Forlagene bryter tausheten

«Noe av det underlige med ‘den litterære offentligheten’ som størrelse, er at forlagene, som har det som sin eksistensbegrunnelse å hegne om og å dyrke det frie ord, samtidig legger et vått teppe over offentlig debatt om sin egen virksomhet», skrev nylig Audun Lindholm, redaktør og ansvarlig utgiver for Vagant.

Han skrev det på Facebook, etter at han 11. oktober 2023 hadde et debattinnlegg i Klassekampen, som i overskriften stilte spørsmålet «Hvem sin pris?» og var foranlediget av årets nobelpristildeling til Jon Fosse. «Da kan det være verdt å minne seg selv om at Fosse ikke er et produkt av dagens norske forlagsbransje», skrev Lindholm i Klassekampen: «Han stammer fra en litterær kultur og et språksamfunn som så annerledes ut og hadde en helt annen infrastruktur for intellektuelt virke enn hva dagens norske forlagsbransje synes villig til å prioritere.» Utspillet ble fulgt opp med et innlegg i samme avis en uke senere (under overskriften «Jon Fosse er også et resultat av norsk litteraturpolitikk») av Cecilie Naper, litteratursosiolog ved Oslomet og tidligere forlagsredaktør i Samlaget, men ble derimot ikke kommentert av noen nåværende forlagssjefer- eller redaktører. Så Vinduet har oppfordret dem til å løfte på det våte teppet og diskutere følgende påstander, sakset fra hvert sitt debattinnlegg:

1. «Dagens norske forlag investerer ikke lenger i intellektuell infrastruktur», skriver Audun Lindholm: «Essays, filosofi, gjendiktninger og tidsskrifter – alt dette som faktisk utgjør livspulsen i den litterære kulturen – blir sittende igjen med svarteper.»

2. «Fra 1960-årene og framover hvilte den norske litteraturpolitikken på en slags uformell kontrakt mellom det offentlige og bokbransjen. For å støtte nasjonallitteraturen i et lite og sårbart språksamfunn, bandt det offentlige seg til å støtte utgivelse og distribusjon av et bredt mangfold av norsk litteratur, inkludert eksperimentelle og smalere sjangrer. Til gjengjeld forpliktet bokbransjen seg gjennom bransjeavtalen til ikke kun å lytte til børsens åpningssignal, men også til katedralens klokker», skriver Cecilie Naper: «Etter de nye bokavtalene som ble inngått fra 1999 og framover, har markedstenkningen fått stadig større plass.»

*

Nora Campbell, forlagssjef i Aschehoug Skjønnlitteratur:

1. Å glede seg over Jon Fosses nobelpris bør være alle mennesker forunt, også om de jobber i norske forlag anno 2023. Dessuten er det langt fra det samme som å påberope seg æren for den. Men for dem som fører regnskap, bør man minne om at dramatikeren Fosse har fått prisen like mye som forfatteren, og satsningen på en regional scenekunststruktur er del av bildet for at en sær kar fra Hardanger kunne innta verdensscenen. Hva som utgjør livspulsen i den litterære kulturen, endrer seg med nødvendighet over tid. Om man ikke finner den samme formen for litterær undergrunn i dag som på 80- og 90-tallet, skal man likevel være forsiktig med å slutte direkte til at alt har gått galt. Det har kommet nobelprisvinnere også fra land med svakere litterær infrastruktur enn vårt.

Grobunnen eller rugekassen for ny litteratur er ikke den samme som tidligere – det ville da også vært merkelig om Litteratur-Norge hadde frosset tiden i 1987 – men den finnes fremdeles. De siste tiårene har også en annen infrastruktur utviklet seg i andre deler av det litterære kretsløpet, som opprettelsen av litteraturhusene, bibliotekenes fornyede rolle eller Den kulturelle skolesekken, for å nevne noe. Det investeres i høyeste grad i forfatterutvikling i forlagene, ja, kanskje med større ressurser enn tidligere, og jeg kjenner ikke til tilfeller av norske forlagsredaksjoner som takker nei til essays av sine intellektuelt ærgjerrige forfattere (faktisk vet jeg om redaksjoner der man aktivt forsøker å stimulere sine forfattere til denne typen virksomhet, og gladelig utgir bøkene når det lykkes).

Forfallshistorien er en enkel fabel, der verken tidsskriftsredaktør eller forlagssjef kan regnes som nøytrale, allvitende fortellere. Men at både tidsskriftsredaktøren og forlagssjefen investerer brorparten av sine våkne timer for at norsk litteratur skal være så god som mulig og ha de beste vilkår, kan godt tenkes å være sant likevel.

2. Cecilie Naper peker på noen helt relevante endringer i en del av rammebetingelsene for det norske bokmarkedet. En norsk forlegger forholdt seg nok til markedet også for noen tiår siden, men i langt mindre grad med kniven på strupen. En forlegger i et stort breddeforlag som i dag opererer som om potten fra innkjøpsordningen var like stor som før, som om Bokklubben garanterte for store salg av årets største bøker, som om forfatternes både inntekt og posisjon var sikret gjennom stipendordninger og bred omtale og vurdering i et tosifret antall medier, vil måtte stenge dørene. Vi må forholde oss til de betingelsene som gjør det mulig å utvikle norsk litteratur av høy kvalitet i dag. Og bærer systemet fortsatt? Det knirker iblant i sammenføyningene, det går iblant på stumpene løs, og daglig ønsker vi oss større handlingsrom, mer oppmerksomhet, høyere salg, men svaret er like fullt ja. Det var håpløst å utvikle litteratur i verdensklasse før, det er håpløst nå og vi gir oss ikke. Jeg er dessuten overbevist om at forlagene i dag jakter på, prioriterer, utvikler og kjemper for den virkelig sterke, språklig utfordrende, fornyende kvalitetslitteraturen med like stor dedikasjon og engasjement som våre forgjengere og mentorer. Og er de sterkeste forfatterne under femti dårligere enn dem over? Det er ikke åpenbart for meg. Tiden vil vise om vi har en fremtidig nobelprisvinner født etter bokklubbens fall. Jeg tror det er mulig.

Edmund Austigard, administrerande direktør, Samlaget:

1. Eg synes utgangspunktet er feil. Referansepunktet på 60-70-talet er ei tid og eit samfunn som ikkje finst lengre. Spørsmålet er kanskje heller kva som er den intellektuelle infrastrukturen i dag. Humaniora generelt er bygt ned ved dei akademiske institusjonane. Det er villa val gjorde av sjølvstyrte institusjonar. Villa val gjorde av storsamfunnet. Slik sett er listene til dei norske forlaga kanskje både overraskande «intellektuelle» og motkulturelle der dei ber fram alle dei sjangrane som er nemnde av Lindholm. Eg vil påstå at det aldri har funnest fleire areanaer eller kanalar for tenkjande og skrivande som ønskjer å teste ut tekstar eller tankar i møte med eit lesande og diskuterande publikum. Vi har fått litteraturhus med haugevis av arrangement, breie og smale. Folkebiblioteka tilbyr ein heilt annan arena enn for 40 år sidan. Litteraturfestivalar blømer over heile landet. Skriftlege arenaer som bloggar og nett-tidsskrift er blitt viktige. Er dette ein del av den intellektuelle infrastrukturen i 2023? Eg vil meine det. Har forlaga investert i denne infrastrukturen? Ja, både tid og pengar.

2. Eit forlag er tufta på ytringsfridom. Ein skal dyrke fram og publisere dei viktige tankane og syte for ettervekst av skrivande, bidra til ei opplyst offentlegheit. Skal ein gjere den jobben, må ein samstundes vere relevant i eit samfunn som er sterkt endra over dei 40–50 åra. Kjernekompetansen i forlagsdrift er mellom anna å vite korleis ein skal nå lesarane eller målgruppene. Det kan ein kalle marknadsorientering eller formidling. Det er ingen tvil om at dette har større plass enn for nokre tiår tilbake. Men har det gått utover breidda? Har det svekka den smale litteraturen? Og har det i seg sjølv endra litteraturen? Eg ville tru tvert om. Litteraturtilbodet på norsk har vel aldri vore større og meir vidtfamnande. Og med unntak av fagspråket, som i stor grad kviler på pensumlitteratur, monografiar og forskingsrapportar, har det vel aldri stått betre til med «nasjonallitteraturen» og litteraturen sitt bidrag til å styrke eit sårbart språksamfunn. Men denne posisjonen er sårbar, ikkje på grunn av marknadstenkninga, trur eg. Men fordi deler av infrastrukturen er truga. Mest synleg og skadeleg er den gradvise nedbygginga av innkjøpsordninga. Det aukar risikoen for forfattar og forlag ved bokprosjekt og vil på eit eller anna punkt få konsekvensar for kva som gis ut. For det er ingen tvil om at innkjøpsordninga er berebjelken som gjer det mogleg for norske forfattarar og forlag å tilby den breie tittelvifta. Reduksjonen av talet på bokhandlar og den marginale økonomien i store deler av bokhandelen kan også fort gi dårlegare kår for deler av litteraturen. For det er dessverre ikkje slik at netthandel og digitale litteraturformat erstattar bokhandel i eit ein-til-ein forhold. Så ja, storsamfunnet er kanskje ikkje like bra rigga i 2023 som i 1983 for å odle fram forfattarskapar som treng nokre tiår på å utvikle seg og bli store. Men eg synes det er både naivt og nostalgisk å ønske seg tilbake til forlagsmodellar frå farne år. Rett og slett fordi premissa ikkje finst lenger.

Kjetil Jørve, forlagssjef, Tiden Norsk Forlag:

1. Jeg vil starte med å problematisere et av premissene for spørsmålet: at essays, filosofi og gjendiktninger skal utgjøre mer av den «litterære livspulsen» enn kvalitetsromaner, noveller og poesi, kan jeg ikke uten videre slutte meg til. Når det er sagt, har Tiden fersk tradisjon for både essayistikk (Riley, Critchley, Lismoen, Hobbelstad) og gjendiktninger (Owen, Szymborska, Rydstedt, Plath) i tillegg til en levende poesiliste med både tradisjonell og mer eksperimenterende norsk lyrikk. De siste årene har vi dessuten publisert filmmanus og dramatikk. Dessverre opplever vi at interessen, eller i hvert fall kjøpsviljen, for denne type utgivelser er dalende, og at lesing, også den brede, er under stort press. Dette bekymrer oss naturligvis sterkt. Selv om det kanskje er fristende å stille forlagene til ansvar for disse endringene, så er det nok andre trekk ved samfunnsutviklingen som i sterkere grad styrer folk bort fra tidsskriftene.

2. Våre redaktører både våkner og sovner til katedralens klokker, men er naturligvis også i stand til å lese bestselgerlister og børsmeldinger når det er nødvendig. Utgangspunktet er jo at ordningene vi holder oss med i Norge tillater et skjønnlitterært forlag som vårt å ha kvalitet som første prioritet, utgi bøker ut fra litterære kvalitetskriterier (slik en forlegger er nødt til å tolke dem), og så håpe og jobbe for at denne kvaliteten også skal vekke børsens interesse. I dette har egentlig lite endret seg, uansett hvilket tidsperspektiv man antar. Den klassiske forlagsstrategien gjelder fortsatt: Det tar tid å bygge forfatterskap. Men i dette perspektivet inngår selvfølgelig også markedet, for både forlagets og, ikke minst, forfatternes skyld. Målet er som det har vært i mine 20 år i forlagsbransjen: Ivareta en sunn kombinasjon av bestselgere og kommende stjerner, av kulturell og økonomisk kapital, av bøker folk vil ha og ikke vet at de vil ha, av eksperiment og gjenkjennelse, av folkelighet og høykultur.

John Erik Riley, redaksjonssjef for norsk skjønnlitteratur, Cappelen Damm:

1. Det er sant at bransjen ikke prioriterer tidsskrifter på samme måte som før. Noe annet vil være feil å si, all den tid det finnes færre tidsskrifter på norske forlag. Men det er også en påfallende mangel på reelle, brukbare støtteordninger som gjør det mulig å drifte dem. Litterære forlag og redaksjoner opererer med svært små marginer, og marginene har ikke blitt enklere å forholde seg til det siste tiåret – ei heller i et år preget av inflasjon og økte materialkostnader. Innkjøpsordningen bidrar dessuten mindre til bunnlinjen enn tidligere. Samtidig nedprioriterer pressen omtale av norske forfattere; stadig færre nye bøker anmeldes, og anmeldelsene er dessuten kortere eller ligger i den ene eller andre enden av skalaen (slakt v. panegyrikk). Det er mange årsaker til endringene, og jeg har ikke plass til å omtale alle. Men situasjonen kan ikke løses av forlagene alene, ei heller av pressen eller fora underlagt enda vanskeligere forhold enn forlagene, eksempelvis tidsskriftene. En bedring vil kun være mulig med en bred og stor satsing på det som omtales her som intellektuell infrastruktur. Støtte til tidsskriftene må gi forutsigbarhet, og støtte til aviser, også mindre lokalaviser, bør basere seg på en forventning om bredere kulturdekning og et mindre flyktig og klikkbasert ordskifte. Det er ønskelig for alle, men satsingen kan ikke foregå uten penger og langsiktige investeringer. Da innkjøpsordningen ble etablert, var det blant annet ut ifra et ønske om å styrke eller beskytte norskspråklig litteratur. I oppmerksomhetsøkonomiens tid er det kanskje ikke språket så mye som de lange tankebanene, den dype funderingen, som er under press, i alle fall i større grad enn før. Det må Norge møte med store ambisjoner og med forskjellige midler og tiltak. Den naturlige plattformen for en slik ambisjon her kan bl.a. komme fra offentlige aktører, eksempelvis med større bevilgninger til kulturrådet, eller en justert form for «pressestøtte», noe flere har etterlyst i en årrekke.

2. Nå er «markedstenkning» et av disse ordene som brukes her og der uten å bli definert tilstrekkelig. Det spørs hvilken tidslinje man bruker, hvilken enhet man måler med. Noen kjeder er større enn de var, andre har gått inn. Bokklubben var en stor maktfaktor før, men er det i mindre grad nå, dels grunnet endringer i bokavtalen. Mens forfattere alltid har vært å se i ikke-litterære, promoterende sammenhenger. For en stund siden skrev jeg om et reklamehefte der Arnulf Øverland og Olaf Bull hyllet Medina tobakk i verseform! Men hvis man med «markedstenkning» mener at kulturforpliktelsen ikke tas på alvor i samme grad som tidligere, må jeg si meg uenig. Det er klart at det blir stadig vanskeligere å nå ut, både i pressen og ellers, noe som krever enda mer av forlagene (jf. mitt svar på første spørsmål). Når det gjelder salg på generelt grunnlag, er det færre eksempler på norsk titler som ligger i sjiktet mellom bestselgernivå og forventet minimumssalg. Men selvfølgelig ønsker vi at alle våre bøker skal selge så mye som mulig, og vi vil at de skal få tankevekkende lesninger og bred omtale. Selv mener jeg at arbeidsmetoden i de norske, skjønnlitterære redaksjonene har forandret seg lite de siste 30 årene, og i alle fall minst av samtlige redaksjonstyper i bransjen. Det er mange grunner til det, blant annet at overraskelsene alltid ligger rundt neste sving. Fra min egen liste kan jeg nevne 2022s storselger Kniven i ilden av Ingeborg Arvola og Kvit, norsk mann av Brynjulf Jung Tjønn. Hverken Tjønn eller Arvola var åpenbare «salgsvinnere» for to år siden. Nå er de både prisbelønte og leses av tusener. I den andre enden av oppmerksomhetsspekteret har vi nylig utgitt avdøde Sigurd Helseths siste diktsamling og Charlotte Vaillot Knudsens gjendiktning av Guillevic, samt en rekke debutanter som fortjener langt mer omtale enn de har fått til nå. Redaktørene i Cappelen Damm jobber med disse bøkene fordi de tror på dem – litterært. Og forlaget jobber iherdig for at de skal bli lest.

Ingeri Engelstad, forlagssjef, Oktober:

1. Jeg syns det er mye bra og interessant i innlegget til Audun Lindholm. Jeg er langt på vei enig i beskrivelsene hans av hvordan f.eks. Fosse og Solstad utviklet seg litterært i en vekselvirkning mellom skjønnlitterær skriving, tidsskriftredigering, essayistikk og oversettelser og gjendiktninger. At tidsskriftene var utrolig viktig i dette er åpenbart, og at det nå fins så mange færre av dem er et tap og et savn. Tidsskriftene i dag preges i mindre grad enn årene Lindholm beskriver, av yngre forfattere som vil utfordre offentligheten. Vi trenger en litterær offentlighet som også har en intellektuell base, så jeg slutter meg til Lindholm når han skriver: «Man må utgi ambisiøse tidsskrifter, antologier og essaysamlinger. Man må gi forfattere i oppdrag å oppsøke og oversette det beste fra utlandet. Det man utgir må inngå i en medieøkologi som sammen løfter et intellektuelt ordskifte.»

Jeg er forlegger for i hovedsak norsk skjønnlitteratur og mener at det er skjønnlitteraturen som utgjør livspulsen i den litterære kulturen. Og der foregår det mye som er interessant og nyskapende og intellektuelt både lekent og utfordrende. Se på Espen Stuelands sakpoesi, for eksempel, som rokker ved sjangergrenser og på den måten skaper debatt på tvers av fagfelt, også i akademia. Eller Tore Renbergs store, viltre, spill levende og sprenglærde roman fra Tyskland på 1680-tallet, f.eks., eller Sandra Lillebø, Tina Åmodt og Maria Navarro Skaranger som i sine romaner viser sterk vilje til å gå inn i store temaer i vår samtid. Lindholm peker på hvordan de små forlagene gjør en viktig jobb bl.a. som formidlere av gjendiktninger, men hopper samtidig bukk over f.eks. Oktobers gjendiktningsserie, der Rune Christiansen som redaktør av serien har gjort en formidabel formidlingsjobb i 25 år, og der også mange norske forfattere har bidratt som gjendiktere. Også på Samlaget har det kommet en rekke gjendiktninger de siste årene, mens f.eks. Gyldendals Kanon-serie gir oss sentrale gjendiktninger fra antikken. Jeg får også lyst til å peke på den uredde, kompromissløse og konfronterende essaystikken til en forfatter som Erland Kiøsterud eller samlingen med essays av Stian Grøgaard som Matias Faldbakken redigerte – kranglete, krevende og ansporende, disse og lignende utgivelser, eksempler bare fra i år, hører også med i bildet av dagens litterære landskap. 

2. Nei, vi kjenner oss ikke igjen i dette. Vi kjenner igjen mønsteret: kommersialiseringen av litteraturen merker alle, ikke bare i Norge, men i vårt arbeid er det det samme som gjelder som vi alltid har trodd på. Vi jobber for å utgi god og viktig litteratur, og for å ta oss av forfatterne. Derimot ser vi at det å få bøkene ut i offentligheten, det å gjøre gode bøker og viktige forfattere kjent, er vanskeligere enn noensinne. Slik sett er det riktig at vi må tenke mer på markedet enn før. Når antall anmeldelser samlet sett synker, og når medienes interesse for litteratur synker – eller når den mer og mer gjøres avhengig av skandaler og konflikter enn av litteraturen i seg selv – da må vi anstrenge oss ytterligere for å gjøre bøkene kjent. Det er her slaget står for vår del: At det er vanskeligere enn på lenge å vekke seriøs oppmerksomhet omkring litteraturen. Der trengs tidsskriftene, men også tidsskriftenes interesse for hva som foregår i litteraturen.

Jeg syns det er viktig og bra at vi diskuterer dette. Håpet er at vi kan ha en åpen, nysgjerrig og lyttende samtale, der vi kan høre hverandre ut før vi trekker konklusjonene.

Arne Magnus, administrerende direktør, Gyldendal Norsk Forlag:

1 og 2. Jeg er ikke nødvendigvis enig i hvordan man definerer «intellektuell infrastruktur» – det blir for smalt å bare sikte til essays, filosofi, gjendiktninger og tidsskrifter. Forlagene har alltid lyttet til de to klokkene fra børs og kirkespir, og vi gjør det fremdeles. Det er to sider av samme sak, for vi ser erfaringsmessig at når vi lykkes litterært, så lykkes vi også kommersielt. Norske forlag har alltid måttet tenke på markedet – det vil si leserne. Så har både verden, markedene og tenkningen endret seg mye fra da til nå, men at det er fundamentale ideologiske forskjeller er jeg ikke enig i. Forlagene har imidlertid måttet tilpasse seg en helt annen mediehverdag og konkurranse om tid og oppmerksomhet. At det slik sett er blitt en større bredde av ulike typer litteratur som gis ut i dag, har forhåpentligvis vært et viktig bidrag til at samlet lese- og lyttertall i dag ligger på et historisk sett høyt nivå. 

Cecilie Naper har imidlertid helt rett i at de ulike offentlige støtteordningene for litterær utvikling og utgivelse er og har vært helt avgjørende for den norske litteraturens sterke posisjon.