Et hvitt fjes i et hav av svart

Under trafikkfrie forhold ligger bydelen Egbeda mindre enn tjue minutter fra sentrum av Lagos, men denne dagen tar det drøye tre kvarter. Vi kjører nordover ut av byen og rundt hele flyplassen oppkalt etter landets tredje diktator, Murtala Muhammed. Etter å ha tatt av fra hovedveien og inn på en mindre vei, stanser trafikken nesten helt opp – akkurat slik den gjør i så mange Lagos-romaner, der handlingen gjerne utspiller seg blant danfos (minibusser), okadas (motorsykkeltaxier) og luksuriøse privatbiler med sotede ruter og nyrike, gudfryktige eiere som hyller skaperen med personlig tilpassede bilskilt (PRAY).

Det er femten år siden sist han var her, og den nostalgisk anlagte forfatteren Igoni Barrett blir myk i blikket over gjensynet med stedet der han bodde i de formative årene etter at han droppet ut av universitetet i Ibadan og derfor ble kastet ut av morens hus, for på den måten å «tvangsgifte meg med skrivingen som levevei», som han formulerer det. Her i Egbeda var det at han innså hva han ville gjøre til hovedmaterialet i forfatterskapet hans: de nesten tjuefem millionene menneskene som lever sine liv som intime fremmede i megabyen Lagos, en by som er en «helt enestående miks av alt», som Barrett sier.

OPPORTUNISTER OG GODTROENDE OFRE

Det Barrett oppdaget i Lagos’ myldrende mangfold av språk og folkegrupper, var et klassesamfunn med en helt spesiell karakter, som han bestemte seg for å fange på papiret. Resultatet ble gjennombruddsromanen Blackass, hans tredje bok, som utkom i 2015. Den handler om Furo Wariboko, som våkner om morgenen før et avgjørende jobbintervju og til sin forskrekkelse oppdager at han i løpet av natten har gjennomgått en forvandling Gregor Samsa verdig: Mens han saumfarer sin forvandlede kropps grønne øyne, røde hår og fregnete, blekhvite hud, piler en kakerlakk fram under sengen. Det eneste stedet hvor hans opprinnelige svarthet har forblitt, er på skinkene. I skam og frykt for at moren skal oppdage hva som har skjedd med ham, forlater Furo barndomshjemmet gjennom vinduet og vandrer mot den samme busstasjonen der Barrett og jeg nå befinner oss. Resultatet er en ustyrtelig tragikomisk og skarpt observert satire over det nigerianske samfunnet.

– Det var akkurat her Furo Wariboko for første gang opplevde å være «et ensomt hvitt ansikt i et hav av svarte», som det står i boka, konstaterer Barrett, og peker ut på det myldrende hverdagslivet som omslutter den saktegående trafikken. Her er fortsatt hver eneste lille flekk med fortau, veirygg og rennestein «kolonisert med kommersielle hensikter, omgjort til en scene for boder, kiosker, utstillingsvinduer, improvisert drama», som det heter i romanen.² Og scenografien som omgir oss er den samme: sydende frityrgryter, osende kullgriller og tettpakkede rader med ultraprosessert snacks, bøtter med levende fisk og avkjølte sukkerdrikker. Den store, synlige forskjellen fra hvordan busstasjonen er skildret i romanen: De enorme haugene med piratkopierte musikk-cd-er, Nollywood-videokassetter og telenovela-DVD-er har forsvunnet. I stedet har det dukket opp såkalte Points of Service, som de siste årene har gjort ørlite for å lette hverdagen i det kriserammede landet. Under fargerike reklameparasoller sitter myndige matroner og teller opp stadig tykkere bunker med inflasjonsjustert naira, mens vanlige folk køer seg med bankkort i hånd og utmattelse i øynene.

Den enestående miksen som utgjør Lagos, inkluderer også mange hvite expats, men ikke her i Egbeda, fjernt fra lagunen og øyene utenfor, som er de rike og privilegertes primære lekegrind. Der ute er det slett ikke uvanlig, påpeker Barrett, å møte på hvite som går langs gata. Her i Egbeda, derimot – i mesteparten av Fastlands-Lagos egentlig – er det fortsatt sånn at en betydelig andel av befolkningen fortsatt har til gode å føre en samtale med et hvitt menneske, forklarer Barrett. Eller som han formulerer det i Blackass: De hadde aldri «ansett hvite mennesker som noe mer eller mindre enn historiske opportunister eller godtroende ofre, hadde aldri sett rødt hår, grønne øyne eller rosa brystvorter bortsett fra på skjerm eller papir».

I SKYGGEN AV OLJEBOOMEN

– Dette området kalles Gowon Estate, forklarer Barrett etter at vi har trådt ut av taxien og tatt beina fatt. Her har ingen ny asfalt blitt lagt siden bydelen ble opprettet og lavkostboliger bygget for å huse marinesoldater etter 1960-årenes borgerkrig, en av de dødeligste i verdenshistorien. Under 1970-årenes oljeboom bygget landets øverste militære leder under borgerkrigen, Yakubu Gowon, sin politiske karriere på en «forsoningslinje» av den typen som passer en seierherre, og som fant legitimitet i brede lag av befolkningen fordi den ble ledsaget av en voldsom, oljefinansiert velstandsutvikling. Barrett ble født mot slutten av denne økonomiske gullalderen, som av hans foreldre alltid ble omtalt med solide doser nostalgi.

– Alt som skjedde rundt oss i de turbulente 1980-årene, ble sammenlignet med perioden da denne bydelen ble reist, forklarer Barrett mens han leder vei forbi lange rekker med leilighetsbygg på den ene sida av gaten og lave hus på den andre. Så stopper vi foran en brun, dobbel metallport som holdes lukket med en stor, oval stein. Her leide Barrett et rom med delt bad og vannpumpe i bakgården mens han arbeidet som redaktør for det innflytelsesrike tidsskriftet og forlaget Farafina. I 2004 utga de den nigerianske utgaven av Chimamanda Ngozi Adichies debutroman, Dyprød hibiskus, som ble en stor kommersiell suksess og innvarslet en ny, tredje bølge med nigeriansk litteratur. Den første bølgen, forklarer Barrett, kom fra Wole Soyinka og Chinua Achebes generasjon, utdannet under kolonistyret og aktive deltakere i 1960-årenes statsbyggingsprosjekter. Den andre generasjonen, som med unntak av Ben Okri er mindre kjent utenfor Nigeria, besto av forfattere som i 1980-årene særlig tok for seg innenrikspolitiske forhold. Det handlet ofte om militærdiktaturene og relaterte spørsmål ansett som for interne til å ha appell utenfor landets grenser. Først med den tredje generasjonen, som Barrett regner seg som en del av, fikk nigeriansk litteratur sitt endelige og mer mangfoldige gjennombrudd – også i Nigeria. Det kom, reflekterer Barrett mens vi står og kikker på huset han bodde i da gjennombruddet skjedde, fordi hans generasjon innså at for å få anerkjennelse i hjemlandet, var det nødvendig å publisere utenlands.

– Nigerianerne respekterte ikke det som kom fra deres eget land, for standarden var blitt for lav, konstaterer Barrett.

LAGOS' MANGE LAG MED IRONI

Med utgangspunkt i hans gamle hjem er det lett å finne fram til Furo Waribokos hus, forsikrer Barrett og begynner å lede vei bortover gata etter å ha tent seg en røyk. Ganske snart kommer vi inn i det Barrett kaller en noe mer velstående del av Gowon Estate – nyanseforskjellene er så fine at jeg ikke evner å se dem, men Barrett peker og forklarer om husstørrelser og høyder på murene som omgir husene. Etter noen kvartaler stanser vi foran en turkis toetasjes villa, som Barrett tilfreds konstaterer tilhører familien Wariboko i Blackass.

– Da jeg bodde her, var planen å skrive om kveldene etter at jeg kom hjem fra jobb, men som oftest var jeg utslitt, av arbeidet og trafikken, og begynte i stedet å gå lange turer i nabolaget. En dag så jeg en familie rygge den utrangerte stasjonsvognen sin ut av porten på dette huset, og innså at det var her han bodde, hovedpersonen i boka jeg ville skrive.

Vi krysser den brede veien og finner en bar som tilbyr helt nødvendig skygge og flaskevann.

– Furo Wariboko er jevnaldrende med deg og vokser opp her. Hvordan er det forskjellig fra din egen middelklasseoppvekst?

– Det vi kaller middelklassen her, handler om hva slags kulturelle ting du er eksponert for, mer enn om penger. Det handler om hvordan du snakker, hvor mange generasjoner før deg som har fått universitetsutdannelse. I likhet med meg selv hadde Furo foreldre som selv hadde vokst opp i velstand. De kom fra familier som hadde klart seg godt gjennom løsrivelsen og tatt del i byggingen av det uavhengige Nigeria. Men så hadde de opplevd at det ble stadig mer påkrevet å forfølge karriereveier som ledet inn i militæret under diktaturene.

Det ligger en dyp ironi i denne utviklingen, påpeker Barrett, når foreldrene måtte tjene kreftene som ødela systemene som hadde skapt klassen de selv tilhørte. På den tiden Blackass utspiller seg, på begynnelsen av 2000-tallet, prøver denne foreldregenerasjonen å overleve og sikre fremtiden for sine barn, ofte på den samme selvmotsigende måten som de selv har vært bitre på sine foreldre for.

– Det nigerianske samfunnet er fullt av slike dype, repeterende ironier, men nesten ingen snakker om det, konstaterer Barrett. Det var derfor han ville skrive det som kan leses som en slags tendensroman for 2000-tallet.

– Under dette pengebaserte, gjennomkorrupte systemet, som vi fortsatt har i dag, blir søken etter økonomisk sikkerhet et mål som legitimerer alle slags midler, i en kultur som tilber mammon. Furo har vokst opp i relativ trygghet, med tak over hodet, men uten jobb eller penger til å betale for bussen som skal ta ham til jobbintervjuet for stillingen han er stadig mer desperat etter å sikre seg. Han og familien lever i et hamsterhjul der du vet at du ikke vil takle å falle. Et feilsteg av moren hans, og så rakner alt. Han er 33 år og må tigge foreldrene om penger for å komme seg hjem fra jobbintervjuet. Alt dette gnager i vei på selvtilliten hans. Det er mønsteret jeg forsøker å tegne opp.

– Så våkner han med denne greia som har skjedd med ham, og har ikke noe annet valg enn å nekte å la det distrahere ham fra det han må gjøre for å overleve. Så viser det seg, idet han vandrer med sitt hvite ansikt gjennom det svarte havet, at hans nyervervede drakt er et enormt privilegium.

DEN NIGERIANSKE DRØMMEN

– Furo Wariboko gjenoppfinner seg selv, tar navnet Frank Whyte, og ganske snart har han en prestisjefull jobb for et forlag som selger selvhjelpsbøker. Sjefen hans der, Arinze, sier på et tidspunkt at han aldri kan forlate Lagos fordi det er et sted der hva som helst kan skje. Er det en slags nigeriansk variant av den amerikanske drømmen her, som de to deler?

– Det er nok sant. Vi har ikke gitt dette fenomenet noe slikt navn, men du ser det overalt, og særlig i kirkene. Dette er året hvor jeg skal få mitt gjennombrudd, sier folk til seg selv hele tiden. De dyrker drømmen om at suksess er noe som kan oppstå som ved et trylleslag. I likhet med USA er det nigerianske samfunnet preget av drømmen om sosial mobilitet oppover. I USA er den tett knyttet til hardt arbeid og genialitet. Mindre her, hvor det er knyttet til flaks – som å våkne opp hvit ...

– Er det også et element av vilje involvert når Furo Wariboko forvandles? At han higer etter forvandlingen?

– Du har rett i at det ikke er helt klart fra boka. Men det vi vet, er at han allerede var desperat etter å unnslippe sin nåværende situasjon. Så det går an å se for seg at det ikke skjer tilfeldig. Uansett gir det ham en mulighet som han velger å utnytte. Han ville skaffe seg en jobb, men han ville ikke bli internettsvindler eller kriminell. Så skjedde det noe med ham som han raskt innså ga ham en mulighet.

– Tror du det er en drøm som lagosianere flest deler med ham?

– Helt klart. Kanskje ikke i akkurat den fysiske versjonen av forvandling som Furo opplever, men her lever så til de grader drømmen om at noe en dag skal skje som forandrer alt.

Mens vi sitter og snakker på denne baren rett rundt hjørnet for Wariboko-familiens hus, dukker en ung kvinne i olivengrønn kjole opp ved bordet. I hånda har hun en stor, hvit bag med sveitsiske helsekostprodukter som hun falbyr til helt svimlende priser. Selv om Barrett forstår hva hun vil allerede idet hun stiller seg ved bordet vårt, selv om det er helt uaktuelt å kjøpe gulrotjus til en literpris som tilsvarende minstelønnen for et dagsverk, har han åpenbart også hjerte for kvinnen og lar henne fremføre sitt ærend. Etter at han har takket høflig nei, også til de langt rimeligere vitaminkapslene, og kvinnen har gått, blir det tydelig at Barretts nostalgi over gjensynet med Gowon Estate har blitt erstattet av en annen følelse, av sorg over hvor lite som har endret seg. I skikkelsen til den grønnkledte ser han et menneske som, femten år etter at Blackass kom ut, befinner seg i nøyaktig samme situasjon som Furo Wariboko gjorde.

– Her går en universitetsutdannet og åpenbart veldig smart kvinne rundt og forsøker å selge et sveitsisk helsekostprodukt som ingen har råd til. Jeg mener, hvem i Gowon Estate vil kjøpe en aloe vera-drikk med appelsinsmak til 30 000 naira? [30 000 naira tilsvarte i januar 2026 cirka 210 kroner. Forf. anm.] Det var derfor hun rettet seg mot vårt bord, fordi vi – du – var den mest sannsynlige kjøperen hun har sett på aldri så lenge. Det er det naturlige utslaget av komplekset vi fortsatt har, der antakelsen er at hvit hud er som å ha et dollartegn i panna – og det er jo ikke akkurat usant heller.

HJEM TIL SINE EGNE

Etter at Furo Wariboko har innfunnet seg med sin nye hudfarge og innsett hva slags muligheter det gir ham, gjenoppfinner han seg selv som Frank Whyte. Spørsmålet er bare hvor han skal gjøre av seg. Han kan ikke dra tilbake til familien i Egbeda. Han må dra dit de hvite hører hjemme, og dit drar vi også. Vi krysser Eko Bridge over til Lagos Island, som er byens historiske sentrum. Deretter krysser vi enda en bro over til Victoria Island, med sine ambassadestrøk, gamle penger og nye, glinsende bankbygg. Her skifter trafikken karakter, og vi flyter av gårde mellom store, tunge SUV-er og sportsbiler, mot bydelen Lekki.

HVIT ØRKEN TIL SALGS

Etter halvannen time i trafikken ruller taxien inn på parkeringsplassen til kjøpesenteret The Palms, som åpnet i 2007, samme året som Barrett flyttet til Lagos. Den gangen var det det eneste stedet i byen hvor man kunne få seg en cappuccino, forteller Barrett mens han leder vei forbi sikkerhetsvaktene inn i det som fortsatt er et beskyttet tilfluktssted for byens velstående. For første gang denne dagen ser jeg noen som ligner meg selv.

– Akkurat som Frank Whyte, konstaterer Barrett. – Umiddelbart etter at han går inn disse dørene, opplever han hvordan dette er et sted hvor han kan slappe av, hvor han ikke skiller seg ut, og slipper å bli ropt oyibo etter.

Åpningen av kjøpesenteret var en så stor begivenhet at den ble forrettet av landets president, forteller Barrett og bemerker at også dette stedet har fått en viss patina med årene. Nå finnes det visstnok enda mer eksklusive, avsondrete butikkenklaver innenfor portene til byens nye gated communities.

– Dette er åpenbart en ganske annet del av Lagos fra Egbeda. Hva slags sted er Lekki egentlig?

– På mange måter er det en av det moderne Nigerias mer merkverdige oppfinnelser, som, i likhet med hovedstaden Abuja, er et konstruert sted. Da Abuja ble skapt, etter ordre fra herskerklassen i militæret, var det fordi de mente Lagos var for nedsøplet og kuet av fattigdom og tradisjoner til at den kunne realisere det nye Nigeria. Også britene hadde strevd med å navigere Lagos og prøvde derfor flere ganger å flytte hovedstaden ut av byen, uten å lykkes. Men militæret klarte det på et tiår. De satte seg ned med kartet og alle sine petrodollar og tegnet opp en sirkel midt i Nigeria. Derfra tvangsflyttet de en masse folk og utraderte historien før de bygget de brutalistiske konstruksjonene de hadde drømt om – mye på samme måte som i Brasilia. Lekki ligner på dette, på den måten at det er konstruert. Det pleide å være en sump og et våtmarksområde som rammet inn lagunen. Så hentet myndighetene inn et nederlandsk selskap til å mudre havbunnen og fylle våtmarken med sand. Slik bygde de en hvit ørken som de så kunne seksjonere opp og selge unna til folk som ville bygge. Fordi det var akutt plassmangel i den overfylte byen, begynte Lekki raskt å fylles opp. Men det skjedde med en markedstilnærming som er det motsatte av Abujas generalplan, med franske bulevarder og tsjekkoslovakiske boligkvarterer. Lekki ble derfor en salig blanding av italienske palazzi og Manhattan-inspirerte townhouses, men uten skikkelig infrastruktur. Det merker du hver gang det regner og hele området blir fullstendig oversvømt. Samtidig ble det raskt mye mer levende her enn i Abuja, og Lekki er nå også større enn hovedstaden.

Utviklingen av Lekki er fortsatt pågående og inkluderer en omfattende frihandelssone som sender tankene til Quinn Slobodians Crack-Up Capitalism. Den er et resultat av den globale økonomiske utviklingen siden årtusenskiftet, med den særegne nigerianske smaksprofilen som er landets demokratiske, nyliberale æra.⁵ Som er årsaken til at man på kjøpesenterets Saint Tropez-inspirerte neonkafé, med utsikt til Deeper Life Bible Church og et trettietasjes glassinnhyllet bankbygg under oppføring, kan bestille de samme argentinske rekene som dukker opp på restaurantmenyer i Oslo innimellom, grillet med den unike nigerianske miksen av krydder og malte peanøtter som kalles suya. Barrett tar seg en cappuccino.

MAKTSPILL

– Selv etter at han har fått tilgang til denne verdenen og begynt å kalle seg Frank Whyte, fortsetter Furo Wariboko å spise på byens bukaer, arbeiderklassens spisesteder på gateplan. Hvorfor er bukaene så viktige?

– Bukaen var nyttig for handlingen fordi det er et sted der Frank Whyte kan møte folk som er annerledes enn ham selv. I begynnelsen av boka er det et viktig sted for ham fordi han kan dra dit for å slappe av og lade opp. Og for en som Furo [før han begynner å tjene penger] er det et sted hvor han faktisk har råd til å spise. Visse folk kan ikke gå på buka, ikke Frank Whyte, men så gjør han det likevel, og dermed blir det et sted hvor han kan møte folk som tilsynelatende er annerledes enn ham, der uventede samtaler kan oppstå.

– Jeg mistenker at en europeisk leser kan gå glipp av en del av det som foregår mens han spiser soup and swallow. Mye av dialogen foregår på pidgin, mellom Frank og the soup lady, med et underliggende maktspill?

– Mye av dynamikken ligger i språkbruken, ja. Den enkle måten å si det på er at hun ikke forventer at en som ham skal komme og spise hennes mat, for hun antar at han er vant til restauranter. Men måten man spiser på, sier mye om et menneske. Hun merker hvordan han vet hva slags swallow han foretrekker og hvordan han skal be om det. Hun ser at han vet hvordan man vasker hånda si, hvordan man deler opp garrien uten å søle den til med soup, og slik avsløres hans sanne posisjon i klassesamfunnet for henne. Det forteller henne at han er en av oss, på en måte ingenting han kunne sagt ville gjort på samme måte.

FRANK WHYTE EROBRER VERDEN

Da Blackass kom ut i 2015, ble den en bestselger i Nigeria, og siden har den blitt værende i den offentlige samtalen. Elleve år etter utgivelsen blir boka fortsatt lest og henvist til. Furo Wariboko har blitt et begrep for en hviting som oppfører seg nigeriansk, noe Barrett finner reduserende med tanke på ambisjonen. Samtidig er det gledelig at den har fått et slikt gjennomslag. Boka har også reist, til så forskjellige land som Kenya, USA, Italia og Kina. En brasiliansk filmadaptasjon er visstnok på trappene. Men det beste, mener Barrett, er hvordan den har blitt lest av langt flere nigerianere enn han turte håpe på.

– Mange nigerianere reagerte negativt, og det er ingen tvil om at boka provoserte mange, men den har blitt lest. Noen ganger håper du mest på å bli elsket, men dette er kanskje bedre. [...] Det har også vært interessant å se hvordan den har blitt tatt imot i land med helt andre nedarvede koloniale strukturer og tenkemåter. Når den ble lest av mange i Kenya, vet jeg ikke om det var fordi den resonnerte presist i det de har opplevd, eller på grunn av det som er forskjellig, men jeg tror det som angår rase og etnisitet, var mer interessant for dem enn for nigerianerne, som fortsatt tror at rase ikke er en faktor i samfunnet deres. Dette er en av grunnene til at jamaicanere og nigerianere i London ofte ikke kommer overens. Jamaicanerne anklager nigerianerne for å være av den oppfatning at rase ikke eksisterer, mens nigerianerne anklager jamaicanerne for å tenke altfor mye på rase.

– Dette minner om den gamle krangelen mellom Sør-Afrika og Nigeria, som for eksempel kom til uttrykk i Panashe Chigumadzis essay «Why I’m no longer talking to Nigerians about race».

– Absolutt. Den holdningen vår gjør jamaicanerne forbanna. De har tross alt vært mer eksponert for multikulturalisme enn oss. Fordi vi er et slikt hav av svart, har vi en tendens til å tenke at hvithet ikke betyr noe. En del av det jeg ville med Blackass, var å insistere på at det betyr noe, vi bare tenker ikke nok på det.

– Nå er det kanskje en brasiliansk filmadaptasjon av Blackass på trappene, boka har blitt oversatt til mange språk, og i august utkommer oppfølgeren, Whyteface, i USA. Hva sier det oss?

– Jeg trodde bøkene mine var for nigerianske til å få oppmerksomhet utenfor landet, og hadde avfunnet meg med det. Derfor er jeg veldig ydmyk og overveldet over denne mottakelsen. Det er tydelig at boka resonnerer sterkt på steder som har hatt litt mer befatning med minoritetspolitikk enn oss, og det er bra. Og så kan man kanskje håpet at når den nigerianske virkeligheten blir flyttet inn i andre sammenhenger, kan bøkene mine også begynne å bli lest annerledes av nigerianerne.

– I august sender du Frank Whyte til Europa. Var det logisk at han måtte det?

– Det føles i alle fall riktig nå som jeg har skrevet om det, men sannheten er at det tok meg lang tid, åtte år, å innse at jeg måtte skrive denne [nye] boka. Blackass ble utgitt i 2015 i Storbritannia og Nigeria, deretter i USA i 2016, så i Kina og Italia i 2017. I fire–fem år etter utgivelsen ga jeg den ut på nytt og snakket med nye publikum om den, til og med i Oslo. Mens jeg reiste, levde jeg med materialet og så det gjennom øynene til forskjellige lesere, fra oslofolk til italienske bestemødre. Samtidig prøvde jeg hele tida å begynne på andre bøker, men så dukket Furo Wariboko opp i hodet igjen og igjen. Og så innså jeg at jeg ubevisst hadde samlet materialet mens jeg reiste – hver gang jeg skulle snakke om Blackass, tenkte jeg på hvordan en nigerianer vil se på andre deler av verden. Det ble utgangspunktet for Whyteface, og så valgte jeg meg steder der noen av de mest interessante samtalene hadde blitt satt i gang: Amsterdam, Milano og Oslo.

– Betyr det at vi endelig kan forvente å få Furo Waribokos blikk på oss europeere?

– Det gjør det. Whyteface handler om en vellykket nigeriansk middelklassemann som kan se på Europa uten å bli sett, fordi han ikke skiller seg ut. Han sklir inn i samtaler der ingen merker ham, og kan tjuvlytte på måter en som meg aldri ville kunnet.