Fortiden er et fremmed land

Bosniskfødte Aleksandar Hemons historie er etter hvert kjent: I januar 1992 dro han som 27-årig journalist til USA, med midler fra kulturdepartementet i det som dengang fortsatt var Jugoslavia. Tre måneder senere, da turistvisumet utløp, fantes det ikke lenger noe Jugoslavia, og Sarajevo, byen han hadde bodd i hele sitt liv, var under beleiring. Uten mulighet til å reise tilbake, endte han etter hvert i Chicago. Hemon, som på dette tidspunktet hadde begrensede engelskkunnskaper, brukte de neste årene – når han ikke gikk fra dør til dør for Greenpeace, smurte sandwicher eller jobbet som sykkelbud – på å lese Joyce, Nabokov og Michael Ondaatje, og utviklet på veien et vokabular og en skrivestil kjennetegnet av uvanlige similer og en overdådig fortellermåte, som først kom til litterært uttrykk i kortprosasamlingen Hvor er Bruno? (Gyldendal, 2000).

Fra Chicago, som har blitt hans adopterte hjemby, har han skrevet flere romaner og novellesamlinger, i tillegg til det som etter Annie Ernaux vel gjerne omtales som minnebøker, hvorav den første, The Book of My Lives, kom i 2013 og den siste, My Parents: An Introduction, (de er, det skal tilføyes, ikke døde) i 2019. De siste årene har Hemon, muligens i forlengelsen av romanen The Making of Zombie Wars (2015), om en aspirerende manusforfatter med et skyhøyt kaffeinntak og et lidenskapelig forhold til B-film, tatt steget inn i den celluloide verdenen (hvis den nå fortsatt kalles det), blant annet som medforfatter av manuset til Wachowski-søstrenes oppfølgerfilm The Matrix Resurrections (2021). Han har også, i løpet av koronapandemien, blitt elektronikamusiker under artistnavnet Cielo Hemon; i et kanskje logisk neste skritt har han nå flyttet til Berlin for ett år.

Forrige uke forelå hans seneste roman, Verden og alt den rommer, på norsk, og i den anledning ble Aleksandar Hemon fløyet inn til Oslo, der han deltok i to samtaler på Litteraturhuset, først i en regulær Q&A med tidligere Granta-redaktør John Freeman, deretter i en mer viltvoksende og rundebordsaktig diskusjon med Linn Ullmann, Johan Harstad og samme Freeman.

Noen timer tidligere befant han seg i Gyldendalhuset, opptatt med å finne ut hvorfor det alltid tar ham så lang tid å få bøkene sine oversatt til sitt morsmål.

– Altså, jeg har jo en dame som oversetter til bosnisk, og hun er enormt dyktig, men vanskelighetene oppstår når jeg finredigerer etterpå og ønsker å ha siste ord. Mitt største problem er at det er et språk jeg ikke lenger bruker i det daglige – min oversetter kan underveis finne på å stille meg et spørsmål om et enkelt ord, og deretter tar det meg en time å finne det bosniske motstykket som passer best. Og det er årsaken til at den bosniske oversettelsen alltid er den som kommer ut sist. Til gjengjeld er det den som er nærmest originalen. Eller, ikke nærmest, men mest ... meg.

Første gang han reiste tilbake til Sarajevo var i 1997, fem år etter at krigen brøt ut og halvannet år etter våpenhvilen. På den tiden reiste han langt oftere enn hva tilfellet er i dag.

– Jeg innså for en del år siden at hvis jeg bare dro av nostalgiske årsaker, om det var for å smake bosnisk mat eller se huset vi bodde i, så kjedet jeg meg fort. Det samme gjorde vennene mine; de hadde jo sitt liv, sine jobber, sine barn – å sitte på kafé og snakke om fortiden, ja, jeg kan gjøre det, men det har begrenset verdi for både meg og dem. Om jeg derimot kommer dit og vi gjør noe annet enn å bare snakke om hvordan livet var før krigen, så knytter vi et bånd i nåtiden. Da er det blitt noe som ikke er nostalgisk, eller mytologisk, men her og nå, og båndet er sterkere enn før. I dag drar jeg for å møte kunstnere, musikere, andre forfattere, folk jeg ikke kjente til den gangen fordi de fortsatt var barn. Av den grunn føles ikke Sarajevo som en tapt verden, noe den ellers ville vært.

– Kan du likevel kjenne på en slags sorg over at byen du vokste opp i har blitt tatt ifra deg?

– Ikke sorg, tror jeg. Jeg savner visse ting. Jeg skulle ønske at mine venner og jeg bodde i samme by, men sånn ble det ikke, i stedet er vi spredt over hele verden. Det er som det er, jeg får ikke gjort noe med det.

– Folk som vokste opp i det gamle Øst-Tyskland lider i noen tilfeller av ostalgi, russere drømmer seg tilbake til Sovjetunionen – hender det at du lengter tilbake til Jugoslavia?

– Jeg hadde sikkert gjort det om jeg ikke hadde reist tilbake så ofte. Nostalgi er en retroaktiv utopi, og det er lett å gli inn i den, for så å gå rundt med en slags fantasi av noe som aldri var. Men som forfatter er jeg interessert i nostalgi fra et narrativt ståsted – karakterene mine lengter etter fortiden, de lengter etter å vende hjem. Den nostalgien er verdifull, både narrativt og menneskelig; mye kunst har kommet ut av lengsel. Men i det daglige, og dersom du ønsker en noenlunde produktiv hverdag, blir den paralyserende. Folk drikker seg til døde mens de lengter tilbake til fortiden.

– I «The Lives of Others», det første essayet i The Book of My Lives, skriver du om hvordan både du og dine foreldre etter hvert slutter å sammenlikne den nye tilværelsen med alt dere måtte forlate i Sarajevo. Var det din måte å ta farvel med den type retroaktiv utopi?

– Hele boken var et farvel til det. Hvis du er en forfatter, tenker du i språk, du formulerer hele tiden setninger – selv da jeg gikk rundt i Chicago og lengtet etter det som engang var, tenkte jeg alltid på hvordan dette kunne komponeres. Da jeg skrev «The Lives of Others», var det derfor mer enn bare et rush av følelser, det var noe jeg hadde hatt med meg lenge. Og det er det fantastiske med litteratur: Du konverterer noe vagt, noe uformulert, til noe som plutselig finnes. Vi mennesker ønsker alle mer agens; vi ønsker å handle, være aktive, ikke bare være en som andre gjør noe mot. Ta flyktninger: I dét landet, på den andre siden av havet, kan de finne en jobb, barna kan gå på skolen, de vil ha mat på bordet, og ikke minst, de blir ikke samlet på et torg og skutt. Som mennesker beveger vi oss, fysisk og psykologisk, alltid mot steder med mer agens.

– Krig og eksil har vært en stor del av livet ditt. Gjør det deg trist at det ble sånn?

– Om krig ikke nødvendigvis definerer meg, så er det i alle fall en sentral del av livet mitt. Ikke det eneste, men uten ville livet sett helt annerledes ut. Fordi krig har påvirket alle rundt meg også: foreldre, søsken, familie venner. Og det er ubotelig skade – du kommer deg aldri helt på beina igjen, du bare tilpasser deg.

Det siste essayet i The Book of My Lives, og et hjerteskjærende sådan, handler om hans ni måneder gamle datter Isabel, som rammes av en sjelden kreftform og dør. Den hendelsen er årsaken til at Verden og alt den rommer, hvis synopsis han sendte til forlaget i 2010, tok 13 år å fullføre. Rafo Pinto, romanens hovedkarakter, er jøde, homofil – og på flukt gjennom en verden som ligger i ruiner etter første verdenskrig. Alt han drømmer om er å finne igjen sin elskede fra skyttergravene, muslimen Osman, som forsvant for ham i et fjellområde i Usbekistan.

– Pinto er en som hele tiden jager agens?

– Fordi han vil dit Osman er. Stedet Osman befinner seg, vil også være stedet der Pinto selv er mest til stede. Men det stedet er ikke tilgjengelig, så han må bevege seg gjennom verden. For Pinto handler denne bevegelsen gjennom rom bare om å overleve. Som er det samme som flyktninger gjør. For å komme seg fra A til B, er du nødt til å overleve. For å komme til Norge, for å komme fra Libya til Hellas, over Middelhavet, hele tiden må du overleve. Og overlevelsen henger på en serie av daglige beslutninger: Skal vi gå den veien eller den? Hvor finner vi neste måltid? Skal jeg ta den båten, eller vente på den neste? I Vesten, når man snakker om flyktningkriser, får man dette inntrykket av en stor sverm, av zombier som kommer stabbende mot oss, som bare vil ta fra oss det vi har. Men hver og en av dem har tatt et uendelig antall valg underveis, som har medført at de er i live.

– Som forfatter er du vant til deadlines, til å sitte med noe som skal ferdigstilles og til slutt sendes inn. Du har noe du skal rekke – men her skriver du om karakterer som ikke skal rekke noe, men bare prøver å overleve til neste morgen?

– Vel, ja, men når de beveger seg fra A til B, vokser samtidig også min tekst, og kommer nærmere målet. Men siden den reisen de er på, er så omfattende og så lang, til sammen 35 år, fra Sarajevo i 1914 til Shanghai i 1949 – det tok meg alle disse årene. Jeg skrev fire andre bøker i mellomtiden, i tillegg til alt annet jeg har drevet med. Men det er den ene boken jeg aldri forlot. To tredjedeler av den er skrevet under pandemien. Som er tiden da jeg også begynte å lage musikk. Plutselig var det ingen bokturneer, kun et hav av tid.

– Hvordan er det å leve med romanpersoner i 13 år?

– Jeg elsker dem. Vendepunktet når jeg skriver er alltid øyeblikket da jeg begynner å bry meg om dem. Når jeg ikke lenger er dømmende, men rett og slett liker å tilbringe tid med dem foran skrivebordet, være til stede når de synger til hverandre eller elsker eller ber. Og jeg beskytter dem, nesten med mitt eget liv. Jeg er forfengelig, jeg liker gode anmeldelser, men jeg kan godta at ikke alle liker boken. Derimot blir jeg rasende om de fornærmer mine karakterer. Ikke rør dem! [Latter.] Disse personene har levd, de har elsket, ikke våg å disse dem. I 2010, da jeg startet, var Pinto og Osman bare venner, alt de ønsket var å vende tilbake til Sarajevo, til en by som bare ble større og mer fantastisk i fantasien deres ettersom årene gikk. Men en vakker by – det føltes flatt. Mens kjærlighet og følelser for andre mennesker er dynamisk. Ting endrer seg, de krangler, kommer bort fra hverandre, alt er så mye rikere. Det ene jeg holdt fast ved var at boken skulle starte i Sarajevo – og de skulle aldri komme hjem.

– Verden og alt den rommer begynner inne på et apotek, hos en ung apoteker som står og tenker tilbake på studietiden sin i Wien. Inn kommer en mustasjekledd rittmester – det er nesten snytt ut av persongalleriet i en Stefan Zweig- eller Joseph Roth-roman?

– Det er kanskje det. Du vet, Bosnia var del av keiserriket Østerrike-Ungarn i kun 40 år. En og en halv generasjon, det var alt. Men også nok til at Pinto rakk å dra til Wien. Roth og Zweig søkte også vestover, min plan var alltid å reise mot øst.

Hemons far er av ukrainsk opphav, og Russlands fullskalainvasjon har, som Hemon lakonisk sier, gitt «hele familien akutt PTSD».

– Faren min ble født inn i en ukrainsktalende familie i Bosnia. Det som nå er Vest-Ukraina var i sin tid Galicja, en del av Østerrike-Ungarn; da Bosnia også ble innlemmet i 1879, ble mennesker fra andre deler av imperiet oppmuntret til å flytte til Bosnia, deriblant mine besteforeldre, som kom dit i 1911. I 1991 besto Bosnia av 3,5 millioner mennesker, hvorav 5000 erklærte seg ukrainske. Samme år dro jeg til Ukraina, jeg var utenfor parlamentet samme dag som Ukraina erklærte uavhengighet fra Sovjetunionen. Det vi ser er et folkemord, Putin ønsker å viske ut en hel nasjon, alt dette er så gjenkjennelig for alle som er fra Bosnia, alle ser igjen de samme mønstrene.

– Med Berlinmurens fall i 1989 kom en følelse av at verden bare kunne bli bedre, at alt herfra vil være progresjon. Det gjaldt ikke nødvendigvis for folk på Balkan?

– Det varte i seks måneder. Vi har en helt annerledes opplevelse. Jeg tror Ukraina har lært av det vi var igjennom: territoriell overgivelse, å si ifra seg landområder, har vært katastrofalt for Bosnia. Det vi har lært i vår del av verden er at ting kan endre seg fort. I et stabilt samfunn tror man at dette vil vare evig. Det er vanskelig å se for seg en samfunnskollaps i Norge, det krever mye fantasi å se for seg at noen fra Oslo må flykte til Tromsø på grunn av borgerkrig. Mens i Bosnia og på Balkan er vår oppfatning av demokrati som et stabilt styresett tapt for alltid. Fordi det har kollapset flere ganger. Ta det habsburgske imperiet i 1914: ingen kunne se for seg at det ikke skulle vare, og likevel, i løpet av fem år var alt borte. Østerrike er i dag et bittelite land. Om du kan skrive om bord og stoler og foreldrekonferanser, om du er i en posisjon der du kan gjøre det, så for all del. Men for meg ble det annerledes.