skal ha talent for hvis du skal studere filosofi, sa hun, det er logikk. Jeg hadde fått best karakter i logikk på forberedende, så da tenkte jeg at ok, jeg tar sjansen. Jeg blåser i konjunkturene, liksom.

I filosofiundervisningen møtte han også forfatteren han siden har utropt til et intellektuelt forbilde, og hvis tanker om kritikk og kunnskap har vært særlig viktige for Søbye: den tyske filosofen Max Horkheimer, makkeren til den mer berømte Theodor Adorno i arbeidet med bokklassikeren Opplysningens dialektikk og mellomkrigstidens mytologiserte Zeitschrift für Sozialforschung.

– Ham skjønte jeg. Adorno synes jeg er veldig vanskelig å forstå. Adorno har vært for vanskelig for meg. Jeg må liksom melde pass der.

I KUL lærte han dessuten, ved siden av Marx, å nærlese Kant og Hegel.

– Men vi skulle også ha en politikk og var aktive i Studentersamfunnet, som en opposisjon til Rød Front. KUL stilte med formannskandidater ved valgene der. Jeg har faktisk vært kandidat en gang.

– Men praktisk politikk har ikke fristet deg siden?

Han smiler.

– Jeg synes jo nesten alt jeg driver med, har praktisk-politiske konsekvenser. Men nei, man har forsøkt å virke gjennom det man skriver.

– Hva tok du med deg videre fra KUL?

– Den kritiske innstillingen, som var inspirert av lesningen av Marx og filosofien: å ikke ta noe for gitt, undersøke alle ting før man sier ja eller nei.

Ung og hardfør

At biografien skulle bli Søbyes sjanger, var like lite selvsagt som at han begynte i Statistisk sentralbyrå. Fire menneskers liv har han med årene dokumentert mellom bokpermer. Da han i 1992 utga sin første biografi – om forretningsmannen, smugleren, tysteren og forfatteren Arthur Omre, den fargesprakende skikkelsen som uttalte at «Mitt liv har vært for jævlig» – var sjangerens status stadig lav.

– At Kjartan Fløgstad hadde skrevet en biografi, var veldig viktig, at han liksom gjorde det stuerent å gå inn i en baktalt sjanger. Hans bok om Claes Gill kom ut i 1988. Jeg var litt lei av Statistisk sentralbyrå også, og ville prøve å gjøre noe annet. Så syntes jeg alle delene av arbeidet med en biografi var veldig moro. Arkivene var en helt ny verden for meg som jeg syntes var fantastisk. Vi ansatte en gang en ung historiker i byrået på et lite prosjekt. Han var helt fortvilet og sa at det er to steder alle studenter drømmer om ikke å jobbe, og det er Statistisk sentralbyrå og Riksarkivet – det er liksom de verste stedene, helvete. Men de stedene synes jeg er fantastiske. De er jo litt like, da.

– Hvorfor ble Arthur Omre ditt første objekt?

– Det var litt tilfeldig. Jeg kjente en som jobbet på Aschehoug, som jeg traff en sen kveld ute på byen. Uten å nevne at jeg selv var kandidat, sa jeg at dersom forlagsverdenen først skulle drive med den kommersielle biografisjangeren, hvorfor satte de ikke i gang noen til å skrive om Omre? Så ble det til at jeg fikk gjøre det, da. Men det var ment som en kritikk av forlagsbransjen, det første utspillet.

Han ler kort. Gjennom årene har Søbye yndet å skrive kritisk om de store forlagene, samtidig som han erkjenner at bransjen har vært «et sted hvor jeg har kunnet søke ly«».

– Omre-boken er ganske uvanlig komponert, med hopp frem og tilbake i tid?

– Når du skal skrive en biografi om en mann som er ettersøkt av politiet, og som mens han er ettersøkt, driver og sender brev til dem under forskjellige navn, må du begynne med det. Biografien skal jo også oppklare.

– Mye hos Omre peker fremover mot de andre du skulle komme til å skrive om, både når det gjelder tidsperiode og bredde i virkefelt, og i tillegg er Johan Scharffenberg med i Omre-boken?

– Ja, jeg tenkte etterpå at Scharffenberg måtte være en interessant person. Men noen sa at du kan ikke gjøre det, siden det er fra samme periode. Så jeg slo det fra meg. Så ble jeg kontaktet av Oktober i 1993, året etter at Omre-boken var kommet ut, og fikk spørsmål om jeg ikke ville skrive om Rolf Stenersen. Det er sånn i staten at etter å ha jobbet to år igjen, får du permisjon.

– Hva fikk deg til å si ja til Stenersen?

– At det dreide seg om aksjemekling, økonomi og kapitalismens historie gjennom nesten hele det 20. århundre, og i tillegg at han var en fin forfatter og kunstsamler – en masse ting jeg måtte sette meg inn i som jeg ikke kunne.

Rolf Stenersen utkom i 1995.

– Omre hadde døtre som ennå levde, og hun som forvaltet farens ettermæle, ville ikke at det skulle komme noen biografi. Familien oppsøkte forlaget og ba om at det ikke måtte komme noen bok. Men når man er yngre er man mer hardfør, så jeg lot ikke det gå inn på meg. Omre kom heller ikke dårlig ut av den boken. Mottoet mitt har vært at sannheten skader ingen.

– Ble de sinte?

– De syntes ikke det var så artig. For det er ingen happy ending der. Det er jo en påkjenning å ha en berømt far. Men sønnene til Stenersen ville samarbeide. Hvis Stenersen bare hadde skrevet de eksperimentelle romanene på 1930-tallet og vært fattig og dødd, ville han ha vært en kultforfatter som alle hadde måttet elske. Men fordi han har gjort alle de andre tingene …

I tillegg til finansvirksomheten som gjorde ham rik, de avantgardeinspirerte bøkene han forfattet, og den formidable samlingen av norsk og internasjonal samtidskunst han bygget opp, konkurrerte den doble norgesmesteren Stenersen i friidrett i Antwerpen-OL i 1920.

– Det har skadet forfatterskapet hans – det har ikke passet med den alminnelige romantisering av hvordan en outsider skal være.

– I de to første bøkene dine ser man ansatser til et slags biografisk program som blir tydeligere etterhvert. Gikk du inn med en klar tanke om hvordan du ville arbeide, eller ble det til underveis?

– Omre var veldig myteomspunnet, og det var Stenersen også. Da jeg jobbet med Omre-boken, snakket jeg med veldig mange som hadde kjent ham, og fant fort ut at det var veldig få faktiske opplysninger man kunne få av de muntlige kildene. Så å tviholde på det samtidige skriftlige dokumentet, det utviklet jeg da. Jeg kuttet ut alle anekdotene.

Han tenker seg om.

– Så fant en utvikling sted fra Omre-boken til Stenersen-boken og videre – mot en mer minimalistisk stil. Det har sammenheng med at jeg har skrevet på Oktober. Det er vel faktisk bare jeg som ikke er skjønnlitterær forfatter her. Når du har redaktører som jobber med Norges beste forfattere, stiller de andre krav enn når du har en redaktør som vanligvis redigerer hagebøker og kokebøker. Jeg husker at en sa at Oktober skal bli det første forlaget helt uten metaforer. Det har jeg også hatt som mitt program. Men jeg har føyd til noe: Oktober skal bli det første forlaget uten metaforer og narrativer.

Scener – som finnes i Omre-boken – har han lært seg å stryke, selv om de stadig kan være der på et tidlig stadium av biografiarbeidet.

– Metaforer og narrativer forstyrrer tanken. Jeg klarer ikke å følge programmet helt – det er en gjennomgående metafortelling i Scharffenberg-boken at han hele livet jobber med en biografi han ikke blir ferdig med. Det bildet klarte jeg ikke å motstå. Men å plassere personene på båter eller i tog og la dem se ut av vinduet, det er … Selv om Scharffenberg-boken er veldig lang, er det ikke en eneste beskrivelse av været der.

Å minimere onder

– Hva slags likhetstrekk har figurene du har valgt å skrive om?

– Ett av kriteriene er at de har hatt flere sider. Men det vil jeg jo tro at de aller fleste har. Så er de fra samme tid. Første verdenskrig og opp til annen verdenskrig – det er en helt utrolig tid.

– Hva er det med den som tiltrekker deg?

– Jeg vet ikke om jeg er tiltrukket av den, men det er en tid der det oppstår et klart og tydelig alternativ til kapitalismen. Og fascismen oppstår på den andre siden. Det er en dramatisk tid, hvor veldig mye står på spill. Du har borgerskapet på den ene siden med Stenersen, så har du den løse fuglen Omre, som pendler mellom klassene, og så har du Scharffenberg, som er en slags embetsmann og opinionsdanner. Man kan håpe at de til sammen gir et bilde av denne tiden.

– Biografiene dine har også innslag av institusjonshistorie, enten det gjelder fengselsvesen eller psykiatri?

– Det er noe av styrken ved biografien at du ved å følge enkeltindivider på deres livsvei får gjort forskjellige kutt gjennom samfunnet som det ikke er mulig å finne på uten hjelpen fra biografien. Det at biografien er en sjanger som alltid har stått sterkt, og sannsynligvis alltid kommer til å gjøre det, tror jeg henger sammen med det: muligheten til å gi fremstillinger av samfunnet og historien som det ellers ikke er mulig å tenke ut.

Han tenker seg om.

– Alle disse personene er også litt outsidere. De har ikke vært helt stuerene i sine miljøer. Jeg har ikke villet romantisere dem, og heller ikke outsiderposisjonen – dét er klisjéaktig. Likevel kan jeg ikke nekte for de er det. Alternativet er å skrive om veldig berømte personer, enten for å gjøre dem enda større eller for å rive dem ned. Jeg er ikke interessert i noen av de alternativene.

Den store endringen for biografisjangeren gjennom de mer enn 20 årene Søbye har arbeidet med den, mener han, er at den er blitt akademisk stueren.

– Innenfor historiefaget har den alltid vært det, men nå er sjangeren kommet til heder og verdighet også innen andre humanioriafag. Utgangspunktet på begynnelsen av 1990-tallet var at biografien hørte til den historisk-biografiske metode, men det er jo bare tull. Du kan godt skrive biografi og være tilhenger av nykritikken. Likevel er inntrykket mitt at det stadig er en konvensjonell sjanger. Men akkurat som den psykologisk-realistiske romanen er den veldig slitesterk. Den føles ennå adekvat.

– Ligger det et politisk syn til grunn for måten du skriver biografier på?

– Ja, det tror jeg. Hvilke valg gjør man? På et trivielt plan kan man gjøre rede for dem, men når man kommer ned til hvorfor man har valgt å skrive om akkurat de personene: De innerste preferansene mine kan jeg ikke gjøre rede for, beklager, men jeg må stole på dem.

– Men kan du likevel konkretisere et verdenssyn eller politisk syn som ligger i bunn?

– Å konkretisere er kanskje enda verre, for alle konkretiseringene som har vært gjort av sosialismen, har ikke vært bra.

Han ler igjen.

– Jeg mener jo at den kapitalistiske økonomien er grunnlagt på urettferdighet og skaper urettferdighet, og at et rettferdig samfunn må være tuftet på noe annet. Men jeg er blitt pragmatisk i den forstand at jeg mener at det man må arbeide for, er å fjerne onder. Å minimere onder skritt for skritt, gjennom dét kan verden bli gradvis bedre, ikke gjennom at alt skal bli godt på en gang – det har vist seg å være vanskelig så langt.

Kildemangel som kilde

Søbyes fjerde biografi omhandler et helt ukjent menneske som etterlot seg minimale spor i arkivene – den 15 år gamle jødiske Oslo-jenta Kathe Lasnik, som norske myndigheter i 1942 sendte i døden i Auschwitz. Men den 175 sider tynne Kathe, alltid vært i Norge (2003) er den av Søbyes utgivelser som tydeligst er blitt kanonisert.

– Det kan skrives interessante biografier om alle personer, sier forfatteren.

– Alle som er født etter 1801, eller som er med i folketellingen i 1801, vil det være mulig å skrive en biografi om, om enn kanskje ikke som en hel bok. Hvert menneske er unikt, og derfor er også hvert menneske et mulig biografiobjekt.

Søbye kom over Kathe ved en tilfeldighet. Sent på 1990-tallet fikk han en henvendelse fra en amerikansk forsker som han ikke visste nok til å besvare.

– Samme vår, da jeg skulle forsøke å fôre amerikaneren med stoff om hvilken rolle statistikk hadde spilt i jødeforfølgelsene under krigen i Norge, fikk jeg forespørsel om å holde et foredrag på en statistikk-konferanse. Jeg sa at jeg kunne gjøre det dersom jeg fikk jobbe med dette stoffet. Dette var i 1998, og det historikerne hadde skrevet om temaet var veldig upresist. Da bar det opp på Riksarkivet igjen, og der kom jeg over skjemaet hennes i en stor bunke.

«Helt utrolig», kaller han det. Skjemaet Kathe Lasnik hadde fylt ut, var noe alle norske jøder måtte levere inn til politiet i 1942. På spørsmålet «Når kom De til Norge?» hadde den unge jenta skrevet «Alltid vært i Norge» («Det sender deg rett i bakken»). To uker etter hun hadde skrevet ordene, ble hun gasset i hjel i konsentrasjonsleiren.

Ikke så lenge etter oppdagelsen av Kathe sendte Aschehoug Søbye til Balkan for å skildre krigen også Norge deltok i. Det resulterte i reportasjeboken 18 dager i mai i 1999, som han skrev sammen med sin den gang ennå langt fra verdensberømte forfatterkollega Jo Nesbø.

– Det var store flyktningeleirer der, veldig lik tematikk. Folk som var kommet bort fra foreldrene sine, flyktninger som ble drevet hit og dit, folk som var ofre. Men ikke noe menneske er bare offer. Når vi som står på siden, betrakter sånne folk som ofre, er vi med på å redusere menneskeverdet deres, vi ser dem ikke som unike skikkelser. Jeg kom til å drive mye med offerbegrepet. Så fikk jeg lyst til å lage en bok om jenta som hadde fylt ut dette skjemaet.

Men arbeidet med Kathes historie gikk trått. Parallelt oversatte Søbye det slovenske filosoffenomenet Slavoj Zizeks tekster til norsk og skrev tidsskriftartikler, deriblant noen meget kritiske om Maktutredningen, som i 2005 fikk plass i boken Ord for ord.

– Jeg prøvde å gjøre alle mulige andre ting enn det jeg skulle gjøre, sier han.

– Det var veldig tungt å arbeide med, veldig frustrerende, for jeg fant jo ingen ting. Også mentalt var det tungt. Etterhvert fant jeg ut at Kathe Lasnik hadde to søstre som ennå levde. Ingen av dem bodde i Norge, noe som var talende og typisk. Å reise og besøke dem var veldig …

Søbye leter etter ordene.

– Gripende og voldsomme opplevelser. Jeg var veldig naiv, hadde laget mange spørsmål. Jeg hadde ikke tenkt på at dette var noe som hadde plaget dem hele livet, at det fremdeles fantes mennesker som daglig ble krenket av det som skjedde under krigen, fordi de hadde mistet noen.

I Kathe-boken måtte han lene seg på muntlige kilder i større grad enn han vanligvis gjør. I tillegg til «Spørreskjema for jøder i Norge» fant Søbye nemlig bare to skriftlige samtidsdokumenter fra Kathes hånd: vers hun hadde skrevet i minnebøker.

– Når innså du at du kunne snu knappheten til en styrke, at dét ble selve prosjektet?

– Det var først en god stund etter at jeg var ferdig med boken at jeg tenkte på hva det betyr at det ikke var noen kilder: Kan det være en kilde at det ikke er noen kilder? Og i så fall: Hva er det en kilde for? Jo, det er jo en kilde for hvor effektiv utryddelsen av den jødiske befolkningen i Oslo hadde vært. Men intuitivt hadde jeg forstått det: Metoden min hadde gjort at jeg ikke hadde begynt å fylle ut de tomme rommene med scener og kliss.

Et lyst sinn

Selv om Kathe-boken fremstår som en kontrast til Søbyes andre biografier, mener han at den samtidig har en hel del til felles med dem.

– Ingen av biografiene er psykologiserende. Metoden er den samme i alle. At jeg holdt på den veldig strenge metoden, gjorde at jeg kom ned på bena i Kathe-boken uten å begynne å dikte. Alle som har jobbet med den tematikken og møtt noen av folkene som har vært i Auschwitz, kommer aldri ut av den. Da har man virkelig vært i helvete, og den som har vært i helvete, merkes av det. Jeg har et lyst sinn og er glad i de gode ting i livet, er ikke anlagt for tungsinn og depresjoner, så jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg skulle begynne med det der. Men jeg er glad for at jeg har gjort det, selvfølgelig.

Søbye snakker om hvor tett innpå folk man kommer i biografiarbeidet, og om hvordan det er en grense for hvor mye man kan holde på med det. Ved siden av søstrene til Kathe Lasnik glemmer han aldri møtet med en glamorøs elskerinne Rolf Stenersen hadde hatt i Sverige.

– Jeg sporet henne opp på et gamlehjem i Sør-Afrika og reiste ned for å snakke med henne. Hun hadde levd nesten hele livet i Afrika, et helt utrolig menneskeliv. Hun kunne ennå Inger Hagerups dikt «De brente våre gårder», som hun hadde lært av Stenersen under krigen – hun sa det frem for meg.

Atter andre – og uventede – møter har funnet sted etter at bøkene kom ut.

– Det er alltid ganske fryktinngytende å gi ut bøker der man har skrevet om og karakterisert nålevende personer, eller i alle fall folk som har etterkommere. Lenge, lenge etter at Omre- og Stenersen-bøkene hadde kommet ut, ble jeg kontaktet av folk som hadde rare, perifere relasjoner til noen av bipersonene i dem. En var datter av en skurk der, men hadde nå et annet navn. Hun ville gjerne ta navnet til skurken. Det har aldri dukket opp ukjente barn av de jeg har skrevet om, men av nære slektninger av dem har det dukket opp både ukjente barn og spørsmål om arv. Alt kan skje, liksom.

Arbeidet med Søbyes bøker foregår da også under uvanlige – og uklare – juridiske omstendigheter.

– Regelen er sånn på Riksarkivet at når du får tilgang til klausulert materiale, som alle mine bøker bygger på, må du skrive under på en taushetserklæring om at du ikke skal bruke materialet på en måte som kan skade, krenke eller såre. Det er veldig vide formuleringer. Jeg skal jo skrive en biografi om vedkommende, sa jeg, hva er det å skade, krenke eller såre?

Han smiler.

– Nei, det er det ingen som vet, sier de da, det kan bare avgjøres i en rettssak.

Se til sportssidene

For et bredt publikum er Søbye trolig mer kjent som kritiker av sakprosabøker enn som forfatter av dem. Han begynte å anmelde på 1980-tallet, i filosofitidsskriftet Agora, og fortsatte i Prosa og Dagbladet. Nå skriver han jevnlig om bøker i Morgenbladet. Men i motsetning til anmeldere flest har Søbye yndet å være vel så mye institusjonskritiker som anmelder av enkeltutgivelser.

– Akkurat som biografien er kritikken i avisene en veldig gammel og konvensjonell form. Men avisene vil ha den, og det må bety at også publikum vil ha den, så den er slitesterk, og fungerer tydeligvis. Men utgangspunktet for kritikken er jo fiktivt – at kritikken er en slags samtale mellom kritiker og forfatter, et åpent brev. Det er forfatteren som har gjort feil, det er forfatteren som får ros, mens i virkeligheten kan det jo være sånn at kritikeren kritiserer i en avis som kan være del av det samme mediekonsernet som forlaget, slik at kritikken er en konsernintern kommunikasjon. Det er problematisk, selvfølgelig.

Søbye er kritisk også til forfatterlauget han selv er del av, sakprosaskribentene i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF).

– Jeg har meldt meg ut av NFF, fordi jeg er imot all sånn profesjonsbygging. Jeg synes ikke noe om hakkingen det har vært tendenser til blant sakprosafolk mot de skjønnlitterære forfatterne, klagingen på at de ikke har den og den typen stipender. De fleste som skriver det som kalles sakprosa, har et annet yrke, og skriver innenfor det yrket.

I vinter fikk han ikke desto mindre arbeidsstipend av NFF og Fritt Ord for å utvikle det han kaller en «utrednings- og dokumentkritikk».

– Jeg synes alltid det har vært veldig kultent at en debutant på 25 år som har gitt ut en diktsamling som er tynn og dårlig, skjelles ut for hele verden, med navn og nummer, mens et høytidelig utnevnt forfatterkollektiv bak en NOU (Norges offentlige utredninger), som leverer et slett produkt som kan ha stor betydning for politiske beslutninger og hvordan Norge skal se ut, ikke blir omtalt i det hele tatt, sier han.

«En fullstendig meningsløshet», går Søbye så langt som til å kalle det.

– Derfor bør også stortingsproposisjoner, NOU-er og høringsuttalelser være en helt naturlig del av det som underkastes det som tidligere har vært litterær kritikk. Her kan kultursidene lære av sportsjournalistikken.

– På hvilken måte?

– Hvis et lag spiller tre dårlige kamper eller Northug er ute av form, er det straks snakk om treneren og systemet og at her må hoder rulle, mens når det gjelder utarbeidelse av de ting som virkelig har betydning, er det ingen offentlig diskusjon. Her kan kritikken komme inn og spille en rolle som den politiske journalistikken ikke lenger spiller. Den neste offentlige utredningssaken jeg skal ta for meg, er Kulturdepartementets høringsbrev om at pokerspill for penger skal bli lov. Bare at Kulturdepartementet er avsender av en sånn sak! Der kan man begynne. Og hvem skal være mottaker av denne høringsuttalelsen?

– Hvorfor tror du blikket for hva man skal anmelde, har vært så stabilt og konvensjonelt?

– Det er mye jobb, da, å lese en NOU. Man må ikke la seg skremme av at ting er stemplet med den norske løven, og at de som står bak sånne utredninger, er autoriteter. Du må være litt naiv for å gå løs på det. Jeg har villet at kritikerposisjonen skal være en mer aktiv instans. Man skal ikke være kritiker bare ved å forholde seg til bøker man får tilsendt.

Kontormann

Agora var arenaen Søbye begynte å anmelde på, og siden har han fortsatt med tidsskriftarbeid. For ham har tidsskriftene alltid vært av stor betydning.

– Jeg begynte å bla i Vinduet på begynnelsen av 1970-tallet, da Heggelund og Vold var redaktører. I 1975 flyttet Vinduet-redaksjonen over i Basar, og jeg fulgte med der også. Så kom Agora mens jeg var i militæret, det sprang ut av generasjonen etter meg på Filosofisk institutt. I KUL ble tidsskrifter sett ned på. «Tidsskriftsbevisstheten» var regnet for å være veldig begrenset og primitiv. Det er noe riktig i det, men det er ikke bare riktig. I alle fall begynte jeg å anmelde bøker i Agora, og det var veldig moro. Jeg satt også en del år i redaksjonen der. Så fortsatte det i Prosa, der jeg satt fem år i redaksjonsrådet.

For tiden arbeider han med å redigere et nummer av Samtiden. Han begynner å snakke om den økende spesialiseringen i de akademiske tidsskriftene.

– Det er noe jeg prøver å bøte på også i statistikkboken. Demografi er blitt et veldig spesialisert område. Opprinnelig var det en makrodisiplin, men det er blitt en mikrodisiplin, slik også økonomi er. Sånn er det blitt på nesten alle områder. Så det totaliserende perspektivet, perspektivet som søker helhet, er det man må etterstrebe. Samtidig er den typen generaliseringer noe av det jeg liker dårligst, så det blir veldig problematisk.

I forordet til Ord for ord-samlingen, der nesten alle tekstene opprinnelig ble trykket i tidsskrifter, skrev Søbye at «Vår tid er en kritikkens tid», og utdypet ved å hevde at «Kritikken har ikke noe å lære bort, den kan aldri bli belærende, bare et eksempel til etterfølgelse og er i sin kjerne anti-autoritær». I dag sier han at kritikkbegrepet han holder seg med i anmelderiet er veldig tradisjonelt.

– Å vurdere boken ut fra de premissene som ligger i den, å ta den på alvor ut fra de intensjonene som man antar ligger til grunn for den. Enhver kritikk må bygge på en grundig lesning av boken, man må se på argumentasjonen, hvordan den er gjennomført og om den er konsistent.

Han tenker seg om.

– Å se om den er godt skrevet og godt tenkt, og om den er original og skiller seg fra andre utgivelser i samme gate.

Søbye har med årene fått renommé som «slakteren» etter ganske riktig å ha signert en rekke hardtslående tekster. Selv om han mener at det verste både for forfatter og forlag er intetsigende anmeldelser som ikke tar stilling, er selvoppfatningen hans annerledes. Han påpeker at han ofte ser bøker med sitater fra hans hånd på omslaget, noe han ikke har noe imot.

– Mitt inntrykk er at det skal større mot til for å rose enn å rise.

– Javel?

– Hvis man er hard med en bok får man sjelden reaksjoner – dét er som det skal være. Men hvis man roser en bok, da hender det ofte at jeg får henvendelser som: Nei men var den så bra, liksom? Kan hun eller han lage en god bok? Nei, det visste jeg ikke. Slik er vannet kritikerne svømmer i. Hvis man har det inntrykket at jeg bare skriver kritikker som er negative, betyr det at man betrakter meg som en mann uten mot.

Han ler kort.

– Men det kan jeg leve med.

Etter tre tiårs virke som kritiker og forfatter knytter Søbye uansett stadig identiteten sin først og fremst til oppgavene han har utført langt unna den brede offentlighetens lys.

– Min identitet så lenge jeg har vært knyttet til Statistisk sentralbyrå, som jeg var til 31. desember, har vært at jeg er kontormann, sier han.

– Nå når jeg ikke lenger er kontormann, har jeg det i grunnen fælt og vet ikke helt hva jeg skal knytte identiteten min til.

Han smiler.

– Når jeg er ferdig med all den harde jobbingen jeg har holdt på med det siste halvåret, må jeg få meg en kontorjobb.